Februarstatistikk

Jeg har fortsatt den gode leseperioden, og har funnet ut at jeg rekker over mye bare jeg velger unna surfing på internett og TV på kveldene. Internett kan stjele mange timer om man blir sittende.

I februar har jeg lest 10 bøker. Det største høydepunktet, eller kanskje jeg heller skulle si høydepunktene, var de to bøkene jeg leste i Harry Potter serien: Harry Potter & the Prisoner of Azkaban og Harry Potter & the Chamber of Secrets. Men også Kari F. Brænnes bok Under de dype skyggene av løvtunge trær er en bok som sitter. Denne har jeg anmeldt til Tidsskriftet Biblioteket - legger ut anmeldelsen på bloggen min når det er i handelen.Marianna Vikås sin bok om Martine var også sterk lesing.

Terningkast: 
To bøker fikk terningkast 2
En bok fikk terningkast 4
Tre bøker fikk terningskast 6
Fire bøker er ikke anmeldt på bloggen enda ( Men jeg kan røpe at det er gitt høye terningkast til noen av dem også)

Debutanter:
En bok var skrevet av en norsk skjønnlitterær debutant, I sverdets tid av Jan Ove Ekeberg.

Land: 
- To bøker fra USA

- Fem bøker fra Norge
- To bøker fra Storbritannia
- En bok fra Sverige

Jeg synes det er morsomt å se at storparten av bøkene jeg leser så langt faktisk er skrevet av norske forfattere.

Intervjuer: 
Jeg har publisert fire intervjuer med forfattere den siste måneden: Jan Ove Ekeberg. John Verdon, Tove Alsterdal og Elias Palm. Alle er debutanter.

Progresjon leseutfordringer: 
Klassikere: 1/12 lest
100 bøker lest i 2011: 21/100 lest
Debut Authors challenge: 3/12 lest
Les En Debutant 2011: 3/12 lest
Horror & Urban Fantasy: 2/30 lest
Off the Shelf: 8/30
52 noveller i 2011: Her må jeg virkelig skjerpe meg!

Ikke lest noen bøker i Vampire Chronicles - utfordringen og Stephen King utfordringen,

En smakebit på søndag

Dette er en spalte regissert av bloggeren bak Flukten fra virkeligheten. Du finner mer informasjon om dette her.

Min smakebit denne uken er fra boken The Iron Witch av Karen Mahoney.

Jeg er snart ferdig med boken. Den er ganske lettlest, selv om jeg enda ikke er helt enig i hva jeg synes om det. Litt sånn hat/elsk. Uansett, her er utdraget fra s. 89:

So it turned out that I lost both my parents after Dad rescued me from the dark elves - after the Wood Monster ruined my hands and forever marked me as different. 


Jeg kommer med anmeldelse av denne boken i løpet av uken.

Bokanmeldelse: Flaskepost fra P

Forlag: Aschehoug
Sideantall: 528
Format: Pocket ( Lese-eksemplar)
Utgitt: Januar 2011


Når etterforsker Carl Mørck får overlevert en gammel flaskepost, tror han at nødskriket den inneholder, er resultatet av guttestreker. Men etter hvert som han og assistenten Assad får tydet stadig mer av brevet, går det opp for dem at to gutter ble bortført en gang på 90-tallet. Flaskeposten viser seg å være det eneste livstegnet fra dem. Men hvem er disse guttene? Hvorfor har ikke foreldrene meldt dem savnet? Og hva har skjedd med dem? Carl og Assad trekkes lengre og lengre inn i en beregnende og følelseskald kidnappers nett, og plutselig går det opp for dem at tiden holder på å løpe fra dem. Selv om det er gått mange år, er kidnapperen fortsatt aktiv. Marerittet tar ikke slutt.


Velskrevet og spennende

Jussi Adler-Olsen har nok en gang skrevet en skikkelig god krimroman. 

To gutter er fanget i et båthus. I et desperat rom om hjelp skriver den ene en flaskepost, som han klarer å slippe ned i vannet. Men det skal gå flere år før noen får anledning til å lese beskjeden. Da havner saken på bordet til Avdeling Q og Carl og Assad. De må forsøke å sette brikkene i puslespillet sammen og innhente en person hvis kjølige sinn allerede er i gang med å planlegge nye udåder.

Det er en liten stund siden jeg leste denne boken, men kan bare konstatere at Jussi Adler - Olsen igjen fanger meg slik han gjorde i den første boken, Kvinnen i buret. Og Flaskepost fra P er mye bedre enn forgjengeren Fasandreperne. Den er bedre skrevet og er dypere enn sin forgjenger. Skildringene av en kidnappers mørke sinn er rystende lesing, og tankene til hans hustru bidrar til å gi boken spenning og driv. Det samme gjør skiftene mellom de ulike fortellerstemmene i boken.

Boken gir oss innblikk i religiøse miljøer og sekter. Som et dypere tema finner man arv og miljø: hva har barndommens hendelser å si for den personen man senere utvikler seg til å bli. Karakterskildringene i boken er fremragende, vi kommer virkelig under huden på alle personene som skildres. Det blir spennende å se hva Adler - Olsen kan presentere oss for i neste bok.

(Denne boken har jeg fått tilsendt av forlaget i den hensikt å blogge om den. )

John Ajvide Lindqvist på Litteraturhuset - en stemningsrapport

Jeg hadde gledet meg lenge til å høre på Johan Harstad og John Ajvide Lindqvist på Litteraturhuset, og endelig var dagen kommet. Etter å ha tråklet meg vei gjennom kubjeller og norske flagg, kom jeg frem til dagens høydepunkt. Det var forhåndsolgt omlag 130 billetter til arrangementet, det kom flere hundre. Wergeland var helt fullt.

Under kan du lese noe av det Harstad og Lindqvist snakket om. NB: Artikkelen inneholder spoilere om de fleste bøkene Lindqvist har skrevet.


- Det er kjærlighet i mørket


John Ajvide Lindqvist lager skrekkfortellinger om de tingene han liker aller best, og mener at bøkene han skriver er egnet til å fremkalle lyset.

- Bøkene er oppløftende i alt sitt mørke. Det er en kjærlighet i dette mørket og det er mulig å rive seg løs og finne noe annet, selv når alt går til helvete, Komikken er et mye mørkere og mer kynisk sted. Bøkene mine er mer lysfremkallende, sa Lindqvist da Johan Harstad ville ha ham til å analysere sitt forfatterskap under arrangementet på Litteraturhuset i Oslo onsdag kveld.

Trygg skrekk
Men først skal vi spole halvannen time tilbake. 200 mennesker har akkurat strømmet inn dørene til Wergeland til lyden av ekte svensktopp. Praten har gått høyt mellom slurkene med vin. Kvinner og menn, unge og gamle. I kveld er alle samlet for å høre en av Sveriges mestselgende forfattere. Kanskje har han stått i døren og observert oss. Sett hvordan kollegaer og bekjente hilser på hverandre, nipper til glassene og småprater, tenkt ut en ny og skrekkelig historie. For det er i disse settingene at han finner sine historier, John Ajvide Lindvist. Det er i det hverdagslige, det trygge og det velkjente han lar mørket og ondskapen få slippe helt frem.

Fengslet av Blackeberg
Johan Harstad har latt seg fascinere av Lindqvists skrekktalenter lenge, helt fra han første gang leste manuset til La den rette komme inn i 2004. - Allerede fra side 5 traff fortellingen meg og jeg skjønte at jeg hadde møtt noen litterære karakterer som jeg gjerne ville tilbringe tid med. Jeg og Oskar var dessuten enige om at det var like greit at det hadde kommet en vampyr til Blackeberg. Det kunne jo ikke bli så mye verre, fortalte Harstad og beskrev romanen som briliant, hjerteskjærende og med over gjennomsnittet sterke, litterære kvaliteter sjangeren tatt i betraktning. 

