I dag er jeg veldig glad for å kunne ønske Gunnar B. Høgstmyr velkommen til bloggen min.
Foto: Gyldendal
Gunnar Høgstmyr er født i Porsgrunn og har vokst opp rett utenfor Skien. Han har fagbakgrunn innen historie og engelsk, og denne våren debuterer han som forfatter.
Gi meg et sverd er tittelen på Høgstmyrs romandebut, som nylig er utgitt på Gyldendal forlag.
Gi meg et sverd klassifiseres som en samtidsdystopi og er en fortelling om hjernevask og fremmedgjøring. Det handler om hvordan unge mennesker i en anti - autoritær bevegelse ender opp med å bli ekstremt autoritære. Vi møter blant annet studentene Thomas og Frank og attenårige Anette.
Her kan du blant annet lese om hvordan Gunnar Høgstmyr fikk ideen til denne romanen og hva han tenker om at stadig flere forfattere velger å bruke dystopiske tema i sine romaner.
Du har akkurat kommet ut med romanen Gi meg et sverd. Kan du fortelle litt om den?
Hva skal jeg si? Den handler om en gruppe personer i tjueårene, som opplever at det er et misforhold mellom den virkeligheten de erfarer og den virkelighetsoppfatningen som råder i den norske offentligheten – et misforhold som kommer sterkest til uttrykk ved Universitetet i Oslo, som endel av disse personene er tilknyttet. De danner derfor en slags nihilistisk motstandsbevegelse mot det de oppfatter som en undertrykkelsesmekanisme i det norske samfunnet, men de blir mer og mer av et speilbilde av fienden samtidig som motstanden deres går over i terrorisme.
Romanen din er beskrevet som en dystopisk roman, en samtidsdystopi lagt til Norge. Hvorfor har du valgt å skrive om dette temaet og hva tror du er årsaken til at stadig flere velger å bruke dystopiske temaer i sine romaner?
Kommunismens endelikt i 1990 innledet en periode som (med enkelte lokalt begrensede unntak på steder som Balkan, Rwanda, Somalia etc.) var preget av fred og forsoning, ihvertfall på overflaten; Francis Fukuyama hevdet at vi var kommet til historiens slutt, Gulfkrigen ble kalt en «non-event» av alle som ville score intelligentsia-poeng, og folks trang til hysteri ble tilfredsstilt av fenomener som rave-bølgen, Tamagotchi og Y2K. Jeg husker det var så fredlig at folk skrek opp om alle-barna-vitser i Norge og Marilyn Manson i USA. «Verdens ikke-strategiske øyeblikk» var som en lang sommerferie da alle hadde de enkle svarene – «alt er tekst» var kanskje den største av blødmene – og ingen tok fatt på de vanskelige spørsmålene. Ingen våget for eksempel å stille spørsmål til multikulturalismen som samfunnsideologi (da var man rasist) eller dens inndeling av befolkningen i «kulturer» etter von Herders ellers utskjelte kulturbegrep (da var man reaksjonær). Da var det mer bekvemt å lukke øynene og tenke på noe annet.
Midt oppi denne tilnærmede uskyldstilstanden kom 11. september som en overraskelse på alle. Jeg er ikke sikker på om denne hendelsen og dens implikasjoner skapte den generelle uroen som har rådet i den vestlige verden, eller om uroen hadde ligget under overflaten i flere år allerede. Ihvertfall var det åpenbart at sommerferien var over og de enkle, gamle svarene fremsto som Enron-aksjer. Det er denne uroen, eller kanskje snarere den offentlige erkjennelsen av uroen, som jeg mistenker er en hovedårsak til at tendensen i den norske samtidslitteraturen har gått fra Erlend Loes Naiv. Super i retning av Abo Rasuls Macht und Rebel.
