Bokelskerinnen intervjuer: Lauren Kate

I dag er det veldig hyggelig å kunne ønske Lauren Kate velkommen til bloggen min: 

(Foto: Lånt fra forfatterens hjemmeside)

Lauren Kate er en amerikanske forfatter, født i Dallas og bor nå i Los Angeles sammen med sin mann og hunden deres. Hun debuterte i 2009 med ungdomsromanen "The Betrayal of Natalie Hargrove", som er en gjenfortelling av MacBeth. Det var imidlertid hennes andre bok, også den utgitt i 2009, som skulle bli hennes store gjennombrudd.

"Fallen" ble publisert sent i 2009, og er den første boken i en ungdomsserie om engler. Her møter vi sytten år gamle Lucinda Price, som blir sendt til en forbedringsanstalt etter at gutten hun går ut med dør i en brann. Det blir antatt at Lucinda er skyldig i hans dødsfall. Boken ble raskt svært populær og inntok fjerdeplassen på bestselgerlisten til New York Times i desember samme år - samme måned som den ble utgitt. 

Den andre boken i serien, "Torment", kommer ut i Storbritannia i dag.

Her får vi vite mer om Lucinda, eller Luce som hun også kalles, og Daniel Grigori. Flere av hemmelighetene og mysteriene fra den første boken får også større fokus. Jeg skal imidlertid ikke røpe for mye her, hvis du ikke har lest bok nummer en. Den bør du forøvrig lese. Lauren Kate skriver meget godt og bøkene hennes er fulle av mytologi, kjærlighet, dramatikk, spenning og mysterier. Rett og slett bøker man kan drømme seg bort i.

Her kan du lese hva Lauren Kate selv tenker om bøkene sine og hva Per Petterson ( Ut og stjæle hester) har betydd for henne: 

"Torment", bok nummer to i serien din, utgis i Storbritannia i dag. Kan du fortelle litt om denne boken?

Jeg er så forventningsfull og glad for at den er ute. Boken tar opp handlingen der hvor "Fallen" slutten, men Luce befinner seg nå på et nytt sted og det er et helt nytt persongalleri. Hun ser frem til å få en fremtid sammen med Daniel - men selvsagt er det ikke fullt så enkelt. Først må hun sette seg dypt inn i fortiden som de har delt sammen, og det hun finner det kommer til å overraske henne.

Hvor mange bøker har du planlagt å skrive i denne serien?

Det kommer til å bli totalt fire bøker. Jeg har akkurat begynt å skrive på den tredje boken, "Passion", som er en "prequel" og vil fortelle detaljert om de tidligere forholdene til Daniel og Luce gjennom århundrene. Det er en stor oppgave, men jeg koser meg med arbeidet!

Oi, det høres kjempespennende ut. Hvor fikk du historien til den serien i utgangspunktet, og hvorfor hadde du lyst til å skrive om akkurat engler?

Ideen oppsto da jeg kom over en setning i Første Mosebok som fortalte om en gruppe falne engler som ble kastet ut av paradiset fordi de lystet etter dødelige kvinner. Jeg begynte å reflektere over hvordan det ville være om en helt vanlig jente plutselig ble gjenstand for en engels oppmerksomhet med all den spenningen og de utfordringene som naturlig følger med noe slikt. Jeg har skrevet kjærlighetshistorier hele livet, så engle - vinklingen virket som en perfekt måte for meg til å legge listen litt høyere og skrive en virkelig STOR kjærlighetshistorie, en historie som tar for seg lojalitet og svik og godt etablerte oppfatninger om det gode og det onde.

Du må ha gjort mye research rundt mytologi og særlig om engler og lært veldig mye om sistnevnte. Lærte du noe som overrasket deg?

Da jeg begynte å gjøre undersøkelser, var jeg interessert i hvordan det gode og det onde har krysset hverandre i ulike teologier. Lesingen min tok meg tilbake til Zoroastrianismen, den tidligste dualistiske religionen vi kjenner til ( hvilket betyr at det finnes to ulike sider). Det gode og det onde er tvillingbrødre, to deler av den samme helheten, og født på det samme stedet. I jødedommen er Gud både tilgivende (god) og rettferdig (til tider straffende eller fjern). Han blir, selvsagt, aldri beskrevet som "ond", men mange lærde har argumentert med at den hebraiske guden har noe av den samme tosidigheten som det de zoroastriske gudene hadde. En hard side, og en myk side. Innenfor kristendommen har vi Satan. Vi kjenner alle til ham. Det faktum at alle disse tre, fundamentale religionene har sterke, dualistiske røtter fascinerte meg. Kan linjene mellom dem virkelig være så rene og så skarpe.Nei, faktisk er det slik at det gode og det onde er avhengig av hverandre. Og selv om dette bare finnes på papiret, eller i Himmelen, hva ville skjedd om man putter mennesker og deres frie vilje inni dette kaoset? Det som da er svart og hvitt blir grått.

Hvordan er en vanlig skrivedag for deg, og når og hvor skriver du?

Jeg skriver hjemme, på en skrivepult midt i mot et stort vindu med utsikt mot Laurel Canyon i Los Angeles. Jeg liker å ta meg en løpetur om morgenen for å klarne hodet mitt og jeg har som regel laget en røff disposisjon dagen i forveien rundt hva jeg skal skrive denne aktuelle dagen. Etter et par timers med litt ymse aktiviteter om morgenen - epost, twitter, leke med hunden osv - setter jeg meg ned og fokuserer på skrivingen. Jeg skriver uavbrutt i cirka fire timer ( hvilket som regel resulterer i rundt syv eller åtte sider), så er jeg som regel helt katatonisk! Jeg tar en pause i omlag en time, tar meg kanskje en spasertur eller leser et magasin. Så går jeg tilbake og leser gjennom det jeg har skrevet, sletter, legger til og redigerer arbeidet mitt før jeg begynner på disposisjonen rundt hva jeg skal skrive neste dag.

Har du planlagt alle detaljene i historien på forhånd, eller utvikler du historien samtidig som du skriver den?

Begge deler. Denne serien har et ganske stort og komplisert omfang, så derfor var jeg nødt for å kartlegge bøkene i detalj ellers tror jeg ikke jeg ville forstått hva jeg faktisk skrev om. Så jeg skrev ned alt sammen: karakterbeskrivelser, lange synopsis for hver bok, en oversikt over kapitlene i den første boken, ulike "cliffhangere", hele pakken. Da jeg var fornøyd med omrisset av historien, tok jeg sats og hoppet. Jeg hadde rammeverket å falle tilbake på, men samtidig friheten til å bevege meg litt bort fra det dersom skrivingen av og til skulle ta meg i andre retninger.

Har du alltid hatt lyst til å bli forfatter?

Da jeg var en liten pike, ville jeg bli ballettdanser. Da jeg var tenåring, ville jeg bli forfatter. Nå som jeg arbeider på fulltid som forfatter, har jeg lyst til å gå på kokkeskole og bli kokk ( samtidig mens jeg skriver bøker, selvsagt).

Hvilke forfattere eller bøker har hatt påvirkning på forfatterskapet ditt?

Jeg har alltid elsket å lese. Da jeg vokste opp elsket jeg alt av Roald Dahl og leste alle bøkene hans om og om igjen. Jeg elsker Lois Lowry, Patricia MacLachlan, Judy Blume, Philip Pullman og Suzanne Collins. Mine favoritter blant "voksen" forfatterne er William Faulkner, Don DeLillo, Virginia Woolf, Charles Dickens og F. Scott Fitzgerald. Akkurat nå leser jeg "Mesteren og Margarita" av en fantastisk, russisk forfatter ved navn Bulgakov. 

Bokomslagene til serien din er helt fantastiske og jeg antar at du også er veldig fornøyd med dem. Hvem designer disse omslagene?

Omslagene er laget av en brasiliansk kunstner ved navn Fernanda Brussi Goncalves. Vi har skrevet litt eposter med hverandre og hun er et utrolig varmt menneske og veldig talentfull. Jeg vil så i evig takknemlighetsgjeld til henne for det vakre arbeidet hun har gjort, et arbeid som virkelig har brakt bøkene mine til liv. 

Hva assosierer du med Norge, og har du noensinne vært her?

Vakre fjorder, fosser og Per Petterson, hvis verk jeg absolutt tilber. "Ut og stjæle hester" var en av de mest fantastiske bøkene jeg noensinne har lest. 

Jeg ville ELSKET å besøke Norge. Kanskje jeg en dag kan reise på en signeringsturne her!

Og ja, det ville vært fantastisk. Er det noe du har lyst til å legge til, til slutt?

Tusen takk for at du tok kontakt med meg. Det er så spennende å få muligheten til å kommunisere med lesere fra over hele verden!

Tusen takk, Lauren Kate, for at du tok deg tid til dette. "Torment" er altså ute i Storbritannia i dag, samt i salg via flere nettbutikker. Hvis du ikke har lest den første boken i denne serien, anbefaler jeg den på det sterkeste. Den er helt fantastisk og serien er mye bedre enn Twilight. 

Her er traileren til "Torment"

Og her er traileren til "Fallen":



Forfatterens hjemmeside finner du her. 

Min anmeldelse av "Torment" er på vei. Jeg har alt lest boken, og kan røpe at Lauren Kate har skrevet nok en fantastisk bok i denne serien. 

Har du lyst til på lese denne saken på engelsk, kan du gjøre det på den andre bloggen min her. 

Bokelskerinnen intervjuer: Gunnar Staalesen

I dag er det veldig hyggelig å kunne ønske Gunnar Staalesen velkommen til bloggen min:

 (Foto: Helge Skodvin)

Gunnar Staalesen har vært en av Norges mestselgende og mest folkekjære forfattere i en årrekke. Debuten kom allerede i 1969 med "Uskyldsren". Senere fulgte en lang rekke barnebøker, skuespill og romaner.

Det er særlig som krimforfatter Staalesen er blitt kjent. Hele 22 kriminalromaner er det blitt, siden han utga "Rygg i rand, to i spann" i 1975 - en bok han forøvrig fikk Rivertonprisen for. Mange av krimbøkene har Varg Veum i hovedrollen, en karakter som så dagens lys i 1977 i boken "Bukken til havresekken". 
Bøkene om Varg Veum er solgt til 15 land og har blitt både tv - serie og filmer.

