I dag er det en stor ære å ønske Jørn Lier Horst velkommen til bloggen min:
(Foto: Christian Elgvin)
Jørn Lier Horst debuterte med kriminalromanen "Nøkkelvitnet" i 2004, den første med politimannen William Wisting i hovedrollen. Og forhistorien begynner å bli kjent: Horst hadde lest en kriminalroman av en forfatter han til dags dato ikke vil røpe navnet på, og utbasunerte at dette kunne han jammen gjøre bedre selv. Som etterforskningsleder ved politikammeret i Larvik har han god kjennskap til metoder og fremgangsmåter for å oppklare drapssaker, og nettopp denne innsikten skulle vise seg å bli gull verdt i hans forfatterkarriere.«...noe av det mest troverdige jeg har lest på lenge", skrev Aftenpostens anmelder i sin omtale av debutromanen.
Horst fulgte opp med "Felicia forsvant" i 2005. Året etter kom "Når havet stilner" og i 2007 kom "Den eneste ene" i handelen. I 2009 ga han ut "Nattmannen". Han har også skrevet en egen faktabok kalt "Kriminalteknikk" og ført i pennen "Kodenavn Hunter", en bok basert på TV - serien med samme nå Denne høsten er han aktuell med "Bunnfall".
I "Bunnfall" blir flere avkappede menneskeføtter skylt opp på stranden i løpet av én sommeruke. Det makabre funnet skal danne basis for en ny, vanskelig sak for William Wisting, en sak med forgreininger til den kalde krigen.
Her kan du lese mer om hvordan Horst har arbeidet med denne romanen, og litt om hvilken rolle Henning Mankell har spilt i hans forfatterskap:
”Bunnfall” er altså tittelen på den nyeste kriminalromanen din som nå er ute i salg. Kan du fortelle litt om den boken?
Bunnfall er den sjette boken med politiførstebetjent William Wisting i hovedrollen. Det er midtsommer og vi befinner oss i småbyen Stavern som er klar for årets innrykk av sommergjester da et uhyggelig funn blir gjort. En avkappet venstrefot i en joggesko blir skylt opp på stranda. Så dukker det opp en fot til - også det en venstrefot. Så enda en,og en til. Til sammen fire venstreføtter i løpet av en sommeruke. De morbide funnene setter sommeridyllen på hodet og får William Wisitng til å sette spørsmål ved de mest grunnleggende forutsetningene for sitt eget politiarbeid.
Du har kalt krimmysteriet i ”Bunnfall” for ”det største og mest intrikate mysterium jeg noensinne har laget”. Hvordan fikk du ideen til denne boken?
Historiene mine er gjerne sammensatt av 3-4 hendelser som hver for seg virker uforklarlige og uforståelige, men som gjennom bokas flettes sammen til en logisk løsning. Eksempel: Felica forsvant (2005) hvor handlingen starter ute på Fritzøe golfbane hvor det i løpet av natten har dukket opp symmetriske kornsirkler. Fenomenet har en fornuftig forklaring og direkte sammenheng med drapsgåten.
Konstruksjonen av et kriminalmysterium er også noe av det jeg finner størst glede ved skrivingen. Det føles litt som å lage et urverk der tallrike små og store tannhjul skal passe sammen. En nitidig vev av tråder og ledetråder og villspor.
Ideen bak Bunnfall var å skrive en bok som handlet om forbrytelser og straff. Som forfatter har jeg vært på flere fengselsbesøk og gjennom disse møtene med innsatte har jeg gjort meg tanker om hvilket paradoks det er at vi i et samfunn som har som grunntanke at man skulle hjelpe mennesker i vanskelige situasjoner, lindre smerte og dempe lidelse, bevist velger å påføre andre mennesker det onde som en fengselsstraff er. Og enda mer: Hva straffen gjør med et menneske.
Hva har vært det vanskeligste i arbeidet med ”Bunnfall”?
Ved siden av å skrive bøker arbeider jeg som etterforskningsleder i politiet. Min styrke som krimforfatter er jo nettopp evnen til å skildre politiarbeidet fra innsiden. Men nærheten til virkeligheten kan også bli et hinder for meg. Tanken på at pårørende og etterlatte i straffesaker jeg har arbeidet med skulle føle seg støtt av hvordan jeg lager krim til underholdning kan av og til gjøre at jeg føler ubehag ved å skulle sette meg ned å skape et fiktivt kriminalitetsbilde, når virkeligheten er så ubehagelig og nær.
Vanskeligst med Bunnfall var det likevel å finne en tittel. Bunnfall har ingenting med vin å gjøre, men handler om soningsfanger som etter et fengselsopphold ikke bare faller utenfor samfunnet, men havner helt nederst og ble samfunnets bunnfall.
