Forlag: Front forlag Sideantall :416 (Innbundet) Sjanger: Krim Utgitt: Oktober 2011 Kilde: Anmeldereksemplar Verdt å vite:Kråkejenta er første bok i en planlagt trilogi. Boken er solgt til flere land. Den skal også filmatiseres av danske Misofilm, et selskap som har vært med på å få Varg Veum festet til lerretet og som var co-produsenter på Max Manus.
Hvor mye lidelse kan man utsette andre mennesker for, før man selv opphører med å være menneske, og blir et monster? I Stockholm sitter kriminalbetjent Jeanette Kihlberg begravet i en forferdelig sak. Det dukker opp lik av ukjente gutter, ingen har sett noe, og ingen har meldt dem savnet. Det er få spor å gå etter, og i bakgrunnen spøker Jeanettes problemer på hjemmefronten. Blant klientene til psykologen Sofia Zetterlund er det en tidligere barnesoldat fra Sierra Leone og en kvinne, Victoria Bergman, som har dype arr i sjelen etter å blitt utsatt for gjentagende vold og krenkelser i sin barndom. Jeanette og Sofia får kontakt med hverandre da den tidligere barnesoldaten blir funnet drept, og politiets efterforskning fører dem til en av Sofias klienter. Men foruroligende nok er det snart klart, at ingenting er, som det ser ut til.
Gruoppvekkende krim
Kråkejenta er en av de ekleste krimbøkene jeg noensinne har lest.
Flere unge gutter blir funnet drept i Stockholm og omegn, alle med svært alvorlige skader. Politiet med Jeanette Kihlberg i spissen står først uten spor, men da de får kontakt med psykologen Sofia Zetterlund, viser det seg snart at løsningen på drapene kan ligge hos en av Zetterlunds klienter.
Det merkelige med gutten var ikke at han var død, men tvert imot at han hadde levd så lenge.
Eriksson & Sundquist har skrevet en kriminalroman som får det til å gå kaldt nedover ryggen på leseren, og som virkelig tar tak i alle leserens følelser. Kapitlene er korte, stemningen fortettet og boken er vanskelig å legge fra seg. Jeg liker krim, gjerne grøssende krim og tåler ganske mye. Når det gjelder denne boken var jeg imidlertid nødt til å ta flere pauser underveis. Det ble for mye vold og grusomheter etter hvert som handlingen utpenslet seg, og det ble vanskelig å ta til seg alt. Jeg følte meg tidvis kvalm over det jeg leste.
Et stort minustegn var at jeg, ut fra presentasjonen jeg har fått av boken, forsto hvordan en av de viktigste delene av mysteriet hang sammen allerede før jeg hadde startet på første side. Det kan ha sammenheng med at jeg har lest relativt mye krim opp gjennom årene, men det gjorde også at jeg ikke opplevde boken som veldig original.
I svensk presse er boken blitt hevdet å være genial. Det er de samme ordene man brukte om Stieg Larsson sine bøker, og enkelte aviser har alt trukket sammenligningen. Felles for Larssons verker og Eriksson & Sundquist sine bøker er at ingen av dem er avsluttende, flere av mysteriene trekkes over i neste bok. Bøkene inneholder også flere grusomheter
Jeg har nevnt det før, at jeg ikke forstår hvorfor man skal pøse på med så mange grusomheter i krimromaner nå for tiden. Kanskje hører jeg gammeldags ut, men hvor bestialskt et mord er utført har lite med spenningen i boken å gjøre. Tendensen er at krimromanene gjøres stadig mer gruoppvekkende, mord - metodene mer barbariske. Det er betenkelig.
Når man kaster et blikk bakover, kan man av og til fastsette tidspunktet for en ny tids fødsel, til tross for at det akkurat der og da virket som om den ene dagen avløste den andre helt som vanlig.
Kråkejenta blir av mange beskrevet som et studie i ondskap. Det er jeg ikke enig i. Ja, handlingene i boken er frastøtende og forferdelige, men er de et resultat av ekte ondskap? Hva er egentlig ondskap? Kan man kalle det ondskap når et traumatisert menneske, et menneske som etter år med misbruk og overgrep, og som ikke kjenner noen annen tilværelse enn dette, begår grufulle handlinger? Det er et av spørsmålene jeg sitter igjen med etter at denne boken er lest.
Det Eriksson & Sundquist har fått godt til er skildringen av Victoria Bergmans galskap. Hennes personlighet er veldig godt tegnet, den både avskrekker og samtidig føler man at man må ha sympati med henne på bakgrunn av det hun har vært gjennom. Det er også interessant at det er to menn som står bak boken, for handlingen i romanen går langt i å stemple hannkjønn. Nesten ikke en eneste av mennene i boken skildres på en positiv måte. De er svikere, pedofile, overgripere og løgnere. Kvinnene i boken lider alle på grunn av noe som en mann har gjort. Hadde en kvinne skrevet en slik bok ville det blitt ramaskrik.
Kråkejenta er ikke en bok for dem med svake mager og svake nerver, men passer godt dersom du er glad i grøssende, psykologisk krim. Jeg er veldig ambivalent i forhold til hva jeg mener om den: på den ene siden synes jeg plottet var veldig forutsigbart og grusomhetene for mange. På den andre siden var boken absolutt spennende, og den satt igjen lenge etterpå. Den gav meg flere ting å reflektere over, og det er jo et tegn på at forfatterne har lyktes i å engasjere leseren.
Jeg skal nok lese oppfølgeren, Hungerelden, for å få vite hvordan det går. Kråkejenta er garantert en bok det vil være veldig delte meninger om, noen vil like den svært godt, andre vil avsky den. Selv havnet jeg et sted midt i mellom der.
Som jeg skrev er ikke dette en frittstående bok, Kråkejenta slutter med en stor cliffhanger. Du burde også unngå å lese om den andre boken i serien, hvis du vil slippe å få vite deler av det som skjer i denne boken.
