Torsdag denne uken inviterte Cappelen Damm til krimkveld i sine lokaler, og som den krimelskende leseren jeg er kunne jeg ikke la en slik mulighet gå fra meg.
Først ut på programmet var Hans Olav Lahlum, som er aktuell med Satelittmenneskene hvor handlingen foregår i 1968. Han ble intervjuet av Tom Egeland, og det var veldig interessant å høre på.
Jeg kunne gjerne gått på foredrag med Lahlum og hørt på ham i flere timer. Intervjuet dreide seg naturlig nok om hans nyeste roman, som beskrives som en klassisk krim i Agatha Christie - stil. Han fortalte litt om handlingen, og karakterene sine før han snakket generelt om krimbøkene sine og hvorfor han hadde valgt å legge handlingen tilbake i tid ( enklere å få etterforskningsmetodene realistiske).
Lahlum fortalte også om skriveprosessen. Han planlegger mye i forkant, og bruker 20 dager på å skrive ut råutkastet på boken. Dessuten kom han med en liten avsløring: I månedsskiftet januar/februar neste år vil bok tre i krimserien hans utkomme. Den skal hete Katalysatormordet. Men for dem som er redd for at det vil bli det siste de hører fra hans kriminelle fantasi, røpet Lahlum at det er bestemt at det vil komme en fjerde roman, og den vil utkomme allerede i 2013.
Neste person som ble intervjuet var Karin Fossum. Kombinasjonen en av mine favorittforfattere (Egeland) intervjuer en annen av mine favorittforfattere gjorde at jeg koste meg.
Fossum ble litt brydd da Egeland introduserte henne med den imponerende merittlisten hun har opparbeidet seg, og hun fortalte at når hun er i utlandet tør hun aldri se etter sine egne bøker i bokhandlene fordi hun er redd for hvordan hun vil tolke det om hun ikke finner dem der. Hun fremsto veldig ydmyk og jordnær.
Også i denne samtalen dreide praten seg, naturlig nok, om hennes nyeste roman Jeg kan se i mørket.
Fossum beskrev hvordan hun jobber, og fortalte at hun aldri benytter seg av disposisjon når hun skriver. Hun vet hvordan boken skal åpne og slutte, alt mellom der er blankt. Hun jobber ekstremt intuitivt, som hun uttrykte det. Hun bruker 2 - 3 måneder på å skrive råutkastet til en roman. Resten av året blir brukt til flikking på språk, redigering osv.
Fossum kunne også røpe at hun pusler med noe nytt for tiden. Det handler om en gutt på åtte måneder som blir funnet flytende i en liten dam - Mølladammen. ( Jeg vet ikke om Fossum refererer til Mølladammen i Lommedalen i Bærum, men jeg krysser fingrene for det - krim fra nærområdet hvor jeg vokste opp er alltid spennende.)
Denise Rudberg var neste person ut, og hun ble intervjuet av Ingrid Schibsted Jacobsen.
 |
| (Jeg elsker Rudbergs sko. ) |
|
Rudberg beskrev seg som en sann feminist, og forklarte hva som var bakgrunnen for at hun nå har valgt å skrive innenfor en helt ny sjanger, og med en helt ny hovedperson. Kriminalromanen Et lite sidesprang handler om Marianne som akkurat har blitt enke etter at mannen hennes døde av kreft.
Rudberg fortalte om hvordan hun jobbet frem karakteren Marianne, noe som tok to år. Hun satte seg blant annet inn i hele Mariannes oppvekst, og skrev egne oversikter over menneskene som har vært viktige i Mariannes liv. Sistnevnte resulterte i et persongalleri på 140 personer.
Rudberg har planlagt 9 bøker i krimserien, og fortalte at hun innretter livet sitt etter tall. Tallet 9 kan deles på tallet 3. Tallet 3 er dessuten mye brukt dramaturgisk. 3 trilogier blir 9 bøker til sammen. Hun er opptatt av å ha med sex i bøkene sine, fordi hun mener det er gestaltende for karakterenes personlighet.