Denne høsten er Staalesen ute med en ny Varg Veum -roman: "Vi skal arve vinden".

Det handler om miljøterrorisme, religiøs fanatisme og hemmeligheter fra fortiden. Og oppe i alt dette finner vi Varg Veum, som i starten av boken våker ved sykesengen til sin venninne, Karin Bjørge. Da mannen til en av Karins venninner forsvinner sporløst, må Veum forsøke å nøste i trådene for å finne ut hva som har hendt med ham. Og snart dukker det opp et lik...

Her kan du lese om hvordan Gunnar Staalesen har jobbet frem denne boken, og hva slags innvirkning Amalie Skram har hatt på forfatterskapet hans...


Du har akkurat utkommet med ”Vi skal arve vinden”, en ny roman med Varg Veum i hovedrollen. Kan du fortelle litt om denne romanen?

Det er i alle fall en roman som har et høyst aktuelt bakteppe, sett i lys av debatten rundt de såkalte monstermastene i Hardanger som har versert i norsk samfunnsliv de siste månedene: fornybar energi og vindkraft. I bakgrunnen for min roman ruver en planlagt vindmøllepark ut mot havet, og diskusjonen rundt disse anleggene er minst like heftige – iallfall her på Vestlandet – som den rundt monstermastene. Varg Veum får i oppdrag å lete etter en mann som står sentralt i denne diskusjonen og som nå er sporløst borte. Sporene fører ut mot havet, mot det planlagte vindkraftanlegget og et symbolsk kors reist mot horisonten …


I ”Vi skal arve vinden” er det miljø og fornybar energi som er temaet. Hvorfor har du valgt å fokusere på miljøsaken i denne boken og hadde du noen anelse om at romanen, sett i lys av siste tiders debatt om monstermastene på Vestlandet, skulle bli så aktuell?

For meg er miljøsaken en av de mest sentrale sakene vi kan og bør engasjere oss i for tiden. Det gjelder ikke bare vår egen hverdag, men også de kommende generasjoners. Ideen til boken fikk jeg for tre-fire år siden, og ja, jeg ble overrasket da jeg oppdaget hvor stadig mer aktuelt temaet ble for hver uke jeg satt og skrev på den i vinter og utover våren.

Du er kjent for å gjøre grundig forarbeid før du setter deg ned for å skrive, hvor lenge har du samlet stoff til ”Vi skal arve vinden”, og hva har vært det vanskeligste i arbeidet med denne boken?

Som sagt fikk jeg ideen for tre-fire år siden. Når jeg får en slik idé, begynner jeg alltid å samle stoff, dels bare ved å lagre informasjon om temaet i bakhodet, men dels også ved å klippe ut artikler, reportasjer, følge med på tv og radio når temaet dukker opp, kort sagt samle så mye kunnskap om emnet som mulig. Jeg synes egentlig ikke det har vært spesielt vanskelig, men det er jo en besnærende konflikt: De aller fleste forholder seg positiv til fornybar energi, men vil vi ha det i vår egen bakhage? Hvor tungt skal verdien av et mer eller mindre uberørt landskap veie mot nytteverdien av energien man kan hente ut fra det? Slike konflikter blir det fort krimdrama av…

Du skriver dype bøker, som også rommer mye samfunnskritikk. Hvilken bok føler du selv at du har fått til dette best i, og hvilken bok har skapt mest debatt?

Det er det vanskelig for en forfatter å svare på. De to bøkene jeg selv føler er blant de beste i serien, er nok Falne engler og Dødens drabanter. Spesielt den siste ble og blir aktualisert i den stadige diskusjonen rundt barnevernet og deres rolle i samfunnet. Ingen av bøkene mine har vel skapt noe videre offentlig debatt, men jeg håper jo de har sin virkning i det stille, hos alle mine trofaste lesere.

Varg Veum har vært en sentral skikkelse i bøkene dine helt siden han oppsto på syttitallet. Hvordan fikk du ideen til ham? Og hva har vært det viktigste å ha fokus på for deg når du har utviklet ham gjennom bok etter bok?

Ideen kom selvsagt fra de store amerikanske forbildene, Philip Marlowe hos Raymond Chandler og Lew Archer hos Ross Macdonald, to detektiver og to forfatterskap det var en glede å følge i yngre år, og som jeg med jevne mellomrom fremdeles vender tilbake til. Men jeg ville skape min egen, norske hovedperson og gav ham en troverdig bakgrunn fra barnevernet, utdannet sosionom og med personlige trekk mange lesere ville kunne gjenkjenne eller identifisere seg med. For meg har det vært viktig å ha fokus på Varg Veums engasjement i sin egen samtidig, og ikke minst måten han stiller seg på de svake og mest sårbares side i samfunnet. Barn og unge mennesker er sentrale karakterer i mange av Veum-bøkene, både på grunn av Veums bakgrunn og mitt eget personlige engasjement i denne typen tematikk.

Varg Veum er ikke bare kjent for boklesere. Han har også figurert i hørespill i radio, i filmer, tv - serier og som skulptur. Hadde du noensinne drømt om en slik suksess da du skapte ham?

Nei, det har kommet som en stor og langvarig overraskelse for meg at det skulle oppstå en så omfattende underholdningsindustri (får vi kanskje kalle det) rundt denne sosionom-detektiven fra 1970-tallet. Men det forteller meg jo også at jeg skapte noe viktig da jeg gav liv til ham den gang.


Hvilken filmatisering av Varg Veum - bøkene er du selv mest fornøyd med?

Filmene er såpass forskjellig at det er vanskelig å dømme. Dessuten forholder de seg ofte veldig fritt til handlingen i bøkene. Jeg er likevel godt fornøyd med alle de filmatiseringene som har vært gjort til nå og ikke minst med parhestene Trond Espen Seim og Bjørn Floberg som Varg Veum og førstebetjent Hamre. Men må jeg velge, holder jeg nok en knapp på de to som ligger tettest opp til bøkene, "Din, til døden" og "Tornerose".


Du debuterte som forfatter i 1969. Har det å være forfatter, og ikke minst krimforfatter, endret seg på de 41 årene du har vært i bransjen? 

Som krimforfatter debuterte jeg først i 1975, men det er likevel en lang periode. Måten krimlitteraturen blir oppfattet på og interessen for denne sjangeren har iallfall forandret seg markant siden 70-tallet, selv om spiren til disse endringene nok ble sådd nettopp i de årene da Jon Michelet, Fredrik Skagen, Kim Småge, jeg selv og flere andre debuterte som krimforfattere. En stor personlig forskjell, men det har vel mer med det at man er blitt mer etablert som forfatter å gjøre, er at jeg siden 1987 har kunnet leve hundre prosent av mitt forfatterskap. Det kunne jeg iallfall ikke da jeg debuterte, men det kan vel ikke en gjennomsnitts debutant i år heller, så – vel – endringer?


Raymond Chandler har vært en av inspirasjonskildene bak Varg Veum og bøkene dine. Er det andre forfattere som har inspirert deg, og har du noen favorittbøker?

I tillegg til Chandler og Ross Macdonald har jeg lært en del av både Agatha Christie og Sjöwall & Wahlöö, som så mange andre av mine kolleger. Personlig føler jeg at jeg står i stor gjeld til Amalie Skram, både måten hun gjør en fortelling fra et lokalt landskap til noe som ville vært verdenslitteratur om det var skrevet på engelsk, tysk eller fransk (Hellemyrsfolket), og hennes medfølelse med sine egne, mer eller mindre oppdiktede karakterer. Med det har jeg også nevnt et favorittverk. Av andre kommer jeg aldri unna Mesteren og Margarita av Bulgakov og Kjærlighet i koleraens tid av Gabriel Garcia Marquez, Gunnar Larsens Bull, Ragnar Hovlands samlede forfatterskap og så godt som alle bøkene av Kjartan Fløgstad.

Har du noen tanke for hvor mange bøker det til slutt vil bli med ”Varg Veum” i hovedrollen?

Nei, det har jeg ikke. Jeg skriver om Varg Veum så lenge jeg har ideer om ham, og den kilden er ennå langt fra å gå tom.


Du har gjennom årenes løp blitt intervjuet av et stort antall journalister i forbindelse med forfatterskapet ditt. Hva er det rareste spørsmålet du har fått?

Det må kanskje være dette? Med hånden på hjertet kan jeg ikke huske at jeg har fått så mange rare spørsmål.


Hvis du kun skulle lese tre bøker i høst, hvilke tre bøker ville du da velge deg? 

Høstens bøker vet vi jo ennå så lite om, så hvis det gjelder dem, må jeg nok melde pass. Dessuten ligger jeg alltid litt på etterskudd, så jeg leser meg ennå gjennom en håndfull av fjorårets bøker, i tillegg til at jeg oppdaterer meg på et par sentrale klassikere. Har tidligere i sommer lest "Njåls saga" og leser akkurat nå "A Tale of Two Cities" av Charles Dickens, som for øvrig også er en forfatter jeg i yngre år følte det var noe å lære av.


Hva ønsker du å si til leserne som har fulgt Varg Veum gjennom bøkene dine, og som nå ser frem til å gi seg i kast med ”Vi skal arve vinden?” 

Takk for følget, så langt! Håper dere blir med videre, hver eneste en av dere.

Tusen takk, Gunnar Staalesen, for at du tok deg tid til dette intervjuet. "Vi skal arve vinden" er altså Staalesens nyeste bok, og er av enkelte anmeldere allerede utropt til en av de beste av Varg Veum bøkene: "Den femtende boka er blandt det aller beste om Varg Veum vi har lest", skriver Kulturspeilet. "Ny fulltreffer fra Staalesen", sto det å lese i Aftenposten, og Dagbladet skriver at "avslutningen kommer som en overraskelse".

Vil du vite mer om boken, bør du titte på denne interessante videoen som Bokklubben har laget: 



Og vil du bli enda bedre kjent med Gunnar Staalesen, finner du hans innholdsrike hjemmeside her. 

London - et bokparadis

Den siste uken har blitt tilbrakt i London, og det tok ikke lang tid før jeg kunne slå fast følgende: London er byen for bokelskere. Jeg kom hjem med en flere kilos tyngre koffert enn da jeg dro, og kunne lett ha brukt enda mer penger.

