Det blir sagt at det å lese bøker kan være en form for avkobling fra vanskelige situasjoner. Et tilfluktsrom som gjør at man kan glemme noen av følelsene man kjenner på. For meg har det alltid vært stikk motsatt. De gangene jeg befinner meg i en veldig følsom situasjon, klarer jeg ikke å lese.
 |
| (Foto: Istock) |
Da jeg var yngre var dette særlig merkbart de gangene jeg hadde kjærlighetssorg. Det kunne gå uker, eller enda lengre tid etter en slik hendelse før jeg klarte å konsentrere meg om å lese igjen. Det samme dersom jeg nettopp hadde blitt forelsket. Da hadde jeg i hvertfall ikke ro på meg til å sitte ned og lese bøker, og konsentrere meg om det jeg leste.
De siste månedene har jeg møtt på flere slike lesevegger. Først da terrorangrepene på Oslo og Utøya fant sted, da var det helt umulig for meg å klare å lese. Det gikk en uke før jeg plukket opp en bok igjen.
Nå har jeg vært litt der igjen. De siste månedene har vi opplevd flere dødsfall i familien, og den ene hunden min har blitt operert. Sistnevnte var et enkelt rutineinngrep, men det hadde likevel en stor innvirkning på meg. Jeg har alltid vært et følelsesmenneske, og jeg slappet ikke av før bisken vår hadde våknet av narkosen. Selv ikke etter det var det mulig å slappe av. Jeg gikk rundt med en konstant klump i magen. I slike situasjoner kjenner man ekstra godt på følelser man har for kjæledyrene sine, og for meg skremmer det å kjenne hvor glad jeg er blitt i ham. Skremmende fordi han en dag ikke vil være her. Med slike følelser i kroppen, er det vanskelig å lese. Jeg, som vanligvis kan lese 2 - 3 bøker i uken, klarte ikke å fullføre en eneste bok den tiden han var på rekonvalesens.
 |
| (Foto: Istock) |
|
Det rare er at i slike følsomme perioder har jeg ingen vanskeligheter
med å skrive, faktisk oppleves det som et tilfluksrom. Men å lese? Ikke
snakk om.
Nå er hverdagen tilbake til normalen igjen, og jeg har så smått begynt å lese, men jeg merker at jeg har endret meg litt som leser de siste månedene. Jeg reagerer mye mer følsomt på det jeg leser. Jeg kan bli skikkelig fysisk kvalm og helt satt ut om jeg leser direkte skildringer i krimromaner, og jeg gråter for ingenting om handlingen er trist nok. Men jeg klarer jo å lese da, selv om lesehumøret endrer seg fra dag til dag. Jeg har holdt meg endel til ungdomsromaner, siden det er lett og engasjerende lesing og gradvis har leselysten kommet tilbake.
 |
| (Foto: Istock) |
Denne måneden skal jeg blant annet lese meg gjennom flere av høstens krimromaner. Dødelige dråper, Slakteren og På direkten står alle på leselisten. For meg er krimromaner av denne typen slukebøker, de går fort unna på en til to kvelder. Jeg har også lyst til å lese Sanct Svithuns gåte. Har ikke lest noe av Timberlin tidligere.
Litt klassikere skal det også bli tid til, i et innlegg i forrige uke ba jeg dere bestemme hvilken bok jeg skulle lese blant de to bøkene jeg følte alle andre enn meg hadde lest. Flertallet stemte for Fornuft og Følelse av Jane Austen, så da blir det den. Jeg er kjempespent og har høye forventninger.
Labels: leselyst, personlig