Hvorfor valgte jeg selv temaet? Jeg synes det er et interessant tema, særlig med tanke på at dystopien i alle tilfeller er avhengig av øyet som ser, og forventningene den enkelte har til verden rundt seg. Jeg er sikker på at selv 1984 av Orwell kan omskrives til en utopisk roman hvor det samme samfunnet beskrives fra perspektivet til hovedpersonens nabo. Dystopiens svakhet er ofte at den fremstår uvirkelig, så jeg tenkte at om en hvilken som helst dystopi (Oseania i 1984, Nord-Korea, Saudi-Arabia etc.) kan bli beskrevet som idealsamfunn fra et visst perspektiv, kan vel «Verdens Beste Land(tm)» omskrives på samme vis, det er uansett de mentale forutsetningene som er utslagsgivende. Det er også litt av poenget med boka, uten at jeg skal avsløre noe videre.
To av hovedpersonene i romanen din er Thomas og Frank. Hvordan har du gått frem for å utvikle disse karakterene, og hvor lang tid tok det før du følte at du fikk dem helt på plass?
Frank og Thomas har på en måte vært med fra begynnelsen av, da de var del av to forskjellige (og mye mindre) skriveeksperimenter. Jeg utelukket aldri at de to karakterene kunne ha noe med hverandre å gjøre, ettersom de jo representerer to motsatte måter å forholde seg til bokas konflikt på. De begynte begge som rene tankeeksperimenter, men dette er vanskelig å forklare all den tid jeg (av mine egne grunner) ikke kan gjøre rede for de konkrete detaljene i denne delen av arbeidet. Tankeeksperimentet Frank fant jeg særdeles vanskelig å gjennomføre, og jeg har f.eks. ennå til gode å ta stilling til om han er en slags misforstått helt eller bare en motbydelig drittsekk.
Det er ikke mange som opplever å kunne debutere med egen roman på et stort forlag før de er fylt 24 år. Hvordan har din vei til å bli antatt hos Gyldendal vært, og har du noen tips til andre forfatterspirer der ute?
Da arbeidet med boka begynte trodde jeg ikke det skulle være mulig å gi den ut. Jeg regnet ikke med at forlagene ville være interessert. Da Gyldendal viste interesse kom det som en stor overraskelse. Jeg fikk god hjelp fra forlaget med å forbedre utkastet jeg hadde sendt dem, samtidig som jeg opplevde at jeg hadde full kontroll over den kreative prosessen.
Jeg kan gi noen tips til andre som har lyst til å få gitt ut noe. Først og fremst: skriv ut fra deg selv. Ikke sammenlign arbeidet ditt med ting andre folk har skrevet, i håp om å nå opp til deres nivå; du når opp til deres nivå ved å finne din egen forfatterstemme. Dette krever øvelse. Ikke prøv å «skrive noe originalt» - skriv ut fra deg selv, bare sånn blir det originalt. Hvordan du skal få til dette kan jeg ikke fortelle deg, du må finne det ut selv.
Deretter: Ikke gi opp. Legg prosjekter på is om du sitter fast, og skriv noe annet, men du må aldri kaste eller slette dokumenter. De kan bli gull verdt senere. Husk å lagre og ta backup. Dette høres ut som en no-brainer, men jeg har selv vært nødt til å «finne opp hjulet på nytt» noen ganger, og det er alltid like plagsomt. Liker du ikke det du har skrevet? Neivel, spar på det, og forbedre det på et senere tidspunkt. Aksepter imidlertid at ting du er fornøyd med kan være dårlig, prøv å unngå å ta kritikk personlig.
Om innsending til forlag: Hvis du har kommet såpass langt skal du ihvertfall ikke gi opp. Én av tre ting kan skje. Det ene som kan skje er at du får standard avslagsbrev – jeg har fått endel av disse. Det andre du kan få er et standard avslagsbrev som inkluderer konsulentuttalelse. Forbered deg på at denne konsulentuttalelsen kan være halvannen tettskreven side uten avsnitt, bestående av usaklig slakt av både deg og manuskriptet; en slik drittpakke har jeg selv fått av et større norsk forlag. Igjen, gi opp. Ikke ta imot bullshit fra en person som ikke engang skriver navnet sitt under. Det tredje som kan skje er at en redaktør tar kontakt. Dette er godt nytt, skjønt det er fortsatt opp til forlaget om de vil gi ut det du har skrevet.
Hvordan er en vanlig skrivedag for deg, og har du noen spesielle ritualer når du skriver?
Jeg skriver mer om natta enn om dagen. Da får jeg fred og ro. Søvn har aldri vært min sterke side, og da har jeg sittet mye oppe og skrevet istedet. Det nytter ikke nødvendigvis å bare sette seg ned og skrive. Ritualer? Tja. Jeg pleier å høre på musikk i bakgrunnen. Mye av boka har blitt skrevet til lyden av Dead Can Dance, Nine Inch Nails, Rammstein, Slayer, Burzum, Der Blutharsch og lignende, skjønt noen ganger er lyden av pc-vifta den musikken jeg trenger å høre på.
Hvordan går du frem for å få inspirasjon når du skal skrive?
Det nytter ikke å «gå frem for å få inspirasjon». Inspirasjon som konstrueres eksternt er ikke inspirasjon; man kan rope på det, men det hjelper ikke. Det gjelder å samle tankene. Det er først når du prøver å ikke tenke at du skjønner hvor mye støy det er i bevisstheten; det meste av denne støyen er i veien for arbeidet.
Et annet problem oppstår når man stivner i et tankemønster, en sluttet sirkel, der de samme kategoriene stadig definerer alt man oppfatter rundt seg; først når man våger å tenke nytt om noe (dette er en utfordring, all den tid vi identifiserer oss slik med tankene våre) vil man «få inspirasjon» til å skrive godt om det. Det finnes metoder, men dette er bedriftshemmeligheter som ikke vil bli overlevert skriftlig.
Hva har vært det vanskeligste i arbeidet med Gi meg et sverd?
Begynnelsen på prosjektet, og avslutningen. Begynnelsen, fordi konseptualiseringen gikk så sakte. Avslutningen, fordi selve konklusjonen var såpass vanskelig å trekke, og krevde endel mer av meg som person enn jeg var forberedt på i utgangspunktet.
Mange forfattere har et eget prosjekt bak romanene de skriver. Hva er det du ønsker å si med denne romanen?
Jeg vil helst ikke svare på det spørsmålet. Les boka og tenk selv; hadde jeg hatt et budskap som uten problemer kunne nedfelles i en setning eller et avsnitt hadde jeg skrevet et essay og latt det være nok.
Hvilke forfattere regner du som dine favoritter, og hvem har du lært mest av?
Fitzgerald, Hemingway, Palahniuk og Orwell er vel de forfatterne som har preget arbeidet mitt mest hittil, noen av dem mest fordi de er personlige favoritter, andre mest fordi jeg har lært endel av dem. De to kategoriene du stiller opp flyter delvis over i hverandre.
Hvis du kun skulle lese tre bøker dette halvåret, hvilke bøker ville du valgt deg da?
Vanskelig spørsmål, men jeg tror det må bli Al-Qaida og veien til 11. september av Lawrence Wright, The Doors of Perception av Aldous Huxley og Slik talte Zarathustra av Friedrich W. Nietzsche. Sistnevnte har jeg lest før, men den er blant de bøkene man kan lese flere ganger og stadig oppdage noe nytt.
Tusen takk for at du stilte opp til dette intervjuet, Gunnar Høgstmyr.
Høgstmyr er, som nevnt, en av vårens romandebutanter og er et spennende navn du kan snuse på om du ønsker å lese flere debutanter i år. Han er blitt karakterisert som et "friskt pust" og Universitas beskriver romanen hans som akevitt:"Følelsen
av ubehag og avsky limer seg fast. Den gjør romanen til akevitt. Det er
umulig å ikke smake litt, for så å spytte det ut igjen. For deretter å
ta en slurk til og oppdage at man liker det", skriver avisen i sin anmeldelse av boken. Labels: blindern, debutant, dystopi, gi meg et sverd, gunnar høgstmyr
