I dag er det veldig hyggelig å kunne ønske Gunnar Staalesen velkommen til bloggen min:
(Foto: Helge Skodvin)
Gunnar Staalesen har vært en av Norges mestselgende og mest folkekjære forfattere i en årrekke. Debuten kom allerede i 1969 med "Uskyldsren". Senere fulgte en lang rekke barnebøker, skuespill og romaner.
Det er særlig som krimforfatter Staalesen er blitt kjent. Hele 22 kriminalromaner er det blitt, siden han utga "Rygg i rand, to i spann" i 1975 - en bok han forøvrig fikk Rivertonprisen for. Mange av krimbøkene har Varg Veum i hovedrollen, en karakter som så dagens lys i 1977 i boken "Bukken til havresekken".
Bøkene om Varg Veum er solgt til 15 land og har blitt både tv - serie og filmer.
Denne høsten er Staalesen ute med en ny Varg Veum -roman: "Vi skal arve vinden".
Det handler om miljøterrorisme, religiøs fanatisme og hemmeligheter fra fortiden. Og oppe i alt dette finner vi Varg Veum, som i starten av boken våker ved sykesengen til sin venninne, Karin Bjørge. Da mannen til en av Karins venninner forsvinner sporløst, må Veum forsøke å nøste i trådene for å finne ut hva som har hendt med ham. Og snart dukker det opp et lik...
Her kan du lese om hvordan Gunnar Staalesen har jobbet frem denne boken, og hva slags innvirkning Amalie Skram har hatt på forfatterskapet hans...
Du har akkurat utkommet med ”Vi skal arve vinden”, en ny roman med Varg Veum i hovedrollen. Kan du fortelle litt om denne romanen?
Det er i alle fall en roman som har et høyst aktuelt bakteppe, sett i lys av debatten rundt de såkalte monstermastene i Hardanger som har versert i norsk samfunnsliv de siste månedene: fornybar energi og vindkraft. I bakgrunnen for min roman ruver en planlagt vindmøllepark ut mot havet, og diskusjonen rundt disse anleggene er minst like heftige – iallfall her på Vestlandet – som den rundt monstermastene. Varg Veum får i oppdrag å lete etter en mann som står sentralt i denne diskusjonen og som nå er sporløst borte. Sporene fører ut mot havet, mot det planlagte vindkraftanlegget og et symbolsk kors reist mot horisonten …
I ”Vi skal arve vinden” er det miljø og fornybar energi som er temaet. Hvorfor har du valgt å fokusere på miljøsaken i denne boken og hadde du noen anelse om at romanen, sett i lys av siste tiders debatt om monstermastene på Vestlandet, skulle bli så aktuell?
For meg er miljøsaken en av de mest sentrale sakene vi kan og bør engasjere oss i for tiden. Det gjelder ikke bare vår egen hverdag, men også de kommende generasjoners. Ideen til boken fikk jeg for tre-fire år siden, og ja, jeg ble overrasket da jeg oppdaget hvor stadig mer aktuelt temaet ble for hver uke jeg satt og skrev på den i vinter og utover våren.
Du er kjent for å gjøre grundig forarbeid før du setter deg ned for å skrive, hvor lenge har du samlet stoff til ”Vi skal arve vinden”, og hva har vært det vanskeligste i arbeidet med denne boken?
Som sagt fikk jeg ideen for tre-fire år siden. Når jeg får en slik idé, begynner jeg alltid å samle stoff, dels bare ved å lagre informasjon om temaet i bakhodet, men dels også ved å klippe ut artikler, reportasjer, følge med på tv og radio når temaet dukker opp, kort sagt samle så mye kunnskap om emnet som mulig. Jeg synes egentlig ikke det har vært spesielt vanskelig, men det er jo en besnærende konflikt: De aller fleste forholder seg positiv til fornybar energi, men vil vi ha det i vår egen bakhage? Hvor tungt skal verdien av et mer eller mindre uberørt landskap veie mot nytteverdien av energien man kan hente ut fra det? Slike konflikter blir det fort krimdrama av…
Du skriver dype bøker, som også rommer mye samfunnskritikk. Hvilken bok føler du selv at du har fått til dette best i, og hvilken bok har skapt mest debatt?
Det er det vanskelig for en forfatter å svare på. De to bøkene jeg selv føler er blant de beste i serien, er nok Falne engler og Dødens drabanter. Spesielt den siste ble og blir aktualisert i den stadige diskusjonen rundt barnevernet og deres rolle i samfunnet. Ingen av bøkene mine har vel skapt noe videre offentlig debatt, men jeg håper jo de har sin virkning i det stille, hos alle mine trofaste lesere.
Varg Veum har vært en sentral skikkelse i bøkene dine helt siden han oppsto på syttitallet. Hvordan fikk du ideen til ham? Og hva har vært det viktigste å ha fokus på for deg når du har utviklet ham gjennom bok etter bok?