Vi bodde på Harlingford Hotel i Bloomsbury. Beliggenheten var meget god i forhold til å få det beste ut av London. Vi hadde gangavstand til Kings's Cross stasjon, hvor det gikk mange metrolinjer til sentrum og andre deler av London. Vi tok flyet tidlig på morgenen fra Gardermoen, og var derfor på hotellet relativt tidlig på dagen, hvilket muliggjorde sightseeing allerede første dagen.

Etter å ha vandret litt rundt i nærområdet til hotellet, så vi et skilt som pekte inn mot "Skoob Books", en bruktbokbutikk, og bestemte oss for å sjekke ut den. Og for en butikk! Hyllene var stappfulle av brukte bøker i de fleste kategorier.

Jeg har sjelden sett en bruktbokbutikk med et så godt utvalg. Bare seksjonen med Penguin classics talte flere hyller.

 Butikken skal etter sigende være den beste bokhandelen i London, om vi skal tro Time Out. 

Skoob Books spesialiserer seg på brukte, akademiske bøker men har altså et godt utvalg i andre sjangere også.

Jeg endte opp med en Penguin Classics utgave av "The Complete Poems" av Emily Bronte og "The Abandoned", av Cody Mcfadyen. Jeg kunne lett ha tilbrakt enda mer tid her denne dagen, men min kjære er ikke like glad i bøker som meg, så av hensyn til ham begrenset jeg tittetiden.

Jeg dro tilbake til Skoob Books på egen hånd den siste dagen vi var i London, og da fant jeg enda flere spennende bøker. Denne gangen tok jeg for meg barne - og ungdomsbøker og hyllene med fantasy og science fiction. Jeg kjøpte "City of Ghost" og "Unholy Ghosts" av Stacia Kane. De var så pent brukte at de så nesten nye ut. Jeg kjøpte også "After Twilight", en samling noveller fra 2001, hvor blant annet Christine Feehan har bidratt.

Jeg kjøpte også "Shadowkiss" og "Frostbite" av Richelle Mead. Det viste seg imidlertid, da jeg kom hjem, at jeg allerede har "Frostbite", så jeg kommer til å gi bort den ene boken ved en senere anledning.

Til slutt fant jeg virkelig gull. Jeg har lenge gledet meg til "Infinite Days" av Rebecca Maizel, og jeg fant den i innbundet format flere steder i London, men med hensyn til koffertens vekt unnlot jeg å kjøpe innbundne bøker. Boken har akkurat utkommet, så jeg ble litt overrasket da jeg så en bokrygg på en paperback bok med tittelen "Infinite Days" i bruktbokbutikken. Jeg tok den ut av hyllen, for å kikke på den, og kjente at hjerterytmen økte. Utgaven jeg sto med i hendene var nemlig en "bound proof", et tidlig leseeksemplar av boken som sendes til utvalgte bloggere og lesere  i forkant av utgivelsen. Jeg kunne nesten ikke tro det var sant.

Jeg er som en unge i en godtebutikk når jeg handler bøker, og hvis jeg attpåtil finner det jeg anser som samleobjekter og skjulte skatter, blir jeg nesten i ekstase. Prisen på "Infinite Days" var også latterlig lav.

Ved siden av den, fant jeg en "bound proof" av "The Rule of Claw" av John Brindley. Det virket spennende, og leseeksemplaret så helt ulest ut. Skoob Books hadde, med andre ord, veldig mye spennende å tilby meg og jeg skal definitivt tilbake dit neste gang jeg er i London.

Jeg besøkte også "Forbidden Planet", etter tips fra en leser av den andre bloggen min.

Dette er en butikk som passer godt for en skikkelig fantasy - eller sci-fi nerd, og for bokelskere som likerbøker innen de samme kategoriene. Utvalget er meget godt.

De har egne seksjoner for Young Adult, Paranormal Romance, Horror og annen fantasy og sci - fi litteratur.

Jeg fant flere spennende bøker her også. Jeg plukket med meg "Bite", en antologi med blant annet Laurell K. Hamilton som en av forfatterne. Jeg kjøpte også de seks første bøkene i en serie kalt "The Weather Warden" av Rachel Caine, og det beste av alt: De var signert. Forbidden Planet har mange signert bøker i utvalget sitt, dersom man leter. Jeg kjøpte også "Kiss of Death" av Rachel Caine, også den var signert samt "Undone" og "Unknown" av samme forfatter, de var også signert. Jeg tok med et ekstra, signert eksemplar av en av bøkene i Weather Warden - serien, som jeg skal gi bort på en av bloggene mine senere.

 Lappene du ser foran på bøkene antyder at de er signert av forfatteren.

Vi besøkte også "Waterstones", som hadde et flott utvalg. Da vi var der kjørte de en kampanje med "kjøp 3 for 2" på et stort antall av bøkene sine. Jeg kjøpte meg "The Host" av Stephenie Meyer", "Before I Fall" av Laurence Olivier og med på kjøpet fikk jeg "Clockwork Angel" av Cassandra Clare. Siden jeg alt har fått denne i posten, i og med at jeg forhåndsbestilte den fra Play tidligere i år, kommer utgaven jeg fikk i London til å bli gitt bort på en av bloggene mine etter hvert.

Vi var også innom HMW, og selvom dette i utgangspunktet er en butikk for spill, musikk og film hadde de også endel bøker. Jeg plukket med meg "Prom Nights from Hell", en samling noveller fra forfattere som Stephenie Meyer og Kim Harrison. 

Jeg kunne fint ha kjøpt enda flere bøker, og besøkt enda flere bokhandlere men tiden strakk ikke til. Fire dager er altfor kort tid og jeg skal tilbake igjen en gang neste vinter, tenker jeg. Da blir det enda flere besøk i bokbutikker. Ikke bare var det mange bokhandlere der, men det lå flere bruktbutikker i hver eneste gate.

Bokanmeldelse: Dypet

Forlag: Aschehoug
Sideantall: 384
Format: Innbundet

" Nordsjøen 1981: Det er vinter og sterk kuling. To dykkere går ned på 81 meters dyp for å kutte wirene som er festet mellom boreriggen Canton Driller og brønnhodet. Men noe går forferdelig galt. Den ene dykkeren dør, den andre, Tord Stensen, overlever mirakuløst. I Oslo får olje- og energiministeren et trusselbrev: En rigg vil bli senket hvis ikke utbyggingen av Trollfeltet stanses umiddelbart. Like etter går Canton Driller ned. Var det sabotasje, eller var det en ulykke? Ingen vet. Noen dager senere får oljeministeren nok et trusselbrev. En ny oljerigg blir senket hvis ikke kravene innfris ... Tønsberg 2010: En syk og forvirret eks-nordsjødykker oppsøker Tord Stensens sønn, Jonas. Mannen snakker usammenhengende om faren hans og er redd. Dagen etter dør han. Jonas vegrer seg lenge for å grave i farens fortid, men så begynner ting å skje, og han gjør skremmende oppdagelser. Bit for bit avdekker Jonas farens skjulte og dramatiske historie."
(Hentet fra Aschehoug.no)



Knallgod thriller

Med ”Dypet” befester Tom Kristensen sin posisjon som en av Norges fremste thrillerforfattere.

Tord Stensen får hele livet forandret etter et dramatisk dykk i Nordsjøen i 1981 ved boreriggen Canton Driller. På samme tid mottar landets olje- og energiminister anonyme trusselbrev som forteller om kommende sabotasjer på flere av landets oljerigger. Det blir lagt fullstendig lokk på saken. Så går Canton Driller ned og flere mennesker omkommer. 29 år senere, i 2010, må Tord Stensens sønn, Jonas, forsøke å nøste seg frem til sannheten rundt hva som egentlig hendte med Canton Driller og hans far. Og det skal fort vise seg å bli meget risikabelt.

Tom Kristensen er kjent for å gjøre grundig research forut for sine bokprosjekter, og ”Dypet” er heller ikke noe unntak. Her skildrer han starten på Norges oljeeventyr og konsentrerer seg om de små menneskene som bidro til dette utrolige eventyret: nordsjødykkerne, og han gjør det på en svært troverdig måte. Tord Stensen og alle hans kollegaer ble veldig levende for meg, og jeg følte tidvis at jeg leste om virkelige personer og hendelser, noe som gjorde de mest intense scenene enda mer uhyggelig.

Men det er ikke bare hverdagsheltene som befolker ”Dypet”. Her finner vi også mektige aktører innenfor internasjonal etterretning og storpolitikk. Det er hemmeligheter og svik, men også en liten dose kjærlighet.

”Dypet” er en roman med et svært høyt spenningsnivå. Gjennom korte kapitler og et effektivt språk, holdes sidevendingsfaktoren oppe. Boken har få dødpunkter og er vanskelig å legge fra seg. Til tider er den meget klaustrofobisk, som i scenene hvor Tord Stensen dykker i Nordsjøen.

Dypet passer perfekt for late sommerdager og mørke høstkvelder. Det er bare å ta av seg hatten og konstatere at Kristensen har gjort det igjen. ”Dypet” har alt det en god thriller skal. Det eneste spørsmålet jeg sitter igjen med er: når kommer filmen?

(Denne anmeldelsen har tidligere stått på trykk i Vestfold Blad og Litteratur i Vestfold)

Jeg skal til London - trenger tips.

I morgen tidlig setter jeg og min kjære kursen mot Storbritannia og London. Jeg gleder meg stort. 

Hvis du har vært i London tidligere, kunne jeg gjerne tenke meg noen tips til bokrelaterte ting som er verdt å oppsøke mens jeg er der. Hvilken bokhandel bør jeg stikke innom? Finnes det noen godt bortgjemte antikvariater som har spennende bruktbøker? Er det noen spesielle cafeer som passer for en bokelsker?

Kort sagt: alle tips som omhandler bøker mottas med stor takk.

Bokelskerinnen intervjuer: Terje Bjøranger

I dag er det en stor ære for meg å ønske Terje Bjøranger velkommen til bloggen min.

Bjøranger jobber til daglig som politiinspektør på Romerike, og har tidligere arbeidet som jurist i UDI med temaer som tvangsekteskap og æresrelatert vold. Han har skrevet håndboken "Tvangsekteskap - en veileder"i samarbeid med Gunnars Svensson, opprettet et eget nettsted viet temaet og holdt en rekke foredrag om emnet. Han har også oppsøkt land og miljøer hvor denne problematikken er fremtredende.

