I dag er det veldig hyggelig for meg å kunne ønske Mala Naveen velkommen til bloggen min:
( Foto: Aschehoug.no)
Mala Naveen har lenge vært et skrivende menneske og mange vil nok kjenne henne fra kultursidene og kommentatorspaltene i Aftenposten, hvor hun har arbeidet i ti år.Naveen har mastergrad i litteraturformidling og har tatt mellomfag i medievitenskap. Hun har tidligere bidratt i tekstantologiene "Svart på hvitt" og "Rosa prosa".
Nå er hennes debutroman "Desiland" ute.
Handlingen i "Desiland" begynner høsten 2008 og vi følger personene i familien Mehta. Husets far, Shyam, har lyst til å bytte ut jobben som fysioterapeut med å oversette sanger fra gamle hindifilmer. 22 år gamle Mita drømmer om å bli regissør og hennes storebror, Suraj, har reist til Bombay hvor han ønsker å gjøre det stort i utelivet. Ordet "desi" betyr hjemland og henspiller på kulturen,menneskene og tradisjonene som stammer fra det indiske subkontinentet.
Under kan du blant annet lese om hvordan Mala Naveen har arbeidet frem denne romanen og hva hun tenker om mottakelsen romanen så langt har fått:
Du har nylig debutert med "Desiland". Kan du fortelle litt om hva romanen din handler om?
Det er en firstemt roman om en ganske rebelsk familie og handler om en ganske smertefull løsrivelse. De fire individene, mor, far, sønn og datter har alle drømmer de vil realisere, men mangler verktøyer og tradisjoner som gjør det mulig å leve som individualister. Støttelæreren Bharati kommer på kant med venninnene sine på grunn av et moralsk valg, mens ektemannen sier opp jobben sin for å bli poet på heltid. Sønnen flykter til India under dekke av å slå seg opp som forretningsmann, mens søsteren bestemmer seg for at hun ville lage dokumentarfilm om familien.
På mange måter leter de alle etter et punkt i seg selv som gjør at de kan løfte verden til nye høyder. Jeg håper resultatet har blitt en utforskning av hvor enkle og sårbare, ikke minst komiske, vi mennesker er når vi ønsker å gjøre noe godt.
Hvordan oppsto ideen til "Desiland", og hvor lang tid har du brukt på å arbeide den frem?
Ideen har levd i meg siden jeg var 13 år. Hadde jeg hatt notatene fra den gang, vet jeg at de hadde vært ganske like de første notatene jeg gjorde om karakteren Mita, som flytter hjemme ifra allerede i begynnelsen av boken. Prosjektet utvidet seg ganske raskt da jeg innså at den ene karakterens versjon av historien ikke nødvendigvis var pålitelig. Slik ble det til at jeg måtte fortelle historien fra fire perspektiv. Selve skriveprosessen har vart i 4-5 år.
Mange blir forfattere fordi de ønsker å si noe om samfunnet vi lever i, var det slik for deg også?
Så absolutt. Det er en litterær klisjé, men gjennom de små betraktningene kan man si mye om hva som skjer i samfunnet. Samtidig er "Desiland" en bok om hvilken adgang vi har til samfunnet rundt oss.
Du har en mastergrad i litteraturformidling, hvilke deler av denne utdannelsen har vært til nytte for deg under arbeidet med ”Desiland”?
Jeg tror først og fremst mine 11 år som journalist har vært mest nyttige. Jeg vet hvordan mine kolleger tenker, og jeg vet hvordan jeg kan foreslå vinklinger som kommer nærmere innpå boken. Forespørsler om enkle lanseringsintervjuer og intervjuer med andre debutanter er det jeg får mest av, og det er selvfølgelig det mest behagelige for meg. Men originale ideer og konkrete vinklinger vil helt klart løfte kvaliteten på den litteraturformidlingen som skjer. Å svare på spørsmål fra en blogger er for eksempel noe jeg vil prioritere høyt. Utdanningen min har vært mest nyttig i samarbeidet med forlaget.
