Forlag: Harper Collins Sideantall: 338 (Innbundet) Utgitt: November 2011 Kilde: Leseeksemplar fra Book Expo America Verdt å vite: Mafis debutroman og første bok i en ny serie. Neste bok utkommer i 2012.
The last time she
did, it was an accident, but The Reestablishment locked her up for
murder. No one knows why Juliette's touch is fatal. As long as she
doesn't hurt anyone else, no one really cares. The world is too busy
crumbling to pieces to pay attention to a 17-year-old girl. Diseases are
destroying the population, food is hard to find, birds don't fly
anymore, and the clouds are the wrong color.
The Reestablishment said their way was the only way to fix things,
so they threw Juliette in a cell. Now so many people are dead that the
survivors are whispering war-- and The Reestablishment has changed its
mind. Maybe Juliette is more than a tortured soul stuffed into a
poisonous body. Maybe she's exactly what they need right now.
God debut
Shatter Me har vært gjenstand for svært mye oppmerksomhet i forkant av utgivelsen, og det amerikanske forlaget har satset stort på boken. Slikt skaper naturlig nok forventninger hos en leser.
Juliette har sittet innesperret på et asyl i 264 dager. Her har hun ingen nærkontakt med andre mennesker; maten hennes ( de dagene hun er så heldig at hun får den) serveres gjennom en luke i døren, morgentoalettet unnagjøres i ensomhet. Hun har ikke fått skifte klær eller stelle seg på annet vis. Årsaken til at Juliette er innesperret handler om noen meget spesielle krefter som hun har, krefter som skal ha tatt livet av en liten gutt. En dag får Juliette selskap av Adam i cellen, og snart forandres hele hennes verden på ny.
Verden utenfor Juliettes celle er også forandret, det har vært kriger og flere har dødd av sult og elendighet. Flere steder finnes det ikke hverken trær eller annet til å pryde landskapene. De som har makten, The Reestablishment, må kjempe for å holde på denne for rebellene ønsker også makt.
The world is flat. I know because I was tossed right off the edge and I've been trying to hold on for seventeen years. I've been trying to climb back up for seventeen years but it's nearly impossible to beat gravity when no one is willing to give you a hand.
Shatter Me er en ganske stillferdig bok til tross for de voldsomme temaene den tar opp. Her skjer lite i en rasende fart, og den er ikke egentlig en sidevender i den forstand at den stadig tar dramatiske vendinger. Men en sidevender er den, nettopp på bakgrunn av språket og måten forfatteren får oss til å sympatisere med hovedpersonene i historien.
I spent my life folded between the pages of books. In the absence of human relationships I formed bonds with paper characters. (...)My world is one interwoven web of words, stringing limb to limb, bone to sinew, thoughts and images all together. I am a being comprised of lettrs, a character created by sentences, a figment of imagination formed through fiction.
Skrivestilen er ulik mange av romanene som utgis nå, det meste ses fra Juliettes synsvinkel og hennes tankestrømmer skildres svært godt, på en slik måte at vi virkelig føler at vi befinner oss i hennes hode. Det er veldig mange flotte metaforer og skildringer her, mitt leseeksemplar har et stort antall eselører hvor jeg har merket av gode setninger og avsnitt. Det kan kanskje virke noe forslitt å bruke ord som "poetisk" om forfatterens språk, siden det ofte er brukt i tilsvarende anmeldelser, men Mafi har virkelig en poetisk åre. Noen vil kanskje mene at det av og til blir litt mulig og i overkant pompøst, men for meg fungerte det fint selv om jeg brukte litt tid på å vende meg til skrivestilen med alle overstrykningene. Først fant jeg det irriterende, så ble jeg vant til det og likte det veldig godt.
"You're getting a cellmate roommate", they said to me. "We hope you rot to death in this place For good behavior", they said to me. "Another psycho just like you No more isolation", they said to me.
Og det er nettopp språket som for meg driver handlingen framover, for strengt tatt tar det lang tid før handlingen virkelig tar av.
Every inch of my skin is taut with tension, fraught with feeling and the pressure is building in my chest, pounding louder and faster and harder, overcompensating for my stillness. I do not tremble when I'm frozen in time. I train my breaths to come slower, I count things that do not exist, I make up numbers I do not have, I pretend time is a broken hourglass bleeding seconds through sand. I dare to believe.
Som dystopi fungerer boken ikke så greit, jeg savner mer utførlig informasjon om den nye verdensordenen, hvorfor det har blitt som det har blitt og hva som har trigget disse forholdene i utgangspunktet. Det tar seg opp litt mot slutten av boken og jeg vil tro at neste bok byr på litt flere godsaker for de dystopiske tilhengerne, men mange vil nok bli skuffet om de leser Shatter Me og håper på en dystopisk opplevelse ala Divergent. For min del var, som sagt, språket og skildringene mer enn nok til å tilfredsstille meg når jeg leste boken. Jeg stortrivdes i Juliettes verden, til tross for mørket og dysterheten hun i starten er omgitt med.
His face is 10,000 possibilities staring straight through me.
My eyes are two windows cracked open by the chaos in this world.
Shatter Me er et friskt pust i en sjanger hvor antallet utgivelser bare blir flere og flere og hvor det kreves litt for at man skal klare å skille seg ut.