Et lite sidesprang handler om utroskap. Neste bok vil handle om mishandling innenfor ekteskapet. Filmrettighetene til de tre første bøkene i krimserien hennes er alt solgt. Jeg har ikke lest noe av Rudberg tidligere, men etter å ha hørt på henne måtte jeg bare kjøpe boken.
Jens Lapidus var siste intervjuobjekt, også han ble intervjuet av Jacobsen.
Lapidus blir beskrevet som Sveriges Jo Nesbø, og forklarte at han er veldig inspirert av amerikanske forfattere når han skriver. James Elroy, som har skrevet det som betegnes som L.A. Noir (som var inspirasjonen for begrepet Stockholm Noir, som brukes på Lapidus' bøker) , er hans store inspirasjonskilde og forbilde.
Elroy leste forøvrig Cash nylig, og syntes at den var så bra at han ga boken denne omtalen: " At last: an epic European thriller to rival the Stieg Larsson books.
It's an entirely new criminal world, beautifully rendered—and a wildly
thrilling novel". Det syntes Lapidus var veldig stort.
Lapidus nye bok Livet Deluxe har fått strålende mottakelse i Norge, og han forklarte at han henter mye av inspirasjonen til det han skriver fra virkelige hendelser, og presiserte at han ikke skriver klassisk svensk krim hvor formålet er at en person skal etterforske en forbrytelse som er begått. Han skriver fra de kriminelles perspektiv, og sa at han ikke har noe politisk budskap med det han skriver. Ei heller vil han være moralistisk. Han ønsker å underholde, og å ta leseren inn i hodet til et menneske som har begått en forbrytelse, slik at leseren kan se verden fra denne karakterens perspektiv og kanskje identifisere seg med vedkommende.
Lapidus arbeider til daglig som forsvarsadvokat og sa at i den rollen er det viktig at han klarer å se forbryteren som et menneske, uansett om vedkommende har begått umenneskelige handlinger. Det kalte han en grunnleggende form for humanisme. Han bruker også skrivingen som terapi hvor han skriver av seg opplevelser og ting han har opplevd på jobb. Det å skrive gir ham kraft og energi, og derfor får han det til selv om han har en travel hverdag.
Lapidus arbeider ikke med en ny roman for tiden, men forsøker seg på noveller. Han syntes det er spennende å eksperimentere sjangermessig.
Når man er på et bokarrangement er det lett å bli fristet til å kjøpe bøker. Jeg klarer i hvert fall sjelden å motstå en slik fristelse. Jeg har bøkene til Lahlum og Fossum fra før, men kjøpte med meg disse:
Ekstra morsomt når man kan få bøkene signert også. Dessuten var det hyggelig endelig å få signaturen til Lahlum, Egeland og Fossum i bøkene de har skrevet.
Bøkene på bildet over ble ikke det eneste bokkjøpet denne dagen. Noen timer tidligere var jeg innom et opphørssalg, og endte opp med disse:
Salige er de som tørster av Anne Holt har jeg lest for lenge siden, men jeg hadde ikke en egen kopi av den siden mitt eksemplar ble lånt på biblioteket. Anita Berglunds bok omhandler en profiler, og det har jeg ikke lest så mye om i norske krimromaner. De hvite englene er en historisk roman, og slike romaner får jeg heller aldri nok av.
Alt i alt en veldig inspirerende og fin kveld. Hele seansen ble streamet live på nettet, og i følge CappeleDamms twitterfeed vil opptaket legges ut på nett i sin helhet snart. Forøvrig, hvis dere tror at jeg har glemt å nevne Torkil Damhaug, så har jeg naturligvis ikke det. Men han måtte melde avbud på grunn av sykdom. Jeg krysser fingrene for at jeg får anledning til å høre på ham ved en annen anledning.
Labels: arrangement, Cappelen Damm, Et lite sidesprang, Hans Olav Lahlum, Jeg kan se i mørket. Denise Rudberg, Jens Lapidus, Karin Fossum, krim, Livet Deluxe, Satelittmenneskene, Stockholm Noir, tom egeland