Nå krimdebuterer han med "Den tredje søsteren".

I "Den tredje søsteren" er handlingen lagt til miljøer Bjøranger tidligere har jobbet med og temaet er tvangsekteskap, æresdrap og familietradisjoner. Søstrene Samira og Nazma blir brutalt myrdet. Nadia skulle også vært drept, men hun klarer å gjemme seg. Journalisten Mikkel må oppsøke miljøer på Oslos østkant og i Pakistan for å komme til bunns i saken.

Her kan du lese om hvordan Bjøranger har arbeidet frem boken, som er basert på flere sanne historier:

Du kommer ut med ”Den tredje søsteren” nå. Kan du fortelle litt om boken?

Boken er en krimbok, hvor handlingen er lagt til pakistansk æreskultur, både i Pakistan og Norge. Stikkord er æresdrap og tvangsekteskap. Ungdom med opprinnelse i samfunn hvor æreskulturen står sterkt, opplever ekstrem kontroll fra familie i Norge og familiens opprinnelsesland. Æresdrap og tvangsekteskap oppstår når æreskultur møter, eller kolliderer med, individuelle krav på tvers av familiens behov. Ofte er dette knyttet til ekteskap, og særlig jenters ”ulovlige” kontakt med gutter. Prisen for å utfordre æresnormen er i noen tilfeller døden. Den tredje søsteren overlever en lang kamp mot disse gamle, dødelige tradisjonene. Tradisjoner som lever midt i blant oss i Norge i dag.

Hovedpersonen i ”Den tredje søsteren” er journalisten Mikkel. Kan du fortelle litt om denne karakteren?

Han er en journalist, uten noe spesielt forhold verken til ære eller minoriteter. Men han er kollega til en av søstrene som ikke kommer så bra ut av konflikten i familien, Nazma. Han rekker å bli kjent med henne rett før hun blir drept, og begynner sin mer eller mindre journalistiske vandring inn i for ham ukjente miljøer. Nazma ga ham noen hint om sitt eget liv, som han først forstår i ettertid.

Hvordan fikk du ideen til denne boken, og hvor lang har ferden vært fra nyklekt ide til bokutgivelsen?

Jeg har jobbet med æresvoldssaker i mange år, og har vært ”inne i” 5-600 saker / familier. Først i UDI, nå i politiet. Ideen til denne boka har levd sitt eget liv i hodet mitt lenge, men ble realisert for et par år siden. Historien krevde å bli skrevet :). Boka er med andre ord basert på noen hundre sanne historier … Jeg har underveis hatt god hjelp av jenter som selv har vært, og er, i en vanskelig situasjon fortsatt. Og selvsagt god hjelp fra mange andre.

Du er utdannet jurist, har dette vært en fordel i arbeidet med boken og har du basert historien på virkelige hendelser?

Jeg opplever det å være jurist som en fordel, også i en slik skiveprosess. Stikkord er systematikk, metode for faktainnhenting, krav til notoritet etc. Og boken er absolutt basert på virkelige hendelser. Jeg ”kjenner” alle karakterene i boken …


Det blir hevdet at mange skriver kriminalromaner nettopp fordi krimsjangeren egner seg så godt til samfunnskritikk. Har dette vært ett av målene dine i arbeidet med denne boken?

Jeg tror påstanden om egnethet er riktig. For meg har ikke samfunnskritikk vært et motiv, men jeg ser at det er en klar konsekvens av det jeg skriver. Men også det å vise hva som faktisk skjer rundt oss har vært motiverende når det gjelder kontekst for historien. Dette er viktige spørsmål.

Hva har vært det vanskeligste i arbeidet med ”Den tredje søsteren”?

Å gjøre en vanvittig del av virkeligheten troverdig. Den tredje søsteren skildrer brutale overgrep, men virkeligheten i disse sakene kan være langt verre.

Hvordan er en vanlig skrivedag for deg, og har du noen spesielle skriveritualer?

He, he …hemmelighet. Neida. Jeg har skrevet mye på hytta, og har sittet under åpen himmel til langt på natt. Å ha en kald øl tilgjengelig er definitivt ikke et minus. Jeg har drevet mye research selv om jeg har mange saker under huden. Har alltid hatt masse bøker innen rekkevidde, og har brukt internett enormt mye.
Kan leserne vente seg flere bøker fra din hånd i fremtiden?

Hvis denne typen ”factionkrim” slår an, har jeg flere ideer. Noen ganske bearbeidede. Men jeg har en spennende og krevende jobb, så det blir en vurdering av hva jeg får tid til. Men jo; det blir nok minst en til.

Hvem er dine favorittforfattere, og hvem har du lært mest av?

Jeg har egentlig ingen favorittforfattere. Jeg leser mest jobbrelatert faglitteratur om dagen. Og nei; det er ikke kjedelig :).


Hvis du kun skulle lese tre bøker denne høsten, hvilke bøker ville du da velge deg?

For å fortsette i sporet fra forrige spørsmål: Den nye kommentarutgaven til Utlendingsloven som kommer snart. Sjefen min er bidragsyter og jeg har kikket i manuset allerede. Den blir godt brukt utover høst og vinter.

Jeg skal lese ”Med mandat til å drepe” – norske skarpskyttere i Afghanistan forteller. Den kommer også på Kagge og jeg skal snappe meg et eksemplar neste gang jeg er der …

På hytta har jeg en eldgammel utgave av Knut Hamsuns samlede. Ingen over eller ved siden. Denne høsten tror jeg det blir Benoni eller Victoria. Litt nordlandssommer inn i høstmørket.

Tusen takk, Terje Bjøranger for at du kunne ta deg tid til dette intervjuet. 


"Den tredje søsteren" er i butikken nå og har allerede fått svært gode skussmål. "Knallgod bok. Den får terningkast 6 av meg", skriver en leser på Facebook. Og på nettstedet bokelskere har den fått terningskast 5.


Terje Bjøranger skal være til stede på Debutanttimen i Oslo i morgen klokken 13.30, et arrangement i regi av Oslo Bokfestival. Du treffer ham også på arrangementet "Religion, politikk og integrering" i Operaen 15.00 samme dag.

Bokanmeldelse: "Det usynlige fjellet"

Forlag: Schibsted
Sideantall: 455
Format: Innbundet

"The Invisible Mountain ble kåret til en av de ti beste debutromanene i 2009 av amerikanske Booklist. Den ligger allerede på bestselgerlistene i flere land, og har fått fantastiske anmeldelser. En aktuell, poetisk, magisk og historisk roman om kvinneskjebner, revolusjon og kjærlighet. Handlingen er lagt til 1900-tallets Uruguay. Den første dagen i året 1900 er den lille landsbyen i Uruguay vitne til et under. En liten jente kommer til syne i et tre etter å ha vært borte i flere måneder. Vidunderbarnet, Pajarita, blir senere stammor til en rekke uvanlig sterke og selvstendige kvinner. Fra Rio de Janeiro til Eva Peróns glitrende Buenos Aires, fra landsbyens slakterbutikk til den amerikanske ambassaden i Montevideo - denne storslåtte romanen tegner et rikt bilde av de sammentvinnede skjebnene til et kontinent og en familie i omveltning. "Fortryllende, morsom og hjerteskjærende." Publishers Weekly "
(Beskrivelse hentet fra Haugenbok.no)


Magisk leseopplevelse


"Det usynlige fjellet” er en fantastisk nydelig bok, som best kan beskrives som ”Øya” møter ”Tusen strålende soler”.

I 1899 blir det født et barn i Uruguay. Moren dør under fødselen, og faren vil ikke vite av den lille jenta. En dag forsvinner barnet, for så å bli funnet igjen i et tre en god stund senere. Pajarita blir sett på som et mirakelbarn av landsbyen, og hennes historie danner utgangspunkt for denne romanen. Vi følger Pajarita gjennom ekteskap og flytting til Montevideo, og vi får oppleve historien til hennes barn og barnebarn, og se hvordan verden omkring dem endrer seg i takt med at årene går.

Det hender innimellom at jeg leser en bok som gjør meg varm i magen av lykke, og som får lesegleden til å strømme gjennom kroppen. "Det usynlige fjellet" er en slik bok. Jeg kjente det allerede da jeg leste de første setningene, at denne boken er spesiell. Og følelsen bare vokste etter hvert som jeg leste flere og flere sider.

Historien er godt skrevet og det er ord og setninger her som man gjerne smaker på igjen og igjen. Det er interessant og spennende. Men boken er også tidvis hjerteskjærende og trist. Robertis presenterer oss for sterke kvinner og lar oss oppleve en verden og et samfunn i forandring gjennom deres øyne. Vi får være med dem når de opplever kjærlighet og intens lykke, men også skuffelser, tragedier og svik. Robertis har en så sterk formidlingsevne og en så dyp kjærlighet til karakterene og historien at det er svært vanskelig å legge vekk boken.

Jeg sitter igjen med en følelse av intens leselykke og av å ha funnet virkelig gull etter å ha lest denne boken. Schibsted forlag, som har utgitt "Øya" og "Drageløperen" tidligere, har nok en gang funnet en sjelden perle. "Det usynlige fjellet" var en stor og magisk leseopplevelse som jeg vil bære med meg lenge. Rett og slett en av de beste bøkene jeg har lest i år. Hvis du kun skal lese en bok i høst, er dette romanen du bør velge. Du må lese denne boken.

Bokelskerinnen intervjuer: Knut Lindh

I dag er det en glede å kunne ønske Knut Lindh velkommen til bloggen min:

(Foto: Torbjørn Færøvik)

Knut Lindh har utdanning fra journalisthøyskolen, og har bred erfaring som journalist fra medier som Ringsaker Blad, Hamar Dagblad, NTB, NRK, TV2, Vi Menn og National Geographic. Han har også vært med på å starte Scanbok forlag, som ble solgt til Egmont Hjemmets bokforlag i 1991.

Lindh debuterte i 1984 med boken "Østenfor VG og vestenfor Blindern. Myter om nyheter". Senere har det blitt flere faktabøker og etter hvert krim. Hans kriminelle debut, "Når den døde våkner", kom ut i 2009  og fikk strålende omtaler. "Dette er klassisk politikrim og Lindh er proff", skrev Dagbladet. "Lindh skriver ganske enkelt djevelsk bra", mente BA. Det knytter seg store forventninger til oppfølgeren, Blodsbrødre", som lanseres i dag.