Selvrealisering er et viktig tema i romanen din - hvorfor har du valgt å fokusere på akkurat dette temaet?
Fordi Norge er et såpass ungt land at det fremdeles tilbyr ulike mennesker veldig ulike betingelser. På den ene siden er man uinteressant som kreativt menneske hvis man ikke er født her, på den andre siden ser vi at kvalitetskravene senkes fordi man så gjerne vil ha nye stemmer inn i kulturen. To av mine hovedpersoner, far og datter, opplever disse betingelsene som så opprivende at de mister alle illusjoner. Mor og sønn opplever også at valgene allerede er tatt for dem. Spørsmålet er da om de kan finne tilbake til hverandre som familie, hente styrke og løsninger der. Her kommer nok min sterke familiebakgrunn inn, jeg har troen på ulike familiestrukturer, men mener individet ofte undervurderer styrken i den.
Du har valgt å skrive en bok fra din egen kulturbakgrunn, har du hentet mye inspirasjon fra virkeligheten når du har skrevet fortellingen eller er alt sammen fri fantasi?
Min kulturbakgrunn er like deler norsk og like deler indisk. Kanskje fordi dette er min første roman var det naturlig å hente mye fra det indiske. Nå som det er unnagjort, kan det være det norskes tur i neste roman. Når det er sagt, det er ingen bok å lese for å bli bedre kjent med meg. Boken gir et unikt innblikk i det norsk-indiske miljøets tankemønstre og kulturelle praksis, men alt sammen skjer jo i et fiktivt univers. Denne familien finnes ikke.
Du er fast ansatt i Aftenposten, hvordan har du funnet tid til å skrive ferdig denne romanen og har du noen spesielle skriveritualer når du først setter deg ned for å skrive?
Jeg var så frekk at jeg i et intervju skrøt på meg den japanske forfatteren Haruki Murakamis fantastiske sammenligninger av det å skrive og det å være langdistanseløper. Min mann som er tidligere landslagsturner arresterte meg på dette, mente jeg var en som trente beinhardt, kom i veldig god form og deretter ble slapp så fort ferien kom. Det er veldig lite japansk selvdisiplin over det.
Sannheten er at jeg har skrevet i beinharde økter fordelt på kvelder, helger og ferier, levert til forlaget og vært utladet etterpå. Deretter har jeg mobilisert ny styrke, ny motivasjon og ”preppet” meg selv i kanskje en måned, og begynt å skrive igjen. Når dette pågår over fire år, sier det seg selv at man forsaker mye. Jeg skylder mange venner en stor unnskyldning for at jeg er så dårlig til å ta vare på dem.
Hvilket spørsmål ønsker du deg under intervjuene om ”Desiland” og hva ville du i så fall svare?
Jeg synes det har vært mange interessante spørsmål her. Jeg synes det er fint at jeg får fortelle om boken min, i stedet for hvordan ”innvandrerromaner” kan bidra i norsk litteratur. Det skorter ikke på forespørsler om det siste. Jeg har jo først og fremst skrevet en 500-siders generasjonsroman om selvrealisering, drømmer og kjærlighet. Om andre føler seg vel med å stemple meg og boken som noe annet, kan jeg ikke gjøre annet enn å notere meg det.
Ja, apropos det: Hva tenker du om at noen av journalistene denne høsten har karakterisert boken din som en innvandrerroman, når den først og fremst er en bok om å realisere seg selv - i hvert fall slik jeg opplever romanen.
Jeg er enig i din observasjon, utgangspunktet var hele
tiden å utforske hva som skjer med en familie når medlemmene plutselig mister
hverandre av syne. I sin kjerne er dette en roman om to generasjoner, ikke om
"den store norske innvandringen". Dette har de fleste anmeldere
bemerket også, mens enkelte har nektet å se forbi familiens indiske bakgrunn.
