Bokelskerinnen intervjuer: Anders Bortne

I dag synes jeg det er kjempefint å kunne ønske Anders Bortne velkommen til bloggen min.
(Foto: Line Midtsjø)

Anders Bortne er født og oppvokst i Ålesund, og bor i dag i Oslo. Han har studert jus ved Universitet i Bergen, og har gått på medielinjen på Høgskulen i Volda.

Bortne har alltid likt å uttrykke seg kreativt, og stiftet bandet Whopper i 1996. I 2005 var han med på å danne bandet Corado, som har gitt ut to plater. Bortne har også vært vokalist og låtskriver i Kaare Joao. I 2005 fikk Bortne sin skjønnlitterære debut med Et bra band, hvor han skriver om et rockeband. I 2008 ga han ut novellesamlingen Natt'a der oppe, natt'a der nede, som Dagbladets anmelder mente var "oppsiktsvekkende god."

Denne høsten kommer Bortnes andre roman, Ismannen.

I Ismannen møter vi Stig Randaberg, som innehar verdensrekorden i isbading. Han gjør stadig nye forsøk på å sette flere rekorder, og er i full gang med å øve seg opp til å ta en ny verdensrekord. Hans store lidenskap har konsekvenser for familielivet, og det nye verdensrekordforsøket kan vise seg å få store følger. Historien fortelles gjennom øynene til Stigs tolv år gamle sønn, Marius.

Her kan du blant annet lese om hvordan Anders Bortne fikk ideen til denne romanen, og hvorfor han ønsket å skrive en bok om familier.

Du har akkurat utkommet med romanen Ismannen. Kan du fortelle kort hva denne boken handler om?

Ismannen handler om verdensrekordinnehaveren av verdens lengste isbad, og hans søken etter å stadig flytte grensene. Historien er fortalt av hans tolv år gamle sønn Marius, som skildrer hverdagen i sin hardt prøvede familie.

Hvordan fikk du ideen til denne romanen, og hvor lenge har du arbeidet med den?

Jeg så et TV-program om virkelighetens Ismann, nederlenderen Wim Hof, evnene hans ble fremstilt som en kombinasjon av ren viljestyrke og noe overnaturlig og superheltaktig. Det fascinerte meg. Da jeg i tillegg fikk se hvordan han som alle andre måtte kjempe med omgivelsene - kona, banken, hva naboene måtte tro, osv – for å få leve ut sine ambisjoner, tenkte jeg at dette kunne bli en god bok.

Møtet mellom det overnaturlige og det hverdagslige – det store og det lille – skaper både stor tragedie og komedie, synes jeg. Dette var også et gjennomgangstema i den forrige boken min, Natt'a der oppe, natt'a der nede. Jeg brukte et halvt år på å utvikle historien og et og et halvt år på å skrive.

I Ismannen handler det om familieforhold. Hvor viktig har din egen familie vært for deg i arbeidet med denne boken, og hvorfor ville du skrive om familier?

Jeg har ikke barn selv, og har heller ikke hatt mine egne foreldre i tankene. Relasjonen til sønnen dukket opp fordi jeg ønsket å skrive noe sentimentalt, og kona måtte med for å gi Ismannen motstand. Den opprinnelige idéen var et ekstremt menneske i hverdagen, og hva er mer hverdag enn en familie?

Hvordan føler du at du har utviklet deg som forfatter med denne boken, kontra de andre utgivelsene dine?

Jeg har kommet et stykke siden debuten. Jeg slet litt både før og under arbeidet med denne boken, men er overbevist om at jeg er blitt en bedre forfatter av det. Tvil og tid, slikt blir en bedre av. Om det vil synes for leseren i denne eller kommende bøker, gjenstår å se.

I din første bok, Et bra band, siterer du Henry Miller i slutten av boken blant annet med at det ikke er nødvendig med en gitar for kunne synge. Det eneste som er viktig er at man må ville synge. Tenker du slik når det kommer til skrivingen også?