En ekte tryllekunstner
Det var tryllekunster John Ajvide Lindqvist strebet etter å bli, da han var i starten av 20 - årene. Han tryllet mye for forbipasserende på gatene i Sverige, Amsterdam og London. - Men jeg pratet nok mer enn jeg tryllet.Så kom standup - komikken til Sverige og jeg forsto at jeg ikke behøvde å trylle for å kunne stå på en scene. Jeg kunne bare prate, forteller Lindqvist med gester og en mimikk som tilsier at det nettopp er på scenen han har tilbrakt mye tid.

Suksessrik
Lindqvist skrev mye tekst til andre, men etter hvert gjorde han et forsøk på en skrekkfortelling. - Det var bare på gøy. Jeg hadde alltid tenkt litt sånn "huff" om det å bli forfatter. Men da jeg skrev skrekkfortellingen, var det første gangen jeg forsto at dette var noe jeg kunne, sier han. Og det var både lesere og anmeldere enige om. La den rette komme inn er blitt en stor suksess, er oversatt til flere språk og er filmatisert to ganger. Den svenske filmversjonen har fått ikke mindre enn 50 filmpriser.

Elsker filmversjonene
- Jeg er ufattelig glad i den filmen. Det er en av de beste filmene jeg har sett, helt objektivt. Det er akkurat en slik historie som jeg liker og det er Tomas Alfredsons fortjeneste at den er så bra som den er. Det er en fullstendig "underbar" film, sier Lindqvist. Han skrev selv manuset på 90 sider, som ble klippet ned til 70 sider underveis i filmprosessen. - La den rette komme inn er et mesterverk!

Lindqvist har også mange lovord å komme med om den amerikanske filmversjonen.- Stephen King sa at det var den beste filmen han hadde sett på 20 år. Den er like langsom, mørk og dyster som det den svenske er. Bortsett fra noen usle digitale effekter er den "jättebra". Men den er jo så klart mye mer amerikansk. Også er det skapt et nesten magisk landskap, særlig i forhold til hvordan man anvender lyset, sier Lindqvist og legger til at mange internasjonalt glemmer at den svenske versjonen finner sted tidlig på 1980 - tallet. - Det har kommet noen kommentarer om fy faen, hvor dårlig de har det i Sverige. De har jo ikke mobil en gang, smiler han. 


Tilfeldig med vampyr
På spørsmål om hvorfor han valgte å skrive om vampyrer, sukker han og rister oppgitt på hodet med et smil om munnen. - Det kunne like gjerne vært noe annet enn en vampyr. Det er aldeles for mange vampyrbøker og filmer, og jeg visste ikke at det skulle være en vampyr i fortellingen da jeg begynte å skrive. Jeg visste at jeg ville skildre Blackeberg og at det skulle komme noe "hemskt" dit, besøkende fra den andre siden. Jeg ville at Oskar skulle nærme seg dette monsteret og da var vampyr det beste monsteret. Det ville vært litt verre med en varulv, en zombie eller en gelemasse fra det ytre rom, smiler han. 

Hjelp av hustruen
Lindqvists hustru er meget viktig under skriveprosessen hans. Han leser alltid manusene høyt for henne, og er det noe hun ikke liker så endrer han det. - Når jeg har skrevet en 20 - 30 sider, leser jeg manuset høyt. Nå har jeg gjort dette så mange ganger at jeg kan se når det er noe som ikke er bra i manuset på måten hun rører seg på. Et par ganger har jeg ikke vært helt enig med henne, men jeg har endret likevel og i ettertid ser jeg at det ble bedre slik som hun sa. Det er bra med kritikere man stoler så mye på. Vi gjør også det samme med hennes bøker, forklarer Lindqvist.

Da han arbeidet med manuset til La den rette komme inn, var det særlig Eli som trengte omarbeidelser i starten. - Min hustru kommenterte at Eli var aldeles for mektig og selvstendig. Hva trengtte hun egentlig Oskar for? Så jeg gjorde Eli mer ensom og ulykkelig, sier Lindqvist.

Androgynt
- Det er blant annet en kastreringsscene i boken. Hvorfor ville du skrive om kjønnsløse vampyrer? Undrer Harstad.
- Fordi jeg synes det androgyne er så interessant. Den aseksuelle kjærligheten er tuftet på behov som forståelse og nærhet, og det synes jeg er ganske interessant. Men jeg bestemte meg ganske sent i skriveprosessen for at Eli var en gutt. Dessuten var det enda verre for Oskar å akseptere at Eli var en gutt enn at han var en vampyr - men han aksepterer det også.


Kultstatus
La den rette komme inn har fått kultstatus i mange miljøer, og det dukker stadig vekk opp egne fansider på nett hvor bøkene til Lindqvist diskuteres. Forumet, We The Infected, er ett av de mer seriøse. Her blir romanene og filmene analysert og det skrives fanfiction. - Det er helt absurd. Det er folk der inne som har sett filmen over 100 ganger. Og de fleste er amerikanske, ikke svenske. Det er veldig morsomt. Det er et godt diskusjonsforum med en vennlig tone. De som diskuterer der inne er gode med hverandre og de skriver veldig kloke innlegg, sier Lindqvist. Berømmelsen som er blitt ham til del har også en annen side. Det er for eksempel hemmelig hvor han bor. - Folk kan bli litt vel entusiastiske, sier han.

Mer om Oskar og Eli
I La den rette komme inn skildrer han en karakter, Elis verge, som man får inntrykk av er pedofil. - Men det er han jo. Han er "tok pedofil", utbryter Lindqvist før han legger til. - Men det var først da jeg så den svenske filmen på det store lerretet at det gikk opp for meg at man tror at Oskar kan bli en ny Håkan. Derfor valgte jeg å skrive en fortsettelse, La de gamle drømmene dø. Her får man vite mer om hva som skjer når Oskar og Eli går av toget, sier Lindqvist. Fortellingen finnes i en samling noveller som ikke er kommet på norsk enda, men som nylig er utgitt i Sverige.

Lindqvist har også lest inn en mp3 bok, som skal utgis i april. Den vil kun bli tilgjengelig via nedlasting. Historien handler om zombier, og finner sted på en liten øy med et fyr. - Jeg leste den faktisk inn i går. Den er helvetes blodig, og en helt straight zombiehistorie, sier Lindqvist.

Piken med gullhåret
Lille Stjerne er den siste utgivelsen hans i Norge. Her er leserne blant annet vitne til en massakre på Skansen. Lindqvist sier han er veldig glad i den romanen, men at det var tungt å skrive den. - Det er en mørk og fæl historie. I utgangspunktet hadde jeg tenkt at dette skulle bli en morsom historie å skrive, men så innså jeg hvilken psykologisk utvikling som skulle lede frem til sluttscenen på Skansen, sier han.

Allsang på Skansen er ikke det eneste, koselige Lindqvist har laget skrekk av. I Menneskehavn, som kom ut i 2008, har en av karakterene stygge tanker om Evert Taube og Astrid Lindgren, som han hevder har romantisert den svenske skjærgården og dermed ødelagt den. Tankene tok etter hvert form av en fæl fantasi, som blant annet involverer Astrid Lindgren og en motorsag. - Men det tok jeg bort. Jeg er forøvrig veldig glad i Taube og Lindgren. En gang, under innspillingen av Vi på Saltkråkan, fikk Lindgrens båt motorstopp. Far kom forbi og reddet henne og hun skrev en dedikasjon til ham i boken Vi på saltkråkan. Det er blitt et familieklenodium, sier Lindqvist.

Drill og kranier
Det går plutselig et gys gjennom salen. Under samtalen har Johan Harstad tatt opp en eske og åpenbart en gul drill, som han plasserer på bordet foran seg. Drill er et av redskapene som fremskaper skrekk i Lille stjerne. - Bare i tilfelle vi får bruk for den, kommenterer han tørt. Lindqvist smiler og ser ut til å være i sitt rette element. - Jeg visste faktisk ikke hva slags våpen jeg skulle bruke i boken. Så en dag skulle jeg handle inn planker og på butikken hadde de fått inn disse drillene. De sitter som et våpen i hånden. Det var perfekt, forklarer han før han leser prologen og det første kapittelet i Lille stjerne.