I "Blodsbrødre" møter vi nok en gang politimannen Ulf Larsen fra Follo, og TV2 - journalisten Vibeke Holt. En somalisk asylsøker, en kurdisk drosjesjåfør og en serbisk flyktning blir funnet mishandlet og drept og politiet må ta tak i temaer som terrorisme, islamfrykt, etnisk rensing og vold mot kvinner for å løse saken.

Her kan du lese mer om hvordan Knut Lindh har arbeidet frem romanen, og hvorfor han har valgt å skrive en klassisk politikrim:

Du utkommer altså med ”Blodsbrødre” i dag. Kan du fortelle litt om denne boken?

"Blodsbrødre" handler om grove forbrytelser som ikke straffes av samfunnet, og den avmakt som offer og pårørende ofte føler. Forlaget kaller boken "brennaktuell" fordi jeg tar utgangspunkt i terrorisme, islamfrykt, etnisk rensing og vold mot kvinner. Men temaet er dessverre også evig aktuelt fordi det alltid finnes forbrytelser som samfunnet nedprioriterer, for eksempel ved å stille så høye krav til bevisførselen at det blir vanskelig å få forbryteren dømt.

Hvordan fikk du ideen til romanen og hvor lenge har du arbeidet med den?

Jeg fikk ideen da jeg leste Oslo-politiets kriminalstatistikk fra de siste årene, som viser at fremmedkulturelle innvandrere står for nesten hundre prosent av enkelte voldsforbrytelser. Vi liker ikke å ta det opp fordi vi er redde for å bli stemplet som rasister, men jeg mener vi må snakke om det, ikke minst av hensyn til alle de lovlydige innvandrerne som gjør en stor innsats i det norske samfunnet. Det gikk et år fra jeg fikk ideen til manuset var ferdig.

Flere temaer tas opp i romanen, blant annet etnisk renskning og gjengkriminalitet. Er det noen spesielle grunn til at du velger å behandle nettopp disse temaene, og har du gjort mye research i forkant?

Det begås alvorlige forbrytelser i alle etniske grupper og samfunnslag. Jeg hadde lyst til å vise at verden ikke er svart-hvit – at man kan være offer og forbryter på samme tid. Dette gjelder til alle tider, men jeg valgte aktuelle temaer fordi jeg ønsker å skrive kriminalromaner som speiler vår tid. Jeg gjorde mye research underveis. Jeg snakket med eksperter og fant en del nyttig informasjon på nettet. Dessuten måtte jeg reise litt, blant annet til Danmark. Jeg legger alltid handlingen til steder jeg kjenner godt, ikke minst for å skape den rette stemningen i boken.

Hva har vært det vanskeligste i arbeidet med ”Blodsbrødre”?

Det vanskeligste er alltid å komme i gang, tørre å satse på den ideen man har fått, fortrenge frykten for ikke å lykkes. Det var også krevende å tvinge seg til å se Norge med innvandreres øyne. Det er så lett å ty til klisjeer. Men dét er alltid forfatterens store utfordring, å trenge inn i andre menneskers hoder og hjerter.

Din første roman ”Når den døde våkner” fikk meget gode kritikker. Hvordan føles det å skulle følge opp med bok nummer to etter slike lovord som dem som ble din første bok til del?

Jeg hadde så vidt begynt på "Blodsbrødre" da kritikkene kom. Jeg følte lettelse og inspirasjon, men forsto samtidig at forventningene til den nye boken kom til å bli store og fallhøyden tilsvarende. Men det er tungt å skrive bøker hvis du fornemmer at kritikerne står og kikker deg over skulderen mens du skriver. De dukket opp et par ganger, men jeg greide å skremme dem bort før de fikk gjort noen ugagn,

I bøkene dine møter vi politimannen Ulf Larsen og TV2 - journalisten Vibeke Holt, kan du fortelle litt om disse karakterene og hvordan du har gått frem for å skape dem?

Ulf Larsens styrke som etterforsker er hans intuisjon. For øvrig er han en ganske alminnelig mann. Han er ingen intellektuell, lytter ikke til klassisk musikk, leser ikke lyrikk og er ingen gourmet eller vinkjenner. Han lever hele tiden i skyggen av en stor tragedie – det at kona hans døde av kreft. Ansvaret for tenåringsdatteren, Monica, holder ham oppe og får ham tilbake i jobb igjen etter en kraftig mental nedtur.

Vibeke Holt er en helt annen type – hun er en rebell med forakt for alle autoriteter, et perfekt utgangspunkt for en journalist. Ulf og Vibeke er så forskjellige at det skaper mye friksjon – og energi, men av en eller annen grunn trekkes de mot hverandre. Da jeg begynte å skrive "Når den døde våkner", hadde jeg ingen klare formeninger om karakterenes personligheter, de bare dukket opp underveis – og var seg selv.

Kriminallitteraturen er blitt fremholdt som en sjanger som egner seg til samfunnskritikk. Vil du si at det finnes en del av dette i dine bøker og er det i så fall en av årsakene til at du valgte å skrive krim?

Jeg var journalist i over 30 år. Jeg valgte det yrket fordi jeg var samfunnsinteressert og hadde lyst til å skrive. Jeg deler Vibeke Holts dype skepsis til maktmennesker, og det kommer til syne som samfunnskritikk i mine bøker, enten jeg vil eller ikke. Men jeg begynte å skrive krim fordi jeg hadde lyst til å utvikle meg som storyteller og se om min erfaring som formidler av faktiske hendelser kunne utnyttes skjønnlitterært.

Hvilket spørsmål kunne du ønske at journalistene stiller deg når de intervjuer deg om "Blodsbrødre", og hva ville du i så fall svare?

"Du har valgt å skrive en klassisk politiroman. Finnes det ingen ny måte å skrive krim på?"

Det vet vi ikke før noen gjør det. Cappelen Damm og Rivertonklubben lovet for et par år siden 200 000 kr til den som skrev den beste nyskapende krimboka. Det kom inn 67 manus, men det ble ikke kåret noen vinner fordi ingen av bidragene kunne sies å revitalisere sjangeren. Kanskje skyldes det at det meste allerede er utprøvd.

Hva slags opplevelse ønsker du at leserne skal sitte igjen med etter at de har lest ”Blodsbrødre”?

Først og fremst at de er blitt underholdt. En krimbok kan ha mange litterære kvaliteter, men det viktigste er å underholde. Greier du ikke det, har du feilet. Hvis jeg i tillegg kan gi leseren en aha-opplevelse, få ham eller henne til å se verden på en ny måte, har jeg lykkes.

Hvilke forfattere regner du som dine favoritter, og hvem går du til for å få inspirasjon.

Det var Sjöwall & Wahlöö som fikk meg interessert i krim på 70-tallet. De viste at krim kan være mer enn action og spenning. Dessuten er jeg blitt inspirert av Henning Mankells første bøker. Men inspirasjon til å skrive får jeg først og fremst fra de mer klassiske romanforfatterne. Hvis jeg skal nevne noen norske, gir Knut Hamsun, Tarjei Vesaas, Jens Bjørneboe, Finn Alnæs og Per Petterson meg stadig lyst til å skrive.

Hvis du kun skal lese tre bøker i høst, hvilke tre bøker vil du da velge deg?

Listen begynner å bli lang. Jeg gleder meg til å lese "Fedrenes løgner" av Tom Egeland, "Kvinnen i plast" av Kjell Ola Dahl, og "Døden i baugen" av Jon Michelet, som alle ligger og godgjør seg på nattbordet mitt. Og om jeg får nevne en fjerde: Jeg skal lese Frode Skarsteins biografi om Helge Ingstad, en av det forrige århundres største nordmenn.

Tusen takk, Knut Lindh, for at du tok deg tid til dette intervjuet. 


"Blodsbrødre" lanseres altså i dag, og hvis du er glad i krim er kritikerroste Lindh en forfatter det kan være verdt å merke seg i høst.


Har du lyst til å lese et utdrag av boken, finner du det her.


Hvis du har lyst til å møte forfatteren, har du anledning under Krimfest i Sunnfjord i månedsskiftet september/oktober. Da er Lindh en av forfatterne som skal være til stede.

Bokanmeldelse: "Det sorte hjertet" av John Connolly

Forlag: Vendetta
Sideantall: 495
Format: Paperback ( leseeksemplar)

" Knust av drapet på sin kone og datter og pint av skyld, er tidligere New York drapsetterforsker Charlie "Bird" Parker en mann oppslukt av vold, sinne og hevnlyst. Når Birds tidligere partner ber ham om å spore opp en forsvunnet jente, tar det ham ned i en avgrunn av organisert kriminalitet, tortur, død og et skjebnesvangert møte med Streiferen, en av de mest grusomme seriemorderne verden har sett. "
(Hentet fra Haugenbok.no)


Uhyggelig sterk


"Der sorte hjertet"er til tider så uhyggelig at du ikke har lyst til å lese videre. 

Charlie "Bird" Parker har opplevd noe av det verste man kan forestille seg: hans kone og tre år gamle datter er drept av en seriemorder på en særdeles grusom måte. Helt siden den gang har Parker levd for bare en ting: hevn! Og mens han jakter på mannen som drepte familien hans, tar han på seg ulike oppdrag som privatdetektiv. Ett av oppdragene involverer en savnet person, og det viser seg snart at saken skal sette Parker på sporet av seriemorderen som drepte hans kone og barn. En seriemorder som har begynt å sende Parker grusomme souvenirer.

Jeg ble nesten i ekstase da jeg så at et norsk forlag hadde fått rettighetene til å utgi Connollys bøker om Parker her i Norge. Connolly er stor i utlandet, og det er ikke uten grunn. Han skriver godt, bøkene hans er beksvarte med kynisk humor og gode observasjoner. 
 Parker selv er så langt fra en helt som det går an å finne, det vil si: om man titter på dagens kriminallitteratur i Norge er han definitivt i godt selskap. Parker har mye bagasje å bære på og oppfører seg ikke alltid slik som en helt skal, men vi liker ham likevel - ikke minst er det vanskelig å ikke ha sympati for en mann som har opplevd det denne boken innleder med. 

