Bokelskerinnen intervjuer: Unni Lindell

I dag har jeg den store ære av å ønske Unni Lindell velkommen til bloggen min:

 (Foto: Aschehoug)

Unni Lindell debuterte med ungdomsromanen "Den grønne skogen" i 1986, og er i dag en av Norges mestselgende og mest folkekjære forfattere. Hun har skrevet dikt, noveller og bøker for barn og ungdom, men det er krimromanene med Cato Isaksen i hovedrollen som for alvor har gitt henne en plass på bestselgerlistene og definert henne som hele Norges krimdronning. "Besettende lesing", "uhyggelig bra" og "en overlegen spenningsskaper" er noen av ovasjonene de norske kritikerne har drysset over bøkene hennes. Lindells bøker er oversatt til en rekke språk, og krimbøkene hennes er forlengst blitt tvserier

I dag utkommer den åttende boken med Cato Isaksen: Sukkerdøden

 I "Sukkerdøden" møter vi Kari Helene Bieler, som under et konditoribesøk plutselig husker hva som egentlig skjedde den gangen lillebroren hennes døde. Denne vissheten setter snart flere liv i fare. Marian Dahle blir personlig involvert i saken når selveste kripossjefen blir drept, og det setter hennes profesjonelle forhold til Cato Isaksen på en hard prøve. "

Her kan du lese hvordan Unni Lindell har jobbet frem sin nye bok og blant annet om hvilke forfattere hun har lært mest av:


Du kommer altså ut med din nyeste krimromanen ”Sukkerdøden” i dag. Kan du fortelle litt om den boken?

Sukkerdøden er den åttende boka om Cato Isaksen og den tredje der Marian Dahle er med. Denne gangen er det mest hennes bok. Hun er en spennende politietterforsker som er litt på kanten av det en etterforsker bør være. Jeg digger henne. Hun er en spennende, litt farlig sprø og sårbar dame.

Hvordan fikk du ideen til å skrive ”Sukkerdøden”, og hvor lenge har du arbeidet med boken?

Ideen fikk jeg på Pascal i Henrik Ibsensgate. Gå inn på You Tube, på Sukkerdøden, der ligger det en ”bakfilm” fra opptakene på nettopp Pascal der jeg forteller om det. Det er to hovedpersoner i boka som vi følger tett, overvektige og groteske Kari Helene Bieler og etterforsker Salanderaktige Marian Dahle. To ekstremt heftige damer.

Hva har vært det vanskeligste i arbeidet med ”Sukkerdøden”?

At det er MYE skriving. 420 sider krever sitt. Alt skal stemme. Det skal være spennende og språket skal gli. Det tar kverken på meg hver gang, et sånt stort prosjekt. Jeg begynte å skrive i oktober 2009.

”Sukkerdøden” blir den åttende boken med Cato Isaksen i hovedrollen, en karakter som leserne er blitt glade i og som har utviklet seg i takt med ditt forfatterskap. Hvordan er det som forfatter å leve så tett med en karakter som Cato over flere år, og er det elementer i hans utvikling gjennom bøkene som også har overrasket deg?

Jeg er veldig glad i Cato alias Reidar Sørensen, som spiller ham i TV serien. For meg er han levende og jeg liker ham bedre og bedre. Dessuten er det et tett vennskap mellom ham og Marian, som han selvsagt helst ikke vil innse selv. I Sukkerdøden går det så langt at det nesten blir katastrofe for hele politietaten pga noe Marian gjør, som Cato ikke klarer å oppdage før det nesten er for sent.

En av dine styrker er å skape nifse intriger fra en hverdag som er nær mange av leserne. Hvor kommer alle ideene dine fra, og hvordan makter du hele tiden å fornye deg selv og presentere oss for det ene gode plottet etter det andre i bok etter bok?

Å, takk. Det med plott er veldig spennende. Denne gangen tror jeg også at jeg overrasker på slutten. Ting er aldri som de ser ut i mine bøker. På en måte føler jeg at hver bok har sin ”tone”, sin stemme. Ingen av dem er helt like. I denne trekker jeg tråder mellom internasjonal kriminalitet og hverdagsmennesker i Norges skjebne og hvordan de tingene syes sammen. Det store i det lille og det lille i det store.

Språket i bøkene dine er et annet element som bidrar til stor leselyst. Jeg vet jeg ikke er alene om å mene at du til tider har et språk som nærmest er poetisk. Hvor finner du inspirasjon til å skrive så godt?

Faktisk føler jeg at dette varierer litt fra bok til bok, mens Slangebæreren og kanskje Sørgekåpen er ganske poetiske, er nok f.eks Nattsøsteren mer språklig enkel. Honningfellen er kanskje den mest perfekte sett fra mitt ståsted når det gjelder story og språk, men smaken er forskjellig. Sukkerdøden er en kompleks bok med flere historier som fortelles parallelt med hovedhistorien. På slutten syes hendelsene sammen. Håper jeg har lykkes med det.

Hvordan er en vanlig skrivedag for deg? Har du noen spesielle skriveritualer?

He, he. I de verste periodene er det vel heller snakk om skriveuker, for ikke å si måneder. Da går det i ett, morgen, dag og kveld. Har kun en liten sovepause på noen timer midt på natta. Litt manisk, litt sykt, ganske fælt og veldig, veldig levende. Kommer alltid ut som et slakt på den andre siden. Det tar uker å bli menneske igjen etterpå.

Du er aktivt engasjert i utformingen av bokomslagene til bøkene dine, og de siste viser nesten uten unntak en person sett bakfra. Hva er bakgrunnen for at du ønsker nettopp dette gjennomgangstemaet på omslagene?

Jeg er et mareritt på den fronten. Har så sterke meninger om omslaget at designerne ligger strødd etter å ha jobbet med meg. ( Neida, ikke nå lenger for nå jobber jeg med Terese Moe Leiner, Jan Kjærstads fantastiske samboer. Hun er helproff!!!!!!!!)Det er så viktig med omslag og siden det er jeg som har laget historien har jeg sterke bilder i hodet av hvordan de må være. Ideen med personene sett bakfra er jeg veldig fornøyd med. Det begynte med Honningfellen og Marian Dahles inntog. At man ikke vet hvordan de ser ut forfra lader spenningen forhåpentligvis.

Hvilke forfattere regner du som dine favoritter, og hvilke har du selv lært mest av?

Om jeg må velge en blir det uten tvil Gøran Tunstrøm. Ellers er det jo så mange, men jeg ser ofte mot Sverige. Kerstin Ekman er også fantastisk. Selv anser jeg at jeg har lært mye ved å lese en miks av såkalt høyverdig og ”lavverdig” litteratur.(liker ikke den måten å dele inn litteratur på fordi jeg er opptatt av å ”kjenne en bok i magen”. Om noe treffer meg og jeg tror på det jeg leser, er det en fin og bra bok for meg) Jeg liker alt fra David Gutersons Sneen på Cedertrærne til Øya, Den lukkede bok, Historien om Pi, Den merkelige hendelsen med hunden den natten, Raskolnikov, Larmen og Vreden og masse, masse lyrikk. Jeg er sulten på ALT av bøker og kunne skrevet opp hundre stykker minst.

Har du noen formening om hvor mange bøker du ønsker å skrive med Cato Isaksen i hovedrollen?

Jeg vet ikke. Nå kommer nummer åtte og det er så mange historier å fortelle. Etter at Marian kom med ser jeg ingen ende på serien, men jeg må innrømme at jeg er veldig lysten på å skrive en vanlig skjønnliterær roman snart.

Hvis du kun skulle lese tre bøker denne høsten, hvilke tre bøker ville du da velge?

Jeg har for å være ærlig ikke helt oversikt over hva som kommer ennå. Bokhøsten er som en jordbæråker, den ene boka deiligere enn den andre. Men kan jeg ikke få fortelle om to helt spesielle bokopplevelser jeg har hatt i sommer. Først og fremst ”Utrenskning” av Sofi Oksanen. Helt utrolig fascinerende, vakker, sterk og betent bok fra Estland. Jeg har selv vært mye i Latvia og kjenner denne typen miljø godt. Oksanen fikk jo Nordisk Råds litteraturpris for boka. Vel fortjent! Så er det ”Vidunderbarn” av Roy (Jacobsen). Fy fader for en vakker bok. Jeg har vokst opp i et slikt blokkmiljø selv og kjente igjen ”alt” i denne vakre, vare og tøffe fortellingen. Den skinner, den boka!

Så er det en liten ”fillebok”, "Potensgiverne", om to gamle damer som lager potensmiddel og starter postordrefirma. Har ikke ledd så godt på lenge. Og det er jo godt å le litt også, ikke mye å le av i mine krimmer. Sukkerdøden er nemlig ikke søt.

Tusen takk for at du tok seg tid til dette intervjuet, Unni Lindell.

Sukkerdøden lanseres altså i dag, og jeg har gledet meg til å lese denne boken lenge. Et innfløkt mysterium (...) handlingen er mer komplisert enn man tror", skriver Dagbladet, som alt har rukket å anmelde boken. Det gir meg ikke mindre forventninger.

Er du også en av dem som er nysgjerrig på boken, kan du lese et lite utdrag her.


Og her er den spennende boktraileren for utgivelsen:





Intervjuet Lindell har gjort med Bokklubben bygger også opp forventningene:

Knallsterkt program under Oslo bokfestival

Programmet til Oslo bokfestival er nå lansert, og jeg må virkelig berømme de som står bak. Her blir det sterk konkurranse om leserne. På fredagen, når bokfestivalen starter, er det for eksempel veldig mange store navn som entrer scenene rundt omkring i byen klokken 18: Karl Ove Knausgård skal snakke om sine bøker i Spikersuppa. Lawrence Hill møter til samtale med Stian Omland. Siri Lill Mannes og søskenparet Holt er invitert til krimtime, og samtidig skal Mala Naveen, Unni Lindell, Henrik Langeland og Knut Nærum delta på litteraturkveld hos Tanum i Karl Johan.

Og det stanser ikke der. Programmet er fullstappet av godbiter, og jeg ser allerede nå at jeg kommer til å få problemer med å velge hvilket arrangement jeg skal delta på ved mange av tidspunktene. Det må sies å være et luksusproblem.

Her finner du hjemmesiden til festivalen og her er programmet.

Jeg gleder meg!

Bokelskerinnen intervjuer: Solveig Moen Rusten

I dag synes jeg det er kjempeflott å kunne ønske Solveig Moen Rusten velkommen til bloggen min:

(Foto: Kagge forlag)

Solveig Moen Rusten debuterte med "Lyden av de andre som bor her" i 2008, og i 2009 kom "Bløffmakeren". Denne høsten er hun aktuell med krimromanen "Se min kjole". "Dyktig forfatter med godt grep om stoffet" og "bygger opp karakterer som er følelsesmessig troverdige" er noe av rosen som er blitt henne til del.

Rusten har studert sosialantropologi, psykologi og har en master i litteraturvitenskap fra universitetet i Oslo. Til daglig arbeider hun ved Deichmanske bibliotek. Kjell Askildsen og Fjodor Dostojevskij er to forfattere som har betydd mye for hennes forfatterskap. Rusten er opprinnelig fra Kongsvinger, men bor i dag i Oslo.