Skumlest med det trygge
Lou Reed har en gang sagt: - I get scared like in Sweden. You know, it's--- kind of empty, they're all drunk. Everything works. You know, if you stop at a stop light and don't turn your engine off, people come over and talk to you about it. You go to the medicine cabinet and open it up and there will be a little poster saying: "In case of suicide - call..." You turn on the TV, there's an ear operation. These things scare me. New York? No." Johan Harstad avsluttet gjenfortellingen av sitatet med å spørre om det er all tryggheten i Sverige, som gjør landet så godt egnet som kulisse i skrekkromaner. -  Ja, det tror jeg. Det er veldig bra å være svensk og skrekkforfatter, men det er jo ikke lenger det samfunnet som vi svensker vil hevde at det er. Det har endret seg mye. Allsang på Skansen er selve manifestasjonen på det vi svensker vil være, og jeg synes det er spennende å se hva som skjer når man slipper mørket inn i det samholdet, sier Lindqvist som understreker at han ikke skildrer dette ironisk.

Er ikke ironisk
- Jeg kan begynne å gråte når jeg ser allsang på Skansen, for jeg synes det er så fint. Jeg skildrer ikke slike ting ironisk, det er ting jeg liker. Det må være noe feil med meg, men det har jo vært bra for min økonomiske situasjon. På skoleavslutninger for eksempel, tenker jeg ofte på hva som kunne ha skjedd. Er barn egentlig onde?
- Men du har det godt med deg selv? Spør Harstad.
- En forfatter sa en gang at han var den lykkeligste i hele hans bekjentskapskrets, men jeg tenker at det sier mer om hans bekjentskapskrets. Men jo, jeg er lykkelig og jeg får jo sitte og holde på med dette mørket som arbeid. Min sønn spiller endel dataspill på internett. Det er en hemmelig verden og det hender at jeg funderer på hva de holder på med. Så bruker jeg min egen redsel i skrivingen, og gjør det hele mye mer jævlig enn det som er tilfelle. Sånn sett er dette en form for terapi, som også er økonomisk, smiler han.

Barn og energier
Det første kapittelet i Lille Stjerne, skrev han et halvt år før resten av boken. - Jeg ville kjenne litt på tonen, men det ble bra. Jeg fikk frysninger når jeg leste gjennom det og da er det bra. Så hadde jeg et bilde i hodet av to jenter ved et stakitt på Skansen som synger med, og det er mye energi rundt dem. Det er mye energi i tolvåringer, og den energien bruker jeg i sluttscenen, forklarer han. 


Ingen Joseph Fritz
Lennart Sederstrøm, en fallert dansebandstjerne, er en av personene i Lille stjerne og Johan Harstad ville vite hvorfor han velger å beholde barnet han finner i skogen. - Fordi han har absolutt gehør. Da han finner piken, synger hun tre rene toner etter hverandre og alle er i sinustone - de er perfekte. Lennart tenker at hun er et mirakel, noe nesten utenomjordisk. Det klare stemmen skaper en ressonanse i ham selv og han vil ikke at hun skal tilskitnes av det vanlige samfunnet. Så han plasserer henne i kjelleren. Ingen får lov til å prate med henne. Hun skal bare høre musikk. Men etter hvert finner han ut at dette ikke går i lengden, han vil ikke være en Joseph Fritz. Så hun får slippe opp av kjelleren, men for å hindre at hun går ut av huset forteller han en historie om at verden er et ondt sted hvor de store menneskene spiser de små menneskene. Det gjør at piken er helt skrekkslagen for alt som er utenfor huset, og den verdensoppfatningen skal få litt negative konsekvenser, sier Lindqvist og legger til. - Boken er mørk som faen og er helt klart den mørkeste og voldeligste jeg har skrevet. Om man synes det er vanskelig å lese voldsskildringer, bør man ikke lese den, eller så får man lukke øynene.

- Men hvordan gjør du research til de voldeligste scenene?
- Jeg leser skildringer av andre og har lest litt anatomi, men når jeg beskriver dette, som for eksempel hvordan det kjennes ut når en drill skjærer seg inn i kraniet, er det veldig få som kan si: nei, slik er det ikke.

Skriver ekte og troverdig
Lindqvist har fått mye for å skildre barn og ungdommer på en lite falsk og lite stereotyp måte, og han får ofte henvendelser fra 14,15 og 16 - åringer som sier at han fanger dem og tankene deres helt eksakt. - Det gleder meg. Om man har kontroll på grunnfølelsen, så går det bra. Jeg har en 14 - 15 årig emojente inne i meg som sier hva jeg skal skrive. Ja, jeg vet - jeg er helt gal. Men altså, i 11 - 12 årsalderen er man fotsatt ikke helt der at man vet hva som er virkelig og uvirkelig. Man er villig til å tro på ting. Når man er 13,14 og 15 begynner man å tenke mer på identitet og fundere på hvem man er. Man er villig til å lytte til hviskinger fra den mørke siden for å få hjelp til  finne ut hvem man er. Det er ikke det samme for en børsmegler som er i full job, sier han.


Tessla
I Lille stjerne former de to pikene et band som får navnet Tessla, med klare referanser til vitenskapsmannen med samme etternavn. Linqvist hadde tenkt til å dra det hee litt lengre. - Men jeg fant ut at det ble for kronglete og litt for mye litteratur om jeg skulle dra inn alt det jeg leste, så jeg lot det være.

Han er kjent for å være mektig inspirert av The Smiths og Morrisey når han skriver, og han har ofte en låt som akkompagnerer hver bok han skriver. - Da jeg skrev Menneskehavn var det Lifelines med A-ha. Den gikk hele tiden, og da jeg var ferdig og skulle lese manuset for min hustru, så jeg at jeg hadde spilt låten 666 ganger. Jeg må ha en lyd bak meg når jeg skriver, men ikke så mye at jeg blir distrahert. Derfor velger jeg en sang som formidler stemningen i boken. Når jeg har hørt en sang nok ganger, hører jeg den ikke lenger, forklarer han.

Barker og King
Lindqvist er blitt sammenlignet med Stephen King, men personlig har han mer sansen for bøkene til Clive Barker. - Stephen King finnes et sted i bakgrunnen som en inspirasjonskilde, og han er en fantastisk forfatter som har skrevet 10 - 12 mesterverk. Men Clive Barker er en bedre stilist og han skriver mye fælere. Stephen King bremser ofte ved det aller fæleste og går ikke ut i det virkelige mørket. Clive Barker går ut i dette mørket, og jeg forsøker heller ikke å skygge for det, sier han og mener at Books of Blood representerer det aller beste som er skrevet i skrekksjangeren.

Fan av Lagerlöf
Han er også glad i Selma Lagerlöf. - Selma er min favoritt svenske forfatter. Jeg har lest nesten alt hun har skrevet, hun er makeløst bra. Hun vet hvordan man skal fange leseren og fortelle en historie, sier Lindqvist.
- Men nå som du blant annet har tatt fra oss den svenske skjærgården. Abba og Lill Babs. Hva skal du ta fra oss neste gang?
- Neste gang skal jeg gi meg i kast med camping, sier Lindqvist og smiler.

Kjærlighet
Harstad påpeker at det var mye kjærlighet i bøkene til Lindqvist: kjærlighet karakterene imellom, kjærlighet mellom forfatter og karakterer, og kjærlighet overfor leserne av bøkene. I Papirvegger finnes det sågar et personlig etterord fra forfatteren. - Man føler ofte at man som leser tilhører samme team som forfatteren når man leser, at man har fått en plass på Lindqvist teamet, bemerket Harstad, noe Lindqvist smilte til. - Jeg forsøker å unngå å skrive med distanse til karakteren og jeg liker også de verste karakterene på sitt vis. Jeg skriver fordi jeg vil at mennesker skal lese og bli fanget av bøkene, at de skal gråte, få vondt i magen og sukke når det er fint. Og jeg bruker ulike midler for å få det til. Jeg er nok veldig leserinnrettet, sier han.

