Bokelskerinnen intervjuer: Henrik Langeland

I dag er det ære for meg å kunne ønske Henrik Langeland velkommen til bloggen min:


(Foto: Berit Roald, Scanpix)

Henrik Langeland har skaffet seg en sterk posisjon hos norske lesere siden debuten med romanen ”Requiem” i 2000. Det store gjennombruddet kom med ”Wonderboy” i 2003. Folk strømmet til bokhandelen for å kjøpe boken, som fortalte historien om økonomen Christian von der Hall. "Langelands språkferdigheter er imponerende", skrev Aftenposten i sin anmeldelse av boken og la samtidig til at "Wonderboy" var en svært underholdende bok.

Langeland har også utgitt monografiene ”Marcel Proust” (2001) og ”Av sporet er du kommet” (2005), samt romanene ”Francis Meyers Lidenskap” (2007). Han var også delaktig med å skrive ”Amerikanske tilstander” i 2008. Langeland er utdannet Cand.Philol i litteraturvitenskap fra Universitetet i Oslo. Han har også vært redaktør for det litterære tidsskriftet ”Vinduet” fra 2005 til 2008. Langelands bøker er solgt til flere land.

Jeg har ventet lenge på hans nye bok, ”Verdensmestrene”, som endelig er i handelen.

"Verdensmestrene" innleder med et av de mest berømte stavbrekkene i norsk historie, nemlig da Oddvar Brå brakk staven i 1982. Hendelsen får stor innvirkning på livene til de fire hovedpersonene i boken, Lars fra Gulleråsen, Simone fra Husebygrenda, Amar fra Haugerud og Remi fra Oppsal.

Du kommer ut med din nyeste roman ”Verdensmestrene” nå. Kan du fortelle litt om den boken og hvordan du fikk ideen til den. ?

I Verdensmestrene beskriver jeg fire miljøer i Oslo på 1980-tallet. I april 2001 satt jeg på en kafé i Havana og leste Don DeLillos fabelaktige roman Underworld. I den boken spiller en legendarisk baseballkamp i 1951 en viktig rolle. I ettertid vet ingen hvor ballen fra kampen ble av, men i romanen får en tilskuer tak i den, og det forandrer livet hans. Hva er det så i norsk nyere historie som har tilsvarende ikonografisk effekt? Selvfølgelig da Oddvar Brå brakk staven i VM-stafetten i 1982. Et idrettsøyeblikk alle nordmenn husker, og samtidig et avgjørende bilde for hvordan den norske etterkrigshistorien og velferdsstaten var i endring. Selv om bokas handling ligger i Oslo, er dette like mye en roman om Norge. Men dette er ikke først og fremst historien om en by: det er historien om menneskene og familiene som bor og lever i byen.

Du har sagt at du har brukt ”ni år og to måneder” på å samle stoff til denne boken. Hvorfor har du ikke følt deg i stand til å skrive denne romanserien tidligere?

For to og et halvt år siden begynte jeg å skrive konkret på selve manus. Jeg har helt siden ideen ble unnfanget sett på disse fire familiene som det viktigste stoffet mitt. Derfor har jeg ventet med å skrive det ut til jeg hadde mer erfaring som forfatter. Jeg har aldri gått på skriveskoler, og trengte et par forsøk på å lære meg å skrive romaner. Nå er jeg midtveis i livet og føler meg klar. Og jeg har tenkt å holde på med dette stoffet i mange år og bøker fremover.

”Verdensmestrene” foregår på 80 - tallet, en brytningstid i norsk historie. Hva mener du er det viktigste som skjedde på 80 - tallet, og hva er dine beste minner fra dette berømte tiåret?
Den verden vi lever i nå, startet på 1980-tallet. Og da tenker jeg ikke på Grorud-palmer og Ball-gensere, men på hvordan Oslo gikk fra å være en by til å bli en storby. Det var en bevegelse fra inneliv til uteliv. Det var store endringer i maktforholdene, borgerskapets makt forvitret og ble delvis erstattet av nye penger (de såkalte turbokapitalistene). Samtidig var Norge i ferd med for alvor å etablere seg som en oljenasjon. Nikkersadelens og kulturradikalismens fall, industriarbeideren som forsvant fra indre Oslo, den nye innvandringen, liberaliseringen, en ny seksuell praksis i kjølvannet av utelivsrevolusjonen; alt dette representerte endring. Så det handler ikke bare om ytre koloritt, som musikk og moter. Nei, det handler om et samfunn som forandrer seg på fundamentalt vis. Store endringer skjer ofte i sammenheng med krig og krise, se for eksempel 1814 og 1945. På 1980-tallet var det en ”stille revolusjon”, og Norge kom ut på andre siden som et rikt oljeland.