Vilje og mot er det som setter det hele i gang, og ligger til grunn for alt som kommer etter: utholdenhet, disiplin, fremdrift. Å skrive bøker krever tid og krefter, og om en ikke vil det av hele sitt hjerte, er det vanskelig å holde det gående lenge.

Hva var det vanskeligste i arbeidet med Ismannen, og hva er du mest fornøyd med i boken?


Det vanskeligste var å holde seg innenfor språket og sinnet til en tolvåring. Jeg er mest fornøyd med hvordan morens rolle ble i historien – med sin skjebne står hun i sterk kontrast til Ismannen, og denne motsetningen setter Marius og hele historien i bevegelse.

Da du skulle begynne med din første roman, henvendte du deg til Tiden forlag. Hva er årsaken til at du ønsket å utkomme på nettopp dette forlaget?

Jeg hadde et sterkt ønske og en god idé, og ble anbefalt forlaget og redaktøren av en god venn. Jeg ble tatt godt imot. I etterkant er jeg glad for at det ikke gikk annerledes.

Hvordan er en vanlig skrivedag for deg, og har du noen egne skriveritualer?

En god skrivedag er når jeg er midt inne i boken og kan tydelig se fremgang, en side, tre sider, femten, jeg forventer verken suksess eller fiasko, jeg har roen, og er lykkelig over å være lenket til prosjektet. Jeg har skriverutiner, men bare i perioder. Så brytes ting opp, jeg kommer ut av det, og jeg må skape nye rutiner. En dag, når jeg er blitt litt eldre, kan jeg kanskje ha faste rutiner gjennom mange år. Litt hver dag, det er min eneste vedvarende rutine så langt.

Du har tidligere uttalt deg i sterke ordelag om det du kaller "selvrealiseringshelvetet nå til dags". Føler du selv at du har realisert deg selv?

Uff da. Å realisere seg selv er ikke et begrep jeg lenger forholder meg til. Jeg tror det er et begrep en kan forholde seg til som ung – og i forkant av "selvrealiseringen". Jeg tenker på det å skrive bøker som noe jeg vil gjøre mer av og forsøke å bli bedre på. Det er vel mer snakk om å slå seg til ro med et valg. Og den innsikten slår all verdens selvrealisering.

Hvilke forfattere er dine favoritter, og hvilken bok har betydd mest for ditt forfatterskap?


Jeg er glad i alt mulig rart, men her er en kort liste over bøker, norske og originale titler om hverandre, som gjorde stort inntrykk på meg da jeg leste dem: Rasmus På Loffen, Ringenes Herre, The Masque Of The Red Death, Onkel Oswald, Frihetens Øyeblikk, The Catcher In The Rye, 1984, The Great Gatsby, After The Quake, Med Kaldt Blod, Korrigeringer, De Grunnleggende Bestanddeler, Pastoralia og Påskeparaden.

Hvor vil du anbefale en person som er nysgjerrig på ditt forfatterskap med å begynne? Med din første bok, novellesamlingen, eller denne boken? 

Ikke mye å velge mellom så langt, kanskje, men novellesamlingen kan utgjøre en fin forrett, tror jeg.

Hva er den viktigste grunnen til at folk skal plukke opp og lese Ismannen, og nevn en viktig grunn til at folk skal lese denne boken fremfor å sette seg ned og lytte til musikk.

Det er en historie du garantert ikke finner andre steder. Les den! En god historie fortsetter lenge etter at du har lukket boken, noen ganger livet ut. Mens musikk, selv av den mest fantastiske sorten, kommer og går.

Er det noe du har lyst til å legge til?

Skriving er en tidkrevende, innadvendt og egoistisk handling. En stor takk til dem som lar oss holde på.

Tusen takk for at du ville besøke bloggen min, Anders Bortne.

Hvis du er nysgjerrig på Ismannen, kan du kikke innom bloggen min i morgen. Da deler jeg en liten smakebit fra den i Smakebit på søndag.

Labels: , , , , , ,