Satire likevel?
Lindqvist jobber forøvrig ikke i en t trehytte, om noen skulle tro det, og selv om han skriver om ting han liker er han ikke fremmed for å ta livet av noen på Stureplan i Sverige. - Tro meg, jeg skal skrive om det. Jeg forsøker å unngå satiren, men jeg skal skrive om det. En historie hvor noen dreper noen utenfor Stureplan. De blir funnet halshogde og man lurer på hvem som har gjort det. Og morderen er lirekassemannen som har bestemt seg for at nok er nok. Det ville ikke vært en dag for tidlig, smiler Lindqvist til en fullsatt sal på Litteraturhuset.

Årets mammutfangst

Det ble litt mammutbøker i år også, selv om jeg forsøkte å være edruelig i innkjøpene. En liten blanding fakta - og skjønnlitteratur ligger nå og venter på å få komme inn i bokhyllen og under kan du se innkjøpene mine.

Finn Abrahamsen: Politi på liv og død
På to hjul, kubikk-nostalgi
Charter: 50 år til Syden
Barndommens leker

Amalie Skram: Forrådt
E.M. Forster: Et rom med utsikt
Carin Gerhardsen: Pepperkakehuset
Ernest Hemingway: Klokkene ringer for deg
D.H. Lawrence: Regnbuen
Brunonina Barry: Kniplingenes hemmelighet
Håkan Nesser: Beretningen om Herr Roos.

Beretningen om Herr Roos har jeg fått anbefalt av flere bloggere, blant annet Anita og Rufsetufsa. Gleder meg til å lese den. Forrådt leste jeg for mange år siden, og ville gjerne ha min egen kopi av den. Og de andre klassikerne er også slike jeg har lyst til å lese. Har ikke hørt noe om Pepperkakehuset, men svensk krim pleier å falle i smak. Kniplingenes hemmelighet har stått på ønskelisten en stund.

Har du lest noen av bøkene på listen?

Bokelskerinnen intervjuer: Tove Alsterdal

Det skulle gå 25 år før krimforfatter Tove Alsterdal debuterte, men til gjengjeld har ikke debuten gått upåaktet hen. Nå lanseres den svenske krimforfatteren internasjonalt, og Norge er første land ut. Jeg var så heldig å få møte Alsterdal, da hun var i Norge nylig for å snakke om Kvinnene på stranden. Boken som har fått svenske anmeldere til å trekke frem superlativene. Resulatet av møtet, kan du lese under.

I grenseland

Forfatter Tove Alsterdal er opptatt av å tøye grensene for krimsjangeren. Hennes debutroman, Kvinnene på Stranden, utfordrer leseren.

- I de fleste kriminalromaner presenteres man for et mord, så løser detektiven dette og man kan legge fra seg boken og sovne. Slik er det ikke i min bok. Det finnes ikke en detektiv som løser noe, og hovedpersonene setter selv sine liv på spill. Inspirert av mitt arbeid innenfor teateret, ønsket jeg også å ta leserne med inn i handlingen og la dem bli litt konfrontert med seg selv, forteller Alsterdal.

Svart thriller

Kvinnene på stranden innledes med at en kvinne sniker seg i land på en strand. Vi blir også kjent med Terese, som våkner på en strand i Spania etter en flørt. Da hun noe senere går ned til vannet, oppdager hun en lik. Samtidig forsøker Ally i New York å få tak i sin Patrick som er frilansjournalist og er på hemmelig oppdrag i Europa. Da det blir klart at Patrick er forsvunnet, reiser Ally etter for å forsøke å finne ut hva som har skjedd med ham.

Kvinnene på stranden beskrives som en svart thriller om ondskap, og Alsterdal har arbeidet med romanen i tre år. - Det hele startet med bildene fra nyhetsreportsjene hvor mennesker flyter i land på våre strender uten at noen riktig bryr seg. Akkurat dette representerer noe ved den nye tiden vår. I min roman flyter denne hendelsen sammen med verdenen til en pike som er på solferie. Handlingen er fiktiv, men mye av det jeg skildrer i boken har hendt, forteller Alsterdal.
 
Brennaktuelt

Alsterdal så først for seg at historien skulle bli et filmmanus. - Men det ville blitt for dyrt. Man måtte ha filmet i seks land og prislappen ville kommet på over 40 millioner kroner. Når man først har solgt rettighetene til filmen, ville det også vært usikkert om det i det hele tatt ville blitt noe av, så jeg bestemte meg for å skrive en roman istedenfor. Jeg har skrevet i over 25 år, men det å skrive en roman var nytt for meg. Men jeg kunne ikke vente med denne ideen. Den var så brennaktuell, forteller en engasjert Alsterdal.

Slavehandel

Moderne slavehandel er et viktig tema i Kvinnene på stranden og Alsterdal har gjort mye undersøkelser rundt temaet både før og under skriveprosessen. - Det overrasket meg at slaver aldri har vært så billige som nå, om man sammenligner med 1800 -tallet. Dette til tross for at slaveriet er forbudt. Det finnes knapt noen svensker som vasker toaletter eller plukker bær lenger. Til dette bruker man istedenfor underbetalte arbeidere. I flere land er det dessuten mange som lever uten papirer og mangler rettigheter. Dersom de gjør noen oppmerksomme på forholdene de lever under, kan de bli kastet ut slik som Maria Amelie, forklarer Alsterdal.

Kunne ha hendt

Historien i Kvinnene på stranden er fiksjon, men faktaopplysningene Alsterdal presenterer sannsynliggjør at dette kunne ha skjedd. - Jeg bruker flere hendelser fra virkeligheten. I Frankrike var det for en tid tilbake flere store branner i nedslitte hus, hvor mennesker, immigranter, døde. Man har enda ikke funnet årsaken til disse brannene. Jeg bruker dette i boken min, og har funnet på en historie i tilknytning til det. Jeg er også opptatt av at alt skal være riktig, så da de innførte røykeforbudet i Frankrike, gikk jeg gjennom hele boken min på nytt og skrev den om slik at den også skulle speile virkeligheten. Det er viktig for meg at boken er superaktuell, sier Alsterdal.

Hun har benyttet seg av lokale kilder i landene hun skriver fra. - Da jeg gjorde undersøkelser i Frankrike, skaffet jeg meg en leilighet gjennom HomeExchange. De jeg leide av har senere vært til stor hjelp for meg når det kommer til lokale forhold, sier Alsterdal.

Rotløshet og røtter

Hun har brukt mye av seg selv i boken. - Terese har fått hjemmeadressen jeg hadde da jeg vokste opp. Når det gjelder Ally, Patricks kjæreste, er det en karakter som ligger veldig nære meg selv. Hun er rotløs, har glemt språket og bakgrunnen sin og har ingen andre bånd enn kjærligheten. Jeg har tidligere flyttet mye rundt og vet hva det vil si ikke å vite hva som er hjem eller hvor man kommer fra. Det representerer også et tema ved det moderne mennesket, sier Alsterdal.

Den nye Ekman

Boken hennes ligger i grensesjiktet mellom krim og vanlige romaner, og kan på mange måter minne om mye av Kerstin Ekmans diktning. Selv mener Alsterdal det ikke er noe motsetningsforhold mellom krim og god litteratur. - Det er ofte i krimromanene man finner de hvasse samfunnskritikkene. I dagens samfunn er dessuten journalistikken så raskt, mens i en kriminalroman kan man virkelig gå i dybden på ting. Lysten til å skildre samfunnet kan få sitt utløp gjennom en kriminalroman, mener Alsterdal.

Hun tror den høye levestandarden og tryggheten vi i de skandinaviske landene opplever i dag er en av årsakene til at krim selger så godt her. - Vi har det jo så bra. Vi trenger ikke tenke på livet og døden når vi går til matbutikken, men søker istedenfor etter dette i underholdningen. I Irak derimot er ikke krim noen suksess. Man ønsker ikke om å lese om det man selv blir utsatt for hver eneste dag.