Ideen kom selvsagt fra de store amerikanske forbildene, Philip Marlowe hos Raymond Chandler og Lew Archer hos Ross Macdonald, to detektiver og to forfatterskap det var en glede å følge i yngre år, og som jeg med jevne mellomrom fremdeles vender tilbake til. Men jeg ville skape min egen, norske hovedperson og gav ham en troverdig bakgrunn fra barnevernet, utdannet sosionom og med personlige trekk mange lesere ville kunne gjenkjenne eller identifisere seg med. For meg har det vært viktig å ha fokus på Varg Veums engasjement i sin egen samtidig, og ikke minst måten han stiller seg på de svake og mest sårbares side i samfunnet. Barn og unge mennesker er sentrale karakterer i mange av Veum-bøkene, både på grunn av Veums bakgrunn og mitt eget personlige engasjement i denne typen tematikk.
Varg Veum er ikke bare kjent for boklesere. Han har også figurert i hørespill i radio, i filmer, tv - serier og som skulptur. Hadde du noensinne drømt om en slik suksess da du skapte ham?
Nei, det har kommet som en stor og langvarig overraskelse for meg at det skulle oppstå en så omfattende underholdningsindustri (får vi kanskje kalle det) rundt denne sosionom-detektiven fra 1970-tallet. Men det forteller meg jo også at jeg skapte noe viktig da jeg gav liv til ham den gang.
Hvilken filmatisering av Varg Veum - bøkene er du selv mest fornøyd med?
Filmene er såpass forskjellig at det er vanskelig å dømme. Dessuten forholder de seg ofte veldig fritt til handlingen i bøkene. Jeg er likevel godt fornøyd med alle de filmatiseringene som har vært gjort til nå og ikke minst med parhestene Trond Espen Seim og Bjørn Floberg som Varg Veum og førstebetjent Hamre. Men må jeg velge, holder jeg nok en knapp på de to som ligger tettest opp til bøkene, "Din, til døden" og "Tornerose".
Du debuterte som forfatter i 1969. Har det å være forfatter, og ikke minst krimforfatter, endret seg på de 41 årene du har vært i bransjen?
Som krimforfatter debuterte jeg først i 1975, men det er likevel en lang periode. Måten krimlitteraturen blir oppfattet på og interessen for denne sjangeren har iallfall forandret seg markant siden 70-tallet, selv om spiren til disse endringene nok ble sådd nettopp i de årene da Jon Michelet, Fredrik Skagen, Kim Småge, jeg selv og flere andre debuterte som krimforfattere. En stor personlig forskjell, men det har vel mer med det at man er blitt mer etablert som forfatter å gjøre, er at jeg siden 1987 har kunnet leve hundre prosent av mitt forfatterskap. Det kunne jeg iallfall ikke da jeg debuterte, men det kan vel ikke en gjennomsnitts debutant i år heller, så – vel – endringer?
Raymond Chandler har vært en av inspirasjonskildene bak Varg Veum og bøkene dine. Er det andre forfattere som har inspirert deg, og har du noen favorittbøker?
I tillegg til Chandler og Ross Macdonald har jeg lært en del av både Agatha Christie og Sjöwall & Wahlöö, som så mange andre av mine kolleger. Personlig føler jeg at jeg står i stor gjeld til Amalie Skram, både måten hun gjør en fortelling fra et lokalt landskap til noe som ville vært verdenslitteratur om det var skrevet på engelsk, tysk eller fransk (Hellemyrsfolket), og hennes medfølelse med sine egne, mer eller mindre oppdiktede karakterer. Med det har jeg også nevnt et favorittverk. Av andre kommer jeg aldri unna Mesteren og Margarita av Bulgakov og Kjærlighet i koleraens tid av Gabriel Garcia Marquez, Gunnar Larsens Bull, Ragnar Hovlands samlede forfatterskap og så godt som alle bøkene av Kjartan Fløgstad.
Har du noen tanke for hvor mange bøker det til slutt vil bli med ”Varg Veum” i hovedrollen?
Nei, det har jeg ikke. Jeg skriver om Varg Veum så lenge jeg har ideer om ham, og den kilden er ennå langt fra å gå tom.
Du har gjennom årenes løp blitt intervjuet av et stort antall journalister i forbindelse med forfatterskapet ditt. Hva er det rareste spørsmålet du har fått?
Det må kanskje være dette? Med hånden på hjertet kan jeg ikke huske at jeg har fått så mange rare spørsmål.
Hvis du kun skulle lese tre bøker i høst, hvilke tre bøker ville du da velge deg?
Høstens bøker vet vi jo ennå så lite om, så hvis det gjelder dem, må jeg nok melde pass. Dessuten ligger jeg alltid litt på etterskudd, så jeg leser meg ennå gjennom en håndfull av fjorårets bøker, i tillegg til at jeg oppdaterer meg på et par sentrale klassikere. Har tidligere i sommer lest "Njåls saga" og leser akkurat nå "A Tale of Two Cities" av Charles Dickens, som for øvrig også er en forfatter jeg i yngre år følte det var noe å lære av.
Hva ønsker du å si til leserne som har fulgt Varg Veum gjennom bøkene dine, og som nå ser frem til å gi seg i kast med ”Vi skal arve vinden?”
Takk for følget, så langt! Håper dere blir med videre, hver eneste en av dere.