I "Se min kjole" er handlingen lagt til 1980 - tallet.  Etterforskerne Kaare Lycke og Daniel Wirkola må reise til bygden Finstad for å oppklare et mord og en forsvinning, men snart får de mer enn den første drapssaken å hanskes med...

Her kan du lese om hvorfor Solveig Moen Rusten valgte å skrive innenfor krimsjangeren, og hvordan hun har arbeidet med å skape "Se min kjole":

Du har nylig utkommet med krimromanen ”Se min kjole”, kan du fortelle litt om den boken?

Se min kjole handler om en liten bygd som heter Findstad. Folk som bor der passer på hverandre og tror de kjenner hverandre, men så en dag blir en mann funnet drept i stua si.

Hvordan oppstod ideen til denne krimromanen, og hvor lang tid har du brukt på å arbeide med den?

Det har vært mye frem og tilbake, og jeg har til sammen brukt et og et halvt år. Jeg har måttet forkaste en rekke karakterer, men jeg tror grunnlaget for historien, slik den ble til slutt, ble lagt da jeg fikk en tydelig følelse av Findstad og av menneskene som bor der. Det er viktig for meg å skape et univers som virker levende.

Etterforskerne Lycke og Wirkola er hovedpersonene i ”Se min kjole” - kan du fortelle litt om dem og hvordan du har gått frem for å utvikle dem?

Først var det bare Wirkola, men jeg fant ut at det er lettere å presentere tanker gjennom dialog enn gjennom monolog. Sånn kom Lycke inn. Selv om de to er bestevenner som fisker sammen på fritida, er de veldig forskjellige, både inni og utenpå. Noe av poenget er at de skal utfylle hverandre i forsøket på å løse mordgåten.

Du har nevnt at du er svært fascinert av krimsjangeren, hva er det ved denne sjangeren som gjør deg så fascinert?

Jeg liker at sjangeren er så tydelig. Det finnes mange konkrete virkemidler man kan ta i bruk for å prøve å oppnå forskjellige effekter. Jeg er glad i å lese krim, men den største fascinasjonen min dreier seg om å skrive og komponerer krim selv. Det er et puslespill.

Mange forfattere har sagt at kriminallitteraturen er nyttig når det kommer til samfunnskritikk. Uten å røpe for mye av handlingen, finnes det noe av dette i din kriminalroman også?

Det er i så fall en kritikk av hvordan mennesker velger å leve livene sine. I tillegg er det vel også en kritikk av ting som har skjedd innen norsk psykiatri.

Hvordan ser en vanlig skrivedag ut for deg, og har du noen spesielle skriveritualer?

Klokka ringer 07.23. sånn at jeg rekker å skru på radioen og høre morgenkåseriet på P2. Så står jeg opp sammen med samboeren min, lager kaffe og spiser frokost. På gode dager begynner jeg å skrive med en gang. Da skriver jeg kanskje en time. Så sjekker jeg mailen og surfer litt. Så leser jeg mye. Å lese er helt nødvendig. Jeg liker å se hva andre forfattere gjør, og finne ut hvilke virkemidler jeg synes fungerer og hvilke som ikke gjør det. En eller annen gang mellom ti og to går jeg ut, enten for å jogge, gå tur, møte folk, gå på kafé eller gå i butikken. Når jeg har vært ute, får jeg ofte ideer, og da skrive jeg litt mer. Og leser. Og vasker opp. Når jeg er i begynnelsen av en bok er skrivedagen ofte fragmentert og ganske kort, men i innspurten kan jeg sitte mange timer i strekk. For da er det jo snakk om å lese det jeg har skrevet. Lese og stryke. Jeg prøver å holde meg unna ritualer. Det blir lett tvangstanker av sånt.

Du har en mastergrad i litteraturvitenskap, og har tidligere sagt at du studerte dette faget for å lære å skrive. Hva var det mest verdifulle du lærte på dette studiet, som du har hatt nytte av i arbeidet med denne boken?

Jeg leste novelleteori det siste året, og hvis jeg skal være helt spesifikk, så er det dette studiet jeg har hatt mest nytte av i arbeidet med Se min kjole. Jeg er veldig opptatt av komposisjon, og mener romanforfattere med fordel kan gå til novellen for å lære. Det viktigste i den forbindelse tror jeg har vært teorien om at de fleste noveller er orientert mot slutten. Flere elementer i teksten leder frem mot det avgjørende øyeblikket som kommer da. Vi kan jo kalle det avsløringens eller erkjennelsens øyeblikk. Dette øyeblikket er viktig i krim også. Selv om det er av en litt annen art.


Du har tidligere blant annet gitt ut den skjønnlitterære romanen ”Lyden av de andre som bor her” - hva har vært det vanskeligste med å bytte sjanger til krim og har du fått noen reaksjoner på sjangerbyttet?

Det var en som mente at dette er det største feilgrepet jeg noen gang har gjort. Men han var full og hadde ikke lest boka. Alle andre har vært positive. Det virker som om flere gleder seg til å lese "Se min kjole", nettopp fordi det er krim. Det vanskeligste med å bytte sjanger har vært å vite hvilke av mine litterære idealer som er verdt å ta vare på og hvilke jeg kan snu ryggen til. Det satt for eksempel en gammel mann på en benk i Findstad som ikke hadde noe der å gjøre. Det vil si: jeg synes det var fint at han satt der, men han hadde ingen rolle i oppklaringen av krimgåten. Så han måtte bort. Det er sånne ting som har vært det vanskeligste – at alle elementer i teksten bør være vesentlige for den ytre handlingen. Det må de ikke i en vanlig roman.

Hva slags opplevelse ønsker du at leserne skal sitte igjen med etter at de har lest ”Se min kjole”.

En leser sa til meg at hun hadde ""Se min kjole i kroppen i flere dager etter at hun var ferdig med å lese. Det er en fin opplevelse å sitte igjen med. I tillegg er det bra hvis leseren lukker boka og tenker: jeg skulle ønske jeg kunne være der lenger.

Hva er favorittbøkene dine, og hvilke bøker har inspirert deg mest i arbeidet med denne boken?

Jeg har mange favoritter, og jeg kan jo nevne noen: "Liv Lell" av Samuel Beckett, "Min kamp. Første bok" av Karl Ove Knausgård, "Den lukkede bok" av Jette Kaarsbøl, "Eit Vintereventyr" av Jan Roar Leikvoll og "Ellevte roman". Bok atten av Dag Solstad. Det som har inspirert meg mest i arbeidet med "Se min kjole" er vel noveller og annen krim. Jeg har lest både Karin Fossum, Camilla Läckberg, Kjell Askildsen og Raymond Carver.

Kan leserne vente seg flere kriminalromaner fra din hånd?

Ja, Lycke og Wirkola vil dukke opp igjen.

Helt til slutt, hvis du kun skulle lese tre bøker i høst, hvilke bøker ville du da valgt?


"Før jeg brenner ned" av Gaute Heivoll, "Menneskefluene" av Hans Olav Lahlum og Knausgårds "Min kamp. Sjette bok".

Tusen takk for at du tok deg tid til dette, Solveig Moen Rusten. 


"Se min kjole" er ute i butikkene nå, og blir sagt å være krim ala Karin Fossum. En anmeldelse av boken vil komme på bloggen min snart. Det jeg allerede kan si er at "Se min kjole" er enda en av bøkene som bidrar til å gjøre denne høsten til en meget sterk krimhøst.

Fakta på Fredag: "Sjarmerende Gjenbruk" av Ellen Dyrop & Hanna Kristinsdottir

Vi lever i et samfunn hvor bruk-og-kast-mentaliteten fremdeles råder. Denne boken viser deg hvordan du kan bruke om igjen ting du har i hjemmet ditt ved å gi det en ny funksjon. Modellene varierer fra klokke på kjøkkenveggen av en gammel kakeboks, til stettefat og lysekrone av bestemors kaffeservise. Forfatterne bak denne inspirerende hobbyboken er stylister og lidenskapelig opptatt av gjenbruk, noe som kommer tydelig frem i de vakre modellene.
(Beskrivelse hentet fra Gyldendal.no)


 Jeg er utrolig glad i denne boken. Det er en bok som kan inspirere, gi tips og den er en nytelse å bla i.

Jeg har bestandig vært glad i nostalgi og historie, og det har gitt seg utslag i interiøret i boligen vår. Det er få møbler som er kjøpt helt nye, det meste er arvet, funnet eller skaffet via loppemarked. Jeg liker at det er litt sjel i gjenstandene, og ikke minst synes jeg det er fint med gamle ting. Vi spiser middag av de samme middagstallerknene som bestemor og bestefar brukte da de var på vår alder, og vi spiser ved det samme kjøkkenbordet som bestefar i sin tid snekret, og som han og bestemor fortærte mange måltider ved. Nattbordet på gjesterommet er svenneprøven til bestefar og ved siden av står en gammel seng vi har fått.


Jeg bruker flittig magasiner som Vakre Hjem og Interiør for å få gode, praktiske tips til interiør og også interiørbøker. "Sjarmerende Gjenbruk" er en bok for alle som er interessert i shabby chic og nostalgi, den er stappfull av gode råd til hvordan du kan gjenbruke forskjellige gjenstander. Jeg har brukt flere av ideene jeg har funnet i boken.

I oktober i år kommer "Sjarmerende Jul", og den står på kjøpelisten min. Jeg gleder meg stort til å få enda flere tips fra de kreative sjelene bak disse utgivelsene.

Her er et lite stemningsbilde fra gangen vår tatt i jul i fjor. Kommoden er arvet, og Madonna - statuen og lysene ble med hjem fra en reise jeg hadde i Italia. Planten du så vidt ser på bildet er marmorlanterne, en av mine favoritter.

Her er bloggen til en av ildsjelene bak boken.
Og her er en til.

God fredag alle sammen!

Bokelskerinnen intervjuer: Karin Brunk Holmqvist

I dag har jeg den store glede å ønske Karin Brunk Holmqvist velkommen til bloggen min:

(Foto: Peter Carlsson)


Karin Brunk Holmqvist har trollbundet leserne med sine hjertevarme romaner om gamle mennesker på den svenske landsbygden, og da "Potensgiverne" ble utgitt i Norge i fjor tok det ikke lang tid før den nådde toppen av bestselgerlistene. En stor porsjon leseglede, humor, mye sjarm og nærhet gjorde at norske bokkjøpere trykket "Potensgiverne" til sine bryst.

Men det var ikke gitt at det var forfatter Holmqvist skulle bli. Hun debuterte først som femtiåring, inntil da hadde hun blant annet arbeidet som sosionom. Ti år etter debuten ble hun forfatter på heltid og har i dag skrevet ni bøker, og suksessen hun har opplevd er intet mindre enn utrolig. Hun har ikke fått mye spalteplass i media, mange av bøkene hennes har ikke en gang blitt anmeldt, men ryktet om dem har danset fra leser til leser og slikt blir det høyt boksalg av.