Store spørsmål

- Hvorfor skal folk lese Kvinnene på Stranden?
- Først og fremst fordi det er en spennende bok. Den tar dessuten opp store temaer som er så aktuelle i dag: rasisme, om alle mennesker er likeverdige og det globale samfunnet. Vi ser i dag store forandringer i verden og flyttestrømmen er på vei i nye retninger. Jeg skriver om hva dette gjør med oss. Samtidig tar jeg opp temaer som rotløshet og røtter, og hva som gjør en person til den man er. Finnes det frie mennesket? Jeg er også opptatt av å skildre konflikter i grenseland, sier Alsterdal, som har latt seg inspirere av storheter som Joyce Carol Oates.

Skriver videre

Den svenske forfatteren er allerede godt i gang med arbeidet med sin nye roman. - Den vil delvis finne sted i Russland og jeg har brukt mye tid på å lese romaner og faktabøker herfra. Det er veldig moro. Jeg synes det å skrive er aller morsomt når man er i startfasen. Jeg var nylig i Russland for å gjøre undersøkelser. Det fine med når jeg skriver er at jeg kan være der hele tiden i tankene i 3 måneder. Slik sett får en forfatter mye ut av reisene sine. Det er helt nye karakter i boken, selv om en liten bihistorie fra Kvinnene på stranden kommer tilbake igjen, forteller Alsterdal til Bokelskerinnen..

FAKTA OM TOVE ALSTERDAL:
Tove Alsterdal er født i 1960 og bor i dag i Stockholm. Hun har vært et skrivende menneske i over 25 år, blant annet som nyhetsjournalist og redaktør på Radio og TV. Hun har frilanset for en rekke aviser og vært med på å starte en TV - stasjon. Hun har også skrevet manus for radioteater, teaterforestillinger, revyer, dataspill og operaer samt vært forlagsredaktør og undervist innen journalistikk. I Sverige er hun også kjent som redaktøren til forfatteren Liza Marklund. Kvinnene på stranden er Alsterdals første roman.

Vil du vite mer om Tove Alsterdal, finner du hennes fyldige hjemmeside her. 

Bokanmeldelse: Tenk på et tall av John Verdon

Forlag: Versal
Sideantall: 384
Format: Innbundet
Utgitt: Februar 2011

Forestill deg at du en dag mottar et brev, der den anonyme avsenderen hevder å kjenne deg bedre enn du kjenner deg selv. For å bevise dette, ber han deg tenke på et vilkårlig tall mellom 1 og 1000. Like etter mottar du en ny anonym konvolutt. Inni ligger et ark med akkurat det tallet du tenkte på. Da den pensjonerte kriminalbetjenten Dave Gurney kontaktes av en gammel skolekamerat som har opplevd dette, ser han seg motvillig nødt til å stille opp. Da vennen kort etter myrdes, er Gurney plutselig innblandet i en mordsak, og det viser seg raskt at mordet kun er toppen av isfjellet.

Intrikat intrige

John Verdon har skrevet en god kriminalroman, med et mysterium som får leseren til å vri hodet.

Etter å ha løst en rekke profilerte saker, er kriminalbetjent Dave Gurney blitt penjonist. Det vil si, han sysler fremdeles litt med gamle saker gjennom et fotoprosjekt med bilder av seriemordere.  En dag får han en telefon fra en gammel skolekamerat, Mark Mellery, som trenger hjelp i forbindelse med en spesiell sak. Det viser seg at Mellery har fått et merkelig brev, hvor det kan synes som om avsenderen kan lese tankene hans. Mellery ønsker ikke å involvere politiet i saken. Like etter blir han funnet drept og sporene morderen har lagt ut er forvirrende og uforståelige. Politiet ber Dave Gurney om hjelp, og snart skjer det flere drap.

Tenk på et tall er debutromanen til John Verdon, og den har en rekke kvaliteter. Det viktigste for meg er selve plottet: det er meget godt satt sammen og jeg satt og vred hodet mitt gjennom det meste av boken. Verdon har tilsynelatende konstruert et helt umulig mysterium - det er rett og slett komplett uforståelig hvordan det hele er skrudd sammen. Men logikken er der, den blir bare ikke klar før alt avsløres i slutten av boken. Det er svært lenge siden jeg har vært borti et kriminalmysterium av dette kaliberet, da må jeg tilbake til flere av de gamle klassikerne.


Etterforsker Dave Gurney er en interessant karakter som har problemer i ekteskapet fordi han bruker for mye tid med å tenke på kriminalsaker. Dette er ikke spesielt originalt, men synes å være mer regelen enn unntaket i kriminalromaner av i dag. Noen av de andre karakterene av boken fremstilles også noe klisjeaktig.

Gurney bruker tidvis sin kone som sparringspartner og diskuterer deler av saken med henne, og hun kommer med innspill. Og til tross for at Gurney fremstillles som en meget intelligent og klartenkt detektiv, er det hans kone som bidrar til at saken endelig blir løst. Jeg følte ikke at jeg kom skikkelig inn under huden på Gurney i denne første boken, men karakteren hans er lovende og jeg ser frem til å bli bedre kjent med ham i senere bøker.

Spenningsmessig er boken litt opp og ned - det som holder interessen oppe, er ønsket om å få vite hvordan det hele henger sammen. Jeg tror også at de mange skildringene og detaljene i boken kan gjøre at enkelte finner den tidvis langtekkelig. Men bevares, John Verdon kan skrive. Dette er kvalitetskrim for dem som ønsker å få brukt hodet skikkelig, og som liker en forfatter som tar seg god tid til å beskrive scener og omgivelser.Tenk på et tall er krim av den gode, gamle sorten og jeg er spent på neste bok og plott fra denne lovende forfatteren. Jeg tror dette kan utvikle seg til å bli en skikkelig sterkt forfatterskap det kan være verdt å følge med på.

Bokelskerinnen intervjuer: John Verdon

I dag er det en ære å kunne ønske John Verdon velkommen til bloggen min.

(Foto: Random House)

Amerikanske John Verdon har hatt en rekke toppstillinger i reklamebyråer på Manhattan, inntil han valgte å pensjonere seg. I flere år benyttet han kreativiteten sin på å lage møbler, inntil han fant ut at han ville skrive en kriminalroman. Resultatet ble Tenk på et tall. 

Boken ble antatt på  prestisjefylte Random House, og forlaget var så begeistret for manuset at de ga Verdon kontrakt på ytterligere to bøker. Tenk på et tall ble raskt en suksess. Allerede før lanseringen i USA i 2010 hadde romanen omsatt for 1 million dollar. Hittil er boken oversatt til 19 språk, og nylig kom den også ut på norsk.

I  Tenk på et tall møter vi den pensjonerte kriminalbetjenten Dave Gurney. Han blir oppsøkt av en gammel studiekamerat, Mark Mellery, som har fått en bisarr henvendelse i posten: Et brev hvor avsenderen ber ham tenke på et tall, for deretter å fastslå nøyaktig hvilket tall mottakeren tenkte på. Snart kommer en ny henvendelse og kort tid etter blir mottakeren drept. Dave Gurney må nok en gang gi seg i kast med en mordetterforskning, til sin hustrus store fortvilelse.

Her kan du blant annet lese om hvordan John Verdon fikk ideen til denne romanen og hvorfor han tror boken er blitt slik en stor suksess.

Tenk på et tall er din debutroman. Kan du fortelle litt om handlingen i boken?
Anmelderne har beskrevet Tenk på et tall som en neglbitende thriller, en spennende politiroman og en gripende skildring av et ekteskap i krise. Personlig ser jeg på boken som en historie hvor det er mordetterforskerens tilknytning til det han er flink til som skaper all spenningen, alle belønningene og de fleste problemene i livet hans. Dave Gurney er et geni når det gjelder og omgås galninger og mordere, men en vandrende katastrofe i forhold til sin kone og sønn. Han er en fantastisk politimann men føler seg udugelig som menneske. Jeg tror at en slik hovedperson hjelper til med å gjøre fortellingen til så mange ting for alle dem som leser den.

Hvordan fikk du ideen til å skrive denne romanen, og hvor lenge har du arbeidet med den?

Ideen kom stykkevis og delt til ulike tider. Jeg husker for eksempel at jeg en gang tenkte at det ville være interessant å skrive en historie om en mann hvis høye profesjoelle standarder trues av noen som kjenner til noe veldig farlig om den brokete fortiden hans - en mann som Mark Mellery, den første offeret i Tenk på et tall.

