Bokanmeldelse: Fasandreperne av Jussi Adler - Olsen


Forlag: Aschehoug
Sideantall: 416
Format: Innbundet
Utgitt: 2010

I 1987 blir et ungt søskenpar brutalt drept i et sommerhus. Etterforskningen peker mot en gruppe kostskoleelever som kommer fra noen av Danmarks rikeste familier. I mangel av bevis henlegges saken. Men ni år etter melder en av de mistenkte seg og tilstår. Kriminalinspektør Carl Mørck, leder for politiets Avdeling Q for uløste saker, forstår derfor ikke hvorfor saksmappen en dag ligger på hans skrivebord. Mørck er overbevist om at den må ha havnet der ved en feiltakelse. Men når han og assistenten Assad begynner å grave litt, oppdager de at noe er veldig galt. Saken skal vise seg å trekke linjer fra posedamen Kimmie til tre av landets mektigste menn. De tre leter desperat etter henne, fordi hun vet noe som kan knuse dem. Men Kimmie har sine egne planer for hvem som skal jakte hvem.

Vulgær krim

Fasandreperne er en lei masse av av ondskap og grusomheter, selv ikke to interessante karakterer som Assad og Carl Mørck kan hindre denne boken fra å gli over i det platte og vulgære.

På en kostskole i Danmark på åttitallet morer en gjeng rikmannsunger seg med å terrorisere sine omgivelser. Aktivitetene deres stiger til en helt annen alvorlighetsgrad når et søskenpar plutselig blir funnet drept, ihjelslått. Flere år senere befinner de samme menneskene seg nesten øverst på samfunnets rangstige, og med høye formuer. En av dem sitter fengslet for drap og en annen gjør sitt beste for å gjemme seg for omverdenen. Så får Carl Mørck og avdeling Q drapet på søskenparet på pulten sin... 

Kvinnen i Buret var for meg en stor leseopplevelse. Fasandreperne var det ikke. Adler - Olsen maler sterkt på når han skildrer grusomheter og vold i denne boken, så sterkt at det til tider blir platt og en anelse vulgært. Personene som skildres mangler dybde og jeg savner sterkere beskrivelser av hvorfor de agerer som de gjør. Spenningen i boken uteblir også. Det blir aldri den samme intensiteten og driven som Adler - Olsen viste i sin første bok.

Plottet: de rike guttene som terroriserer sine omgivelser og forsøker å slippe unna med det ved hjelp av penger, og kvinnen som står utenfor det hele og som vi aldri riktig skal vite hvor vi har, er like lite troverdig som det er originalt. Les et knippe amerikanske krimbøker eller se noen dårlige B - filmer og du vil oppdage at det hele er kreert tidligere.

For meg bød ikke denne boken på noen overraskelser, det var temmelig gjennomsiktig alt sammen. Det eneste som hindret meg fra å avbryte boken og legge den til side var Carl Mørck og hans makker. Jeg liker kynismen og den negative livsanskuelsen Carl Mørck legger for dagen, men selv ikke det kan redde denne boken. Mørck får også en ny hjelper i Fasandreperne, men Rose forblir en noe ubestemmelig karakter vi aldri helt får taket på.

Jussi Adler - Olsen er blitt fremholdt som Danmarks krimkonge og selger i lassevis av bøkene sine der. De internasjonale rettighetene er også solgt til skyhøye priser. Men det blir altså ikke god krim selv om man smører tykt på med sadisme, ondskap og vold. Da kan man like gjerne åpne en hvilken som helst avis og kikke på kriminalsakene der. I det minste er det en anelse dybde og mer samfunnskritikk i sistnevnte.

Det later i det hele tatt til å ha blitt en trend at kriminalforfattere kan seile opp på bestselgerlistene til tross for uoriginale plott, og til tider et særdeles dårlig språk, så lenge kriminalromanen forøvrig inneholder en stor dose tortur, grusomheter og / eller sadisme. Det er mulig jeg har lest for mye krim tidligere til at jeg lar meg imponere. Adler - Olsen må i hvert fall gjøre det mye bedre enn dette for å overbevise undertegnede om at han virkelig har noe å gjøre på toppen av bestselgerlistene. I så måte kan hans neste bok, Flaskepost fra P, bli et spennende eksperiment.

Her kan du lese hva et knippe andre bloggere mener om boken:
Erkjennelser
Underhold meg
Skolebibliotekaren
Beate blogger om bøker
Anitas blogg
Hjorthen utaler seg om...

Labels: , , , ,