I disse dager er hun aktuell med boken "Rapsgubbene" på norsk. Her møter vi brødrene Henning og Albert som lever et stille liv, men det skal fort forandre seg når det blir oppdaget spor etter romvesener i rapsåkeren bak brødrenes hus."Rapsgubbene" kom ut for første gang i Sverige i 2005 og i Danmark i 2009, og nå skal vi få opplevde den.

Her kan du lese mer om forfatteren, hennes tanker om suksessen og selvsagt om "Rapsgubbene":


Din nye bok ”Rapsgubbene” er nå ute på norsk. Kan du fortelle litt om den boken?

"Rapsgubbene" handlar om ett äldre brödrapar som bor på ett litet undantag och lever ett stilla och lugnt liv ute på landsbygden. Vardagen består av cykelturer till handelsboden och att hålla ett öga på föräldrahemmet. När de går ut för att kissa sista gången på kvällen brukar de ställa sig bakom sitt gamla skjul. Därifrån har de en fin utsikt över en rapsåker ner mot sitt gamla föräldrahem. Föräldrarna är döda men bröderna är ändå intresserade av vad som ska hända med huset.

En dag får de till sin förskräckelse veta att huset har sålts och ska bli ett behandlingshem för missbrukande kvinnor. Sedan börjar det gå rykten på byn om märkliga rundlar i rapsåkern. En dag när bröderna kommer hemcyklande till sin gårdsplan befinner sig ett teve-team där och plötsligt befinner de sig i ett direktsänt nyhetsprogram. Ett litet missförstånd vid den här intervjun gör att hela karusellen drar igång. Som vanligt handlar boken om äldre människor och kollissionen när nytt möter gammalt. Det är en varm, ömsint och humoristisk bok om ett stycke landsbygd som är på väg att försvinna.

Hvordan fikk du ideen til å skrive ”Rapsgubbene”?

Berättelsen liksom bara kom till mig som de ofta gör. En stor politisk strid i min hemkommun under tiden som jag var aktiv politiker gjorde också att jag fick ideér till storyn. Ett stort bolag ville bryta värdefulla mineraler ur berggrunden under åkrarna i min bygd. Sedan skruvade jag till detta så att det blev en helt sanslös historia.

Du har til sammen skrevet ni romaner med hverdagsmennesker og landsbygda i hovedrollene. Hva er bakgrunnen for at du har valgt å konsentrere deg om nettopp det nære i bøkene dine?

Jag har ett valspråk som lyder ”Enkelheten är storheten”. Dramatiken finns egentligen i vardagen om man bara han sina sinnen öppna. Jag tror att det är just detta som har gjort att mina böcker har nått så stora framgångar. Det skrivs inte så mycket böcker med humor och om äldre människor. Mina vardagsskildringar gör att läsarna har lätt att identifiera sig med romanpersonerna. I mitt tidigare sociala arbete kom jag i kontakt med mycket udda, speciella människor som ofta kommit från samhällets skuggsida och det är dem jag vill lyfta fram i mina böcker på ett ömsint sätt och visa att de har mod till att förändra sina liv efter sina egna förutsättningar.

Jag bor själv på landsbygden och jag har alltid tyckt om äldre människor. De har så mycket visdom och klurigheter inom sig.

Kan du fortelle litt om hva som gjorde at du ble forfatter, og veien fra manuset på din første bok var skrevet og til du ble antatt av et forlag?

Jag har alltid haft en livlig fantasi och jag har skrivit i princip så länge som jag kunnat skriva. Jag har kvar min första lilla bok som jag skrev när jag var sju år gammal. Jag har haft ett rikt liv och arbetat bland människor som har det svårt. Jag har varit övervakare åt både social- och kriminalvården. Jag har gjort personutredningar i brottmål till tingsrätterna, vapenfriutredningar och jag har också varit nämndeman i tingsrätten under många år. Jag tror att mitt sociala arbete gjort mig till en god iakttagare, något som jag haft glädje och nytta av i mitt skrivande. Även om det är preskriberat idag, var jag också trollkarl och mannekäng i mina yngre dagar.

Som vuxen utbildade jag mig till socionom och arbetade i tjugo år som personalansvarig och kompetensutvecklare. Till en början skrev jag parallellt med mitt ordinarie arbete. Mina fyra första böcker kom ut på ett litet lokalt förlag med mycket begränsad spridning. Efter att jag kom till Kabusas förlag i Göteborg började försäljningssiffrorna att öka och sedan snart sex år tillbaka är jag författare på heltid.
Jag är ytterst priviligierad eftersom jag aldrig blivit refuserad utan alltid fått mina manus antagna. Mitt nuvarande förlag Kabusa Böcker sökte själv upp mig och jag skickade således aldrig in ett manus. Givetvis stärkte detta mig, att bli efterfrågad.

Hvordan går du frem for å utvikle og å bygge opp en fortelling, og har du spesielle ritualer når du skriver og arbeider?

Jag börjar med att försöka hitta en fyndig titel som väcker intresse. I detta läge vet jag egentligen inte så mycket själv om storyn. Jag starta datorn och börjar skriva och sedan kommer berättelsen bara efterhand. Jag vill aldrig skriva ett synopsis innan, eftersom jag är rädd att jag då blir för styrd i mitt skrivande. Jag vill ta ut svängarna efterhand som ideér dyker upp.

Jag har ett arbetsrum i anslutning till vår bostad, fast med en separat ingång. Jag vill att det ska kännas som jag går till mitt arbetet och lämnar hemmet bakom mig. Jag kallar rummet för ”tysta rummet” eftersom jag inte har någon telefon där och anhöriga och vänner får inte komma dit när jag vistas där.

Hvis du selv kunne velge hva en journalist skulle spørre deg om, hvilket spørsmål ville du gjerne hatt og hva ville du da svare?

Är du mycket ute och framträder är en bra fråga. På den svarar jag att jag har haft förfrågningar på 119 framträdanden hittills i år. Självklart har jag fått tacka nej till väldigt många. Men jag försöker ändå vara ute och möta mina läsare så mycket som möjligt. Författarskapet är ju ett ensamarbete och det känns värdefullt att komma ut och träffa sina läsare. Men visst, det blir många och långa resor eftersom jag inte vågar flyga. Jag åker inte hiss heller. Jag är rädd för fel saker helt enkelt. Jag skulle våga klättra på brandstegar längs husfasader massor av våningar på väg till hembesök hos en farlig kriminell person. Men, att ta mig två våningar med hiss på tex ett hotell är en omöjlighet. Tiden i bilen utnyttjar jag genom att sitta och fundera på pågående bok.


Eksisterer det noen planer om å filmatisere noen av bøkene dine?

Jo, det finns intresse från ett par olika filmbolag. Min förläggare på Kabusa Böcker håller i förhandlingarna till filmrättigheterna. Dels har det diskuterats biograffilm men det har även varit intresse av fristående avsnitt av ett par av böckerna att sändas på teve. Vad jag har förstått är det dock långa och ovissa processer.


Hvem er dine favorittforfattere, og hvem inspirerer deg mest?

Fritiof Nilsson Piraten är min favoritförfattare. Han föddes 1895 och dog 1972. Han är den svenska skrönans mästare. Han kommer från Skåne liksom jag. Han lär ha varit en riktig lögnare och har låtit rista in följande rader på sin gravsten: ”Här under är askan av en man som hade vanan att skjuta allt till morgondagen. Dock bättrades han på sitt yttersta och dog verkligen den 31 januari 1972.

Fritiof-Nilssonsällskapet är det största litterära sällskap i Sverige med cirka 3 500 medlemmar. Varje år delas ut ett pris till någon som verkar i hans anda. Prissumman är på 75 000 kronor. Piraten skrev mustigt och humoristiskt och han har verkligen inspirerat mig. Bland nyare författare tycker jag om Gerda Antti, Håkan Nesser och Anne Holt bl.a.

Ni bøker har du foreløpig utgitt i Sverige, kommer det flere?

Jag är idag ålderspensionär men har ingen avsikt att sluta skriva så länge som jag har mina trogna läsare - och så länge som jag tycker det känns roligt att skriva. Mitt mål är att komma ut med en bok varje år.

Hvis du kun skulle lese tre bøker i høst, hvilke bøker ville du da velge deg?

Blodläge av Johan Theorin. Fabrikör Liljeroos luftskepp av Arto Paasilinna. Eremitkräftorna av Anne B.Ragde,


Helt til slutt. Er det noe du har lyst til å legge til?

Jag är tacksam över det fantastiska mottagandet jag fått i Norge. Dels mina böcker men också för all vänlighet som kom mig till del i samband med min turné i Norge i december i fjol. Silke forlag har också stor del i mina framgångar.Dessa underbara, kvinnliga medarbetare som har trott på mig och mina böcker och som gjort en fantastisk lansering. Därför är det med förväntan och glädje jag ser fram mot en ny turné i Norge under oktober i år.

Tusen takk for at du kunne stille opp på dette, Karin Brunk Holmqvist. 


Rapsgubbene er altså ute i disse dager og skal etter sigende være en fortelling i tråd med det Holmqvist ga oss i "Potensgiverne". Her kan du lese et utdrag av boken. Hvis du har lyst til å møte forfatteren, kommer Holmqvist til Norge igjen i oktober.

Bokanmeldelse: "Kiss of the Rose" av Kate Pearce

Forlag: Penguin
Sideantall: 320
Format: Paperback

"Desperate to defeat King Richard III and gain the English crown, Henry Tudor made a pact with the Druids that bound him and his heirs to the Druids' deadly struggle against the Vampires. Ever since, the Llewellyns, an ancient Vampire-slaying family, have been in the permanent employ of the monarchy. Now Henry VIII is on the throne and his father's bargain has almost been forgotten - until corpses drained of blood start turning up in the most inappropriate of places, including the King's bedchamber. But are these people the victims of the Vampires or of the Druids?"
(Beskrivelse fra Amazon.co.uk)

Sexy, men overfladisk om vampyrer i Tudortiden

En dampende het bok hvor vampyrene blir satt helt i skyggen til fordel for heltinnens trekantdrama

For å sikre seg Englands trone, inngår Kong Henrik, faren til Henrik den åttende, en pakt med druidene. I bytte mot deres støtte, lover kongen å hjelpe druidene i deres kamp mot vampyrene. 44 år senere skal det vise seg at denne pakten får ny betydning. Flere lik, helt tomme for blod, dukker opp ved hoffet til Henrik den åttende, og det blir snart klart at både kongen og hans dronning kan være i fare. Rosalind Llewellyn er født med "the Mark of Awen", et merke som tydelig viser at hun er utsett til å bli vampyrjeger, og hun blir derfor sendt til hoffet for å ta seg av vampyrtrusselen. Sammen med Rhys Williams og Sir Christopher Ellis må hun gjøre det hun kan for å beskytte de kongelige, men det skal vise seg å være alt annet enn enkelt. Ellis kommer nemlig fra en familie som har beskyttet vampyrer gjennom årtier, og Rosalind befinner seg dessuten snart i et skikkelig trekantdrama.

