Det var en sprudlende, humoristisk og åpenhjertig Margit Sandemo, som gjestet litteraturhuset i Oslo onsdag denne uken. Tilhørerne var mange, og fikk høre flere betroelser fra den fascinerende damen, som innrømmet at hun ikke lenger ser åndeverdenen.
-Jeg lever i tre verdener: Den ene er den virkelige verden. Den andre er min fantasi, som jeg dukker ned i når jeg vil bort fra denne verdenen. Den tredje er den andre siden, verden ved siden av. Men nå har en av verdenene forlatt meg, det vi kaller for gjenferd, småfolket, haugfolket og folks hjelpere. De forsvant for femten år siden og jeg ser ingenting nå. Jeg savner dem hver eneste dag. Men det hender, når jeg for eksempel skulle hatt noe som ikke er i huset, at pang så står det er. De er her fortsatt, men jeg ser dem ikke lenger, fortalte Sandemo til det lydhøre publikummet.
- Jeg har tidligere sett alver i Valdresfjellene, der hadde jeg nærkontakt av tredje grad med syv stykker av dem. De kom inn i hytten vår. Hundene reiste bust og flere kjente dem, det var som om tiden sto stille. De gikk bort til en liten jente fra Bergen og stanset foran henne. Det var en kvinne blant alvene og hun talte til jenta. Denne her verdenen er ikke bare deres, den er også vår verden, vær så snill og ta vare på den, sa hun og den lille jenta fikk sjokk, gjenfortalte Sandemo.
Fullt hus
Wergeland - salen på
litteraturhuset var gjort svært så stemningsfull i anledning Sandemos besøk, med små bord helt fremme ved scenen, dempet belysning og levende lys. Og folk hadde møtt frem i hopetall. Mange var store fans av Sandemo, og benyttet anledningen til å knipse bilder og få en signatur eller tre i medbrakte bøker.
Seansen ble innledet av
Tone Gleditsch Stabell, som spilte fløyte og leste dikt. Innslaget er en del av det litteraturhuset kaller ”ukentlig vindu mot samtidspoesien” som innebærer at man åpner de fleste arrangementer der for tiden med litt lyrikk. Stabell overlot mikrofonen til forfatter
Selma Lønning Aarø, som fortalte om hva bøkene til Sandemo hadde betydd for henne, og det var ikke lite.
- Jeg er fryktelig nervøs, nesten litt sånn ”starstruck” her jeg står, fortalte Aarø, før hun fortsatte med å skildre hvordan hun hadde blitt sugd inn i Isfolkets verden i ungdomsårene.
Beundret Sol
- Jeg hadde så lyst til å skifte navn til Christel eller Marianne, men mamma og pappa ville aldri underskrive papirene fra folkeregisteret. Jeg beundret Sol aller mest, og lærte også å skrive av bøkene om Isfolket, forklarte den kvinnelige forfatteren, som frembrakte stor begeistring hos både salen og Sandemo da hun forklarte hvordan hun hadde lært seg setningen
”tanken kom stadig tilbake til henne, som tungen til en skadet tann.” i en av bøkene om Villemo, og puttet den inn i en skolestil.
- Da skrev læreren i margen: dette har du vel ikke funnet på selv? Det rare var at jeg hadde gjort det samme med setninger fra Hemingway også, men det ble aldri lagt merke til. Bøkene gjorde også at jeg ble god i historie, jeg besto en lekseprøve i eneveldet uten å ha lest pensum. Når det kommer til allmenn lærdom var det også mye å hente, for eksempel at det er en styrke å være annerledes og at det er helt ok å ha rødt hår, fortalte Aarø.
Fengslet av demoner
Skuespiller og forfatter Anna Bache Wiig hadde også opplevd suggerende hendelser i relasjon til bøkene i Sagaen om Isfolket. Med stor innlevelse fortalte hun om hvordan hun kom over et eksemplar av "Nattens Demon" helt innerst på hemsen, da hun var på hyttetur med foreldrene og deres venner en påske på 80 - tallet.
- Aldri har jeg lest så fort eller vært så oppslukt, og jeg kan den dag i dag gjengi innholdet ganske så nøyaktig. Jeg leste ut boken på en feberaktig ettermiddag, det var en skikkelig lesefest av en bok, forklarte Wiig.
Smertefull biografi
Kveldens hovedgjest, Margit Sandemo ble intervjuet av journalist og fast portrettør i Dagbladets Magasin, Ingvild Wedaa Tennfjord. Sandemo kommer med sin
selvbiografi til høsten, og det var selvsagt et av temaene i samtalen. To utdrag fra den kommende boken ble lest opp for salen.