En annen gang var jeg fristet til å skrive om en dedikert detektiv og hans vanskeligheter med å tilpasse seg en tilværelse som pensjonist og hvordan dette setter ekteskapet hans på prøve - en mann som Dave Gurney, romanens protagonist. Andre ganger så jeg får meg nifse scener hvor en rad fotspor i snøen forsvinner midt i løse luften, tilsynelatende uten noen forklaring eller scener hvor noen mottar en beskjed som avslører nøyaktig hva personen tenker på i det samme øyeblikket.

Da jeg bestemte meg for å skrive en krimroman, begynte disse bitene og delene å komme sammen og da jeg til slutt hadde laget en slags ramme over fortellingen i tankene, tror jeg det tok cirka 2 år for meg å fullføre manuset til Tenk på et tall. Jeg er ikke helt sikkert på hvor lang tid jeg brukte, fordi jeg skrev ikke ietter en egen timeplan. Den andre romanen om Dave Gurney, som jeg nylig fullførte, brukte jeg nøyaktig 1 år på å skrive.

Du har hatt en rekke stillinger i reklamebyråer i USA. Hvorfor ønsket du å skrive en roman, og er det å være kreativ et kall for deg?

Da jeg skulle skrive en oppgave til engelskklassen i en alder av 15 år, skrev jeg et dikt som læreren min roste opp i skyene. Han fortalte meg at det å skrive var noe jeg burde fortsette med, og hans oppmuntring hadde volsom følelsesmessig betydning for meg. Det var første gangen i livet mitt at jeg følte at dette var en karriere jeg egnet meg spesielt for. Da jeg senere giftet meg og fikk meg jobb, var det imidlertid reklameindustien som syntes å tilby den eneste måten jeg kunne tjene et respektabelt virke som forfatter. Så jeg arbeidet innenfor denne bransjen i over tretti i New York City.

Jeg gikk aldri tilbake til poesien, men da jeg pensjonerte meg fra Madison Avenue bestemte jeg meg for å forsøke meg på skriving igjen og valget falt på en kriminalroman fordi det er denne typen bøker jeg liker å lese selv. Tenk på et tall ble resulatet av det forsøket. Jeg tror ikke jeg noen gang har sett på det å skrive som et kall. Det er bare det jeg mest av alt liker å drive med. Men det er kanskje noe av det samme?


Tenk på et tall har mottatt svært mye skryt og boken er forlengst blitt en bestselger. Hvorfor tror du at boken din er blitt så populær blant leserne?

Jeg kan bare gjette på svarene utfra det jeg leser i de positive anmeldelsene. Det det virker som om folk liker aller best med boken er måten den kombinerer et komplekst og spennende thrillerplot med en nærgående studie av forholdet mellom detektiven og hans hustru. Leserne synes også at boken er vanskelig å legge fra seg og at den er  veldig underholdende, og de synes karakterene har dybde og troverdighet. 

Dave Gurney er hovedpersonen i romanen. Hva var viktig for deg når du skulle skape hans karakter og har du brukt mye av deg selv i ham?

Til tross for at Gurney er hovedpersonen, begynner den innledende situasjonen i boken med Mark Mellery. Han har blitt konfrontert med et problem som både undrer og skremmer ham, og som rett og slett blir for mye for hans følelser og intellekt.  Så det var viktig for meg at detektiven han går til for å få hjelp måtte ha det Mellery manglet - en rolig, objektiv og nådeløs logikk. Gurney er superrasjonell, og det ble en basis og en kjerne i hans karakter. 

Noen av karakteristikkene man kan sette på Gurney, er basert på min egen bakgrunn og personlighet.Vi er begge født i Bronx og ble begge uteksaminert fra Fordham College. Vi har begge hatt karrierer med høyt press i byen, og vi har begge flyttet til mer landlige områder som er totalt forskjellige fra det vi tidligere har vært vant til. Og jeg skal innrømme at noen av Gurneys tanker og følelser er lik mine egne. Men han har også en hel rekke bekymringer, talenter og perspektiver som skiller seg fra mine. Jeg mener, han er en mordetterforsker og han er hard som flink og har de konfronterende evnene for å holde på med det ved siden av motet og tøffheten. Jeg tror jeg forstår Dave Gurney godt nok til at jeg kan skrive om han, men jeg kunne aldri gjort det han gjør.

Plottet og mysteriet i Tenk på et tall er temmelig intrikat, og ikke veldig lett å finne ut av for den gjengse leser. Hvordan klarte du å finne på et så godt plot, og hvordan har du sjonglert de ulike delene av historien for å være sikker på at alle bitene skulle passe perfekt i puslespillet helt til slutt?

For det første, tusen takk for de hyggelige ordene. For å svare på spørsmålet ditt; det er ikke så mye jeg kan si. Plottene bare oppstår i tankene mine, og så er det karakterene som står for det meste av utviklingen. Jeg ser for meg karakterene, utfordrer dem, observerer dem og lytter til dem. Av og til gjør karakterene ting som overrasker meg. Elementer i historien endrer og utvikler seg. Og mens jeg ser dette skje, får jeg en følelse for hva som fungerer, hva som virker autentisk og hva som engasjerer meg. Jeg sitter ved tastene på datamaskinen min og skildrer dette som best jeg kan. Til slutt leser min kone over det jeg har skrevet, forteller meg hva som er galt og jeg retter opp det. Jeg vet at dette høres litt rart ut,  som om jeg ikke har kontrollen over skrivingen selv og ikke får det til å skje. Men det er faktisk slik det foregår - som om jeg skriver ned ting som bare kommer til meg, mer enn at jeg faktisk skaper det hele selv. 

I dag utgis det en stor menge krimbøker, hva er ditt råd til andre forfatterspirer?

Det finnes hundrevis av bøker og magasinartikler som tilbyr råd til forfattere. Det meste er gode råd, antar jeg, men jeg har aldri bevisst latt meg rettlede av noen av disse rådene så det ville være hyklersk av meg å gi råd til noen andre. 

Hvis du skulle anbefale boken din til de norske leserne i bare to setninger. Hva ville du si?

Det kan høres ut som et enkelt spørsmål, men sannheten er at jeg synes det er veldig vanskelig å promotere meg selv eller skrivingen min direkte.Jeg vil mye heller henvise til andre som har anbefalt boken, og i den forbindelse kunne jeg ikke kommet på noe bedre enn de kommentarene thrillerstjernen David Baldaci ga meg:


"The writing is haunting and quotable, the twists expertly placed and infinitely plausible. You can read the book as a game of cat and mouse, a ride of chilling suspense, or a literary repast, since it provides all in abundance.”

Det kan virke som at han sier at romanen har noe å tilby alle. Jeg håper at det er sant. 

Hvordan er en normal skrivedag for deg, og har du noen skriveritualer?

Det kommer helt an på hvilken fase jeg befinner meg i når det kommer til utviklingen av boken. I den innledende fasen, omlag de første tre eller fire månedene, bruker jeg mye av tiden på ubevisste tankeprosesser rundt en ide eller en situasjon som leder til nye ideer og situasjoner. Det er denne delen av prosessen jeg har minst kontroll over, og det består typisk av bilder eller hendelser i plotet eller deler av dialog som spretter inn i tankene mine, tilsynelatende helt tilfeldig, ofte når jeg kjører bil.

Jeg har alltid med meg en samling indekskort i bilen, og må ofte stanse for å skrive ned ting etterhvert som de åpenbarer seg for meg. Dette er den minst organiserte, og minst forutsigbare fasen. Den går fremover uten noen fast timeplan eller disiplin. Etter dette, og etter at jeg har klart å sette sammen de ulike delene til et slags plot og en ramme for fortellingen, og etter at dette igjen har blitt befolket med karakterer hvis motiver og personligheter jeg forstår, begynner jeg en mer organisert form for arbeid - skriver ned de ulike scenene, plukker frem notatene fra de mange hundre indekskortene mine og lar karakterene utvikle seg og komme til live. 