Tudortiden og vampyrer er to stikkord jeg vil tro appellerer til en hel del. Tudortiden er blitt skikkelig "hot" etter at tvserien med samme navn begynte å rulle over tvskjermene og vampyrer når stadig nye popularitetshøyder. Og Kate Pearce har da også klart å skape ett litt orginalt plott i denne boken. Hun har brukt mye tid på å skape myter som hun vever inn i fortellingen, og har også skapt sin egen forklaring bak Tudor-rosen.

Det starter da også meget bra. Vi dras rett inn i handlingen når Kong Henrik inngår pakten med druidene og det er vanskelig å legge fra seg boken. Den er svært lettlest og skrevet i et effektivt språk som driver handlingen fremover. Det skjer stort sett noe på hver eneste side, og det mangler ikke på dødpunkter. Trekantdramaet mellom Rhys, Christopher og Rosalind er godt skildret, i det hele tatt er kjærlighetshistorien i boken det beste ved den.

Vampyrene derimot ser vi ikke så mye til. De er der, som noen utydelige figurer i bakgrunnen, men jeg skulle ønske de hadde fått mye større plass. Det samme gjelder Tudor-historien. Kate Pearce har studert Tudortiden da hun tok historie på universitetsnivå, og det hadde derfor ikke gjort noe om hun hadde briljert litt mer med sine kunnskaper om emnet. Jeg håper at hun gjør noe med det i den neste boken i serien, "Blood of the Rose" som skal komme neste vinter.

Hvis du er på jakt etter en sexy og het kjærlighetshistorie, er dette absolutt boken for deg. Den funker godt som enkel underholdning, men heller ikke mer enn det.

Du har også muligheten til å skaffe deg et gratis eksemplar av boken, i såfall kan du gå inn på den engelske bloggen min og svare på Kate Pearce's spørsmål: "Hva er navnet på den første, romantiske boken du leste". Da er du med i trekningen om et eksemplar av "Kiss of the Rose".

Bakgårdssalg - gjør et bokkupp!

 

Aschehoug og Oktober forlag inviterer til bakgårdssalg i neste uke. Her kan du finne bøker til sterkt nedsatte priser. I følge et nyhetbrev fra Aschehoug vil du kunne finne perler i kategorier som barnebøker, gavebøker, romaner, faktabøker, nerdebøker, ungdomsbøker, gjør-det-selv-bøker, spenningsbøker, reisehåndbøker og gode klassikere.






Åpningstider: 
Torsdag 2. september: 11-18
Fredag 3. september: 11-18
Lørdag 4. september: 11-16

Bokelskerinnen intervjuer: Hans Olav Lahlum

I dag er jeg veldig glad for å kunne ønske Hans Olav Lahlum velkommen til bloggen min.

Hans Olav Lahlum er kjent som Haakon - Lie biografen, han har gitt ut bok om Oscar Torp, arbeider med biografien til Reiulf Steen og har skrevet en god bok om USAs presidenter. Han er kjent som historiker, politiker og sjakkentusiast. Denne høsten er han aktuell med to bøker: "Noen av oss har snakket sammen" og kriminalromanen "Menneskefluene", og det er sistnevnte det skal handle om her. Menneskefluene er akkurat sendt ut til butikkene, og det knytter seg svært store forventninger til boken som alt er blitt godt omtalt i både aviser og fjernsyn.

"Menneskefluene" er en klassisk kriminalroman hvor leserne presenteres for et godt, gammeldags lukket-rom-mysterium. Lahlum har hentet inspirasjon fra storheter som Agatha Christie og Arthur Conan Doyle i sitt arbeid med boken. I "Menneskefluene" forsøker han å gjøre det Agatha Christie aldri forsøkte på selv, nemlig skrive en historisk kriminalroman med spennende menneskeskikkelser fra en spennende historisk periode i vårt lands historie.

Her kan du lese mer om boken, Lahlums arbeid med den og hvilken bok han selv mener er tidenes beste, norske kriminalroman:

Du har akkurat utkommet med ”Menneskefluene”. Kan du fortelle litt om boken?

Min skjønnlitterære debut ”Menneskefluene” er en klassisk krimroman, stilistisk plassert nærmest den britiske krimtradisjonen fra Arthur Conan Doyle og Agatha Christie. Men samtidig er det også en historisk norsk roman. Jeg har forsøkt å gjøre det Conan Doyle og Christie egentlig aldri prøvde på i sine krimromaner, nemlig samtidig å skrive om engasjerende menneskeskjebner. I så måte ligner ”Menneskefluene” kanskje mer på noen av romanene til en av de legendariske franskspråklige krimforfatterne, belgieren Georges Simenon. Så jeg håper det er blitt en spennende klassisk krimroman, men samtidig også en historisk roman med litterære kvaliteter. Å få til begge deler samtidig er selvsagt en krevende skjønnlitterær balanseutfordring; det blir spennende å se om jeg har lyktes med den.

Hvordan oppsto ideen til denne romanen, og hvor lenge har du arbeidet med den?

Ideen til hovedpersonene og plottet kom som en eurekaopplevelse under en togtur mellom Oslo og Gjøvik en vinterdag i 2008-09, mens jeg reflekterte over noen spennende menneskeskjebner fra krigen som jeg hadde lest om i et ukast fra en historikervenn. Da var jeg imidlertid i gang med en krevende langspurt på Haakon Lie-biografien, som helt dominerte mitt arbeidsår i 2009. Jeg fikk i fjor bare skrevet førsteutkast for noen få kapitler av krimromanen.

Det var først over nyttår 2010 jeg var ferdig nok med Haakon Lie-biografien og oppfølgingen av den, til at jeg for alvor kunne gå i gang med romanskrivingen. Da gikk det uventet raskt fremover, og alt i mars hadde jeg klart et komplett førsteutkast for denne romanen. Siden har jeg arbeidet hundrevis av timer med å bearbeide det videre, mye ut fra tilbakemeldinger mottatt fra forlagsredaktører og rundt femten personlige rådgivere som har lest manuset på ulike stadier. Slik sett er også skriveprosessen på denne romanen noe utradisjonell. Det er nok blant skjønnlitterære forfattere, og i hvert fall blant krimforfattere, uvanlig at man underveis lar så mange rådgivere med så ulik bakgrunn lese manuset.

Handlingen i ”Menneskefluene” utspiller seg våren 1968, med flere forhistorier til 2. verdenskrig. Har du gjort mye research til denne romanen og har du støtt på noen problemer i informasjonsinnhentingen?

Jeg har brukt mye tid på kildearbeid også til denne historiske romanen. Blant annet har jeg da gjennomgått aviser fra den aktuelle tidsperioden. Jeg har her også hatt nytte både av min historikerutdannelse, og av erfaringene fra arbeidet med mine tidligere bøker. Dette sagt krever en skjønnlitterær roman uten kildehenvisninger heldigvis mye mindre kildearbeid enn en historisk biografi. Jeg har dessverre ikke støtt på noen spesielle kildemessige utfordringer jeg kan skylde på i tilfelle historiske feil og mangler i romanen avsløres…

Du har tidligere vært ute med debattinnlegg om behandlingen 2. verdenskrigs historie har fått/får i Norge. Hvorfor engasjerer dette deg så sterkt?

Nå er det vel fem år siden jeg var ute i offentlig avisdebatt om det temaet, så det er ikke det som har engasjert meg aller sterkest. Men okkupasjonsårene under 2. verdenskrig var en svært dramatisk og viktig periode i Norgeshistorien, som på godt og/eller vondt fikk enorm betydning for mange ulike menneskers videre liv og ettermæle. Personvernhensyn så vel som grunnleggende juridiske prinsipper er det derfor særlig viktig å være seg bevisst i senere omtale av denne perioden. Det er nærliggende å tro at min bevissthet om dette har økt i forlengelsen av de siste års avsløringer om livet til min ”dobbeltspiongammeltante” Dagmar Lahlum. Min første roman er tilegnet henne, og delvis inspirert av hennes skjebne.

Kan du fortelle litt om hovedpersonen i ”Menneskefluene”, og hvordan skiller denne karakteren seg fra hovedpersoner i andre kriminalromaner?

Jeg har i ”Menneskefluene” en todelt etterforskerduo. Den offisielle etterforskeren er en relativt tradisjonell ung mannlig førstebetjent – dog uten alkoholproblemer eller andre store personlige problemer som jo ofte har vært karakteristisk for etterforskerne i norsk krimromanserier. Den uoffisielle etterforskeren, som i realiteten er avgjørende for alle gjennombruddene i denne mordetterforskningen, skiller seg ut fra den tradisjonelle norske krimetterforskeren litt med at hun er kvinne og litt mer ved at hun er svært ung (atten år ved første romans start), men mest ved at hun er funksjonshemmet.

Det er altså en både ung og sammensatt etterforskerduo jeg starter opp med i 1968. Jeg har noen ideer om å følge dem videre fremover mot vår tid, men nå får vi først se om det er interesse for mitt krimromankonsept der ute…

Du er svært aktiv innen norsk sjakk, har det å være sjakkspiller og trener vært en fordel når tråder og brikker skal flyttes rundt i en krimroman?

Jeg har hatt stor nytte av min erfaring som sjakkspiller gjennom hele mitt universitetsstudium og senere forfatterskap. Det handler dels om metodikk, og dels om strategisk tenkning. Jeg tror kanskje erfaringene der har vært enda nyttigere i arbeidet med mine historiske bøker, men det har klart vært relevant også for denne romanen. Som det et sted tidlig i romanen sies, kan handlingen forstås som et sjakkparti som gjennom ni dager bølger frem og tilbake mellom morderen og den uoffisielle etterforskeren – uten at de underveis er direkte i kontakt med hverandre.

Hvordan er en vanlig skrivedag for deg, og har du noen skriveritualer?

Egentlig har jeg ingen spesielle skriveritualer. Jeg skriver under mine reiser på både lesesaler og hotellrom, i nødsfall også på toget. Best skriver jeg nok her, midt i min boksamling i mitt hjemmekontor på Gjøvik. Men det skyldes mindre omgivelsene enn at det går mye bedre når jeg kan sitte uforstyrret og skrive mange timer på rad. De siste par årene er det blitt en utfordring å få konsentrert meg til å skrive nye bøker, samtidig som jeg får fulgt opp tidligere utgivelser med foredrag, medieopptredener og lignende.

Hvilke forfattere regner du som dine favoritter, og hvem inspirerer deg mest?

Jeg er av natur sjeldent noen ukritisk fan, men har selvsagt en lang rekke forfattere jeg leser med stor interesse innenfor ulike sjangre. Når vi her snakker om krim, har jeg hentet ulike typer inspirasjon fra ulike typer krimforfattere. De tre viktigste modellforfatterne har altså vært internasjonale klassikere i betydningen Arthur Conan Doyle, Agatha Christie og Georges Simenon.

Blant dagens norske krimforfattere er jeg mest inspirert av Gunnar Staalesen. Han regner jeg ikke bare som Norgeshistoriens beste krimforfatter, men også som en av vår tids store sosialrealistiske forfattere. ”Menneskefluene” er særlig inspirert av en av Staalesens første Varg Veum-romaner, som også har forhistorie fra 2. verdenskrig. Blant tidligere tiders norske krimforfattere vil jeg nok plassere meg selv nærmest Andre Bjerke, som jo for øvrig også var sjakkspiller…

Hvilket spørsmål skulle du ønske du ble stilt i forbindelse med intervjuene til denne romanen, og hva ville du i så fall svare?