William Wisting jobber, i likhet med deg selv, som etterforskningsleder med Lavik politistasjon. Hvordan har du gått frem for å utvikle denne bokkarakteren, og er det mye av deg i Wisting?
Jeg var veldig bevisst på hva slags helt jeg ville ha. Jeg var lei av alle antiheltene som vi kjenner så godt fra annen kriminallitteratur: Etterforskeren med daggammelt skjegg som våkner med whiskyflaksa på nattbordet og krangler med både sjefen, bikkja og kona (hvis han ikke er skilt eller er enkemann). Jeg ville ha en politimann som var mer lik den politimannen jeg kjenner fra min arbeidshverdag, da ble den robuste, solide og sindige etterforskeren William Wisting.
Selv om jeg gjorde William Wisting en halv generasjon eldre enn meg selv, er det nok ikke til å komme bort i fra at det er mye av meg selv i ham.
Som kriminalforfatter er det mange tråder man må holde styr på når man skriver. Hvordan går du frem når du starter å planlegge og så skriver en ny bok?
Jeg går nokså systematisk til verks når jeg planlegger en bok, og bruker regnearkprogrammet Excel hvor jeg lar hvert kapittel få en kolonne hvor jeg fyller på med stikkord for handlingen og små huskelapper for hva jeg må ha med og hvor jeg har andre notater om innholdet. På den måten holder jeg styr på alle trådene jeg legger ut og i hvilket kapittel de skal nøstes. Og som jeg alltid får spørsmål om: Jeg vet hvordan det skal ende – tror jeg i hvert fall. For historiene tar av og til sine egne veier, og skissen forandrer seg hele tiden under veis.
Hvordan ser en vanlig skrivedag ut for deg, har du noen spesielle skriveritualer? Og hvordan finner du tid til å skrive, når du også har en hektisk hverdag i politiet?
Ingen dag er lik. Jeg er ikke en forfatter som trenger inspirasjon for å skrive – for meg handler det om å finne tid mellom arbeid og familie. Det gjør jeg enklest fra kl 04:30 om morgenen og fram til resten av huset våkner og det er på tide å dra inn til politistasjonen – hvor du aldri vet om du kan dra hjem når arbeidsdagen egentlig er slutt klokka 16.
”Horsts beste bok så langt” og ”frydefull spenning” var noen av godordene som ble din forrige bok, ”Nattmannen” til del. Er det vanskelig å skulle gi ut en ny bok, når den forrige ble så godt mottatt?
Forfatterfaget er et slags håndverk som jeg føler meg trygg på at jeg hele tiden lærer bedre å utføre. Derfor sitter jeg også denne gangen med følelsen av at jeg har skrevet min beste krimbok.
I motsetning til mange kriminalforfattere kjenner du personlig til politiet arbeidsmetoder, siden du selv arbeider som etterforskningsleder i Larvik. Det gjør bøkene dine svært realistiske. Tar du spesielle forhåndsregler når du skriver for ikke å gjengi virkeligheten for nøyaktig?
Politiet har strengt tatt ingen hemmelige etterforskningsmetoder. Vi har et åpent rettssystem hvor pressen har innsyn i politiets måter å arbeide på. Det er derfor svært sjeldent at jeg må ta slike hensyn i skrivearbeidet. Samtidig er den realistiske gjengivelsen ikke noe jeg bruker tid på når jeg skriver. På sett og vis er det nok noe udefinerbart som finnes i veggene er på politihuset, som jeg tar med meg inn mellom bokpermene og som gjør at leserne føler at de "er tilstede" i politiromanene mine.
Hvem er dine favorittforfattere og hvem går du til for å finne inspirasjon?
Et av mine første møter med kriminallitteraturen var med polisinspektør Martin Beck. Det svenske forfatterparet Sjöwall og Wahlöö dannet med sin romanserie skole for skandinavisk krimlitteratur og jeg kan fremdeles finne inspirasjon i de gamle bøkene. Mer viktig har nok Henning Mankell vært. Jeg ville ikke vært den forfatter jeg er uten Henning Mankell, og William Wisting ville ikke vært den han er uten Kurt Wallander.
Hvis du kun skulle lese 3 bøker denne høsten, hvilke bøker ville du da valgt?
Med kun tre bøker tror jeg vi må holde oss i Norge. En ny Varg Veum roman fra Gunnar Staalesen leses alltid med vellyst: ”Vi skal arve vinden”. Så er jeg jo spent på Tom Egelands ”Fedrenes løgner” der han har forlatt krimsjangeren. Samtidig er det alltid spennende med debutanter. En av dem jeg ser mest fram til denne høsten er nyhetsredaktør Alexandra Beverfjord i Dagbladet som krimdebuterer med ”Kretsen”
Tusen takk for at du tok deg tid til dette, Jørn Lier Horst.