"Det Sorte Hjertet" har en av de mest urovekkende åpningsscenene jeg noensinne har lest i en kriminalroman. Det skal svært mye til for at jeg blir skremt av en bok, men disse scenene fikk virkelig uhyggen til å krype nedover ryggen min. Og selv om handlingen etter hvert tones noe ned, forsvant ikke denne uhyggen. Den ble sittende i magen min helt til slutten. Det er dessuten flere nifse scener underveis i boken, selv om ingen kommer helt opp mot åpningen.

Connolly blander ingredienser fra skrekk - og kriminallitteratur og han gjør det på mesterlig vis. Jeg synes også det er gledelig å se at den norske oversetteren har maktet å fange stemningen fra den originale boken. Jeg kan nesten ikke vente til neste bok, "Dark Hollow" kommer ut på norsk. 

Hvis du liker god krim, seriemordere og antihelter og i tillegg har lyst til å grøsse skikkelig, må du kjøpe denne boken. Dette er perfekt lesing for mørke høstkvelder. Tenn lesekampen og et par stearinlys, kryp opp i sofaen under et pledd og la deg selv bli vettskremt. Det er det virkelig verdt. 

Bokanmeldelse: "Kisses from Hell" ( Novellesamling)

Forlag: Harper Collins UK
Sideantall: 262
Format: Paperback

" From a fugitive vampire forced to trust a boy who might work for the group bent on destroying her, to the legendary romance of two immortals whose love compels them to risk everything, this exciting, heart-pounding collection brings new meaning to the words "love you forever." Whether you're into romances that are dark and moody or light and fun, these stories will quench that insatiable thirst for enchanting tales of the beautiful undead."
( Hentet fra Amazon.co.uk)

Varierende om vampyrer

"Kisses from Hell" er en novellesamling med både gull og gråstein.

Boken innledes med "Sunshine", en novelle signert Richelle Mead. Her møter vi Eric og Rhea Dragomir, foreldrene til Lissa i serien "Vampire Academy". Historien er velskrevet, men kjedet meg. Jeg fikk ikke helt grepet på den, og tok meg selv til stadighet i å tenke på andre ting mens øynene mine gled over teksten. Jeg tror nok at jeg ville fått et helt annet utnytte av novellen, dersom jeg hadde lest "Vampire Academy" først, og planlegger å lese novellen en gang til når de bøkene en gang er fortært.

Alyson Noël har bidratt med "Bring me to Life", en novelle om amerikanske Danika som skal på kunstskole i England. Men kunstskolen er ikke akkurat slik som Danika har forestilt seg. Jeg elsker fortellingene og skrivestilen til Noël, og jeg ble ikke skuffet denne gangen heller. Jeg elsket "Bring me to Life" og den gotiske atmosfæren¨Noël har skapt i novellen. Det er veldig tydelig at hun er inspirert av både "Dracula" og "Stormfulle Høyder", ikke minst fordi to av karakterene har navn som Bram og Earnshaw. Jeg leste denne novellen sent en kveld mens regnet plasket ned utenfor, og det bidro til å trekke meg skikkelig inn i atmosfæren i historien. Jeg skulle ønske "Bring me to Life" var en hel roman, og ikke bare en novelle.

"Above" er navnet på Kristin Cast sin novelle og det er bare en ting å si om den: Fantastisk!! Historien tok meg med storm. Den er mørk, bisarr, skummel, nifs, mystisk og deprimerende. Men den har også islett av lys og håp, og er skrevet nesten som et dikt. Du må virkelig lese mellom linjene for å forstå hva som foregår her. Jeg har lest den første boken i "House of Night - serien", men denne novellen kan ikke sammenlignes.  Den var helt utrolig, jeg mangler nesten ord. Den desidert beste novellen i denne boken. Jeg vil også tro det er en historie du enten hater eller elsker.

Kelley Armstrong har skrevet "Hunting Kat", hvor vi møter Katiana fra serien "Darkest Powers". Jeg satt hele tiden med følelsen av at jeg ikke burde lese denne novellen, siden jeg ikke har lest "Darkest Powers", og jeg er litt redd for at jeg nå har fått med meg ting som vil ødelegge handlingen i de bøkene når jeg en gang leser dem. Igjen er nok dette en novelle som er best egnet for dem som har lest nevnte serie tidligere.

"Lilith" av Francesca Lia Block er den siste novellen i boken, og handler om Paul Michael som ikke passer inn på skolen og flykter inn i sin egen drømmeverden. En dag begynner en ny pike, Lilith, på skolen hans. Dette var en meget kort historie, selv til en novelle å være. Vi kommer aldri under huden på karakterene og det hele blir en anelse overfladisk, synes jeg. Fort lest og fort glemt.

"Kisses from Hell" er en veldig varierende novellesamling. Jeg elsket, som sagt, to av novellene mens de andre tre ga meg lite. Jeg skulle også ønske forlaget kunne ha skrevet spoiler - advarsel foran noen av novellene.

Bokelskerinnen intervjuer: Henrik Langeland

I dag er det ære for meg å kunne ønske Henrik Langeland velkommen til bloggen min:

(Foto: Berit Roald, Scanpix)

Henrik Langeland har skaffet seg en sterk posisjon hos norske lesere siden debuten med romanen ”Requiem” i 2000. Det store gjennombruddet kom med ”Wonderboy” i 2003. Folk strømmet til bokhandelen for å kjøpe boken, som fortalte historien om økonomen Christian von der Hall. "Langelands språkferdigheter er imponerende", skrev Aftenposten i sin anmeldelse av boken og la samtidig til at "Wonderboy" var en svært underholdende bok.

Langeland har også utgitt monografiene ”Marcel Proust” (2001) og ”Av sporet er du kommet” (2005), samt romanene ”Francis Meyers Lidenskap” (2007). Han var også delaktig med å skrive ”Amerikanske tilstander” i 2008. Langeland er utdannet Cand.Philol i litteraturvitenskap fra Universitetet i Oslo. Han har også vært redaktør for det litterære tidsskriftet ”Vinduet” fra 2005 til 2008. Langelands bøker er solgt til flere land.

Jeg har ventet lenge på hans nye bok, ”Verdensmestrene”, som endelig er i handelen.

"Verdensmestrene" innleder med et av de mest berømte stavbrekkene i norsk historie, nemlig da Oddvar Brå brakk staven i 1982. Hendelsen får stor innvirkning på livene til de fire hovedpersonene i boken, Lars fra Gulleråsen, Simone fra Husebygrenda, Amar fra Haugerud og Remi fra Oppsal.

Du kommer ut med din nyeste roman ”Verdensmestrene” nå. Kan du fortelle litt om den boken og hvordan du fikk ideen til den. ?

I Verdensmestrene beskriver jeg fire miljøer i Oslo på 1980-tallet. I april 2001 satt jeg på en kafé i Havana og leste Don DeLillos fabelaktige roman Underworld. I den boken spiller en legendarisk baseballkamp i 1951 en viktig rolle. I ettertid vet ingen hvor ballen fra kampen ble av, men i romanen får en tilskuer tak i den, og det forandrer livet hans. Hva er det så i norsk nyere historie som har tilsvarende ikonografisk effekt? Selvfølgelig da Oddvar Brå brakk staven i VM-stafetten i 1982. Et idrettsøyeblikk alle nordmenn husker, og samtidig et avgjørende bilde for hvordan den norske etterkrigshistorien og velferdsstaten var i endring. Selv om bokas handling ligger i Oslo, er dette like mye en roman om Norge. Men dette er ikke først og fremst historien om en by: det er historien om menneskene og familiene som bor og lever i byen.

Du har sagt at du har brukt ”ni år og to måneder” på å samle stoff til denne boken. Hvorfor har du ikke følt deg i stand til å skrive denne romanserien tidligere?

For to og et halvt år siden begynte jeg å skrive konkret på selve manus. Jeg har helt siden ideen ble unnfanget sett på disse fire familiene som det viktigste stoffet mitt. Derfor har jeg ventet med å skrive det ut til jeg hadde mer erfaring som forfatter. Jeg har aldri gått på skriveskoler, og trengte et par forsøk på å lære meg å skrive romaner. Nå er jeg midtveis i livet og føler meg klar. Og jeg har tenkt å holde på med dette stoffet i mange år og bøker fremover.

”Verdensmestrene” foregår på 80 - tallet, en brytningstid i norsk historie. Hva mener du er det viktigste som skjedde på 80 - tallet, og hva er dine beste minner fra dette berømte tiåret?
Den verden vi lever i nå, startet på 1980-tallet. Og da tenker jeg ikke på Grorud-palmer og Ball-gensere, men på hvordan Oslo gikk fra å være en by til å bli en storby. Det var en bevegelse fra inneliv til uteliv. Det var store endringer i maktforholdene, borgerskapets makt forvitret og ble delvis erstattet av nye penger (de såkalte turbokapitalistene). Samtidig var Norge i ferd med for alvor å etablere seg som en oljenasjon. Nikkersadelens og kulturradikalismens fall, industriarbeideren som forsvant fra indre Oslo, den nye innvandringen, liberaliseringen, en ny seksuell praksis i kjølvannet av utelivsrevolusjonen; alt dette representerte endring. Så det handler ikke bare om ytre koloritt, som musikk og moter. Nei, det handler om et samfunn som forandrer seg på fundamentalt vis. Store endringer skjer ofte i sammenheng med krig og krise, se for eksempel 1814 og 1945. På 1980-tallet var det en ”stille revolusjon”, og Norge kom ut på andre siden som et rikt oljeland.

”Verdensmestrene” er første bind i en romanserie. Hvor mange romaner ser du for deg at det vil bli?

Det er vanskelig å si eksakt hvor mange bind det blir - og jeg er egentlig ikke så opptatt av det konkrete antallet heller. Kanskje fire, kanskje fem, kanskje flere. Men jeg har alt stoffet klart, alle de viktigste scenene og handlingstrådene, og jeg vet hvor alle mine hovedpersoner ender opp i siste bind, som slutter nyttårsaften 1999.

Hvordan er en vanlig skrivedag for deg, og har du noen spesielle skriveritualer?

Egentlig ikke. Forsøker å gjøre det mest mulig likt hver dag, slik at jeg kan konsentrere meg fullt og helt om skrivingen. Men det er sjelden jeg lykkes. Jeg pleier forsåvidt å ta med meg en Stelton termoskanne med te opp på skriveloftet mitt hver morgen. Men det er sjelden jeg rekker å drikke den opp før den blir kald.