”Hvilke egenskaper og erfaringer hos deg er det som gjør at du har klart å skrive en så drivende spennende og engasjerende krimroman på første forsøk?” Men hva angår svaret får vi avvente anmeldere og andre leseres dom, og se om spørsmålet noen gang blir stilt av noen…

Hvis du kun skulle lest tre bøker denne høsten, hvilke tre bøker ville du da valgt?

Hvilken forferdelig tanke! Jeg regner med å lese 30-40 bøker i løpet av høsten. Men hvis du tenker på høstens nye norske bokutgivelser er jeg vel liksom en tredel krimforfatter og to tredeler historiker nå. Så da får jeg nevne Gunnar Staalesens ”Vi skal arve vinden” som det forventede høydepunktet på krimhøsten, og i tillegg to historiske biografier fra Cappelen Damm som ligger nært opp mot mine faglige interesseområder: Bernt Rougthvedt om nazisten Jonas Lie, og Iselin Theien om skuespillerinnen Sonja Wigert.

Tusen takk for at du tok deg tid til å komme innom bloggen min. Hans Olav Lahlum.

"Menneskefluene" er altså å få kjøpt i bokhandelen nå, og anses som en av krimhøstens mest spennende utgivelser. Hvis du er nysgjerrig på boken, kan du lese et utdrag fra den her.

Bokelskerinnen intervjuer: Jan-Erik Fjell

I dag har jeg den store ære å ønske Jan-Erik Fjell velkommen til bloggen min.

Foto: Lånt av Juritzen.no)

Jan-Erik Fjell debuterer som kriminalforfatter denne høsten med "Tysteren", som lanseres i dag. Det knytter seg store forventninger til boken og Stavanger Aftenblad har alt slått fast at Fjell skriver bedre enn Jo Nesbø. Karakteristikker som "imponerende", "velskrevet" og "beste kriminalroman jeg har lest" går igjen hos andre som har lest boken. Førsteopplaget er alt solgt ut. Fjell er imidlertid ikke ukjent med forfatterlivet. Han debuterte med underholdningsromanen "Pus" i fjor. Fjell er født og oppvokst i Fredrikstad, er utdannet innen IT, kontor og administrasjon og har tidligere jobbet i radio.Nå skriver han på heltid.

"Tysteren" er en kriminalroman med to parallellhistorier. I New York på 1960 - tallet må Vincent Giordano drepe en tyster når han tas opp i den beryktede mafiafamilien Locatelli. I Fredrikstad i 2009 drepes en av byens mektigste menn, og politiet mistenker at drapet er økonomisk motivert.

Arve Juritzen trodde han var utsatt for en spøk da han fikk manuset til "Tysteren" i hendene.
- At en 28-åring uten litterær erfaring kunne skrive en så god kriminalroman, trodde jeg rett og slett ikke noe på. Her var det noen som hadde sendt oss et tidligere utgitt manus for å se hvor lett det var å lure en nyetablert forlegger. Vel, jeg bet ikke på og satte våre beste folk til å grave fram sannheten. Nå kjenner vi den, og det er bare å la seg imponere over krimdebutanten Jan-Erik Fjell, skriver Juritzen i en pressemelding.

Her kan du lese hva Jan-Erik Fjell selv tenker om debutromanen sin, og hvor han har hentet ideen til å skape den:

Jan-Erik Fjell, du utkommer med romanen ”Tysteren” i dag. Kan du fortelle litt om boken?

Den suksessrike petroleumsingeniøren og industrieieren Wilhelm Martiniussen blir funnet drept i sin fasjonable leilighet i Fredrikstad. Kvalt med strengen fra et flygel. Det lokale politiet ber om bistand fra Kripos, og overbetjent Anton Brekke – som er hovedpersonen – kommer til Fredrikstad for å etterforske drapet. Anton har mange år bak seg som drapsetterforsker, og forstår raskt at dette er utført av det han kaller en fagmann; ikke en førstegangs drapsmann. Kort etter at Anton har besøkt åstedet kommer en amerikaner til byens akuttmottak, livstruende skadet. Snart viser det seg at amerikaneren ikke er en ordinær turist, og Anton Brekke står overfor en sak som viser seg å ha forgreninger til mennesker han tidligere bare har lest om.

Hvordan oppstod ideen til ”Tysteren” og hvor lang tid har du brukt på å utvikle og skrive boken?

Ideen kom veldig sakte. Bit etter bit. Strek etter strek på whiteboard-tavla. Jeg hadde kun skrevet en ren underholdningsroman fra før, og det eneste jeg visste var at jeg ville prøve noe nytt. Min første bok fungerte godt på sine premisser, men jeg ville (klisje!) ha en litt større utfordring. Derfor bestemte jeg meg for å hoppe ut i havet av krim. Men hva i all verden skulle den handle om? Hva var ikke blitt skrevet om før? – En vaskeekte mafioso på besøk i Norge. Det var alt jeg visste jeg ville ha med. Jeg jobbet med ideen i 3-4 måneder før jeg skrev de første ordene. Selve skriveprosessen brukte jeg 7-8 måneder på. I løpet av de månedene kunne det gå dager uten at jeg fikk ned et eneste ord. Men så var det heldigvis gode dager også, hvor jeg skrev hele dagen og halve natten.

Handlingen i ”Tysteren” beveger seg mellom to historier: en handling i nåtiden og en fra mafiamiljøet i New York på 1960 – tallet. Gangstere er ikke akkurat vanlig kost i norske kriminalromaner, hvorfor har du valgt å ta med dette som en del av handlingen i din roman?

Det er helt riktig. Gangstere, i hvert fall de som går under begrepet mafia, er ikke vanlig i norsk krim. Og det var hovedgrunnen til at jeg ville skrive om nettopp det. Jeg følte ikke bare at jeg burde – jeg følte jeg måtte skrive om noe nytt, annerledes og ukjent for å pirre interessen hos redaktøren. I tillegg kan jeg ett og annet om emnet, og følte jeg kunne skrive en god og troverdig historie.

Hva har vært det vanskeligste i arbeidet med ”Tysteren”?

Det vanskeligste var overraskende nok politidelen av historien. Før jeg startet, var jeg sikker på at det ikke ville by på noen utfordringer. Så selvsikker var jeg. Jeg hadde da sett nok politiserier til å vite hvordan politiet jobbet! Jeg tok feil. Siden dette er en kriminalroman, så var jeg opptatt av at etterforskningsmetodene til Anton Brekke var realistiske. Jeg har fått kjempegod hjelp av to gode venner som begge jobber i politiet, og det fortjener heder og ære for.

Overbetjent i Kripos, Anton Brekke og politistudent Magnus Torp, er hovedpersonene i denne krimromanen. Hvordan har du gått frem for å utvikle disse karakterene, og kan du fortelle litt om dem?

Her er vi litt tilbake på det jeg har vært inne på tidligere. Som nevnt måtte historien min være noe nytt. Det finnes altfor mange tørste, slitne litterære etterforskere. Jeg ville aldri våget å forsøke å kopiere noen av dem. Å la Anton Brekke gå i alkoholfellen var derfor aldri aktuelt, men han måtte jo ha en last. Mannen kunne jo ikke være lykkelig gift! Det tror jeg ville blitt kjedelig å lese om. I hvert fall kjedelig å skrive om. Anton er ikke særlig begeistret for alkohol, han kan ta seg en øl eller to, men sjelden mer enn det. Spill er han derimot veldig glad i. Spill om penger. Det spiller ingen rolle om det er poker, tipping eller veddeløp. Er det en sjanse for at han kan vinne noen kroner, så er han med. Om det foregår på lovlige Bjerke travbane eller på en ulovlig pokerklubb spiller ikke noe rolle for ham. Ingenting gleder ham noe mer enn å vinne. I tillegg er han, på godt norsk, full av faen. Han kan slenge med leppa – han liker det faktisk – og noen vil kanskje oppleve han som direkte ufin, men han er veldig god på bunnen. Det vil også leserne erfare.

Politistudent Magnus Torp visste jeg tidlig i planleggingsfasen at jeg ville ha med. En overivrig student som gjør alt for å imponere veteranene, og da spesielt mesteren fra Kripos, Anton Brekke. I Tysteren får Torp til tider gjennomgå voldsomt av Anton Brekke, men Anton mener det er det som må til for å gjøre en god politimann ut av ham.

Boken din har fått svært gode skussmål fra bokhandlere allerede før den er utgitt, skaper dette nerver under lanseringen?

Jeg er fryktelig spent! Når man endelig er ferdig med et manus, så er det deler av det man er mer fornøyd med enn andre. Men selv ikke etter at jeg skrev disse delene som jeg var ekstra fornøyd med og som jeg virkelig følte var gode, ville jeg turt å håpe på slike tilbakemeldinger som jeg har fått. Det har vært over all forventning. Det varmer masse og inspirerer utrolig mye til å begynne å skrive videre med en gang.

Hvilket spørsmål skulle du ønske at journalistene stiller deg når de intervjuer deg i forbindelse med denne boken, og hva ville du svare?

Den var vanskelig. «Hvilken av karakterene i Tysteren er favoritten?»
– Hvis jeg setter Anton Brekke til side, så er det en bitte liten bikarakter som heter Peter Jäckel. Han er min «Hannibal Lecter». Og med det mener jeg at han har en liten, men svært essensiell rolle. Han er en av karakterene som falt ned i fanget på meg mens jeg skrev, og nok et bevis på at historien på en måte skriver seg selv. For min del, så ville ikke Tysteren vært like god om Peter Jäckel ikke var en del av den. I tillegg til Anton Brekke er Jäckel en karakter som fort kan dukke opp igjen.

Hvilke forfattere regner du som dine favoritter, og hvem har du lært mest av?

Er veldig glad i Harlan Coben. Han er spenningens mester. Føler at jeg har lært mye av ham. På en veldig god nummer to, ligger John Grisham.

Hva slags opplevelse ønsker du at leserne skal sitte igjen med etter at de har lest boken din?

Det viktigste for meg er at de ikke føler de har kastet bort tiden sin. At de føler boken de har kjøpt er verdt pengene, at de kanskje har lært noe nytt, men det viktigste: At de setter pris på historien og finner den underholdende – og selvfølgelig at de venter på en ny!


Ja, kan vi vente oss flere krimromaner fra din hånd?

Det er planen. Er i gang med å legge grunnsteinene for neste bok om Anton Brekke i disse dager.

Hvis du kun skulle lese tre bøker i høst, hvilke tre bøker ville du da velge deg?

«Caught» – Harlan Coben.
«Fedrenes løgner» – Tom Egeland.
«Lakunen» – Barbara Kingsolver.

Tusen takk Jan-Erik Fjell for at du hadde tid til å komme innom bloggen min og snakke litt om boken din.

