Jeg har alltid likt skumle fortellinger. Da jeg var yngre og var med bestemor og bestefar på hytta, en hytte uten noen former for strøm, var høydepunktet å krølle seg sammen i sengen med lommelykta og lese grøsserfortellinger under dynen. Selv om dette medførte stor frykt for å gå på utedoen om kvelden og natta, en utedo som lå rett ved siden av en, ofte, tåkete myr, klarte jeg ikke å slutte med å skremme meg selv.
Interessen min for skrekkelige fortellinger har holdt seg inn i voksen alder, selv om jeg er blitt noe mer pysete med årene, og særlig på denne tiden av året liker jeg å lese skrekk. For tiden holder jeg på med Dark Matter av Michelle Paver, en skummel roman fra Svalbard, som også kommer på norsk til neste år.
I bokhyllen venter dessuten disse to bøkene på meg:
Svenskene har bevist gang på gang at de er gode på skrekkelige fortellinger. John Ajvide Lindqvist er et enkelt eksempel å trekke frem, men han er langt fra den eneste. Hans kone, Mia Ajvide, har også begynt å skrive grøssere og rekken med svenske forfattere som gjør det samme blir lengre og lengre, og utgivelsene flere og flere. Det kan riktignok ikke sammenlignes med det engelskspråkelige markedet, hvor det utkommer et stort antall grøssere og skrekkelige fortellinger hvert år, men svenskene skal ha for at de forsøker.
Det samme kan nemlig ikke sies om Norge og norske forfattere. Det vil si, for norske barn og ungdommer er tilgangen på skrekk god. Hilde Hagerup, Heine Bakkeide og Arne Berggren er alle forfattere som jobber med skrekkelige serier for denne målgruppen. Det finnes dessuten egne serier som Marg og Bein, hvor grøsserelementene står i kø.
Men for norske, voksne lesere er tilgangen til skrekk og grøssere skrevet av norske forfattere heller liten. Da jeg forsøkte å søke på utgivelser innen dette for de siste årene, var fangsten relativt liten. Man finner nyutgivelser av Tom Egelands bøker Ragnarok og Skyggelandet, som kom ut for mange, mange år siden. Jeg finner Nekronauten av Lajla Rolstad, Jeg skal vise deg frykten av Nikolaj Frobenius og pocketutgavene av romanene til Johan Harstad, som i utgangspunktet var romaner for ungdom men som også egner seg for voksne. Jeg finner også noen faktabøker med spøkelseshistorier og myter som er samlet inn fra ulike steder i Norge. Men utvalget i sin helhet er temmelig magert.
Hva er årsaken til dette? Vi bor i et land med en lang, mørk og dyster vinter. Et land med mange små dalfører, store og mystiske skoger, skumle legender og spennende myter, overtro og mystikk i fleng. Man skulle tro at et slikt land ville gi grobunn for den ene grøsseren etter den andre. I riktige gamle dager, da fortellingene ofte ble fortalt fra person til person ved grua om kvelden, var det ofte skrekkelige fortellinger som ble formidlet. Noen av dem er nedskrevet i eventyrsamlinger. Andre har for lengst gått i glemmeboken.
Vi har også hatt forfattere som Andre Bjerke som har beriket den norske skrekkfloraen med fortellinger som De dødes tjern og Døde menn går i land. Fortellinger som fortsetter å skremme norske lesere den dag i dag.
Men nå for tiden er det, som vist over, liten nyrekruttering til den norske skrekksjangeren. Selger ikke norsk skrekk? Er ikke forlagene villige til å satse på dette? Synes ikke forfatterne selv at dette er spennende nok å skrive om? Er det for vanskelig å lage en god skrekkroman på norsk? Innenfor filmbransjen dukker det opp den ene suksessrike norske skrekkfilmen etter den andre, filmer som viser at det er nok av skrekkeligheter å ta av i landet vårt, så hvorfor gir ikke dette seg utslag i litteraturen? Er krimen, som troner på bestselgerlistene, blir vår tids skrekk?
Jeg undrer meg, og skulle ønske flere norske forfattere og forlag våget å satse på skrekkelige romaner for voksne. Hvor er den norske John Ajvide Lindqvist eller den norske Stephen King?Labels: Andre Bjerke, Arne Berggren, grøssere, Heine Bakkeide, Hilde Hagerup., Johan Harstad, Michelle Paver, Nikolaj Frobenius, personlig, skrekk, tanker om litteratur
