Jeg hadde gledet meg lenge til å høre på Johan Harstad og John Ajvide Lindqvist på Litteraturhuset, og endelig var dagen kommet. Etter å ha tråklet meg vei gjennom kubjeller og norske flagg, kom jeg frem til dagens høydepunkt. Det var forhåndsolgt omlag 130 billetter til arrangementet, det kom flere hundre. Wergeland var helt fullt.
Under kan du lese noe av det Harstad og Lindqvist snakket om. NB: Artikkelen inneholder spoilere om de fleste bøkene Lindqvist har skrevet.
- Det er kjærlighet i mørket
John Ajvide Lindqvist lager skrekkfortellinger om de tingene han liker aller best, og mener at bøkene han skriver er egnet til å fremkalle lyset.
- Bøkene er oppløftende i alt sitt mørke. Det er en kjærlighet i dette mørket og det er mulig å rive seg løs og finne noe annet, selv når alt går til helvete, Komikken er et mye mørkere og mer kynisk sted. Bøkene mine er mer lysfremkallende, sa Lindqvist da Johan Harstad ville ha ham til å analysere sitt forfatterskap under arrangementet på Litteraturhuset i Oslo onsdag kveld.
Trygg skrekk
Men først skal vi spole halvannen time tilbake. 200 mennesker har akkurat strømmet inn dørene til Wergeland til lyden av ekte svensktopp. Praten har gått høyt mellom slurkene med vin. Kvinner og menn, unge og gamle. I kveld er alle samlet for å høre en av Sveriges mestselgende forfattere. Kanskje har han stått i døren og observert oss. Sett hvordan kollegaer og bekjente hilser på hverandre, nipper til glassene og småprater, tenkt ut en ny og skrekkelig historie. For det er i disse settingene at han finner sine historier, John Ajvide Lindvist. Det er i det hverdagslige, det trygge og det velkjente han lar mørket og ondskapen få slippe helt frem.
Fengslet av Blackeberg
Johan Harstad har latt seg fascinere av Lindqvists skrekktalenter lenge, helt fra han første gang leste manuset til La den rette komme inn i 2004. - Allerede fra side 5 traff fortellingen meg og jeg skjønte at jeg hadde møtt noen litterære karakterer som jeg gjerne ville tilbringe tid med. Jeg og Oskar var dessuten enige om at det var like greit at det hadde kommet en vampyr til Blackeberg. Det kunne jo ikke bli så mye verre, fortalte Harstad og beskrev romanen som briliant, hjerteskjærende og med over gjennomsnittet sterke, litterære kvaliteter sjangeren tatt i betraktning.
En ekte tryllekunstner
Det var tryllekunster John Ajvide Lindqvist strebet etter å bli, da han var i starten av 20 - årene. Han tryllet mye for forbipasserende på gatene i Sverige, Amsterdam og London. - Men jeg pratet nok mer enn jeg tryllet.Så kom standup - komikken til Sverige og jeg forsto at jeg ikke behøvde å trylle for å kunne stå på en scene. Jeg kunne bare prate, forteller Lindqvist med gester og en mimikk som tilsier at det nettopp er på scenen han har tilbrakt mye tid.
Suksessrik
Lindqvist skrev mye tekst til andre, men etter hvert gjorde han et forsøk på en skrekkfortelling. - Det var bare på gøy. Jeg hadde alltid tenkt litt sånn "huff" om det å bli forfatter. Men da jeg skrev skrekkfortellingen, var det første gangen jeg forsto at dette var noe jeg kunne, sier han. Og det var både lesere og anmeldere enige om. La den rette komme inn er blitt en stor suksess, er oversatt til flere språk og er filmatisert to ganger. Den svenske filmversjonen har fått ikke mindre enn 50 filmpriser.
Elsker filmversjonene
- Jeg er ufattelig glad i den filmen. Det er en av de beste filmene jeg har sett, helt objektivt. Det er akkurat en slik historie som jeg liker og det er Tomas Alfredsons fortjeneste at den er så bra som den er. Det er en fullstendig "underbar" film, sier Lindqvist. Han skrev selv manuset på 90 sider, som ble klippet ned til 70 sider underveis i filmprosessen. - La den rette komme inn er et mesterverk!
Lindqvist har også mange lovord å komme med om den amerikanske filmversjonen.- Stephen King sa at det var den beste filmen han hadde sett på 20 år. Den er like langsom, mørk og dyster som det den svenske er. Bortsett fra noen usle digitale effekter er den "jättebra". Men den er jo så klart mye mer amerikansk. Også er det skapt et nesten magisk landskap, særlig i forhold til hvordan man anvender lyset, sier Lindqvist og legger til at mange internasjonalt glemmer at den svenske versjonen finner sted tidlig på 1980 - tallet. - Det har kommet noen kommentarer om fy faen, hvor dårlig de har det i Sverige. De har jo ikke mobil en gang, smiler han.
Tilfeldig med vampyr
På spørsmål om hvorfor han valgte å skrive om vampyrer, sukker han og rister oppgitt på hodet med et smil om munnen. - Det kunne like gjerne vært noe annet enn en vampyr. Det er aldeles for mange vampyrbøker og filmer, og jeg visste ikke at det skulle være en vampyr i fortellingen da jeg begynte å skrive. Jeg visste at jeg ville skildre Blackeberg og at det skulle komme noe "hemskt" dit, besøkende fra den andre siden. Jeg ville at Oskar skulle nærme seg dette monsteret og da var vampyr det beste monsteret. Det ville vært litt verre med en varulv, en zombie eller en gelemasse fra det ytre rom, smiler han.
Hjelp av hustruen
Lindqvists hustru er meget viktig under skriveprosessen hans. Han leser alltid manusene høyt for henne, og er det noe hun ikke liker så endrer han det. - Når jeg har skrevet en 20 - 30 sider, leser jeg manuset høyt. Nå har jeg gjort dette så mange ganger at jeg kan se når det er noe som ikke er bra i manuset på måten hun rører seg på. Et par ganger har jeg ikke vært helt enig med henne, men jeg har endret likevel og i ettertid ser jeg at det ble bedre slik som hun sa. Det er bra med kritikere man stoler så mye på. Vi gjør også det samme med hennes bøker, forklarer Lindqvist.
Da han arbeidet med manuset til La den rette komme inn, var det særlig Eli som trengte omarbeidelser i starten. - Min hustru kommenterte at Eli var aldeles for mektig og selvstendig. Hva trengtte hun egentlig Oskar for? Så jeg gjorde Eli mer ensom og ulykkelig, sier Lindqvist.
Androgynt
- Det er blant annet en kastreringsscene i boken. Hvorfor ville du skrive om kjønnsløse vampyrer? Undrer Harstad.
- Fordi jeg synes det androgyne er så interessant. Den aseksuelle kjærligheten er tuftet på behov som forståelse og nærhet, og det synes jeg er ganske interessant. Men jeg bestemte meg ganske sent i skriveprosessen for at Eli var en gutt. Dessuten var det enda verre for Oskar å akseptere at Eli var en gutt enn at han var en vampyr - men han aksepterer det også.
Kultstatus
La den rette komme inn har fått kultstatus i mange miljøer, og det dukker stadig vekk opp egne fansider på nett hvor bøkene til Lindqvist diskuteres. Forumet, We The Infected, er ett av de mer seriøse. Her blir romanene og filmene analysert og det skrives fanfiction. - Det er helt absurd. Det er folk der inne som har sett filmen over 100 ganger. Og de fleste er amerikanske, ikke svenske. Det er veldig morsomt. Det er et godt diskusjonsforum med en vennlig tone. De som diskuterer der inne er gode med hverandre og de skriver veldig kloke innlegg, sier Lindqvist. Berømmelsen som er blitt ham til del har også en annen side. Det er for eksempel hemmelig hvor han bor. - Folk kan bli litt vel entusiastiske, sier han.
Mer om Oskar og Eli
I La den rette komme inn skildrer han en karakter, Elis verge, som man får inntrykk av er pedofil. - Men det er han jo. Han er "tok pedofil", utbryter Lindqvist før han legger til. - Men det var først da jeg så den svenske filmen på det store lerretet at det gikk opp for meg at man tror at Oskar kan bli en ny Håkan. Derfor valgte jeg å skrive en fortsettelse, La de gamle drømmene dø. Her får man vite mer om hva som skjer når Oskar og Eli går av toget, sier Lindqvist. Fortellingen finnes i en samling noveller som ikke er kommet på norsk enda, men som nylig er utgitt i Sverige.
Lindqvist har også lest inn en mp3 bok, som skal utgis i april. Den vil kun bli tilgjengelig via nedlasting. Historien handler om zombier, og finner sted på en liten øy med et fyr. - Jeg leste den faktisk inn i går. Den er helvetes blodig, og en helt straight zombiehistorie, sier Lindqvist.
Piken med gullhåret
Lille Stjerne er den siste utgivelsen hans i Norge. Her er leserne blant annet vitne til en massakre på Skansen. Lindqvist sier han er veldig glad i den romanen, men at det var tungt å skrive den. - Det er en mørk og fæl historie. I utgangspunktet hadde jeg tenkt at dette skulle bli en morsom historie å skrive, men så innså jeg hvilken psykologisk utvikling som skulle lede frem til sluttscenen på Skansen, sier han.
Allsang på Skansen er ikke det eneste, koselige Lindqvist har laget skrekk av. I Menneskehavn, som kom ut i 2008, har en av karakterene stygge tanker om Evert Taube og Astrid Lindgren, som han hevder har romantisert den svenske skjærgården og dermed ødelagt den. Tankene tok etter hvert form av en fæl fantasi, som blant annet involverer Astrid Lindgren og en motorsag. - Men det tok jeg bort. Jeg er forøvrig veldig glad i Taube og Lindgren. En gang, under innspillingen av Vi på Saltkråkan, fikk Lindgrens båt motorstopp. Far kom forbi og reddet henne og hun skrev en dedikasjon til ham i boken Vi på saltkråkan. Det er blitt et familieklenodium, sier Lindqvist.
Drill og kranier
Det går plutselig et gys gjennom salen. Under samtalen har Johan Harstad tatt opp en eske og åpenbart en gul drill, som han plasserer på bordet foran seg. Drill er et av redskapene som fremskaper skrekk i Lille stjerne. - Bare i tilfelle vi får bruk for den, kommenterer han tørt. Lindqvist smiler og ser ut til å være i sitt rette element. - Jeg visste faktisk ikke hva slags våpen jeg skulle bruke i boken. Så en dag skulle jeg handle inn planker og på butikken hadde de fått inn disse drillene. De sitter som et våpen i hånden. Det var perfekt, forklarer han før han leser prologen og det første kapittelet i Lille stjerne.
Skumlest med det trygge
Lou Reed har en gang sagt: - I get scared like in Sweden. You know, it's--- kind of empty, they're all drunk. Everything works. You know, if you stop at a stop light and don't turn your engine off, people come over and talk to you about it. You go to the medicine cabinet and open it up and there will be a little poster saying: "In case of suicide - call..." You turn on the TV, there's an ear operation. These things scare me. New York? No." Johan Harstad avsluttet gjenfortellingen av sitatet med å spørre om det er all tryggheten i Sverige, som gjør landet så godt egnet som kulisse i skrekkromaner. - Ja, det tror jeg. Det er veldig bra å være svensk og skrekkforfatter, men det er jo ikke lenger det samfunnet som vi svensker vil hevde at det er. Det har endret seg mye. Allsang på Skansen er selve manifestasjonen på det vi svensker vil være, og jeg synes det er spennende å se hva som skjer når man slipper mørket inn i det samholdet, sier Lindqvist som understreker at han ikke skildrer dette ironisk.
Er ikke ironisk
- Jeg kan begynne å gråte når jeg ser allsang på Skansen, for jeg synes det er så fint. Jeg skildrer ikke slike ting ironisk, det er ting jeg liker. Det må være noe feil med meg, men det har jo vært bra for min økonomiske situasjon. På skoleavslutninger for eksempel, tenker jeg ofte på hva som kunne ha skjedd. Er barn egentlig onde?
- Men du har det godt med deg selv? Spør Harstad.
- En forfatter sa en gang at han var den lykkeligste i hele hans bekjentskapskrets, men jeg tenker at det sier mer om hans bekjentskapskrets. Men jo, jeg er lykkelig og jeg får jo sitte og holde på med dette mørket som arbeid. Min sønn spiller endel dataspill på internett. Det er en hemmelig verden og det hender at jeg funderer på hva de holder på med. Så bruker jeg min egen redsel i skrivingen, og gjør det hele mye mer jævlig enn det som er tilfelle. Sånn sett er dette en form for terapi, som også er økonomisk, smiler han.
Barn og energier
Det første kapittelet i Lille Stjerne, skrev han et halvt år før resten av boken. - Jeg ville kjenne litt på tonen, men det ble bra. Jeg fikk frysninger når jeg leste gjennom det og da er det bra. Så hadde jeg et bilde i hodet av to jenter ved et stakitt på Skansen som synger med, og det er mye energi rundt dem. Det er mye energi i tolvåringer, og den energien bruker jeg i sluttscenen, forklarer han.
Ingen Joseph Fritz
Lennart Sederstrøm, en fallert dansebandstjerne, er en av personene i Lille stjerne og Johan Harstad ville vite hvorfor han velger å beholde barnet han finner i skogen. - Fordi han har absolutt gehør. Da han finner piken, synger hun tre rene toner etter hverandre og alle er i sinustone - de er perfekte. Lennart tenker at hun er et mirakel, noe nesten utenomjordisk. Det klare stemmen skaper en ressonanse i ham selv og han vil ikke at hun skal tilskitnes av det vanlige samfunnet. Så han plasserer henne i kjelleren. Ingen får lov til å prate med henne. Hun skal bare høre musikk. Men etter hvert finner han ut at dette ikke går i lengden, han vil ikke være en Joseph Fritz. Så hun får slippe opp av kjelleren, men for å hindre at hun går ut av huset forteller han en historie om at verden er et ondt sted hvor de store menneskene spiser de små menneskene. Det gjør at piken er helt skrekkslagen for alt som er utenfor huset, og den verdensoppfatningen skal få litt negative konsekvenser, sier Lindqvist og legger til. - Boken er mørk som faen og er helt klart den mørkeste og voldeligste jeg har skrevet. Om man synes det er vanskelig å lese voldsskildringer, bør man ikke lese den, eller så får man lukke øynene.
- Men hvordan gjør du research til de voldeligste scenene?
- Jeg leser skildringer av andre og har lest litt anatomi, men når jeg beskriver dette, som for eksempel hvordan det kjennes ut når en drill skjærer seg inn i kraniet, er det veldig få som kan si: nei, slik er det ikke.
Skriver ekte og troverdig
Lindqvist har fått mye for å skildre barn og ungdommer på en lite falsk og lite stereotyp måte, og han får ofte henvendelser fra 14,15 og 16 - åringer som sier at han fanger dem og tankene deres helt eksakt. - Det gleder meg. Om man har kontroll på grunnfølelsen, så går det bra. Jeg har en 14 - 15 årig emojente inne i meg som sier hva jeg skal skrive. Ja, jeg vet - jeg er helt gal. Men altså, i 11 - 12 årsalderen er man fotsatt ikke helt der at man vet hva som er virkelig og uvirkelig. Man er villig til å tro på ting. Når man er 13,14 og 15 begynner man å tenke mer på identitet og fundere på hvem man er. Man er villig til å lytte til hviskinger fra den mørke siden for å få hjelp til finne ut hvem man er. Det er ikke det samme for en børsmegler som er i full job, sier han.
Tessla
I Lille stjerne former de to pikene et band som får navnet Tessla, med klare referanser til vitenskapsmannen med samme etternavn. Linqvist hadde tenkt til å dra det hee litt lengre. - Men jeg fant ut at det ble for kronglete og litt for mye litteratur om jeg skulle dra inn alt det jeg leste, så jeg lot det være.
Han er kjent for å være mektig inspirert av The Smiths og Morrisey når han skriver, og han har ofte en låt som akkompagnerer hver bok han skriver. - Da jeg skrev Menneskehavn var det Lifelines med A-ha. Den gikk hele tiden, og da jeg var ferdig og skulle lese manuset for min hustru, så jeg at jeg hadde spilt låten 666 ganger. Jeg må ha en lyd bak meg når jeg skriver, men ikke så mye at jeg blir distrahert. Derfor velger jeg en sang som formidler stemningen i boken. Når jeg har hørt en sang nok ganger, hører jeg den ikke lenger, forklarer han.
Barker og King
Lindqvist er blitt sammenlignet med Stephen King, men personlig har han mer sansen for bøkene til Clive Barker. - Stephen King finnes et sted i bakgrunnen som en inspirasjonskilde, og han er en fantastisk forfatter som har skrevet 10 - 12 mesterverk. Men Clive Barker er en bedre stilist og han skriver mye fælere. Stephen King bremser ofte ved det aller fæleste og går ikke ut i det virkelige mørket. Clive Barker går ut i dette mørket, og jeg forsøker heller ikke å skygge for det, sier han og mener at Books of Blood representerer det aller beste som er skrevet i skrekksjangeren.
Fan av Lagerlöf
Han er også glad i Selma Lagerlöf. - Selma er min favoritt svenske forfatter. Jeg har lest nesten alt hun har skrevet, hun er makeløst bra. Hun vet hvordan man skal fange leseren og fortelle en historie, sier Lindqvist.
- Men nå som du blant annet har tatt fra oss den svenske skjærgården. Abba og Lill Babs. Hva skal du ta fra oss neste gang?
- Neste gang skal jeg gi meg i kast med camping, sier Lindqvist og smiler.
Kjærlighet
Harstad påpeker at det var mye kjærlighet i bøkene til Lindqvist: kjærlighet karakterene imellom, kjærlighet mellom forfatter og karakterer, og kjærlighet overfor leserne av bøkene. I Papirvegger finnes det sågar et personlig etterord fra forfatteren. - Man føler ofte at man som leser tilhører samme team som forfatteren når man leser, at man har fått en plass på Lindqvist teamet, bemerket Harstad, noe Lindqvist smilte til. - Jeg forsøker å unngå å skrive med distanse til karakteren og jeg liker også de verste karakterene på sitt vis. Jeg skriver fordi jeg vil at mennesker skal lese og bli fanget av bøkene, at de skal gråte, få vondt i magen og sukke når det er fint. Og jeg bruker ulike midler for å få det til. Jeg er nok veldig leserinnrettet, sier han.
Satire likevel?
Lindqvist jobber forøvrig ikke i en t trehytte, om noen skulle tro det, og selv om han skriver om ting han liker er han ikke fremmed for å ta livet av noen på Stureplan i Sverige. - Tro meg, jeg skal skrive om det. Jeg forsøker å unngå satiren, men jeg skal skrive om det. En historie hvor noen dreper noen utenfor Stureplan. De blir funnet halshogde og man lurer på hvem som har gjort det. Og morderen er lirekassemannen som har bestemt seg for at nok er nok. Det ville ikke vært en dag for tidlig, smiler Lindqvist til en fullsatt sal på Litteraturhuset.