Bokanmeldelse: Sukkerdøden av Unni Lindell

Forlag: Aschehoug
Sideantall:
Format: Innbundet
Utgitt: Høst 2010


På et konditori husker plutselig overvektige Kari Helene Bieler hva som egentlig skjedde da lillebroren døde som baby for seksten år siden. Vissheten setter foreldrene John Gustav og Greta opp mot hverandre og provoserer frem en spiral av grusomheter, blant annet drapet på Kripossjef Martin Egge og flere uskyldige kvinner. Hemmeligheten rundt babyens død har vært en unik dekkoperasjon for en psykopat som har levd et perfekt dobbeltliv i mange år. I ly av hendelsene trigges en kaldblodig morder til å iverksette en farlig hevn. Politiet får et uvanlig krevende kriminalmysterium å løse. Den 32 år gamle politibetjenten Marian Dahles fortid blir trukket inn i saken på en helt spesiell måte og setter hennes kollegiale og profesjonelle forhold til etterforskingsleder Cato Isaksen og hele politietaten på en hard prøve.

 Grei Lindell - krim

Sukkerdøden har alt det som kjennetegner en krim fra Unni Lindell, men den topper ikke hennes to foregående utgivelser.

Kari Helene Bielers høydepunkt i tilværelsen er besøkene på konditoriet, hvor hun kjøper kokoskaker, muffins eller andre lekkerbiskener som hun spiser rett fra posen på vei hjem. Men denne aktuelle dagen, som Lindell skildrer så godt i starten av Sukkerdøden, er ikke som andre dager. Ekspeditrisen mister en kake i gulvet, og brått virvles gamle minner til overflaten for Kari Helene. Uhyggelige minner. Hun sender en tekstmelding til Kripossjef Martin Egge, men før de rekker og møtes er Kripossjefen død. Senere følger flere mord.

Jeg er en stor tilhenger av bøkene til Lindell, elsker skrivestilen hennes og måten hun presenterer oss for karakterene sine på. Språket i Sukkerdøden er av godt Lindell - merke, men jeg synes ikke spenningsnivået i boken er like godt som i de forrige bøkene hennes. Boken manglet den intensiteten som gjør at du bare må lese videre, og ikke klarer å legge den fra seg.

Mitt høydepunkt med boken var passasjene med Kari Helene Bieler, og her opplever jeg også at Lindell er på sitt beste - både i skildringen av Kari Helene og i stemningen hun skaper. Kari Helene er en slik karakter du har lyst til å vite mer om, som interesserer deg og som skaper drivet i historien. I denne boken synes jeg både Cato og Marian bleknet i forhold til henne. Riktignok får vi enda mer innblikk i Marians bakgrunn, og det kan virke som om Lindell har latt seg inspirere av Stieg Larssons Salander i skildringen av handlingene hennes i boken. Men det er likevel Kari Helene som er den mest interessante karakteren for meg.

Plottet er helt greit, men mangler som sagt den ordentlig fortettede stemningen. Jeg merket meg også ved følgende språkblomst:

I det han trykket opp låsen med et lite pip, så han en enslig nyttårsrakett fly som en sædcelle over himmelen bak de høye granene.


Alt i alt var Sukkerdøden en helt grei krim fra Lindell, men altså ikke noe høydepunkt for meg. Til det manglet som nevnt den helt store spenningen.


(Denne boken leste jeg i 2010, men har ikke fått anmeldt den før nå)



Labels: , , , ,