Hva gjør du for å få inspirasjon, dersom du står fast i skriveprosessen?

Går en tur, løper, går på ski, leser andre bøker, tvinger meg til å skrive, skrive på noe annet - i det hele tatt forsøker jeg å gjøre alt annet enn å lure meg selv til å tro at det bare er å vente på inspirasjonen, så kommer den.

I likhet med mange forfattere har du studert litteraturvitenskap, er det en fordel for deg å ha dette studiet i ryggen når du skriver og i så fall hvorfor?

Det er like mye en ulempe. Faktisk tok det meg flere år å ”avlære” meg den litteraturvitenskapelige måten å tenke om romaner på. De fleste ”litteraturvitenskapelige” romanene egner seg dårlig som lesbare fortellinger som gjenspeiler en autentisk framstilling individers roller og bevegelser i et samfunn. Men fordelen med å ha skrevet en masteroppgave og en doktorgrad, er at man har lært seg å jobbe jevnt og trutt med et større prosjekt - slik en skikkelig roman ofte er.

Hvem er dine favorittforfattere, og hvem har du selv lært mest av?
I forhold til Verdensmestrene er Johan Borgens Lillelord-trilogi, Seierherrene av Roy Jacobsen og Lars Saabye Christensens Halvbroren tre nærliggende eksempler. Forfattere som Dickens, Balzac, Zola og Steinbeck har også vært viktige for meg i den forstand at de alle representerer den bredt anlagte, realistiske, samfunnsfremstillende romanen. Jeg har dessuten jobbet 14 år av mitt liv med Proust, og han ligger alltid i bakgrunnen, selv om jeg forsøker å unngå a skrive så lsngtekkelig som ham. Stilistisk har jeg nok latt meg inspirere mer av Cormac McCarthy.

Hvis du kun skulle lese tre bøker i høst, hvilke tre bøker ville du da valgt?

Jeg gleder meg til Gaute Heivolls "Før jeg brenner ned". Så skal jeg i hvert fall lese Jens M. Johanssons "Den andre" og John Erik Rileys roman "Heimdal, California".

Tusen takk, Henrik Langeland, for at du tok deg tid til dette intervjuet.

Hvis du er nysgjerrig på "Verdensmestrene". kan du lese et utdrag fra romanen her. 

Anmelderne har vært ambivalente i sin mottakelse av romanen. Dagsavisen mente dette var en "herlig nostalgitripp", mens VG og Dagbladet ikke var overbevist. Men jeg ser likevel frem til å sette meg ned med Langelands nye roman, og forventningene mine er ikke blitt noe mindre etter at bloggen "Bjerkestrands hjørne av verden" slo fast at dette er årets bok.

Nå som 1980 - tallet for alvor er på plass i motebildet igjen, og flere store artister henter inspirasjon fra dette tiåret når de lager ny musikk, er det veldig spennende at vi også får en roman som tar for seg denne perioden. Jeg gleder meg til å mimre med Langelands bok mellom hendene.

Bokelskerinnen intervjuer: Chris Tvedt

I dag har jeg den store glede av å ønske Chris Tvedt velkommen til bloggen min.

( Foto: Line Møllerhaug)
Chris Tvedt debuterte som forfatter i 2005 med kriminalromanen "Rimelig Tvil". Her fikk leserne stifte bekjentskap med forsvarsadvokat Mikael Brenne og kritikerne lot seg underholde. "drivende god krimdebut", var Dagbladets dom over boken. Så skrev da også Tvedt om et miljø han hadde god kjennskap til, etter tyve år som jurist.

Debuten ble fulgt opp med "Fare for gjentakelse" i 2007. I 2008 kom "Skjellig grunn til mistanke" og i 2009 ble "Rottejegeren" lansert. Bøkene er solgt til Nederland og Tyskland. Hans nye bok, "Dødens sirkel", er akkurat kommet i handelen.

I "Dødens sirkel" bestemmer Mikael Brenne seg for å hjelpe en ung gutt som er dømt for dobbeltdrap, men som hevder han er uskyldig. Saken skal snart vise seg å få stor innvirkning på Brennes eget liv.

Her kan du lese om hvordan Chris Tvedt har arbeidet frem romanen, og hvorfor han har valgt å endre litt på oppskriften han har brukt i sine tidligere kriminalromaner:

Du har akkurat lansert krimromanen ”Dødens sirkel”. Kan du fortelle litt om den boken?

Det er en bok som lar helten, forsvarsadvokat Mikael Brenne, få oppleve hvordan klientenes hans pleier å ha det. Han går fra å være feiret advokat til fengslet forbryter på et øyeblikk, og dette dype fallet er ”motoren” i boken. Deler av handlingen foregår på en liten øy langt ute i havgapet. Der ute ble to unge jenter drept for mange år siden, og Mikael Brenne skal forsøke å renvaske gutten som den gang ble dømt for drapene.

Hvordan fikk du ideen til denne krimromanen, og hvor lenge har du arbeidet med den?

Det tok meg nokså nøyaktig et år fra ideen ble unnfanget til boken var ferdig. Plotet oppsto da jeg så en dokumentar på TV. Programmet omhandlet en meget kjent og omtalt kriminalsak, men jeg kan ikke avsløre hvilken sak det var, for det ville gitt leserne en mulighet for å avsløre gjerningsmannen i ”Dødens sirkel.”

Justismord er temaet i denne romanen. Er dette et tema som engasjerer deg spesielt?

Som jurist og tidligere advokat er jeg selvsagt opptatt av temaet. Justismord er et mareritt for den som blir utsatt for det, og et nederlag for rettsvesenet hver gang det skjer. Jeg må nok allikevel innrømme at hovedårsaken til at ”Dødens sirkel” handler om justismord er det dramatiske potensialet som slike saker har. Temaet gir muligheter for spenning både på det indre og det ytre plan, samt at jeg får sagt noe om rett og urett, skyld og soning.


Du er kjent for å servere krimromaner med et forrykende tempo, denne gangen har du vært inspirert av britiske krimforfattere og har tonet ned tempoet i boken din. Hva er bakgrunnen for at du endrer på oppskriften du tidligere har brukt i bøkene dine?

Det forrige boken min ” Rottejegeren ” var ganske actiondrevet, men jeg tror ikke at jeg har noen oppskrift som går igjen i alle bøkene. Tvert i mot legger jeg vekt på ikke å skrive ”samme boken” om igjen og om igjen i forkledning, en felle mange forfattere går i. Men det er riktig at jeg denne gangen har latt meg inspirere litt mer av det som kan kalles en britisk krim-tradisjon, men bare litt! Det er fremdeles tempo i boken.

Du har selv arbeidet som forsvarsadvokat før du ble krimforfatter på heltid, noe som selvsagt er en styrke i forhold til å beskrive lov og rett mest mulig autentisk, men kan bakgrunnen din også være en ulempe når du skriver?

Det er mest fordeler med advokatbakgrunnen, men ja, jeg har nok vondt for å frigjøre meg fra realismen innen mitt fagfelt, og ser at jeg på den måten kan gå glipp av en del dramatiske muligheter. Stieg Larsson skildret for eksempel en rettssak i ”Luftslottet som sprengtes” som aldri kunne ha funnet sted på den måten i virkeligheten. Men spennende ble det jo ,,,

Hva har vært det vanskeligste i arbeidet med ”Dødens sirkel”?

Det samme som er vanskelig for alle forfattere hver gang, tror jeg: å skrive godt nok, å få karakterene til å leve og dramaturgien til å sitte.

Hvordan er en vanlig skrivedag for deg, og har du noen spesielle skriveritualer?

En skrivedag begynner med at jeg går tur med hunden Anton. Deretter drikker jeg kaffe, så begynner jeg å skrive i ti-tiden. Målet er å få produsert minst fem sider før jeg gir meg. Av og til blir det mer, noen ganger mindre, men jeg skriver alltid noe, selv på dårlige dager. Det nytter ikke å sitte og vente på inspirasjon, da hadde jeg aldri fått ferdig noen ting. Inspirasjon kommer helst som et resultat av hardt arbeid. Noen spesielle ritualer vet jeg ikke om at jeg har. Kanskje min kone vet om noen, men jeg har ikke orket å spørre henne.

Eksisterer det noen planer om å feste noen av de tidligere bøkene dine til filmlerretet?

Stadig vekk,- men hittil har det ikke blitt noe av planene. Jeg har etter hvert lært at veien fra planer til ferdig film er lang og kronglete.

Hvilken opplevelse ønsker du at leseren skal sitte igjen med etter at ”Dødens sirkel” er ferdiglest?

Det er enkelt å svare på. Jeg vil at de skal føle at de har lest en skikkelig, skikkelig god kriminalroman, en sånn en som de skulle ønske var hundre sider lengre!

Hvem er dine favoritter innen krimsjangeren, og hvilke forfattere har du lært mest av?

Min favoritt er amerikaneren James Lee Burke. Jeg har også sansen for Robert Wilson og for Ian Rankin. Den jeg har lært mest av er en nesten glemt, men uhyre produktiv amerikansk forfatter fra seksti- og syttitallet ved navn John D. MacDonald. En smart og bevisst forfatter, god på plot og karaktertegning, og med et skarpt blikk for sin samtid.

Hvilket spørsmål skulle du gjerne sett at jeg stilte deg med hensyn til ”Dødens sirkel”, og hva ville du da svare?

Er du fornøyd med ” Dødens sirkel,” Chris Tvedt? Ja, jeg har nettopp fått det første eksemplaret i posten, og det er alltid en spesiell og god følelse å holde en ny bok i hånden. Etter å ha skumlest gjennom den, tenkte jeg at det er blitt en knallbok. Løp og kjøp!

Hvis du kun skulle lese tre bøker i høst, hvilke tre bøker ville du da velge?

Tre bøker som er oversatt til norsk i sommer/ høst:
”Blodmeridianen” av Corrmac McCarthy må leses.
” Juliet, Naked,” av Nick Hornby. Kanskje ikke verdens betydeligste forfatter, men jeg er svak for ham uansett.
”Et tysk rekviem” av Phillip Kerr. Siste bok i en strålende krim-trilogi.

Tusen takk for at du kunne ta deg tid til dette, Chris Tvedt. 

