Bokelskerinnen intervjuer: Brynjulf Jung Tjønn

I dag er det veldig hyggelig å ønske Brynjulf Jung Tjønn velkommen til bloggen min.

 (Foto: Fredrik Arff)

Brynjulf Jung Tjønn er født i Sør - Korea, men ble adoptert til Norge da han var to år gammel, og vokste opp i Sogn og Fjordane. I ungdomsårene begynte han å skrive lyrikk, og han sendte inn sitt første diktmanus til et forlag da han var 17 år gammel. Den positive tilbakemeldingen fra forlaget stimulerte ham til å skrive mer.

Jung Tjønn har utdannelse fra journalisthøyskolen i Oslo, og har arbeidet i flere aviser. I 2001 stiftet han Jung forlag. I dag arbeider han i NRK. Jung Tjønn ble tildelt Statens Kunstnerstipend for to år i 2010. I 1999 fikk han sine første dikt på trykk i samlingen Ord for alle. Han leverte også dikt og noveller til ulike tidsskrift, før han i 2002 debuterte med romanen Eg kom for å elske. I 2008 ble Lyden av noen som dør lansert, og året etter kom I morgen skal vi sitte i solen. Denne høsten er Jung Tjønn aktuell med romanen Kinamann.

I Kinamann møter vi Gjermund Brekke, som er adoptert fra Sør - Korea til Norge. Gjermund vokser opp i Sogn og Fjordane som enebarn og odelsgutt. Han føler seg fremmed i bygda, hvor han blant annet opplever rasisme.

Her kan du blant annet lese om hvorfor Jung Tjønn ønsket å skrive denne romanen, og hvorfor han mener at dette er den viktigste romanen han så langt har skrevet.

Du lanserer din nye roman, Kinamann,  i dag. Kan du fortelle kort hva denne boken handler om?

Nesten tre år gammel blir Jung Suh-soo hentet fra millionbyen Seoul i Sør-Korea til den lille bygda Feios med 250 innbyggere i Sogn og Fjordane. Her får han navnet Gjermund Brekke og det forventes at han skal overta gården. Men selv om alt legges til rette for at han skal bli bonde, merker Gjermund at han ikke passer inn: Han har høysnue, han har ti tommeltotter og han er interessert i litteratur.

Som voksen plages han fremdeles av at han ser annerledes ut, og han bestemmer seg for å skrive om oppveksten sin for å finne ut hvorfor han ble som han ble.

Hvordan fikk du ideen til denne romanen, og hvor lenge har du arbeidet med den?

I 2008 fikk jeg en sønn. For første gang i livet mitt fantes det en person som liknet på meg selv. Hele livet har jeg vært omgitt av familie som ikke likner meg fysisk. Jeg vet nesten ingenting om livet mitt på barnehjem før jeg kom til Norge. Jeg har bare to fotografier og noen spinkle rapporter. Plutselig var min bakgrunn noe som ikke bare gjaldt meg selv, men også min sønn: Min mangel på slektstre blir også mine barns mangler. Derfor ville jeg ta utgangspunkt i mitt eget liv: Hvorfor er jeg blitt som jeg er blitt og hva ligger bak alt dette? For å gjøre det måtte jeg skrive om oppveksten min og om en reise tilbake til Sør-Korea.

Boken tar utgangspunkt i hendelser du selv har opplevd, har det vært vanskelig å skrive en roman som har et så personlig utgangspunkt som denne?

Både ja og nei. Ja, fordi det er enkelte personer som jeg er nødt til å skrive om. Foreldrene mine, for eksempel. Far i boken min, er far i virkeligheten. Det samme er mor. Andre nære familiemedlemmer, som onkler, tanter og søskenbarn har jeg anonymisert. Det samme gjelder mennesker i bygda. Men jeg har tatt med egenskaper som flere av dem jeg gikk på skole med hadde, fordi disse egenskapene var med på å forme meg. For eksempel var det én person som var ekstra dominant og én annen som ble utsatt for mobbing. Disse forholdene har preget meg sterkt. Jeg har anonymisert dem så godt jeg kan, men de viktigste egenskapene har jeg tatt med.

Samtidig har det vært lett å skrive Kinamann, fordi det har ligget så tett inntil det virkelige. Jeg har hatt så mye stoff å ta av, så mange hendelser, så mange episoder. Jeg har bokstavelig talt skrevet rett fra hjertet. Dette er min versjon. Min historie. Om den er feil, rar, merkelig eller noe annet, vet jeg ikke, men det er min versjon, ikke noe annet.

Du har skrevet flere romaner tidligere, men vil du si at dette er den viktigste romanen du så langt har skrevet i ditt forfatterskap?

Ja. Fordi temaet er så universielt og grunnleggende og gjelder de fleste: Hvorfor blir vi den personen vi blir?

Romanen starter med at hovedpersonen din, Gjermund Brekke, tenker tilbake til en grusom hendelse i barndommen. Hva er grunnen til at du ville starte romanen med nettopp denne scenen?

Det vet jeg faktisk ikke selv. Men da jeg skrev denne scenen, visste jeg med én gang at dette var starten på romanen. Kanskje fordi dette er et av de sterkeste minnene jeg har fra barndommen. Samtidig kan det ha ligget noe i underbevisstheten om at jeg kan ha identifisert meg med disse hjelpeløse kattungene, som et slags hjelpeløst barnehjemsbarn i Sør-Korea.