En anmelder klaget over at de ikke fremsto som mer indiske, så man må bare slå
seg til ro med at alle må mene det de selv vil. For meg blir hele debatten om
innvandrerroman litt provinsiell og kontekstløs, spesielt siden den forusetter
da at jeg er innvandrerromanforfatter. Det stemmer dårlig med bildet jeg har av
meg selv.
Hva synes du ellers om mottakelsen av "Desiland"
De fleste kritikere har latt seg begeistre av romanens
episke anslag, selve historiene og trukket frem språket som spesielt godt. Nå strømmer
leserreaksjonene på, og jeg blir rett og slett rørt av hva enkelte skriver.
Senest i går fikk jeg e-post av en som beskrev seg som "en middelaldrende
mannlig, hvit, norsk leser med stor interesse for litteratur" som mente
"Desiland" var en meget god bok han var veldig glad for å ha lest. Er det en
lesertype jeg ikke trodde jeg ville nå, så var det den han representerer. Da
jeg likevel har klart det, blir jeg både ydmyk og inspirert.
Hvilke forfattere er dine favoritter og hvem har du lært mest av?
Å, det er mange og de har ulik betydning for meg i ulike perioder. Jeg er stor fan av Alice Munro, hennes enkle måter å fortelle om komplekse relasjoner på gjør at jeg sitter og sukker mens jeg leser. Ian McEwan har de siste årene gjort meg ydmyk med sin briljante fortellerteknikk. Og når vi først snakker om briter, jeg trives godt i Zadie Smiths universer. Ellers kan jeg nevne Kjell Askildsens nerve, Salman Rushdies språk og William Faulkners geni. I det siste har jeg for øvrig blitt fan av Agnes Ravatn, hennes betraktninger i Stillstand. Sivilisasjonskritikk på lågt nivå kan ikke roses nok.
Hvis du kun skulle lese tre romaner i høst, hvilke tre romaner ville du da velge deg?
Siden jeg har blitt mamma denne høsten, har jeg tenkt til å sette meg mer inn i barnelitteraturen. Jeg begynner med å lese Antoine de Saint-Exupérys "Le Petit Prince" på originalspråket. Deretter skal jeg lese ferdig "Eating Animals" av Jonathan Safran Foer for å bedre forstå hvilken bransje og hvilken livsfilosofi vi støtter ved å konsumere industrialisert kjøtt. Før jul skal jeg også få lest en kontroversiell bok som heter "Shivaji: Hindu King in Islamic India" av James W. Laine, for å bedre forstå hvorfor sterke krefter vil forby litteratur og krenke ytringsfriheten i det demokratiske India.
Er det noe du ønsker å legge til helt til slutt?
Det har vært lærerikt å sitte ved den andre enden av
bordet og observere kolleger intervjue og anmelde meg. På mange måter har jeg
blitt anmeldt som alt fra journalist, etablert forfatter, debutant til
"innvandrerjente". Om jeg skulle trekke noe lærdom ut av dette, må det
være at jeg yrkesmessig tilhører en stand hvor det er stor variasjon i hva som
skjuler seg bak tittelen "journalist".
Tusen takk, Mala Naveen, for at du tok deg tid til å stille opp på dette intervjuet.
"Desiland" har allerede rukket å gjøre seg bemerket etter kort tid i butikkhyllene. I oktober ble Mala Naveen kåret til "Månedens debutant" i Norli. Romanen byr på en sjeldent rik historie, hvor vi møter et stort persongalleri og en kultur ukjent for mange, skrev Norli i sin omtale av romanen.
Magasinet Xplosiv har nominert Naveen til "Årets navn".
"Desiland" er absolutt en roman du bør ta en titt på i høst. Naveen skriver godt og engasjerende. Hvis du vil lese noen av tilbakemeldingene romanen har fått, kan du besøke Naveens flotte hjemmeside her.
Du har anledning til å treffe Mala Naveen lørdag 6. november på Deichmanske bibliotek i Oslo. Her blir det både bokprat og signering.
Labels: årets navn, aschehoug, debutant, desi, desiland, mala naveen, oppvekst, roman, selvrealisering
