I dag har jeg den store ære av å ønske Tom Egeland velkommen til bloggen min.
(Foto: Raymond Mosken)
Egeland er blitt en av våre mest folkekjære forfattere siden han debuterte med "Stien mot fortiden" i 1988. Med spenningsromaner som "Sirkelens Ende", "Ulvenatten" og "Lucifers Evangelium" har han befestet plassen på bestselgerlistene i Norge. Bøkene hans er oversatt til 20 språk , "Ulvenatten" er blitt spillefilm og tv-serie og i mars i år vant Egeland også Rivertonprisen for "Lucifers Evangelium".
Ni bøker har det til sammen blitt for den iderike forfatteren og i dag lanseres den tiende: "Fedrenes Løgner".
"Fedrenes Løgner" utgis i et førsteopplag på 40.000 eksemplarer og i motsetning til Egelands tidligere bøker er ikke dette en spenningsroman, selv om mysterier og hemmeligheter står sentralt også her. I intervjuet jeg har foretatt med Egeland kan du lese mer om romanen som lanseres i dag, og hvordan Egeland har gått frem for å skrive den:
Fedrenes Løgner er altså tittelen på romanen din som utkommer nå i august. Kan du fortelle kort om boken?
Det er en frittstående skjønnlitterær roman, altså ingen krim eller tradisjonell spenningsroman, men jeg håper jo den er spennende. Du kan godt kalle den en slektskrønike, selv om det bringer tankene hen på tykke russiske romaner med ti tusen personer. Denne historien er mer konsentrert. Boken er – i fiksjonen – skrevet av 30-åringen Victor Scott i 1970. Han har fått i oppdrag å skrive om sine tre berømte forfedre: Faren Carl Christian, en polarforsker som forsvant i Vestisen i 1950, farfaren William, som var krigshelt og ikke minst en verdensberømt forfatter som ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1935, og oldefaren Alexander, en naturvitenskapsmann som i Charles Darwins kjølvann endte opp som skipbrudden på en øde øy i Stillehavet. Der bodde han i tjue år – en norsk Robinson Crusoe – og der skrev han "Øya ved verdens ende" som gjorde ham til en internasjonal celebritet. Opp mot disse formidable forfedrene føler Victor seg som en døgenikt.
Du har sagt at deler av boken kom til deg i et vulkankrater i Nonnenes dal på Madeira, men at du også har båret på mange av historiene i flere år. Hvordan har du gått frem for å forene alle ideene til det som er blitt romanen ”Fedrenes Løgner”?
Det du spør om nå, er jo nettopp "hemmeligheten" ved å være forfatter … Hvordan? Noe av det er ren teknikk og "mekanikk" – du må se hvordan handlingsløp og litterære skikkelser spiller sammen, hvordan mange ulike historier kan veves sammen til én, hva som må til for at leseren ikke skal miste tråden eller interessen. Når det er sagt, får jeg skynde meg med å tilføye at jeg ikke aner om jeg har lykkes. Først når jeg får lesernes og anmeldernes reaksjoner vet jeg jo om jeg har klart det.
Du har tidligere hatt stor suksess med bøkene dine innenfor krimsjangeren. Hva er grunnen til at du nå velger å forsøke deg på noe helt annen enn krim?
Det lyder kanskje som en klisjé, men jeg liker å utfordre meg selv. Å teste mine egne grenser. Etter åtte spenningsromaner, én barnebok og ett spillefilmmanuskript hadde jeg lyst til å se om jeg i det hele tatt klarte å skrive en frittstående skjønnlitterær roman. Samtidig synes jeg det er viktig at forfattere – eller kunstnere generelt – ikke stivner i former. Hvorfor skrive den samme boken om og om igjen? Jeg vil ikke "bare" være krimforfatter – selv om jeg i all hovedsak skriver krim og spenning – jeg vil skrive akkurat den boken jeg til enhver tid har lyst til å skrive. Å låse seg til én sjanger føles helt feil.
Vil du si at det har vært mer utfordrende å skrive en roman som ”Fedrenes Løgner” enn en krimroman? Og er det forskjeller i måten å arbeide på når man skal dyrke frem og skrive henholdsvis en krimroman og en roman som ”Fedrenes Løgner”?
Krimromaner er som urverk der hvert tannhjul griper inn i det neste, og du har visse sjangerkonvensjoner – altså en uskreven avtale mellom forfatter og leser. En krimroman der morderen ikke avsløres, vil være et brudd på denne konvensjonen og leserne vil hate deg. Når det er sagt, synes jeg ikke det var så forskjellig. Jeg står friere når jeg skriver frittstående skjønnlitteratur.
Hva har vært det vanskeligste i arbeidet med å skrive ”Fedrenes Løgner?”
Dels å gjenskape fortiden – hovedhandlingen foregår i 1970, andre deler strekker seg helt tilbake til 1870-tallet – var en utfordring. Men det vanskeligste var kanskje å forme figuren Victor Scott, bokens forfatter og hovedperson, fordi jeg ville skape en litterær skikkelse som ikke var udelt sympatisk, men som leseren likevel skulle fatte sympati for. Victor er nokså tilbakelent og full av seg selv. Han ser ut som Robert Plant i Led Zeppelin og har følgelige et utrolig dametekke. Men under arrogansen er han jo et menneske som alle andre, og denne tosidigheten var vanskelig å skape.
