Bokanmeldelse: Snøbarnet av Eowyn Ivey

Forlag: Pantagruel
Sideantall: 334
Utgitt: 1. september 2011
Kilde: Anmeldereksemplar
Verdt å vite: Snøbarnet er Iveys debutroman. Boken skal også utgis på engelsk i februar 2012.

ALASKA 1920. Jack og Mabel har én stor sorg i livet – de har aldri klart å få barn. Savnet har skapt et tomrom i ekteskapet og hverdagen sammen bærer preg av en distanse.
I et forsøk på å begynne et helt nytt liv, flytter de fra Amerikas østkyst til Alaska for å rydde ny jord og vriste en gård ut av ødemarken. Arbeidet er hardt og den lange, mørke vinteren tar på. Men et nytt, gåtefullt bekjentskap blir etter hvert et lyspunkt i deres tilværelse: en liten jente dukker til stadighet opp i skogkanten nær gården. Hun er en sky skapning som alltid har følge med en rev. Med uendelig tålmodighet vinner de to hennes vennskap. Hvem er hun? Er jenta virkelig eller en eventyrskikkelse? Eller – slik de jordnære naboene mener – bare en hallusinasjon, skapt av de to ensomme menneskenes mørketidsdepresjon? For når våren kommer, blir hun borte.

Et stort leseeventyr

Jeg har lest fantastiske anmeldelser av denne boken på flere blogger, og hadde svært høye forventninger da jeg skulle sette meg ned med den. Alle forventningene mine ble innfridd og vel så det.

Historien handler om ekteparet Mabel og Jack som begge bærer på dype sår som følge av barnløshet. Sorgen over dette har grepet inn i livene deres på flere måter, og er en av årsakene til at de har valgt å bosette seg i Alaska og forsøke å starte helt på nytt. Her sliter de for å få endene til og møtes, og med gamle minner som ikke vil forsvinne. Mabel er i ferd med å gi helt opp.

Et kveld med snøvær skal vise seg å endre livene deres. Mabel og Jack bygger en snøjente og pynter henne med skjerf og votter. Da de våkner neste dag er plaggene borte og figuren av snø ødelagt. Tilbake er noen små spor som går mot skogen. Like etter dukker det opp en liten jente i skogkanten...

Jeg begynte å lese denne boken på en dag hvor jeg følte meg noe nedfor og trengte noe annet å tenke på. I likhet med hovedpersonene i boken, opplevde jeg at mitt humør endret seg i takt med sideantallet jeg hadde vendt. Starten av boken skildrer triste tanker, og er i så måte litt tung å lese. Ikke tung, som i vanskelig tilgjengelig, men tung som i mørk. Men så skjer det noe. Da Mabel og Jack får kontakt med den lille jenta, får livet deres et nytt lys og en mening. Stemmingen i boken blir lettere, mer håpefull. Og da var jeg helt oppslukt av historien, og ville bare ha mer. Jeg følte meg også lettere til sinns.

Snøbarnet er en bok med flere temaer. Det handler om å miste et barn, og om barnløshet. Det er en bok om mennesket mot sterke og ukjente makter, som naturen og det vi ikke kan forklare. Snøbarnet er også en sterk skildring av et ekteskap hvor begge er blitt som fremmede for hverandre, og deres vei til å finne tilbake til det som en gang var godt og fint. Skildringen av Mabel og Jack, og deres forhold til hverandre var noe av det jeg opplevde som følelsesmessig sterkest når jeg leste boken. Jeg synes Iveys beskrivelser av disse karakterene er ekte og troverdig.

Ivey er svært dyktig på skildringer og på å tegne presise bilder som sier så mye mer:
Under teppene famlet de med hverandres kropper, armer, ben, rygg og hofter inntil de fant fram til de velkjente ømhetens linjer som var som brettene i et gammelt kart som har vært foldet ut og foldet sammen utallige ganger i årenes løp.
Jack så inn i øynene hennes, det var som å se vannet samle seg over isen på en innsjø. Ingen snufsing, ingen hulking. Bare en rolig hinne av vann over det blå.

Noen av de største leseopplevelsene jeg har, er bøker som tar meg med på en følelsesmessig reise. Det gjorde denne boken. Jeg både smilte og humret, og innimellom fikk jeg tårer i øynene. Det er en nydelig historie som fortelles på en nydelig måte. Jeg var inne på noen av temaene i boken tidligere i denne posten. Det kan også nevnes at boken inneholder en stor dose hverdagsmagi. Den handler om å finne frem til magien og eventyret i en vanskelig hverdag. Jeg vet at det høres svulstig ut, men man får virkelig følelsen av at man har lest et eventyr når man har lest denne boken. Rett og slett et stort leseeventyr.

Jeg tror Snøbarnet er en bok vi kommer til å få høre mye om denne høsten. Det er en av de beste bøkene jeg har lest så langt i år. Forøvrig elsker jeg også omslaget på boken. Jeg synes det er nydelig.


Andre anmeldelser:
Julies Bokbabbel
Leserommet
Anettes Bokboble
Beate blogger om bøker
Tones bokside

Hvis du har lyst til å lese boken, arrangerer Leserommet en konkurranse hvor du kan vinne et eksemplar. Konkurransen finner du her.( Varer til 12.9)

Eowyn Iveys blogg finner du her.







Labels: , , , , , ,