- Jeg hadde ikke lyst til å skrive selvbiografi, betrodde Sandemo. - Det som er viktig i ens liv, det skriver man ikke om. Resten er overfladisk pjatt. Og det er toppen av selvopptatthet å innbille seg at andre gidder å høre på det. Det har også vært smertefullt å skrive, det dukker opp skumle ting. Jeg har skrevet sannheten, men ikke hele sannheten, sa hun.
Flyktet inn i mørket.
Det er ingen hemmelighet at Sandemo har hatt et begivenhetsrikt liv, og ikke alle hendelser har vært like gode. Hun røpet at selvbiografien tar til da hun er 18 år og blir lagt inn på en psykiatrisk institusjon utenfor Stockholm.
- Jeg forsto ikke hvorfor jeg var der. Jeg hadde en egen evne til å glemme, mørket kalte jeg det for, hvor jeg lot ting som var ubehagelige bare forsvinne, forklarte Sandemo. - Jeg hadde en kontorjobb på den tiden og har aldri fattet hva som hendte den dagen. Min søster har hørt at jeg hadde rast sammen, og hadde ingen penger igjen - jeg levde bare på suppe til 25 øre, pluss at det var mange forferdelige minner som lå bak alt. Jeg visste at det fantes noe stygt der, men det tok mange år før det kom fram, fortalte hun.
Overgrep og galgenhumor
Noen av de grusomme minnene hun hadde fortrengt, dreide seg om forferdelige overgrep i barndommen.
Åh, jeg liker ikke å dra alt det der frem, men ok da, sa hun på forespørsel om dette. Så forteller hun om hvordan hun blant annet ble voldtatt som niåring, en hendelse som merket henne fysisk for livet, og som medfører at hun har en rekke fysiske plager den dag i dag.
- Jeg er blitt den trofaste toalettløper. Jeg ler jo av det, men i blant blir man jo ganske så fortvilet, sier hun med galgenhumor. Da ett av overgrepene, som hun hadde fortrengt, kom tilbake til henne da barna hennes var i tenårene, ble hun sengeliggende i flere dager.
- Jeg bare lå der og klarte ikke å snakke med noen, sa hun.
Ville ikke skrive Isfolket
Sagaen om Isfolket var naturlig nok også en viktig del av dialogen mellom Sandemo og Tennfjord.
- Jeg fikk forespørsel fra Bladkompaniet om å skrive en slektsserie, men sa absolutt nei i et par år. Vakre damer som går på ball og rir med flotte kavalerer er ikke noe for meg. Men så fikk jeg se et kirkemaleri fra Småland i en avis, hvor en djevel sto bak en kvinne, og på et kvarter hadde jeg de tre første bøkene i Sagaen om Isfolket. Jeg spurte forlaget om jeg fikk lov å bruke overnaturlige elementer i serien, men fikk blankt nei. Da blir det ingen bøker, sa jeg.
Ikke inspirert av Lucifer
Men bøker ble det. Hele 47 i tallet, og det var kun et par ganger forlaget var fremme med rødpennen.
- I bok 25,
Engel med svarte vinger, måtte de sensurere meg. Hele to sider måtte vekk. De var redde for at pedofile skulle lese den scenen og bli oppmuntret, fortalte Sandemo, som også tilbakeviste flere av utsagnene hun tidligere har kommet med vedrørende serien, blant annet at det var Lucifer som hjalp henne å skrive den.
- Nei, fysj og fysj. Det var det da ikke, har jeg sagt det? Jeg har ikke lest bøkene siden jeg skrev dem på 80 - tallet, nå overrumplet du meg, sa hun til Tennfjord. Hun avviste også at hun hadde som formål å gjenopprette Lucifers ære da hun skrev serien.
Angrer på at Silje og Tengels endelikt
- Han bare dukket opp i bok 29. Jeg møtte ham både i fantasien og åndeverdenen, men han var ikke noe mål for serien. I utgangspunktet var det bare meningen at jeg skulle skrive seks bøker, det var derfor jeg tok livet av Silje og Tengel så fort, og det skulle jeg aldri ha gjort. Etter hvert dukket det opp flere personer og alle ville ha sin historie fortalt. Jeg ser på bok 15, 16 og 17 som hovedbøkene i serien, sa hun.Sandemo avviste også at hun hadde noen annen agenda for serien.
- Jeg skrev for brennende livet, for det var så moro å skrive. Jeg hadde mitt livs morsomste tid da jeg skrev Sagaen om Isfolket. Jeg visste heller ikke at Tengel lå der og sov, visste bare at serien skulle slutte med at det gode vant over det onde.
Motstander av kirken
Selv om skandinaver i alle aldre har trykket Sandemo til sitt bryst, har bøkene hennes vært harde å svelge for kirken. Hun syntes imidlertid ikke at det gjør noe at kirken ser på henne som en motstander.