Fedrenes Løgner er en slektskrønike med handling fra blant annet 1970 - tallet. Dette krever jo litt i forhold til historiske detaljer. Har du gjort mye forarbeid til denne romanen når det gjelder det historiske?
Enhver roman krever mye research, så også denne. Jeg var 11 år i 1970, så det er grenser for hva jeg husker. Men jeg har prøvd å lese meg opp. Ikke minst var "Hvem hva hvor" nyttig for å finne tidskoloritten. Ellers har jeg fått god hjelp av gode kilder. Mye tid brukte jeg på å finne ut når ordet "tjall" (hasj) kom i bruk. De fleste jeg spurte, mente begrepet dukket opp midt på 70-tallet. Men med hjelp blant annet fra min danske oversetter, fant jeg ordet i bruk i Danmark i 1967. Så siden Victor var en del i Køben, er det ikke usannsynlig at han brukte "tjall" om hasj i 1970. Men jeg tipper at en eller annen anmelder vil påstå at ordet er en anakronisme.
Du skriver svært åpenhjertig og utfyllende om arbeidsprosessene dine fra ide til ferdig manus på bloggen din. Har du noen faste skriveritualer?
Ja. Jeg skriver. Det er det eneste som hjelper. Den som setter seg ned og venter på inspirasjon, kommer ingen vei. Jeg setter meg ved pc-en i ni-tiden – med en nytraktet kopp espresso – og så skriver jeg. Målet er å skrive tusen ord om dagen. Noen dager blir det færre, andre dager blir det flere. Men "tusen ord om dagen" er et godt mål og en god målestokk. Når råteksten – kladden – er ferdig, bruker jeg vanvittig mye tid på redigering og polering.
Du har flere ganger sagt og skrevet at du er glad i Stephen King, og du er på mange måter Norges svar på ham, synes jeg. For i likhet med King har du kommet opp med historier fra flere sjangere (inkludert grøss), skriver stilsikkert og besitter en idérikdom og en fortellerglede som gjør at bøkene dine blir stor underholdning. Er det noen andre forfattere som inspirer deg i arbeidet, og som i særdeleshet har inspirert deg i arbeidet med ”Fedrenes Løgner?”
Jeg oppdaget Stephen King lenge før andre i Norge ble oppmerksom på ham. Jeg synes hans tidlige 70-tallsromaner er strålende. Dessverre begynte han – i mine øyne – å skrive på tomgang fra slutten av 80-tallet. Så nå leser jeg ham bare sporadisk. Han lærte meg først og fremst å komponere romaner med mange figurer og handlingsløp. Men jeg har mange litterære idoler. Alt fra Hamsun og Hemingway til Nabokov og Styron. Peter Høeg, Kerstin Ekman – nei, listen er altfor lang. Enhver god bok, enhver god forfatter, vil inspirere meg. Deler av Fedrenes løgner er åpenbart inspirert av Robinson Crusoe og også Fluenes herre, andre deler inspirert av Hamsun, noe av William Styron, litt Herbjørg Wassmo, men det blir feil å liste opp alle. Enhver bok er inspirert av andre bøker, men forhåpentlig forvalter forfatteren inspirasjonen på sin høyst egne måte, om du skjønner. Å bli inspirert av betyr ikke å kopiere, men å lære noe av dem du beundrer og å omsette i din egen litterære stil og stemme.
Hva er den beste slektskrøniken du selv har lest?
Det var et vanskelig spørsmål. Du har selvsagt de russiske klassikerne. Du har de amerikanske. Men hvis du kan kanskje kalle "Hundre års ensomhet" en slektskrønike, vil jeg kanskje holde en knapp på den. Ellers er Fedrenes løgner et slags maskulint motstykke til Wassmos "Hundre år". Og også min bok favner ganske nøyaktig hundre år. Dette har faktisk ikke slått meg før nå.
Hvis du kun fikk muligheten til å lese tre bøker den kommende høsten, hvilke bøker ville du da valgt?
Jeg er nysgjerrig på mye mer enn tre bøker. Men jeg leser jo Knausgård, og jeg er nysgjerrig på Saabye Christensens nye og på Henrik Langelands kommende. Og det var tre. Men jeg kommer jo til å lese mange flere bøker enn dette i høst.
Tusen takk, Tom Egeland, for at du tok deg tid til å svare på spørsmålene mine.
Selv venter jeg altså i spenning på at "Fedrenes Løgner" skal komme i postkassen min. Bokklubben har alt vært ute og karakterisert romanen som en "eventyrlig fortelling" og bloggeren Ann Helen Haugen har på sin blogg kalt den for "en veldig god bok" og skrevet at hun håper Egeland skriver flere romaner i fremtiden.
Går du også og gleder deg til å lese "Fedrenes Løgner?" Da kan du kose deg med den nye boktraileren som er sluppet for romanen. Den gir ikke mindre forventninger:
