Bokanmeldelse: I sverdets tid av Jan Ove Ekeberg

Det er veldig tydelig at Ekeberg har lagt ned et solid arbeid for å få de historiske detaljene i denne romanen på plass. Jeg skal innrømme at jeg ikke er noen ekspert på tidsperioden han skildrer, men ut fra det jeg leser oppleves dette som autentisk. Det er også en meget innholdsrik og god ordliste bak i boken. Historien om Håkon og Sigurd og forholdet dem i mellom er også som skapt for drama og høy spenning. Alt skulle altså ligge til rette for en dramatisk og episk fortelling. Forlaget har også valgt en svært tiltalende forside, som skiller seg ut i mengden.

Romanen starter da også riktig så bra med en prolog som er akkurat passe spennende og pirrende til at leseren får lyst til å lese videre. I motsetning til flere av de andre passasjene i boken er den også godt skrevet. Men resten av boken lever ikke opp til dette. Spenningen uteblir og det samme gjelder mitt engasjement for historien. Hovedårsaken til dette er etter min mening å finne i tekstens oppbygning. 

For det første kommer vi aldri godt nok inn under huden på personene det skrives om. Vi blir presentert for dem, og får i rene og klare ord høre hva de tenker og hva de føler, men vi makter ikke å kjenne på dette selv. Ekeberg renner slik over av fortellerglede at han gjerne introduserer oss for tankelivet til flere personer gjennom åpningskapitlene i denne boken. Vi rekker ikke å slå oss til ro med Sigurd og komme innunder huden på ham, før det er Håkon Galen vi leser om. Og før vi har kommet under huden på ham, er vi plutselig hos kong Sverre. I enkelte scener veksler også perpektivet mellom flere personer, noe jeg opplevde som veldig forvirrende.

Personene i boken forblir ivage og vanskelige å få grep om. Det meste av det de føler staves ut direkte. Det skrives svært lite mellom linjene, og vi får lite eller ikke noe innblikk i personenes følelsesliv og tanker. Forfatteren burde brukt de første kapitlene på å bygge opp Sigurd for leseren, latt oss få komme skikkelig under huden hans og latt oss føle på hvordan det er å være Sigurd. Latt oss få føle på ydmykelsen en trell opplever, på tvilen og kvalene han innimellom lider. Latt oss se hvordan han dras mellom stolthet og rang. Isteden kastes vi fra person til person, fra scene til scene i et halsbrekkende tempo og rekker aldri å føle på hva vi er med på, før det er over.

Fremdriften treneres ved en rekke tilbakeblikk i teksten. Vi er knapt kommet i gang med en scene, før vi rives ut av nåtiden og transporteres tilbake i tid til en helt ny scene som så utspiller seg over flere sider. Jeg som leser vil gjerne være med hovedpersonene og oppleve de dramatiske tingene når de skjer, jeg vil ikke lese om dem som tilbakeblikk i etterkant. Dramatikken i teksten oppstår når vi, sammen med hovedpersonen, opplever det som skjer med det samme det skjer.

Scenene mangler også en gradvis oppbygning. De er altfor korte og handlingen drar altfor fort avgårde, mange av dem bærer nesten preg av å være synopsis heller enn en ferdig skrevet scene. Det gjelder i all hovedsak den første delen av boken. Vi rekker aldri å få fordøyd det som skjer, for ikke før har scenen begynt før den er ferdig. Et godt eksempel på dette er en dramatisk hendelse som finner sted mellom Håkon og Sigurd i kapittel åtte. Her kunne forfatteren med fordel ha utbrodert mye mer, både i forhold til det som skjer og i forhold til spenningen mellom karakterene, og ikke avsluttet alt så raskt som det han gjør.

Eksempel fra side 22:

En port ble åpnet for de to guttene og Digre nærmet seg Kongsgården. De red inn på tunet foran det største bygget, et langhust i tykt tømmer. Et titalls andre hus omkranset tunet.

            De red mot stallene

            Sigurd stelte for Stormen. Ga hesten vann og høy mens han striglet den og hvisket den i øret.(Her er vi plutselig i en ny scene)

            - Vi løper fra Håkon. Vi løper fra alle, vi er raskest, Stormen.

            - Du ter deg som en unge, Sigurd

            Sigurd hadde ikke hørt at Håkon var kommet opp bak ham.

            - Snakker du til hesten din? Du får være glad det bare er meg som hørte det. Og du kaller meg for skrythals.

            Håkon bermet.

            - Vi løper fra Håkon vi Stormen… Vi er raskest vi, Stormen…

            Sigurd snudde seg vekk.

            Hesten var en gave til kongen fra frendene i Svea... osv( Her er vi plutselig i gang med et tilbakeblikk)

I sverdets tid er etter min mening en bok forlaget burde ha gjort mye mer med før de i det hele tatt slapp den ut på markedet. Historien fremstår i den første halvdelen av boken som noe uferdig, og jeg forstår virkelig ikke at forlaget vil forfatteren så vondt at de lar dette gå i trykken før de har gått enda flere runder med manuset.

Å utgi en roman kan være en hudløs prosess og man har ofret tid, krefter og ikke minst følelser på boken sin. Dette vet de fleste forlag, og de har et ansvar for å sørge for at de ikke slipper forfatterne sine til ulvene før de har sikret at boken som utgis er et godt produkt. Den jobben synes jeg som sagt ikke Juritzen forlag har gjort godt nok med dette manuset. Og det er synd, for Ekeberg introduserer oss for en spennende og viktig del av vår historie. Jeg ville veldig gjerne føle med Sigurd og la meg rive meg i handlingen i boken. I det hele tatt hadde jeg utrolig lyst til å like denne boken og gi den mine beste skussmål. Men jeg må være ærlig.

Jan Ove Ekeberg er en sympatisk mann som har lagt ned et solid arbeid for å bringe de historiske faktaene frem i denne fortellingen, derfor burde også forlaget tatt jobben med å sikre at det språklige sto i stil til dette arbeidet og ikke gitt ut boken før den var best mulig. Og de burde i hvert fall ikke gjort fallet for forfatteren enda større ved å sammenligne ham med storheter som Ken Follett, Vera Henriksen og Sigrid Undset. Det i seg selv vitner om at enkelte konsulenter ikke har gjort jobben sin så godt som man burde forvente.

Jeg kommer likevel til å lese bok nummer to i denne serien, rett og slett fordi jeg tror forfatteren kan bedre. Den gode prologen og de historiske kunnskapene som finnes i denne romanen vitner om at det finnes noe her,noe som kan vokse og utvikle seg hvis bare redigeringstømmene er gode og stramme nok.