"Tysteren" er altså ute i butikkene i dag, og skal man tro de anmeldelsene som alt er kommet vil dette bli en av de heteste kriminalromanene i høst. Du kan lese fyldig anmeldelse av boken her på bloggen min om ikke lenge. 

Bokanmeldelse: "Se til meg som liten er" av Ingrid Elfberg

Forlag: Silke
Sideantall: 319
Format: Innbundet

" Evas sønn Sebastian er to år gammel da han blir bortført og voldtatt. Senere, da Sebastian er hjemme igjen og en førskolelærer blir fengslet for overgrepet, er ingenting det samme. Alle illusjoner om en god verden er knust. Eva kjemper for å ta tilbake hverdagen og gjenvinne tryggheten. Men hun er knust av skyldfølelse. Plutselig hevder den fengslete mannen han er uskyldig, og at den pedofile overgriperen går fri der ute, fri til å skade Sebastian igjen. Og Eva tror ham. Men politiet nekter å ta opp etterforskningen igjen. De mener de har funnet den skyldige, og at hun bare er hysterisk. Eva innser at det er opp til henne å beskytte Sebastian. Hun vet at monsteret er der ute et sted og bare venter på å slå til igjen."
( Beskrivelse hentet fra Silkeforlag.no)

Besettende bra

Ingrid Elfberg har begått en imponerende krimdebut med romanen ”Se til meg som liten er”. Boken leder tankene hen mot Karin Fossum.

Sebastian er bare to år da han blir kidnappet og utsatt for et grusomt overgrep. Det tar ikke lang tid før politiet får tak i en mistenkt, og mannen innrømmer raskt ugjerningen. Tilbake står en familie som desperat forsøker å få hverdagen til å fungere igjen, og opp i alt dette en mor, Eva, som nærmest rives i fillebiter ved tanke på det sønnen har gjennomgått. Hun sliter dessuten med skyldfølelse for at hun lot sønnen være alene slik at den pedofile mannen kunne ta ham med seg.

Så får Eva et brev. Det er den dømte mannen som skriver til henne, og han hevder at han er uskyldig. Langsomt går det opp for Eva at sannheten kan være mer grusom enn hun tidligere har innsett.

”Se til meg som liten er” er en psykologisk krimroman om hvordan det oppleves når tryggheten forsvinner. Det er en roman om hva vi kan være i stand til å gjøre for å beskytte dem vi elsker, en roman om hat og besettelse. Elfberg skriver så intenst medrivende at Evas morskjærlighet og desperate kamp for å beskytte Sebastian gnistrer fra side til side.

Jeg begynte på boken i går kveld, og den holdt meg oppe det meste av natten. Jeg klarte ikke å legge den fra meg. Elfberg skriver suggerende godt. Du trekkes inn i en verden du egentlig ikke har lyst til å lese noe om, en verden som får det til å vrenge seg inni deg, men like fullt må du lese videre, helt til de sjokkerende avsløringene står der på siden foran deg. Det som gjør romanen ekstra urovekkende er at selv om det som befinner seg mellom disse to permene er oppdiktet, er det likevel mange barn som utsettes for det samme som Sebastian. Og som foreldre kan man ikke alltid beskytte sine barn mot en slik ondskap, om den bestemmer seg for å ramme nettopp ditt barn.

"Se til meg som liten er" var en utmattende leseropplevelse. Det er rett og slett av de beste krimromanene jeg har lest i år. Les den, hvis du orker.

Tittelen på ny Anita Blake bok lekket på nett.

Laurell K. Hamilton og hennes forlag ble nærmest tatt på sengen da tittelen på den nye Anita Blake boken, som først kommer neste sommer, plutselig var tilgjengelig på nett. Nå har Hamilton gått ut og bekreftet at boken, som det ryktes skulle hete "Hit List", vil bli kalt nettopp det.

Hamilton er fortsatt ikke ferdig med å skrive boken og innrømmer i et blogginnlegg at hun har blandede følelser med å gå ut med navnet såpass tidlig:
- Jeg ville ikke annonsere navnet, fordi jeg har opplevd at romaner kan endre seg drastisk under skriveprosessen, så mye at den originale tittelen ikke lenger passer. Jeg ville være helt sikkert på at "Hit List" var den rette tittelen for denne boken, skriver Hamilton.

"Hit List" vil bli den tyvende boken i suksess-serien om Anita Blake. Serien har solgt i millioner av eksemplarer og er utgitt på en rekke språk, dette året ble de første bøkene i serien også tilgjengelig på norsk.


Bloggen Escape Between the Pages har viet hele denne måneden til anmeldelser av bøkene i serien.

Her er en innholdsrik fanside for serien.

Selv holder jeg på med bok 5, "Bloody Bones". Serien kan absolutt anbefales om du ikke har fått den med deg enda. Hvis du vil ha tak i bøkene på norsk, finner du dem blant annet her. Skal du lese dem på engelsk, anbefaler jeg å kjøpe dem via Play eller BookDepository.

Bokelskerinnen intervjuer: Tom Kristensen

I dag har jeg den store ære av å ønske Tom Kristensen velkommen til bloggen min:

(Foto:Lånt fra Aschehoug.no)

Tom Kristensen har opplevd en eventyrlig suksess denne sommeren med sin nyeste roman "Dypet". Boken har ligget høyt på bestselgerlistene, selger fortsatt godt og er kritikerrost. " Han skaper troverdige personer, bygger opp handlingen ufravikelig logisk og oppfyller lesernes forventninger hele veien fram til siste side", skrev anmelderen i Dagbladet. "Perfekt thriller", mente Oppland Arbeiderblad og VGs anmelder mente dette var "Gjennomprofesjonelt utført krim" og trillet terningen til en femmer.

Tom Kristensen er utdannet siviløkonom og ingeniør, og er i dag blant Norges mest leste krimforfattere. Siden debuten med "En kule" i 2001, har publikum trykket thrillerne hans til hjertet og også kritikerne har vært imponert. Kristensen fulgte opp debuten med  "Hvitvasking" i 2002. I 2003 kom "Freshwater", i 2005 "Profitøren" og i 2006 "Dødsriket". Sistnevnte fikk han også Rivertonprisen for. I 2009 kom "Dragen". Kristensen er kjent for å gjøre grundig research forut for hver bok, og han har ikke en fast hovedperson som går igjen i bøkene. Bøkene hans er oversatt til flere språk.

Her kan du lese litt mer om hva Tom Kristensen tenker om suksessen til "Dypet" og hvordan han har gått frem for å skape denne kritikerroste boken:

”Dypet” har ligget høyt på bestselgerlistene i Norge i sommer, og må vel kunne betegnes som din største suksess så langt. Hvordan føles det?

Det føles litt rart. Når boken slippes har jeg absolutt ingen formening om mottakelsen, hverken om den vil bli bra, middels eller dårlig. Og så nesten ”eksploderte” salget denne gangen, og jeg står vel egentlig måpende tilbake og lurer på hva som skjedde.

Kan du fortelle litt om boken til dem som enda ikke har fått den med seg?

"Dypet" kan vel kalles en politisk thriller. Den handler om utpressingsforsøk mot norske myndigheter; oljerigger vil bli sabotert dersom ikke utviklingen av Trollfeltet i Nordsjøen stanses, den handler om norske myndigheters hemmelighold og om en skadet nordsjødykker som uforvarende havner midt opp i dette.

I ”Dypet” settes det fokus på historien til Nordsjødykkerne, hva er bakgrunnen for at du valgte nettopp dette temaet?

Bakgrunnen var en henvendelse fra en dokumentarfilmprodusent. Han hadde arbeidet i fem år med en kontroversiell nestenulykke med en oljeplattform som heter Cormorant Alpha. Saken var som følger: To dykkere forteller at de, gjennom en svært dramatisk dykkeroperasjon, reddet riggen fra å kantre og synke ned på 350 meters dyp utenfor Stord vinteren 1977. Dagen etter skal dykkerne ha blitt møtt av en politiinspektør fra Justisdepartementet. Han ba dem om aldri å snakke om det som hadde hendt. Så i nesten tretti år holdt disse dykkerne munn.

Spørsmålene rundt Cormorant Alpha var mange og er fremdeles uavklarte: Skjedde denne nestenulykken, og snakker dykkerne sant om redningsaksjonen? Ble riggen utsatt for et sabotasjeforsøk, og i tilfellet ja, av hvem og hvorfor? Og hvorfor skulle norske myndigheter ønske å legge lokk på saken?Historien fascinerte meg, og jeg fikk tillatelse til å sette meg inn i alt researchmaterialet som denne produsenten hadde samlet, deriblant 12-15 timer med intervjuer av nordsjødykkerne. Men det er viktig å understreke at min historie er fiksjon og ikke en historie om all mystikken rundt Cormorant Alpha.

Du gjør alltid svært grundig research når du forbereder en ny bok, hvor lang tid har du brukt på å samle informasjon til denne boken og har du støtt på noen problemer underveis i informasjonsinnhentingen?

Jeg har brukt cirka to år på hele prosjektet; research, lage historien samt å skrive manus. Personlig har jeg ikke støtt på noen problemer underveis, men filmprodusenten som overlot sitt researchmateriale til meg har støtt på mange og store hindre i sin søken etter informasjon om Cormorant Alpha, blant annet fra norske myndigheter.

Mange norske krimforfattere har etablert en hovedperson som følger dem fra bok til bok, i dine bøker møter vi derimot forskjellige hovedpersoner. Er det en spesiell grunn til at du har valgt å fokusere på ulike hovedpersoner i bøkene dine?

Fra lang tid tilbake kom jeg over noen tips til folk som ønsket å skrive skjønnlitterratur. Tipset var som følger: Forsøk å skrive i en sjanger som du liker å lese. Vel, siden jeg likte å lese bøker av krimforfattere uten spesielle gjennomgangsfigurer, så ble det bare slik. Dette ville jeg også forsøke meg på.

Hvorfor bestemte du deg for å bli forfatter?

Tror utgangspunktet var en slags 40-årskrise. Kanskje jeg hadde lyst til å finne tilbake til den kulturelt interesserte personen jeg var, før jeg ble slukt opp av forretningslivet etter NHH i Bergen i 1981. Jeg begynte ikke å skrive før jeg var 41 år gammel.

Hvordan er en vanlig skrivedag for deg, og har du noen spesielle skriveritualer?


En vanlig skrivedag varer fra kl 10 til 14. Da er kona på jobb og ungene på skole. Jeg har ingen spesielle ritualer og trenger bare en stol, en PC og sånn noenlunde stillhet.

Vil leserne dine få oppleve å se noen av bøkene dine festet til filmlerretet en dag?


Håper det! Flere forskjellig produksjonselskaper har tatt opsjon på filmrettighetene til bøkene, men foreløpig har det ikke blitt noen ferdig film av det.

Hvilke forfattere er dine favoritter og hvem har du lært mest av?

Jeg har mange favoritter! Foruten James Lee Burke vil jeg trekke fram: Robert Wilson, John le Carre, Philip Kerr, Tom Wolfe, Douglas Kennedy og Harlan Coben. Pluss sikkert mange flere hvis jeg hadde tenkte meg nøyere om …

Hvis du kun skulle lese 3 bøker i høst, hvilke tre bøker ville du da velge?