"Dødens sirkel" er i salg nå, og kritikerne har allerede latt seg begeistre:

"En skikkelig højdare(..)puster Staalesen, Nesbø og andre favoritter i nakken" skriver Bergens Tidende. "Høstens beste kriminalroman" slår Haugesunds avis fast.

Hvis du er nysgjerrig på boken, kan du lese en liten smakebit her.

Bokelskerinnen intervjuer: Jørn Lier Horst

I dag er det en stor ære å ønske Jørn Lier Horst velkommen til bloggen min:

(Foto: Christian Elgvin)

Jørn Lier Horst debuterte med kriminalromanen "Nøkkelvitnet" i 2004, den første med politimannen William Wisting i hovedrollen. Og forhistorien begynner å bli kjent: Horst hadde lest en kriminalroman av en forfatter han til dags dato ikke vil røpe navnet på, og utbasunerte at dette kunne han jammen gjøre bedre selv. Som etterforskningsleder ved politikammeret i Larvik har han god kjennskap til metoder og fremgangsmåter for å oppklare drapssaker, og nettopp denne innsikten skulle vise seg å bli gull verdt i hans forfatterkarriere. «...noe av det mest troverdige jeg har lest på lenge", skrev Aftenpostens anmelder i sin omtale av debutromanen.  

Horst fulgte opp med "Felicia forsvant" i 2005. Året etter kom "Når havet stilner" og i 2007 kom "Den eneste ene" i handelen. I 2009 ga han ut "Nattmannen". Han har også skrevet en egen faktabok kalt "Kriminalteknikk" og ført i pennen "Kodenavn Hunter", en bok basert på TV - serien med samme nå  Denne høsten er han aktuell med "Bunnfall". 

I "Bunnfall" blir flere avkappede menneskeføtter skylt opp på stranden i løpet av én sommeruke. Det makabre funnet skal danne basis for en ny, vanskelig sak for William Wisting, en sak med forgreininger til den kalde krigen. 

Her kan du lese mer om hvordan Horst har arbeidet med denne romanen, og litt om hvilken rolle Henning Mankell har spilt i hans forfatterskap:


”Bunnfall” er altså tittelen på den nyeste kriminalromanen din som nå er ute i salg. Kan du fortelle litt om den boken?

Bunnfall er den sjette boken med politiførstebetjent William Wisting i hovedrollen. Det er midtsommer og vi befinner oss i småbyen Stavern som er klar for årets innrykk av sommergjester da et uhyggelig funn blir gjort. En avkappet venstrefot i en joggesko blir skylt opp på stranda. Så dukker det opp en fot til - også det en venstrefot. Så enda en,og en til. Til sammen fire venstreføtter i løpet av en sommeruke. De morbide funnene setter sommeridyllen på hodet og får William Wisitng til å sette spørsmål ved de mest grunnleggende forutsetningene for sitt eget politiarbeid.


Du har kalt krimmysteriet i ”Bunnfall” for ”det største og mest intrikate mysterium jeg noensinne har laget”. Hvordan fikk du ideen til denne boken?

Historiene mine er gjerne sammensatt av 3-4 hendelser som hver for seg virker uforklarlige og uforståelige, men som gjennom bokas flettes sammen til en logisk løsning. Eksempel: Felica forsvant (2005) hvor handlingen starter ute på Fritzøe golfbane hvor det i løpet av natten har dukket opp symmetriske kornsirkler. Fenomenet har en fornuftig forklaring og direkte sammenheng med drapsgåten.

Konstruksjonen av et kriminalmysterium er også noe av det jeg finner størst glede ved skrivingen. Det føles litt som å lage et urverk der tallrike små og store tannhjul skal passe sammen. En nitidig vev av tråder og ledetråder og villspor.

Ideen bak Bunnfall var å skrive en bok som handlet om forbrytelser og straff. Som forfatter har jeg vært på flere fengselsbesøk og gjennom disse møtene med innsatte har jeg gjort meg tanker om hvilket paradoks det er at vi i et samfunn som har som grunntanke at man skulle hjelpe mennesker i vanskelige situasjoner, lindre smerte og dempe lidelse, bevist velger å påføre andre mennesker det onde som en fengselsstraff er. Og enda mer: Hva straffen gjør med et menneske.

Hva har vært det vanskeligste i arbeidet med ”Bunnfall”?

Ved siden av å skrive bøker arbeider jeg som etterforskningsleder i politiet. Min styrke som krimforfatter er jo nettopp evnen til å skildre politiarbeidet fra innsiden. Men nærheten til virkeligheten kan også bli et hinder for meg. Tanken på at pårørende og etterlatte i straffesaker jeg har arbeidet med skulle føle seg støtt av hvordan jeg lager krim til underholdning kan av og til gjøre at jeg føler ubehag ved å skulle sette meg ned å skape et fiktivt kriminalitetsbilde, når virkeligheten er så ubehagelig og nær.

Vanskeligst med Bunnfall var det likevel å finne en tittel. Bunnfall har ingenting med vin å gjøre, men handler om soningsfanger som etter et fengselsopphold ikke bare faller utenfor samfunnet, men havner helt nederst og ble samfunnets bunnfall.

William Wisting jobber, i likhet med deg selv, som etterforskningsleder med Lavik politistasjon. Hvordan har du gått frem for å utvikle denne bokkarakteren, og er det mye av deg i Wisting?

Jeg var veldig bevisst på hva slags helt jeg ville ha. Jeg var lei av alle antiheltene som vi kjenner så godt fra annen kriminallitteratur: Etterforskeren med daggammelt skjegg som våkner med whiskyflaksa på nattbordet og krangler med både sjefen, bikkja og kona (hvis han ikke er skilt eller er enkemann). Jeg ville ha en politimann som var mer lik den politimannen jeg kjenner fra min arbeidshverdag, da ble den robuste, solide og sindige etterforskeren William Wisting.

Selv om jeg gjorde William Wisting en halv generasjon eldre enn meg selv, er det nok ikke til å komme bort i fra at det er mye av meg selv i ham.

Som kriminalforfatter er det mange tråder man må holde styr på når man skriver. Hvordan går du frem når du starter å planlegge og så skriver en ny bok?

Jeg går nokså systematisk til verks når jeg planlegger en bok, og bruker regnearkprogrammet Excel hvor jeg lar hvert kapittel få en kolonne hvor jeg fyller på med stikkord for handlingen og små huskelapper for hva jeg må ha med og hvor jeg har andre notater om innholdet. På den måten holder jeg styr på alle trådene jeg legger ut og i hvilket kapittel de skal nøstes. Og som jeg alltid får spørsmål om: Jeg vet hvordan det skal ende – tror jeg i hvert fall. For historiene tar av og til sine egne veier, og skissen forandrer seg hele tiden under veis.

Hvordan ser en vanlig skrivedag ut for deg, har du noen spesielle skriveritualer? Og hvordan finner du tid til å skrive, når du også har en hektisk hverdag i politiet?

Ingen dag er lik. Jeg er ikke en forfatter som trenger inspirasjon for å skrive – for meg handler det om å finne tid mellom arbeid og familie. Det gjør jeg enklest fra kl 04:30 om morgenen og fram til resten av huset våkner og det er på tide å dra inn til politistasjonen – hvor du aldri vet om du kan dra hjem når arbeidsdagen egentlig er slutt klokka 16.

”Horsts beste bok så langt” og ”frydefull spenning” var noen av godordene som ble din forrige bok, ”Nattmannen” til del. Er det vanskelig å skulle gi ut en ny bok, når den forrige ble så godt mottatt?

Forfatterfaget er et slags håndverk som jeg føler meg trygg på at jeg hele tiden lærer bedre å utføre. Derfor sitter jeg også denne gangen med følelsen av at jeg har skrevet min beste krimbok.

I motsetning til mange kriminalforfattere kjenner du personlig til politiet arbeidsmetoder, siden du selv arbeider som etterforskningsleder i Larvik. Det gjør bøkene dine svært realistiske. Tar du spesielle forhåndsregler når du skriver for ikke å gjengi virkeligheten for nøyaktig?

Politiet har strengt tatt ingen hemmelige etterforskningsmetoder. Vi har et åpent rettssystem hvor pressen har innsyn i politiets måter å arbeide på. Det er derfor svært sjeldent at jeg må ta slike hensyn i skrivearbeidet. Samtidig er den realistiske gjengivelsen ikke noe jeg bruker tid på når jeg skriver. På sett og vis er det nok noe udefinerbart som finnes i veggene er på politihuset, som jeg tar med meg inn mellom bokpermene og som gjør at leserne føler at de "er tilstede" i politiromanene mine.


Hvem er dine favorittforfattere og hvem går du til for å finne inspirasjon?

Et av mine første møter med kriminallitteraturen var med polisinspektør Martin Beck. Det svenske forfatterparet Sjöwall og Wahlöö dannet med sin romanserie skole for skandinavisk krimlitteratur og jeg kan fremdeles finne inspirasjon i de gamle bøkene. Mer viktig har nok Henning Mankell vært. Jeg ville ikke vært den forfatter jeg er uten Henning Mankell, og William Wisting ville ikke vært den han er uten Kurt Wallander.

Hvis du kun skulle lese 3 bøker denne høsten, hvilke bøker ville du da valgt?

Med kun tre bøker tror jeg vi må holde oss i Norge. En ny Varg Veum roman fra Gunnar Staalesen leses alltid med vellyst: ”Vi skal arve vinden”. Så er jeg jo spent på Tom Egelands ”Fedrenes løgner” der han har forlatt krimsjangeren.  Samtidig er det alltid spennende med debutanter. En av dem jeg ser mest fram til denne høsten er nyhetsredaktør Alexandra Beverfjord i Dagbladet som krimdebuterer med ”Kretsen”

Tusen takk for at du tok deg tid til dette, Jørn Lier Horst.


"Bunnfall" kan du få tak i i din bokhandel allerede nå, og anmelderne har slått fast at dette er meget god krim. "Et godt steg nærmere Rivertonprisen" og "helstøpt krimmysterium" er noen av godordene som allerede har kommet om boken, som har gått rett inn på bestselgerlisten.


Her kan du lese et utdrag fra"Bunnfall".
Jørn Lier Horst har også en informativ og god nettside som du finner her.


Sjekk ut den spennende traileren. Den gir virkelig leselyst: