Forlag: Flux
Sideantall: 290
Format: Pocket
Utgitt: Januar 2011
When
the darkest outcasts of Faerie—the vicious wood elves—abduct Navin,
Donna finally has to accept her role in the centuries old war between
the humans and the fey. Assisted by Xan, a gorgeous half-fey dropout
with secrets of his own, Donna races to save her friend—even if it
means betraying everything her parents and the alchemist community
fought to the death to protect.Freak.
That's what her classmates call seventeen-year-old Donna Underwood.
When she was seven, a horrific fey attack killed her father and drove
her mother mad. Donna's own nearly fatal injuries from the assault were
fixed by magic—the iron tattoos branding her hands and arms. The child
of alchemists, Donna feels cursed by the magical heritage that
destroyed her parents and any chance she had for a normal life. The
only thing that keeps her sane and grounded is her relationship with
her best friend, Navin Sharma.
Lettlest og uoriginalt
The Iron Witch er en enkel og lettlest bok som trass i sin uoriginalitet viser glimt av noe som kan være verdt å følge med på videre.
Donna Underwood har opplevd mye vondt. Da hun var liten, ble faren hennes drept av en ond fe og som følge av dette ble moren hennes gal. Nå bor hun sammen med sin tante, og tilbringer dagene sammen med bestevennen Navin. Han er den eneste som vil ha noe med henne å gjøre - på skolen kaller de henne for "freak". Men snart skal Donnas liv endre seg på måter hun ikke kunne ha ant. På en fest møter hun mystiske Xan, og dramatiske ting begynner å skje...
The Iron Witch er en lett bok å komme inn i. Språket flyter lett og du er nysgjerrig på å få vite mer om Donna og hennes fortid. Men det er dessverre endel ting som ikke er så bra med denne boken: det tar altfor lang tid før det skjer noe av interesse. Du leser om Donnas liv, om det hun opplever med Navin og om hennes fortid, men likevel er det lite der som får meg til å ønske å lese videre.
Jeg slet med å komme under huden på Donna, og Navin blir mest en pappfigur i bakgrunnen. Når han blir kidnappet, følte jeg ikke at Donna virkelig var bekymret for ham. Jeg så det mer som en mulighet for at Xan kunne komme sterkere frem i boken, for han var mye interessant.Jeg ble aldri følelsesmessig engasjert i historien. Den var lettlest, men også lett glemt.
Boken manglet også orginalitet, og på flere punker minnet den meg mye om The Iron King. Her er noen eksempler:
* Den første setningen i begge bøker er meget lik:
Ten years ago, on my sixth birthday, my father disappeard.
(Siatet fra the Iron King)
My father died saving my life when I was seven years old.
(Sitat fra the Iron Witch)
* I The Iron King må Meghan entre feenes verden for å redde sin bror Ethan. For å komme seg til denne verdenen, får hun hjelp av sin venn Robbie. I The Iron Witch må Donnas også begi seg inn i en parallell dimensjon hvor feene hersker, for å kunne redde sin bestevenn Navin. For å komme dit, får hun hjelp av Xan.
* Begge omslagene gjør bruk av ornamenter i kantene:
Og jeg skal ikke nevne den helt åpenbare likheten i titlene på bøkene.
Når det er sagt, har boken også noen kvaliteteter. Språket fungerer bra, og når det virkelig begynner å skje ting i siste del av boken, ble jeg mer interessert. Jeg likte den mørke verdenen forfatteren skapte for trealvene, og jeg er spent på å lese mer om den senere.
Dette er nok en bok som vil passe aller best for de yngre leserne.
Labels: alver, bokanmeldelse, fedrenes løgner, karen mahoney, terningkast 3, the iron witch, ungdom, YA