Verdensmestrene” er første bind i en romanserie. Hvor mange romaner ser du for deg at det vil bli?

Det er vanskelig å si eksakt hvor mange bind det blir - og jeg er egentlig ikke så opptatt av det konkrete antallet heller. Kanskje fire, kanskje fem, kanskje flere. Men jeg har alt stoffet klart, alle de viktigste scenene og handlingstrådene, og jeg vet hvor alle mine hovedpersoner ender opp i siste bind, som slutter nyttårsaften 1999.

Hvordan er en vanlig skrivedag for deg, og har du noen spesielle skriveritualer?

Egentlig ikke. Forsøker å gjøre det mest mulig likt hver dag, slik at jeg kan konsentrere meg fullt og helt om skrivingen. Men det er sjelden jeg lykkes. Jeg pleier forsåvidt å ta med meg en Stelton termoskanne med te opp på skriveloftet mitt hver morgen. Men det er sjelden jeg rekker å drikke den opp før den blir kald.

Hva gjør du for å få inspirasjon, dersom du står fast i skriveprosessen?

Går en tur, løper, går på ski, leser andre bøker, tvinger meg til å skrive, skrive på noe annet - i det hele tatt forsøker jeg å gjøre alt annet enn å lure meg selv til å tro at det bare er å vente på inspirasjonen, så kommer den.

I likhet med mange forfattere har du studert litteraturvitenskap, er det en fordel for deg å ha dette studiet i ryggen når du skriver og i så fall hvorfor?

Det er like mye en ulempe. Faktisk tok det meg flere år å ”avlære” meg den litteraturvitenskapelige måten å tenke om romaner på. De fleste ”litteraturvitenskapelige” romanene egner seg dårlig som lesbare fortellinger som gjenspeiler en autentisk framstilling individers roller og bevegelser i et samfunn. Men fordelen med å ha skrevet en masteroppgave og en doktorgrad, er at man har lært seg å jobbe jevnt og trutt med et større prosjekt - slik en skikkelig roman ofte er.

Hvem er dine favorittforfattere, og hvem har du selv lært mest av?
I forhold til Verdensmestrene er Johan Borgens Lillelord-trilogi, Seierherrene av Roy Jacobsen og Lars Saabye Christensens Halvbroren tre nærliggende eksempler. Forfattere som Dickens, Balzac, Zola og Steinbeck har også vært viktige for meg i den forstand at de alle representerer den bredt anlagte, realistiske, samfunnsfremstillende romanen. Jeg har dessuten jobbet 14 år av mitt liv med Proust, og han ligger alltid i bakgrunnen, selv om jeg forsøker å unngå a skrive så lsngtekkelig som ham. Stilistisk har jeg nok latt meg inspirere mer av Cormac McCarthy.

Hvis du kun skulle lese tre bøker i høst, hvilke tre bøker ville du da valgt?

Jeg gleder meg til Gaute Heivolls "Før jeg brenner ned". Så skal jeg i hvert fall lese Jens M. Johanssons "Den andre" og John Erik Rileys roman "Heimdal, California".

Tusen takk, Henrik Langeland, for at du tok deg tid til dette intervjuet.

Hvis du er nysgjerrig på "Verdensmestrene". kan du lese et utdrag fra romanen her. 

Anmelderne har vært ambivalente i sin mottakelse av romanen. Dagsavisen mente dette var en "herlig nostalgitripp", mens VG og Dagbladet ikke var overbevist. Men jeg ser likevel frem til å sette meg ned med Langelands nye roman, og forventningene mine er ikke blitt noe mindre etter at bloggen "Bjerkestrands hjørne av verden" slo fast at dette er årets bok.

Nå som 1980 - tallet for alvor er på plass i motebildet igjen, og flere store artister henter inspirasjon fra dette tiåret når de lager ny musikk, er det veldig spennende at vi også får en roman som tar for seg denne perioden. Jeg gleder meg til å mimre med Langelands bok mellom hendene.

Labels: , , , , , , , , , , , , ,