- Jeg er en motstander. Jeg husker at da bok 41 kom ut,
Demonenes Fjell, var det et kirkemøte eller to i Bergen om Isfolket og de hevdet at jeg sto bak satanismen. Men Satan er kirkens problem, det er de som står bak ham, forklarte Sandemo og røpet samtidig at bok 41 også er den hun er mest fornøyd med.
- Ellers er det et par stykker jeg ikke kan fordra. Jeg husker også når jeg skrev
”Fergemannen”, da ble jeg så redd selv. Asbjørn var på jobb og jeg var alene hjemme, så jeg var nødt for å reise ned til et konditori på Fagernes for å sitte der og skrive. Jeg var vettskremt, smilte Sandemo.
Starter med tittelen
Den folkekjære forfatteren røpet at hun har skrevet flere av bøkene i Isfolket på rekordtid.
- Bok 17,
Dødens Have, skrev jeg på 11 dager. Den ville ikke blitt bedre om jeg hadde brukt lengre tid. Jeg kan ikke skrive bedre enn det, smilte hun. Og hun lager heller ingen disposisjoner når hun skriver.
- Jeg finner en fin tittel og så skriver jeg ut fra den. Bruker aldri disposisjon, sa hun.
Har ikke behov for forfatterforeningen
Til tross for hundrevis av skrevne bøker, er ikke Sandemo blitt medlem av
Den Norske Forfatterforeningen, og det bryr hun seg heller ikke så mye om.
- Første gang jeg var i kontakt med dem var på 70 - tallet og da fikk jeg beskjed om at jeg bare hadde utgitt en bok med tykke permer og ble nektet. Den andre gangen sa de bare at de ikke visste hva de skulle sammenligne bøkene mine med. Den tredje gangen kontaktet de meg og ville at jeg skulle sende inn to bøker. Det gjorde jeg, men fikk tilbake at jeg måtte sende dem til det litterære rådet og da ga jeg opp. Men det hersker ingen fiendeskap mellom oss, tvert i mot. Jeg har ikke noe behov for å være med i Den Norske Forfatterforeningen, og heller ikke den svenske, sa hun.
Medlemskap eller ei, bøkene hennes har betydd mye for mange og i en periode fikk hun til sammen 60.000 fanbrev.
- Bare fem av brevene var negative, og de kom fra kirkelige kretser. Ungdommen skrev og takket meg for at de nå forsto at sleksfølelsen var viktig, at jeg løste opp fordommer og viste at de som ikke er så vakre er fine likevel. Jeg fikk aldri noen brev om satanisme, fortalte hun.
Synsk og nær - døden opplevelser
Sandemo var ellers innom resten av livet sitt, utenom litteraturen. Hun snakket varmt om sin kjære Asbjørn, som nå er død, som hun skildrer som sin klippe. Hun fortalte hvor vidunderlig det var å få beskjed av en lege at hun slettes ikke var gal, men tvert i mot synsk.
- Det er det beste noen har sagt til meg. Endelig fikk jeg et svar på det jeg gjemte inni meg, forklarte hun.
Hun snakket også om tro og om nær - døden opplevelsene hun har hatt.
- Menneskene er født til å tro, vi vil ha en storebror eller noen å holde i hånden. Men kirken står i veien for menneskene og den guden man tror på. Jeg tror heller ikke det finnes et helvete, men vil ikke lure min tro over på andre mennesker, det skal man ikke gjøre. Men jeg vet hva som hender etterpå. Nær - døden opplevelsen jeg hadde da jeg fødte min datter, er den sterkeste opplevelsen jeg har hatt. Og husk på at det siste som forlater et menneske er hørselen, så stå ikke der og si gudskjelov og takk og pris, poengterte hun.
Vampyrbok på trappene?
Hun fortalte også at hun, til tross for sine 86 år, føler seg som en 50 - åring, at man ikke må begå selvmord, fordi man da får det samme livet om igjen og at hun ikke er det minste redd for døden. Sandemo smilte varmt da hun fortalte hvordan hun lever for dyrene. Nå har hun en hund, Villemann på 15 år.
- Det er bare en sak jeg vil være lettet over å slippe vekk fra når jeg dør, og det er hva vi mennesker gjør mot dyrene, sa hun.
Sandemo har imidlertid ikke tenkt til å gi seg riktig enda, foruten selvbiografien skriver hun også på annet materiale som skal bli til bok nummer 175.
- Jeg fikk en forespørsel for et par år siden om å skrive en vampyrroman, men sa nei da. Den boken jeg holder på med nå heter ”I død og lyst", smilte hun, uten å si noe mer om det er vampyrer med i handlingen.
- Akkurat nå foregår handlingen i de italienske fjellene, det er en ganske skremmende historie, smilte hun lurt.
Ps: Bildet fra seansen kommer senere.