Akkurat nå holder jeg på med en av mine favorittforfattere; James Lee Burke og hans ”I skyggen av Swan Peak”. Det er den ene jeg velger. I tillegg velger jeg to av mine gode kollegaers bøker nå i høst: ”Fedrenes løgner” av Tom Egeland og ”Sukkerdøden” av Unni Lindell.

Tusen takk Tom Kristensen, for at du tok deg tid til å dele litt av bakgrunnen for suksessboken "Dypet" med oss. Jeg leser selv romanen for øyeblikket, og jeg kan allerede signere anmelderne som mener at dette er spennende lesing. Jeg kommer tilbake med en grundigere anmeldelse senere. 

Har du fortsatt ikke lest boken? Kanskje denne traileren kan gjøre deg litt mer nysgjerrig:

Bokanmeldelse: Shadowland av Alyson Noel

Forlag: Pan Macmillan ( United Kingdom)
Sideantall: 368
Format: Paperback

" Ever and Damen have travelled through countless past lives - and fought off the world's darkest enemies - in search of each other. But just when their destiny seems finally within reach, a powerful curse falls upon them. A single touch of their hands, a soft brush of their lips will mean death for Damen - cast into the darkness of the Shadowland. But as she seeks to break the curse, Ever meets Jude - a green-eyed, golden surfer boy who understands magick, and understands Ever better than she realises. And she begins to ask a terrifying question: even if you're immortal, can true love really last forever?"
( Hentet fra Play,com)

Ever og Damen har vært igjennom mye, men de skal fortsatt ikke få anledning til å dyrke kjærligheten og følelsene sine. Hvis de utveksler DNA, vil Damen dø og Roman har ingen intensjon om å avsløre motgiften for å forhindre dette. Det hjelper ikke hvor mye Ever ber. Problemene tårner seg opp når Damen avslører at de kanskje ikke likevel er skjebnebestemt for hverandre. Inn på banen kommer kjekke, atletiske Jude og det viser seg at han og Ever deler mer enn et arbeid i samme butikk.

"Shadowland" var hakket bedre enn sin forgjenger og Ever er igjen blitt mer handlekraftig og sterk. Hun er fast bestemt på å finne en løsning for seg og Damen, selv om også hun begynner å tvile på om de egentlig er ment å være sammen. Roman er like ufordragelig som vi husker ham fra "Blue Moon" og Damen er bare Damen.


Boken starter rolig og bygger seg opp og Alyson Noel har nok en gang spart noen overraskelser til de siste sidene. Flere av livets store spørsmål blir viet plass: Som spørsmålet om det virkelig er slik at noe eller noen er skjebnebestemt for oss, eller er det bare tilfeldighetene som råder? Hva og hvem gjør oss til de menneskene vi er, og kan de valgene vi tar i livet være med på å påvirke både vår karma og vårt liv etter døden. Hvis det finnes et liv etter døden.

Materialisme blir også viet plass og budskapet er det Damen som fremfører:

" Ever, we are not defined by our things. It's not the clothes that we wear, the cars that we drive, the art vi acquire - it's not where we live - but how we live that defines us. (..) It's our actions that are remembered long after we are gone"

Dette er sikkert veldig selvsagt for mange, men i dagens materielle samfunn har nok noen og en hver godt av å bli minnet på slike ting. Og det er en av de tingene jeg liker med denne serien. Det er ikke bare hjerte smerte og tenåringsangst, forviklinger, intriger og dramatikk i bøkene, men også underliggende budskap som handler om livet, hvordan vi lever det og hva som er meningen med at vi er til. Og alt formidles på en fin og rolig måte, det er ikke noe belærende eller påtrengende - Alyson Noel legger bare ut noen tanker og så er det opp til hver enkelt av oss å reflektere over dem.

"Shadowland" var nok en magisk leseopplevelse. Jeg ser frem til neste bok i serien, "Dark Flame".  Den utkommer i Storbitannia 1. oktober.

Bokelskerinnen intervjuer: Alexandra Beverfjord

I dag har jeg gleden av å ønske nok en debutant velkommen til bloggen min: Alexandra Beverfjord.

( Foto: Marte Garmann)

Alexandra Beverfjord debuterer med krimromanen "Kretsen", med journalistene Joakim Lund Jarner og Agnes Lea i hovedrollene. Beverfjord er godt kjent med pressemiljøet. Hun arbeidet i Adresseavisen fra 1996 til 2001, og har etter det vært i Dagbladet, hvor hun i dag er nyhetsredaktør. Hun er cand.polit med hovedfag i sosialantropologi og bor i dag i Oslo, men er oppvokst i Trondheim. Selv om hun debuterer med en krim, er ikke bokutgivelser ukjent terreng for henne. I fjor var hun med på utgivelsen av "Det bor et barn i mitt hjerte", som handler om det å miste et barn som nettopp er kommet til verden.

Temaet i "Kretsen" er ovegrep og seksualisert vold, og er inspirert av Spitzer - skandalen som figurerte i mediene i USA for noen år tilbake. Boken gir også et innblikk i det norske pressemiljøet og Beverfjord har holdt frem Stieg Larsson og Liza Marklund som andre inspirasjonskilder. I  likhet med krimkollega Asle Skredderberget ble Beverfjord antatt av Gyldendal på første forsøk.

"Kretsen" starter med drapet på den 19 år gamle BI - studenten Helle Isaksen, og snart følger flere forsvinninger og drap. Krimreporter Joakim Lund Jarder og kollega Agnes Lea dekker saken for Nyhetsavisen og det skal fort vise seg å bli farlig når jakten på sannheten leder dem mot noen av samfunnets mektigste menn.

Her følger et intervju jeg gjorde med Beverfjord i anledning lanseringen av boken:


”Kretsen” er altså navnet på kriminalromanen som du er ute med nå. Kan du fortelle litt om den?

”Kretsen” begynner med et brutalt drap på en ung BI-student. Senere forsvinner det andre jenter med tilknytning til den drepte, for så å dukke opp igjen som torturerte lik. Krimreporteren Joakim Lund Jarner og den politiske journalisten Agnes Lea får i oppdrag å dekke saken. Journalistarbeidet leder dem ut i den harde delen av Oslos natteliv, til eksklusive utesteder som frekventeres av finanshaier, maktkåte politikere og kriminelle fra byens underverden. Gjennomgangstemaet i boka er makt og overgrep.

Hvordan fikk du ideen til denne krimromanen, og hvor lenge har du arbeidet med boken?

Jeg synes at det å skrive om journalistrollen er fryktelig spennende. Som journalist har du en unik mulighet til å bevege deg i ulike miljøer. Pressemiljøet er intenst og veldig spennende. Det er en bransje full av sterke, kunnskapsrike og svært engasjerte folk, og  dette miljøet ville jeg ha som bakteppe gjennom boka. Når det gjelder selve plottet og karakterene er det hentet fra min egen fantasi. Jeg har holdt på med boka i et og et halvt år.

Det er flere og flere krimhelter og heltinner som er journalister. I din bok blir vi kjent med krimreporter Joakim Lund Jarner og hans kollega Agnes Lea. Hva skiller dine karakterer fra andre karakter i kriminalromaner som foregår i samme miljø?

De er unge og sultne. Joakim er både idealistisk og hardtarbeidende. Dessuten får han hjelp fra sine mørke drømmer. Kollegaen hans, Agnes Lea, er fersk politisk reporter, men har et voldsomt pågangsmot. Hennes
nysgjerrighet fører henne ut i livstruende situasjoner og rå ydmykelse.

Du har selv bred erfaring fra pressen. Er noe av det du skriver om  i "Kretsen" selvopplevd?

Karakterene og handlingen i boken er ren fiksjon. Men jeg har hentet inspirasjon og lånt fra dyktige kolleger, både i inn- og utland, når det gjelder selve beskrivelsen av journalistisk metode. I tillegg har det vært en fordel å ha erfaring fra bransjen i forhold til det å skulle beskrive pressemiljøet fra innsiden.

Mange forfattere har sagt at kriminallitteraturen er nyttig når det kommer til samfunnskritikk. Uten å røpe for mye av handlingen, finnes det noe av dette i din kriminalroman også og er i så fall det en av årsakene til at du valgte å skrive innenfor kriminalsjangeren?

Krimsjangeren gir en god mulighet til å skildre samfunnet og samtiden. Gjennomgangstemaet i denne boken er makt og overgrep – spesielt mot kvinner. Det har vært et poeng å vise at overgrep og seksualisert vold ikke bare er noe som skjer på skyggesiden, men at det er noe som skjer i mange former, og i alle samfunnslag.

Du har et aktiv liv som småbarnsmor og nå også nyhetsredaktør i Dagbladet. Hvordan har du gått frem for å få tid til å skrive denne boken, og har du noen spesielle skriveritualer?

Litt skrått kan jeg si at jeg skrev boka mens andre så på TV. Den er stort sett skrevet på kveldstid, etter at barna har lagt seg.

Hva har vært det vanskeligste i arbeidet med ”Kretsen”?


Å skrive bok er noe annet enn journalistikk. Selv om det har vært utrolig gøy, er det både krevende og utfordrende å skulle sy sammen alle trådene. Men jeg har fått veldig god oppfølging av redaktøren min i Gyldendal, Trude Rønnestad. Hun anbefales!

Hvilke forfattere er du selv mest glad i, og hvem inspirerer deg mest?

Når det gjelder bøker som har beveget meg mest, er jeg så kjedelig at jeg må ty til klassikere. ”De elendige” av Victor Hugo, ”Krig og fred” av Lev Tolstoj. Når det gjelder forfattere som har inspirert meg til å skrive krim, blir det Stieg Larsson og Liza Marklund.

Kan leserne vente seg flere bøker fra din hånd?

Jeg er i gang med oppfølgeren til ”Kretsen”.

Hvis du bare fikk anledning til å lese tre bøker denne bokhøsten, hvilke tre bøker ville du da valgt?

Av de norske, ferske høstbøkene? Jeg gleder meg til gravejournalist Bjørn Olav Nordahls roman, ”Nesten tilstede”. Ellers er jeg nysgjerrig på dyktige Tom Egelands ”Fedrenes løgner” og på Asle Skredderbergets "Metallmyk". Den tror jeg er knallbra.


Tusen takk, Alexandra Beverfjord, for at du tok deg tid til å bli intervjuet på bloggen min.

"Kretsen" er altså ute i disse dager, og er en av bøkene jeg personlig er mest spent på denne høsten. Jeg kommer tilbake med anmeldelse av boken om ikke så lenge. Hvis du er nysgjerrig på boken og forfatteren, har du anledning til å møte Beverfjord i kulturhuset i Kolbotn 26. oktober. Da er hun en av mange debutanter som skal bokbades av Anne Schäffer.

Teaser: Sukkerdøden av Unni Lindell

Om ikke mange ukene kommer Unni Lindells etterlengtede bok "Sukkerdøden" i handelen. Utdrag fra boken er alt publisert i Dagbladet, og nå har også forlaget sluppet en liten snutt fra innspillingen av reklamefilmen som skal akkompagnere boken.



