Bokelskerinnen intervjuer: Trude Teige

I dag er jeg veldig glad for å kunne ønske Trude Teige velkommen til bloggen min.
(Foto: Aschehoug.no)

Trude Teige er en av våre mest kjente og best profilerte journalister, med en sterk cv.  Hun er utdannet fagoversetter og har journalistutdannelse fra Storbritannia, Hun har arbeidet både i Bergens Tidende og NRK Møre og Romsdal. I 1992 begynte hun i TV2, hvor hun har virket både som vaktsjef, politisk journalist og nyhetsanker. Mange kjenner henne også som programleder for Tabloid. Denne høsten er hun aktuell med et nytt program, et talkshow som kort og godt heter "Trude". I 2008 ble Teige tildelt kringkastingsprisen for sin bruk av dialekt og nynorsk på skjermen.

Teige debuterte som forfatter i 2002 med den historiske romanen "Havet syng", oppfølgeren, "Lene seg mot vinden" kom i 2004. Teige har også gitt ut boken "Matminne frå mors kjøkken". I 2009 fikk hun sin krimdebut med "Noen vet", hvor politikk og barnevernet sto i sentrum. Boken ble antatt av Aschehoug før den var ferdig skrevet og var også hovedbok i Bokklubben Nye Bøker og Bokklubben Krim og Spenning.   

" her konstrueres fortellingen ganske så profesjonelt over et skjelett av dype aktuelle samfunnsforhold ...", skrev VG i sin anmeldelse av boken.

Nå er oppfølgeren, "En hjelpende hånd", ute i butikkene.

I "En hjelpende hånd" er det eldreomsorgen som står i fokus. På et sykehjem i Asker skjer det flere mistenkelige dødsfall. En sykepleier ved den samme institusjonen møter ikke opp på jobb og en gutt blir meldt savnet etter at han har trent på fotballbanen ved det samme sykehjemmet. Journalisten Kajsa Coren blir trukket inn i saken, og det skal snart vise seg å bli veldig farlig for henne.

Her kan du lese mer om hvordan Trude Teige har arbeidet fram "En hjelpende hånd" og hvorfor hun blant annet har valgt å sette fokus på eldreomsorgen i boken sin:


Du har akkurat kommet ut med din nye krimroman "En hjelpende hånd". Kan du fortelle litt om boken?

Mye av handlingen foregår på et sykehjem. Kajsas mor lider av Alzheimer, og Kajsa lager dokumentarfilm om hennes liv. Gjennom opptak og intervjuer får hun et unikt innblikk i livet på institusjonen. En gammel, forvirret dame henvender seg stadig til henne og sier at pasienter dør uventet. Og litt etter litt begynner Kajsa å lure på om det kan være noe i det kvinnen sier.

Kajsa får et nært forhold til en av sykepleierne. En dag dukker denne sykepleieren ikke opp på jobb. På samme tid blir en gutt på ti år, som har trent på fotballbanen ved sykehjemmet, meldt savnet. Kajsa blir involvert i begge sakene – både som journalist og pårørende.

Hvor fikk du ideen til å skrive "En hjelpende hånd", og hvor lenge har du arbeidet med boken?

I den første boken om Kajsa Coren – "Noen vet", som kom ut i fjor – begynner Kajsas mor, Bibbi, å bli mer og mer glemsk. En naturlig forlengelse av det er at hun ender opp på institusjon. Jeg gjorde litt research rundt livet på en slik institusjon, og oppdaget snart at det ville være en ”bra scene” for en krimroman.

Jeg begynte å tenke på en ny bok allerede mens jeg skrev "Noen vet". I fjor sommer begynte jeg så smått å skrive, men det var først da "Noen vet" var ute – i oktober – at skriveprosessen kom skikkelig i gang.

I din første krimroman satte du søkelyset på barnehjemsbarn. I "En hjelpende hånd" er det eldreomsorgen som er temaet. Hvorfor bruker du nettopp dette temaet i boken din?

Jeg tenker det er bra å kunne bruke denne sjangeren til også å si noe om det samfunnet vi lever i; være samfunnskritisk og systemkritisk. Jeg ønsker at boken også skal ha en slags ”sosial samvittiget” – være noe mer en bare en spennende bok som man leser igjennom og tenker: Den var bra. Og det var det.

Behandlingen av barnehjemsbarna er en skandale – og det er også norsk eldreomsorg mange steder. Dessuten må Kajsa ha saker å jobbe med som journalist, og jeg prøver å finne saker jeg kan noe om og som engasjerer meg. Som journalist har jeg selv jobbet mye med helse- og omsorgspolitikk. Det gjorde researchen lettere.

Hva har vært det vanskeligste i arbeidet med ”En hjelpende hånd”?

Å få alle historiene til å henge sammen. I tillegg har jeg en tendens til å ville fortelle for mange historier på en gang. Jeg eksperimenterte lenge med fortellerteknikken før romanen fant sin form. For i tillegg til å fortelle at forbrytelser skjer, prøver jeg å si noe om hvorfor. Mens jeg skriver har jeg alltid et spørsmål i hodet: Hvordan kan noen ende opp med å ta liv? Da må jeg også på et eller annet vis flette inn morderens livshistorie, slik jeg gjorde i "Noen vet".

Men denne gangen har jeg valgt en litt annen teknikk. Det tok tid å få det til å fungere. I tillegg er det alltid utfordrende med de tekniske detaljene rundt drapsmetoder. Jeg har brukt mye tid på å snakke med folk som har medisinsk ekspertise og kunnskap om funn som kan gjøres under obduksjoner og åstedsundersøkelser etc.