Hva er du mest fornøyd med når du nå sitter med et ferdig eksemplar av romanen din i hendene?

Det er mange ting. Først og fremst fordi jeg klarte å fulleføre prosjektet. Jeg måtte finne en form for å få det til. Det andre er omslaget laget av Stian Hole. Det ble veldig fint, synes jeg.

Hvordan er en vanlig skrivedag for deg, og har du noen skriveritualer?

I 2010 ble jeg tildelt toårig arbeidsstipend av Statens kunstnerstipend. Derfor har jeg hatt 50 prosent permisjon fra jobben for å skrive hjemme annenhver uke. Da leverer jeg mitt eldste barn i barnehagen om morgenen og skriver til jeg henter ham igjen. Altså en vanlig arbeidsdag.

Nå har jeg startet i en ny jobb og må arbeide 100 prosent. Så nå må skrivingen skje om kveldene. Jeg har ingen spesielle ritualer, utenom at jeg arbeider best på min iMac og at jeg alltid må ha en kopp kaffe tilgjengelig.

Du har tidligere sagt at folk som vil skrive, er nødt for å komme seg ut i verden. Hvor går/reiser du hen for å skaffe deg impulser og inspirasjon?


Ja, jeg husker det, og jeg vet faktisk ikke om jeg helt kan stå inne for det i dag. Jeg har sagt mye rart da jeg var yngre og hadde litt opprørsk trang. Det finnes mange ulike veier frem til å bli forfatter. Hvilke historier man kommer opp med på veien, er avhengig av både livserfaring, spesielle og tilfeldige episoder og kunnskap. Derfor kan en person som har sittet inne på rommet sitt hele livet skrive minst like bra som en som reiser mye.

Selv har jeg reist lite, spesielt de siste årene. Men den største og mest turbulente reisen min skriver jeg faktisk om i Kinamann, nemlig reisen som er utgangspunktet for hele romanen: Da jeg som 2 år og 9 måneder gammel ble fraktet fra Sør-Korea til Norge! Så jeg var kanskje inne på noe likevel!

Hvilke forfattere regner du som dine favoritter, og hvilke romaner betyr mest for deg?

Jeg synes det er litt rart å si Karl Ove Knausgård, fordi han har fått så mye oppmerksomhet det siste året. Men grunnen er de to bøkene han skrev før Min kamp, nemlig Ute av verden og ikke minst En tid for alt, som kanskje er det mest imponerende jeg har lest. Også flere av bøkene i Min kamp er svært gode.

I tillegg er jeg stor fan av Linn Ullmann. Jeg skriver om begge i bloggen til Litteraturklubben, hvor Kinamann er hovedbok denne måneden.En annen forfatter som er stor favoritt er Inghill Johansen. Den siste boken, Forsvinne, er rett og slett fantastisk god. Hun har så kontroll på alle detaljer.

I tillegg finnes det flere unge forfattere som jeg liker godt. Gaute Heivoll, Johan Harstad, Jan Roar Leikvoll. Og poeter som Synne Lea, Mona Høvring, Markus Midré (som også er en dyktig prosaforfatter). Blant utenlandske forfattere er Helle Helle en stor favoritt. Det er mange flere norske forfattere jeg kunne ha nevnt. Det er rett og slett mange gode forfattere her i Norge.

Du har alltid valgt iøyenfallende titler på bøkene dine, så også denne gangen. Hvorfor ville du at boken din skulle hete Kinamann?

Fordi det nokså konkret forklarer mye om hvordan hovedpersonen opplever å være adoptert og vokse opp i Norge. At mange tror at han er kinesisk og snakker engelsk til ham. Han har vansker med hvordan han ser ut og bruker mye tid på å reflektere over dette.

I boken din berører du også rasisme, og hovedpersonen din tenker blant annet på skjebnen til Arve Beheim Karlsen. Hvorfor har du valgt å ta med nettopp denne saken i boken?

Det har vært viktig for meg å ta med episoder som har vært med å forme meg som person. Arve Beheim Karlsen var på min alder, vokste opp i en samme type bygd bare halvannen times kjøretur unna, og var adoptert. Vi hadde mange ting felles. At han opplever rasisme og kanskje dør på grunn av at han ser utenlandsk ut, påvirket livet mitt. Det kom som et sjokk at det kunne skje i Sogndal. Og jeg tenkte at det kunne ha vært meg.

Hva er den viktigste grunnen til at leserne skal plukke opp Kinamann i høst?

Jeg håper det er fordi det er en god roman. Og fordi jeg forteller en viktig historie om hvorfor vi blir som vi blir. Kinamann er egentlig en oppvekstroman, men fortalt fra en som er adoptert. Samtidig som temaet og problemstilingene er universielle.

Er det noe du har lyst til å legge til?

Nei, jeg synes det var mange gode spørsmål!

Tusen takk for at du tok deg tid til dette intervjuet, Brynjulf Jung Tjønn. 


Hvis du ønsker å lese mer om forfatteren, kan du titte på hans egen hjemmeside her. Jung Tjønn er også tilstede på Twitter og har en egen facebookside for Kinamann her. Kinamann lanseres som nevnt offisielt i dag, men boken er allerede ute i 2. opplag.

Labels: , , , , ,