Bokelskerinnen intervjuer Janne S. Drangsholt

 I dag er jeg veldig glad for å kunne ønske Janne Drangsholt velkommen til bloggen min.
(Foto Asbjørn Jensen)

Janne S. Drangsholt er bosatt i Sandnes og er litteraturforsker. Hun har blant annet forsket på moderne britisk lyrikk og er i dag 1. Amanuensis i britisk litteratur ved Universitetet i Stavanger, et av hennes spesialfelt er myter i litteraturen.

Denne våren blir også Drangsholt forfatter. Hennes debutroman, Humlefangeren, lanseres i dag.
Humlefangeren beskrives som en plotdreven roman og tar opp temaer som terror, kjærlighet og å finne seg selv. Norske Rakel befinner seg i Tokyo og flytter etter hvert inn hos filmstudenten Saeki. Gradvis forstår hun at Saeki er inneblandet i giftgassangrepet på Tokyos undergrunnsbane.

Her kan du blant annet lese mer om hvorfor Drangsholt valgte å legge handlingen i sin debutroman til Tokyo og hva en skadet fugl hadde å si for boken.

Du har akkurat debutert med romanen Humlefangeren. Kan du fortelle kort hva den handler om?

Den handler om norske Rakel som drar til Tokyo for å studere. Hun har vanskelig for å forholde seg til dette ukjente, helt til hun får et mystisk brev med noen uforståelige skrifttegn og begynner å lete seg frem til meningen med disse. Omtrent samtidig møter hun filmstudenten Saeki som hun kjenner en underlig tilknytning til. Etterhvert skjønner Rakel at det er en kobling mellom Saeki og en gruppe som har utført giftgassangrep på Tokyos undergrunn, og hun innser at hun må ta et valg.

Hvordan fikk du ideen til denne romanen, og hvor lenge har du arbeidet med den?
Jeg begynte å skrive etter at jeg hadde tatt livet av en fugl i barnehagen til datteren min. Den hadde flydd på et tre og så ut til å være hardt skadet. Akkurat der og da føltes det som en avgjørende hendelse, uten at jeg klarte å plassere den inn i et rasjonelt rammeverk. Det var som en av disse mytiske historiene som sier noe om hvem vi er og hvor vi kommer fra. Derfor gikk jeg hjem og skrev ned denne opplevelsen. Den er fremdeles en del av boken, uten at jeg helt konkret kan si hvorfor den er der eller hva det er den sier.

Da jeg hadde skrevet fugledrapet begynte jeg også å skrive på boken. Jeg hadde ikke så veldig mange klare ideer om hvordan den skulle se ut, men jeg hadde lyst til å la handlingen utspille seg i Japan. Jeg tilbrakte ett semester i Tokyo etter å ha studert japansk ved universitetet i Bergen, og ønsket å skrive om dette landskapet, som både fremstår som underlig kjent og helt fullstendig annerledes fra alt man er vant til i Norge.

Uten å røpe for mye av handlingen: hva er bakgrunnen for tittelen på boken?


Tittelen hører til i samme kategori som fugledrapet. Den henspiller på de hendelsene eller elementene i livet som på en eller annen måte er avgjørende eller grunnleggende, uten at man kan si helt hvorfor. Vi kan sette ord på dem og prøve å forklare hvorfor de er viktige, men forklaringer vil alltid være ubrukelige. Det er selve hendelsen, selve elementet, som er avgjørende. Og det kan ikke forklares. Det kan bare vises frem. Det er derfor litteraturen er så viktig.

Har du alltid drømt om å bli forfatter, og hva har din bakgrunn som litteraturforsker hatt å si for din egen skriving?


Jeg har alltid ønsket å bli forfatter, helt fra jeg var ganske liten. Da jeg begynte å studere litteratur var det først og fremst fordi det var dette jeg var aller mest interessert i, ikke fordi jeg hadde en yrkesplan. Likevel satt det langt inne å begynne og skrive skjønnlitteratur. Dette er bare blitt verre med årene, fordi som litteraturforsker leser man så mye fantastisk litteratur at det nesten virker umulig å bidra med noe. Det satt langt inne å våge. Dessuten er det utfordrende å gi seg selv lov til å finne på ting. Når man forsker skal man jo ha belegg for alt man sier, og det var fantastisk frigjørende å gi seg selv rom for løgn og bedrag.