Fra denne fasen og frem til slutten arbeider jeg normalt hver eneste dag; tre timer om morgenen og nye tre timer før jeg legger meg om kvelden. Men selv denne timeplanen er ikke så drevet av disiplin, men mer av enkel nytelse. Jeg trenger ikke å presse meg selv til å skrive; jeg blir trukket mot det.

Når det gjelder skriveritualer, har jeg ingen jeg er klar over - særlig ikke noen som er fargerike eller interessante. Men det skal sies at jeg drikker veldig mye kaffe.

Hva gjør du for å få inspirasjon?

Skal jeg være helt ærlig er jeg faktisk ganske paranoid, og det kan være både en velsignelse og en forbannelse. En forbannelse i den forstand at jeg lett kan skremme vannet av meg selv. En velsignelse fordi jeg ikke har noen vanskeligheter med å finne på virkelige skremmende hendelser i handlingen i bøkene mine. Det er en del av hjernen min som kan synes å være dedikert til å komme på en en hel rekke ting det er mulig å bli skremt av. Når en tanke gjør at det går kaldt nedover rygggen på meg, vet jeg at den har muligheter i en historie.

Hvem regner du som dine favorittforfattere, og hvilke er de beste kriminalromanene du noensinne har lest?

Favorittforfatterene mine er en temmelig uensarttet gruppe. Conan Doyle topper listen, og hans vidunderlige Hunden fra Bakserville ( som jeg leste for første gang for nesten 40 år siden) er fortsatt min favoritt historie. Jeg elsker Raymond Chandler og Ross Macdonald på grunn av de intrikate plottene deres, de himmelropende skildringene og karakterene, og de vindunderlige og stemningsfulle skildringene av sør - California. Reginald Hill skriver så elegant, intelligent og vittig at det er en ren fryd å lese. Og jeg er fascinert av det beskjedne, men likevel komplekse indre livet til Henning Mankells Kurt Wallander.

Jobber du for tiden med en ny roman?

Den andre boken i serien om Dave Gurney er akkurat frdig, og vil bli lansert internasjonalt, med start i USA denne sommeren. Jeg arbeider for tiden på en tredje romanen, som etter planen skal utgis sommeren 2012.

Er det noe du vil legge til eller si til de norske leserne?

Jeg håper at den urovekkende historien i Tenk på et tall skremmer dere litt, overrasker dere mye, utfordrer dere konstant og at dere virkelig liker det dere leser.


Tusen takk, John Verdon, for at du kunne ta deg tid til dette intervjuet. 


Ønsker du mer informasjon om Tenk på et tall, kan du lese et utdrag fra den på engelsk her. Boken har også vært på bloggturne, og vil du vite hva bloggerne mente om den finner du disse anmeldelsene her.  Her er en hjemmesiden for romanen.

Her er en boktrailer for romanen: 




Jeg har også lest Tenk på et tall, og min anmeldelse kan du lese her på bloggen i morgen. Men jeg kan alt nå røpe at dette var en kriminalroman jeg likte veldig godt og jeg gleder meg til neste bok fra John Verdon.

Boknyheter: Borders konkurs, omslaget til Everlasting offentliggjort m.m.

Her er noen assorterte boknyheter:

Sniktitt på City of Fallen Angels
Cassandra Clare har mottatt mye ros for sin serie The Mortal Instruments. Om en drøy måned kommer bok 4 i serien, men allerede nå kan du få hint om handlingen i boken ved å besøke engelske bokblogger. Her arrangeres det en "kapittel-jakt". Det startet på mandag denne uken på denne bloggen.

Flere eldre leser e-bøker
Trodde du at det var blant de unge Ebøkene var mest populære, må du tro om igjen. Et flertall av eierne av digitale lesebrett er over 50 år, i følge en ny undersøkelse. Kindle var oppgitt som det mest populære lesebrettet i unersøkelsen. iPad og Sony Reader kom på henholdsvis andre og tredjeplass.

Harris karakter i dataspill
I mai kommer den nye romanen fra Charlaine Harris, Dead Reckoning. Nylig ble det også sluppet et dataspill i USA,  Dying for Daylight, med en karakter fra en tidligere novelle signert Harris. Du kan lese mer her.

Borders er konkurs
En av USAs største bokhandelkjeder erklærte seg konkurs tidligere denne uken med billioner av USD i gjeld. Forsøk med omorganiseringer og oppsigelser førte ikke frem, og et dalende boksalg blir oppgitt som noe av årsaken til at kjeden ikke klarte seg lenger. Sterk konkurranse fra Amazon.com og Wal-Mart har også hatt betydning. Det blir sagt at Borders tapte stort på at de ikke maktet å tilpasse seg kundenes nye handlemønstre, med økt netthandel. Først i 2008 åpnet Borders sin første digitale butikk. Og mens Amazon introduserte sine kunder for en e-leser allerede i 2007, var det først i juli 2010 Borders gjorde det samme. Borders har 642 butikker.

Litteraturhus også i Bergen.
Litteraturhuset i hovedstaden har vært en stor suksess, og nå får også Bergen et eget hus for litteraturen, takket være forretningsmannen Trond Mohn. Han gir 10 millioner kroner i gave til prosjektet. Håpet er at litteraturhuset skal åpne dørene om et år.

Dagbladets Mammut - anbefalinger
Mammutsalget er i gang for fullt, men hvis du synes det er vanskelig å orientere deg i bergene av tilbud kan du lese Dagbladets artikkel her. Flere av avisens anmeldere har plukket ut godbiter du kan merke deg på salget.

Strid mellom oversettere og danske forlag
Danske oversettere er ikke glade for at de danske forlagene nå vil innføre nye kontrakter som i praksis vil betyr mye dårligere inntjening for oversetterne. Det skriver Politiken. Forlagene ønsker å betale oversetterne et engangsbeløp for oversettelsen, og samtidig få rettighetene til å gjenbruke denne i pocket, lydbøker eller e-bøker. - Det virker som om de store forlagene kjører en felles front for å få innført kontrakter med engangsbetalinger for danske oversettelser, men det kan vi ikke akseptere, for betalingen for de sekundære rettighetene er en så viktig del av vår gjennomsnittslønn at vi ikke kan unnvære den, sier Ellen Noen, formann i Dansk Oversetterforbund til avisen.

Omslaget til Everlasting publisert
Nylig kom Blå Måne, andre bok i Alyson Noëls serie om De udødelige, ut på norsk. I juni kommer sjette og siste bok i serien ut på engelsk og nå er omslaget offentliggjort. Du finner det på denne linken (Obs spoiler).

Mer Iron - Fey
Julie Kagawa har mottatt stående ovasjoner og mye ros for sin serie The Iron Fey. Nylig kom bok 3 ut i USA. Og flere skal det bli. Kagawa har nylig solgt rettighetene til bok 5,6 og 7 i serien. To nye noveller, med handling fra serien, er også solgt.

Og mer av The Body Finder
Kimberly Derting, som er kjent for ungdomsromaner som The Body Finder, kommer snart med en ny roman. The Pledge handler om en tenåringsjente som oppdager at hun kan snakke alle språkene i verden, bare for å bli kjent med en mystisk gutt som snakker et språk hun ikke forstår. Boken kommer ut 15. november i år. Derting skal også utgi to nye bøker i The Body Finder - serien. 


Lurte du forresten på hvordan det er å være en bokelsker? Den beste beskrivelsen jeg har lest på lenge finner du på Ellikens blogg. God fornøyelse og god helg :)

Bokanmeldelse: Martine - Jakten på rettferdighet

Forlag: Gyldendal
Sideantall: 336
Format: Innbundet
Utgitt: Februar 2011

Fredag 14. mars 2008 går alarmen i et studentkollektiv i London. Den 23 år gamle Martine Vik Magnussen gir ikke lyd fra seg, og stadig mer desperate venninner sender henne meldinger på Facebook: Hvor er du? Kommer du hjem? Meldingene blir aldri lest, for Martine ligger voldtatt og kvalt til døde i en kjeller midt i byen. Inntullet i Farouk Abdulhaks laken. I Martine – Jakten på rettferdighet kaster journalist Marianne Vikås nytt lys over saken. Hun følger den livsglade Martines siste dramatiske timer, oppveksten på Nesøya i Asker og familiens sorg over å miste en datter og søster på verst tenkelig vis.Vikås beskriver også Odd Petter Magnussens utrettelige kamp for rettferdighet for sin datter og for at myndighetene i Jemen skal utlevere rikmannssønnen Farouk Abdulhak, foreløpig beskyttet av en mektig far og manglende utleveringsavtaler.