Det blir kjempespennende å se hva Lindell har kokt sammen denne gangen. Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg stort!

Bokanmeldelse: Metallmyk av Asle Skredderberget

Forlag: Gyldendal
Sideantall: 320
Format: Innbundet

Aker Brygge, en sen fredag kveld. Det er tomt rundt meglerbordet i Optima Finans. På et kontor lyser en enslig skjerm. Håvard Gabrielsen, en tallknuser som jobber med fusjoner, oppkjøp og børsnoteringer, venter utålmodig på en avgjørende e-post. Søndag morgen blir han funnet av rengjøringspersonalet. Han er drept, henrettet, av skudd til hodet og brystet. De spesielle omstendighetene gjør at Økokrim-etterforsker Milo Cavalli plutselig står overfor sitt første drap. Saken er også personlig: Håvard Gabrielsen er ikke bare et offer. Han var Milo Cavallis studiekamerat. Milos jakt på sannheten blant oppskrudde verdier og lyssky transaksjoner skal bli skjebnesvanger. Mektige krefter ønsker ikke saken oppklart. Snart befinner både Milo selv og familien seg i livsfare. Er det organiserte kriminelle som nå for fullt har tatt steget inn i det norske aksjemarkedet? Eller handler dette om at Håvard jobbet tett på en av Norges største våpenprodusenter før han ble drept?
(Hentet fra Gyldendal.no)

Sterkt verdsatt debut!

Asle Skredderberget viser klasse i sin første kriminalroman om økokrim - etterforsker Milo Cavalli

Aksjemegleren Håvard Gabrielsen blir skutt og drept på sin arbeidsplass i Optima Finans. Omstendighetene rundt drapet gjør at politiet søker hjelp hos Milo Cavalli, som har spesialkompetanse på økonomisk kriminalitet. Cavalli må sno seg gjennom et miljø hvor oppblåste verdier og higen etter penger er viktigere enn menneskelige hensyn. Og snart svever han selv i livsfare. Galleriet over mulige skyldige er stort, og de fleste har sine svin på skogen.

”Metallmyk” har et meget godt anslag, som bringer deg rett inn i handlingen. Og der blir du helt til boken er ferdig lest. Hadde det ikke vært for at hverdagen min var såpass hektisk de dagene jeg leste boken, ville jeg antagelig lest den ut i ett strekk. Norsk våpenindustri er et perfekt temavalg for en kriminalroman, og det er tydelig at forfatteren er både engasjert og belest om temaene han tar opp, uten at han blir belærende av den grunn. Kunnskapen er vevd så godt inn i handlingen, at det ikke blir tungt for leseren. 

Skredderberget fører i det hele tatt et sikkert språk, som driver handlingen fremover. Han videreformidler økonomiske begreper på en slik måte at selv en leser uten bakgrunn i dette vil forstå. Spesielt god er metaforen han bruker for å forklare hvorfor regnskapet for en bedrift bare viser et øyeblikksbilde.

Dette er intelligent krim som ikke bare er ute etter å underholde, men også peker på flere samfunnsaktuelle spørsmål. Jeg ble svært interessert i å sette meg nærmere inn i norsk våpenindustri etter å ha lest denne boken.

Det jeg savner er å få vite mer om Milo Cavalli. Vi kommer aldri helt under huden hans. Han skildres stort sett gjennom hva han gjør, ikke så mye gjennom hva han tenker. Og det skulle jeg likt å vite mer om. Han er en særdeles spennende krimhelt med et stort potensiale, og jeg håper at Skredderberget lar oss få komme enda mer inn i hodet hans i neste bok.  

Men alt i alt er dette en svært overbevisende debut og det skal bli uhyre spennende å følge forfatterskapet til Skredderberget fremover. "Metallmyk" er en av krimromanene du bør lese i høst. Den ga meg en svært god leseropplevelse og jeg satt igjen og ønsket at jeg kunne starte rett på en ny roman med Milo Cavalli i hovedrollen. Det var virkelig på høy tid at vi fikk en krim med en økokrim - etterforsker i hovedrollen! Kombinasjonen sterkt religiøs etterforsker som har en noe lemfeldig omgang med lover og regler og som må gi seg i kast med økonomisk kriminalitet, satt som et skudd. Anbefales på det varmeste.

Bokelskerinnen intervjuer: Alyson Noel

Alyson Noel er en av stjernene på barne - og ungdomsbokhimmelen i USA. Hennes serie om De Udødelige har blitt en fantastisk suksess. Hun har toppet bestselgerlistene og solgt over to millioner eksemplarer bare i USA. Serien er utgitt i 35 land, og nå er den kommet til Norge. Som nevnt i et tidligere innlegg er det Kagge forlag som har sikret seg rettighetene og bok nummer en, "Ever - for alltid", er allerede på vei ut i butikkhyllene. 

Hvis du har lyst til å lese mer om hva Alyson Noel selv tenker om den overveldende suksessen, og hva hun forbinder med Norge, kan du fortsette å scrolle nedover. Jeg intervjuet henne i juni i år. Da var jeg ikke klar over at serien skulle utgis i Norge.

Alyson Noel, du har så langt skrevet fire bøker i serien om De Udødelige, og alle bøkene har blitt veldig godt mottatt. Hvordan føles det?

Det er en drøm som har gått i oppfyllelse. Jeg hadde skrevet syv bøker , før jeg skrev serien om De Udødelige, seks av dem var beregnet på tenåringer og en for voksne. "Ever - for alltid" var mitt første forsøk på å skrive noe med overnaturlig preg og jeg var ikke helt sikker på hvordan det ville bli mottatt, så jeg er overbegeistret over hvordan leserne mine har trykket serien til sine hjerter.

Hvordan vil du beskrive serien for de som ikke har hørt noe om den enda?

Det er en serie fylt av spenning og romantikk, en overnaturlig historie med temaer som alkemi, reinkarnasjon, mystiske dimensjoner, udødelighet, spøkelser, auraer og chakraer og på toppen av dette Ever og Damen som deler en skjebnesvanger kjærlighet. De har reist gjennom tid og rom og på tvers av kontinenter for å kunne være sammen, men ønsket deres blir forpurret hver eneste gang. Nå som de endelig har funnet hverandre igjen, er de fast bestemte på å overvinne alle hindre slik at de kan leve lykkelig alle sine dager slik de har drømt om i århundrer.

Hvordan fikk du ideen til å skrive De Udødelige?

Serien ble født ut av sorg. For fem år siden mistet jeg, i løpet av fem måneder, tre personer som betydde mye for meg, og kort tid etter dette mistet jeg nesten også min mann i leukemi ( kreften er heldigvis på tilbakegang hos ham nå). Det å oppleve en så intens sorg og frykt gjorde at jeg tenke mye på livet og på døden, dødelighet og udødelighet og båndene som binder oss til våre kjære selv etter at de er borte. Og dermed var historien til Ever og Damen født.

Hvor mange bøker kan vi vente oss i serien om Ever og De Udødelige?

Det vil komme totalt seks bøker. Jeg arbeider med den siste boken nå.

Hvordan går du frem når du skal utvikle en karakter i bøkene dine?

Jeg starter vanligvis med et premiss og med tanker rundt "hva om...". Så skaper jeg en karakter som ikke er rede til å håndtere situasjonen jeg har tenkt ut og utfordringene den bringer med seg. Etter dette skaper jeg et rollegalleri med både venner og fiender, før jeg ser på at karakterene vokser og utvikler seg etter hvert som historien skyter fart.

Hvordan er en normal skrivedag for deg, og hvor og når skriver du?

Jeg setter meg på hjemmekontoret mitt hver morgen, og blir der som regel hele dagen, drikker grønn te, svarer på e-post, twitrer, surfer på Facebook og Myspace og, selvfølgelig, skriver. Jeg har som mål å skrive 2000 - 3000 ord hver dag, av og til klarer jeg å fullføre det målet på bare noen få timer, andre ganger kan det ta hele dagen - men jeg gir meg ikke før målet er nådd. Jeg holder meg til denne rutinen syv dager i uken, inkludert i de fleste ferier.

Gjør du mye research og planlegger du mye før du setter deg ned for å skrive?

Research er en av de tingene jeg synes er aller best, og før jeg skrev De Udødelige la jeg ned mye arbeid i nettopp det. Jeg leste en mengde bøker om metafysikk, reinkarnasjon, nær - døden opplevelser, auraer, chakraer, spøkelser, medium, klarsynte, krystaller - alt mellom himmel og jord.  Jeg deltok også på et tredagers seminar med det verdensberømte mediumet James Van Praagh, hvor hensikten var å utvikle ens klarsynte evner. Jeg lot meg også hypnotisere, slik at jeg kunne oppleve tidligere liv. Alt dette var morsomt og fascinerende og avslørende, og det meste var med på å skape universet jeg bruker i bøkene om De Udødelige.

Ja, det overnaturlige har en stor plass i denne serien. Tror du selv på overnaturlige fenomener?

Jeg er helt sikker på at det er mer mellom himmel og jord enn det vi ser med det blotte øyet.

Etter suksessen med De Udødelige, utgir du også en helt ny serie med Riley, Evers søster, i hovedrollen. Første bok, "Radiance" kommer ut på engelsk i august. Hvorfor ville du skrive en egen serie om Riley?

Jeg hadde det så gøy da jeg skrev om Riley, og hun endte faktisk opp med en mye større rolle i "Ever -for alltid" enn det jeg i utgangspunket hadde planlagt. Da jeg ble spurt om å skrive en ny serie sett fra Rileys perspektiv, tok jeg forlaget på ordet og det er jeg kjempeglad for i dag. Jeg har sjelden hatt det så gøy med å skrive en bok, som jeg hadde da jeg skrev "Radiance". Jeg håper at leserne vil kose seg like mye med boken, som jeg koste meg med å skrive den.

Hvilke forfattere og/ eller bøker har inspirert eller påvirket forfatterskapet ditt?

Det var Judy Blume sine bøker som inspirerte meg til å bli forfatter. Bøkene til J.D. Salinger har inspirert meg til å fortsette.

Har rettighetene til De Udødelige blitt solgt til film - eller TV - selskaper enda?

Vi er i forhandlinger om noe som kan vise seg å bli veldig spennende...jeg krysser fingrene!

Hva assosierer du med Norge? Har du noensinne vært her?

Nei, jeg har ikke vært i Norge (enda), men når jeg tenker på Norge tenker jeg på uberørt natur under en klar, blå himmel og rennende vann. Kunstneren Edvard Munch, deilig sjømat og vakre, vennlige mennesker - en dag håper jeg at jeg kan finne ut om jeg har rett!

Er det noe du har lyst til å legge til, helt til slutt?

Jeg vil gjerne takke mine norske lesere for all støtte og engasjement for De Udødelige - det betyr alt for meg. Tusen takk!

Selv takk, Alyson Noel, for at du hadde anledning til å stille opp på dette. 


De Udødelige er, som nevnt, en fantastisk serie full av magi og mystikk. Serien er perfekt for tenåringsjenter og de som ønsker å drømme seg litt bort. Jeg er spent på å se hvilken mottakelse den vil få her i Norge.