Hva var det mest utfordrende med å skrive Humlefangeren og hva er du mest stolt over mht boken?

Det mest ufordrende var egentlig ikke det å skrive, men det å kutte. Jeg syntes jeg kuttet utrolig mye av manuskriptet og var bekymret over at det ble for mye og at kuttene skjedde på feil sted. Men jeg er godt fornøyd med resultatet. Det jeg er mest stolt over er tittelen. Jeg synes den står fint til boken og håper at den er mystisk nok til at den vekker interesse og setter igang assosiasjonsrekker hos en potensiell leser.

Handlingen i romanen finner sted i Tokyo. Hvorfor ønsket du å skrive en roman herfra, og bruke giftangrepet mot undergrunnen i Tokyo som en viktig del av boken?


Som nevnt ovenfor tilbrakte jeg ett semester i Tokyo etter å ha studert japansk ved universitetet i Bergen, og ønsket å skrive om dette landskapet, som både fremstår som underlig kjent og fullstendig annerledes fra alt man er vant til i Norge. Jeg tenkte at det ble et nyttig rom å plassere en hovedperson som mangler perspektiv på hvem hun er og hva hun står for. Miljøet tvinger frem et oppgjør. Tvinger frem valg.

Årsaken til at jeg valgte giftgassangrepet var delvis det at jeg hadde klare minner av etterlysningsplakater som hang over hele byen. Over alt hang disse øynene og stirret utover byrommet. De var distraherende og skapte en fortettet stemning. Jeg ønsket å finne ut hva som lå bak dem.

I romanen møter vi Rakel og Saeki. Hvordan gikk du frem for å utvikle dem, og oppsto karakterene med utviklingen av romanen, eller har du hatt ideen om dem lenge?

Jeg ønsket å jobbe med karakterer som var knyttet sammen på et grunnleggende vis. Først tenkte jeg på dobbeltgjengere, slik man finner i Kieslowskis film Veronicas to liv, men etterhvert ble det mer interessant å koble sammen en mann og en kvinne som finner frem til hverandre på en måte som både er nødvendig og tilsynelatende tilfeldig. Jeg hadde lyst til å skrive et møte mellom to mennesker. To mennesker som kjenner igjen noe hos hverandre, uten at det blir helt klart hva det er som knytter dem sammen. Det var det som var utgangspunktet for Rakel og Saeki. Og så utviklet de seg i nye retninger etterhvert som jeg skrev.

Hvordan er en vanlig skrivedag for deg, og hva gjør du for å få inspirasjon?

Jeg står ofte opp i femtiden, slik at jeg får jobbet noen timer før resten av familien står opp. Det blir liten tid til å arbeide med skjønnlitteraturen i løpet av dagen ettersom jeg er i full jobb, men jeg prøver også å få tid til å skrive om kveldene. Når det gjelder inspirasjon så har jeg begynt å bære med meg en liten blå notatbok, hvor jeg skriver ned ord, setninger eller observasjoner etterhvert som de dukker opp. Jeg blir også inspirert av musikk. Jeg kan ikke høre på musikk mens jeg skriver, men det hjelper meg ofte å komme igang.

Hva er den viktigste grunnen til at folk skal lese boken din?


Jeg håper at det er en fortelling som de vil ha glede av.

Hvilke forfattere regner du som dine favoritter og hvilken bok glemmer du aldri?

Her må man vel nesten lage kategorier? Hvis man skal peke mot forrige århundre liker jeg veldig godt Virginia Woolf, T. S. Eliot, William Faulkner og Tarjei Vesaas. Av samtidige forfattere liker jeg Siri Hustvedt, Jonathan Safran Foer, Trude Marstein og Jan Jakob Tønseth. Boken jeg aldri glemmer er Ted Hughes' diktsamling Crow ('Kråke'). Den endret alt for meg.

Planlegger du å skrive flere romaner?

Jeg har begynt på en ny roman. Her er det snakk om begynnerfase, men jeg har såvidt satt igang med å skrive og noterer ellers flittig i den lille blå boken.

Tusen takk for at du tok deg tid til dette intervjuet, Janne S. Drangsholt. Humlefangeren lanseres altså i dag, og er en av bøkene du kan merke deg dersom du gjerne vil lese flere debutanter i år eller vil ha en bok som er plotdrevet. Egen omtale av boken kommer på bloggen min etter hvert.