Kajsa Coren jobber som journalist. Hvordan har du gått frem for å utvikle henne, og er det mye av deg i Kajsa Coren?

Det har i grunnen vært det letteste. Kajsa har en jobb som jeg kjenner, hun ferdes i et miljø jeg er lommekjent i og hun strever som de fleste i hennes alder med å strekke til. Hun befinner seg midt i den berømte tidsklemma og vil så gjerne være en god mor, en god omsorgsperson for folk rundt seg – ikke minst moren – hun strever med ekteskapet, samtidig som hun er ærgjerrig i jobben. Jeg kjenner meg igjen i henne, men tilbakemeldingene tyder på at det er det mange andre som også gjør – og de er ikke journalister. Selvsagt har jeg hentet inspirasjon fra mitt eget liv, men like mye fra venner og kolleger. Jeg har ønsket å skape en hovedperson som på mange måter er ”et hverdagsmenneske” som deg og meg. Jeg er litt lei av politihelter.

Det har vært veldig inspirerende å merke at leserne har fått et forhold til henne. Jeg vet ikke hvor mange som har stanset meg på gaten og spurt: Hvordan går det med Kajsa?

Du er til daglig programleder for ditt eget program på TV2. Hvor finner du tiden til å skrive bøker?

Jeg tror man finner tid til det man ønsker sterkt nok. Men jeg vil ikke legge skjul på at det er dager da jeg spør meg selv om hvorfor jeg holder på med dette. Så er det andre dager da jeg erkjenner at jeg er blitt avhengig av å skrive og at det tilfører mitt liv en glede.

Jeg skriver i feriene, helgene og om kveldene/nettene. Men jeg har vært nødt til å utvikle en slags form for ekstremfokus på den rollen jeg til en hver tid har. Hjernen har ikke kapasitet til alt på en gang. Da får man ingenting gjort. Verken på den ene eller andre arenaen.

Hvordan ser en vanlig skrivedag ut for deg, og har du noen spesielle skriveritualer?

Jeg har ingen ”vanlige skrivedager”. Jeg skriver når jeg har tid. Det betyr at jeg også skriver når jeg ikke har overveldende lyst. Det blir noe jeg bare gjør - når jeg har anledning til det. Men jeg opplever alltid at jeg blir sugd fort inn i romanens univers. Det problematiske med å ha full jobb – og tre barn fra 11 til 19 år - er at det kan gå både dager og uker mellom hver gang jeg skriver. Da er det lett ”å miste tråden” i sin egen fortelling.

En krimforfatter har ofte flere tråder i luften i løpet av en bok. Hvordan går du frem for å holde styr på alle trådene du legger ut?

Jeg fører en nøyaktig kapitteloversikt med korte stikkord om det som bare angår selve plottet. Da kan jeg lett finne fram i manusets mange sider når jeg gjør endringer som er vesentlige for selve ”krimgåten” og se om det henger sammen. I tillegg har jeg et slags kart over persongalleriet. Det gjør det også lettere med tanke på at det kan gå tid mellom hver gang jeg setter meg til pc-en.

Det blir flere og flere journalister som også kan skilte med å være forfattere, og da særlig krimforfattere. Hvorfor tror du denne sjangeren har så stor overvekt av journalister?
 

Jeg aner ikke! Selv hadde jeg absolutt ikke planlagt å skrive krim. "Noen vet" var lenge en skjønnlitterær samtidsroman, inntil et av Kajsas intervjuobjekter sa noe som gjorde den til en fortelling om forbrytelser. Du kan si det sånn: Det var krimsjangeren som tok meg – ikke omvendt!  Når det er sagt, så kan noe av forklaringen være at det var langt mer tidkrevende å skrive de to historiske romanen "Havet syng" og "Lene seg mot vinden". Rett og slett fordi researchen tar lang tid når man ikke skriver fra sin egen tid. I "Noen vet" og "En hjelpende hånd" har jeg mye av kunnskapen allerede.
 
Hvem er dine favorittforfattere, og hvem har du selv lært mest av?


Akkurat nå leser jeg Herbjørg Wassmos "Hundre år". Den dama kan skrive, du! Jeg elsker historiske romaner, men jeg har alltid lest mye krim og sett mye krim på tv. Så jeg har nok – ubevisst – lært mye av mange. Men mest har jeg lært i samarbeid med mine redaktører - først da jeg skrev historiske romaner hos Det Norske Samlaget - og nå i samarbeid med Benedicte Treider i Aschehoug. Hun får meg til å rive meg i håret – og tro at det er en nytelse!

Hvis du kun skulle lese tre bøker i høst, hvilke tre bøker ville du da valgt?

Jeg er spent på bøkene til Jørn Lier Horst og Unni Lindell. I tillegg må jeg jo lese "Fedrenes løgner" av min gode venn Tom Egeland.

Tusen takk for at du tok deg tid til dette intervjuet, Trude Teige.


Jeg leste "Noen vet" i fjor, og var veldig begeistret for den. Har du ikke lest den, anbefaler jeg deg å gjøre det! Den var spennende, interessant og komplett umulig å legge fra seg. Jeg har ventet i spenning på neste roman med Kajsa Coren og er glad for at ventetiden endelig er over.


Hvis du vil vite mer om "En hjelpende hånd", kan du titte på denne bokfilmen:



Hvis du har lyst til å møte forfatteren og samtidig skaffe deg et signert eksemplar av en eller begge av bøkene hennes, kan du møte opp på Norli Trekanten i Asker i dag klokken 13, hvor Trude Teige skal ha signering.

Labels: , , , , , ,