Belyser og berører

Man skal være laget av stein for ikke å bli berørt av Marianne Vikås' roman om drapet på Martine Vik Magnussen.

Torsdag 13. mars 2008 fryder Martine Vik Magnussen seg over at påskeferien endelig er kommet. Om bare noen få dager skal hun forlate London og sette kursen hjem mot Norge og Asker. Siden september 2007 har Martine studert økonomi ved Regent's College i London. Studiene går bra, og hun trives i leiligheten hun deler sammen med flere venner. Natt til fredag 14. mars drar hun og noen venninner til nattklubben Maddox. Her møter hun Farouk Abdulhak, som hun senere forlater nattklubben med. Det er siste gang noen ser Martine i live. Bare kort tid etter blir hun funnet voldtatt og drept i kjelleren til leilighetskomplekset hvor Abdulhak bor. Abdulhak selv har rømt landet.

Marianne Vikås var en mange journalister som dekket drapet på Martine, og for et år siden bestemte hun seg for å skrive bok om saken. Hun har tilbrakt utallige timer med å intervjue personer i tilknytning til saken, og samle inn informasjon. Resultatet er blitt en svært viktig bok som ikke lar noen forbli uberørt.

Boken innleder med en rekonstruksjon av det siste døgnet i Martines liv. Videre leser vi om hvordan venninnene blir bekymret når hun ikke dukker opp i leiligheten de deler, om hvordan de fortvilet forsøker å få politiet i London til å foreta seg noe og de utallige meldingene de sender til Farouk Abdulhak med desperate bønner om å hjelpe dem med å lokalisere Martine. Vi får lese om hvordan foreldrene til Martine får beskjeden om at datteren er savnet, og senere er vi fluer på veggen da de får dødsbudskapet.

Vikås skildrer sorgen som rammer så mange, hardt og brutalt. Hun forteller om kampen for å komme gjennom hverdagen og kampen for at Martine skal få den rettferdigheten hun har krav på. Det er også viet egne kapitler til Faroul Abdulhaks oppvekst og liv. Boken er i det hele tatt veldig godt disponert. Her blir alle sider av saken belyst, og Vikås tegner absolutt ikke noe sort/hvitt bilde av mannen som alle antar står bak ugjerningen mot Martine. Tvert i mot lar hun informasjon og faktaopplysningene hun har samlet inn tale for seg selv, slik at hver og en av oss kan trekke våre egne konklusjoner.

Martine - Jakten på rettferdighet er til tider rystende lesning. Særlig den første delen av boken er vanskelig å komme igjennom, og jeg måtte flere ganger ta pauser før jeg orket å lese videre. Det er svært sterkt å lese om sorgen til Martines familie, og særlig er en scene med Martines far på et hotellrom i London gripende lesing.

"Foran ham hang det et stort speil. Han gransket sitt eget ansikt. Hadde han forandret seg like mye utenpå som inni disse dagene? Så kom brølet. Lyden må han ha hentet fra kroppens indre, så høyt og hult var det. Det var lyder han aldri før hadde hørt seg selv lage. Uling. Alt han hadde fortrengt for å være sterk fikk sitt utløp på stolen foran speilet. Det var som om de vonde tankene, sjokket og sorgen hadde transformert seg til sprengstoff, store kubber dynamitt, som nå eksploderte inni ham. Erkjennelsen. Martine var ikke mer. (...)Han ble sittende på stolen foran speilet og se på den vidåpne munnen helt til kroppen var tom for lyd."

Den handler om rettssikkerhet og rettferdighet. Om likhet for loven.Om storpolitikk og mektige interesser. Men Martine - Jakten på rettferdighet er også en bok om hvordan det føles å miste et barn, en søster eller en nær venninne på en brutal og sjokkerende måte. Det er en bok som får deg til å tenke og som bringer Arnulf Øverlands berømte linjer frem i lyset igjen: Du skal ikke tåle så inderlig vel...

(OBS; Det er ikke riktig å si at jeg elsket denne boken og at dette var "fantastisk lesing", som det står som definisjon på dette terningkastet. Men boken fortjener likevel dette terningkastet på grunn av blant annet innhold og oppbygging)

Bokelskerinnen intervjuer: Elias Palm

I dag er det veldig hyggelig å kunne ønske Elias Palm velkommen til bloggen min.

Foto: Ordfront Forlag/JKF Photo

Elias Palm er født og oppvokst i Sverige, og bor i dag i Malmø. Han gikk lenge i tanker om å bli jurist, og startet på jusstudier. Etter hvert fant han imidlertid ut at han heller ville studere medisin som sine foreldre.

I dag arbeider Palm som rettsmedisiner i Lund, og utfører ofte obduksjoner på oppdrag for politi og påtalemyndighet i Sverige. Han er ofte å finne som sakkyndig i rettssaker og underviser også på de medisinske studiene og på politihøyskolen i Sverige. Han virker også som modell.

Elias Palm har lenge visst at han hadde en kreativ åre. I mange år kjente han lysten etter å skrive, men han valgte å overse den. Til slutt klarte han ikke lenger å ignorere lysten og resultatet ble kriminalromanen Corpus Delicti, som utkom på svensk i september i fjor.

Corpus Delicti er den første boken i en ny serie om rettsmedisiner Ella Andersson i Stockholm, og her bruker Palm mye av kunnskapen han selv har ervevet seg gjennom sitt yrke. Ella har opplevd store tragedier i livet. Da hun var seks år døde faren i en brann og hun mistet barndomshjemmet sitt. Nå, tretti år senere, oppdager Ella plutselig et antikk bordur som er veldig likt et ur som pleide å befinne seg i det nedbrente huset hvor hun vokste opp. Det viser seg også snart at det finnes forbindelser mellom Ellas barndom og et nylig oppdaget lik.

Her kan du blant annet lese om hvordan Elias Palm har arbeidet frem romanen sin og hva han tenker om hvordan rettsmedisin blir fremstilt i andre kriminalromaner i dag.

Du utkommer med kriminalromanen Corpus Delicti på norsk denne uken. Kan du fortelle litt om romanen?

Jag har haft som målsättning att skriva en roman som grundar sig i en verklighet som jag kan känna igen i mitt arbete. Ritualmord och seriemördare förekommer ju nästan inte i verkligheten, men figurerar likväl frekvent i de flesta kriminalromaner. Inte heller börjar boken med det klassiska mordet, historien nystas istället försiktigt upp ur vad som verkar vara ett rutinartat ärende.

I korthet handlar boken till stora delar om att förstå sitt förflutna, som i huvudpersonens fall inte verkar ha varit så som hon fått berättat för sig. Hon kastas därför in i en privat utredning av händelser som ägde rum för mer än trettio år sedan och finner kopplingar till ett fall som utreds på hennes avdelning. Kopplingar som någon tycks vara angelägen om att hon inte finner. Eftersom jag ju arbetar som rättsläkare var det även viktigt för mig att läsningen inte uppfattas som stötande eller äcklig trots att jag beskriver vissa saker mycket detaljerat – det var en svår balansgång.

I romanen introduseres vi for rettsmedisiner Ella Andersson. Kan du fortelle litt om henne og hva som har vært viktig for deg når du skulle utvikle henne som din hovedperson?

Ella är en blandning av starka och kapabla kvinnor som jag mött under mitt liv. Hon är smart, duktig och dessutom medveten om det. Jag har velat skapa en karaktär som vågar ta för sig. Det är bara när det kommer till typiskt kvinnliga företeelser som hon känner sig obekväm.

Du arbeider, i likhet med din rollekarakter, også som rettsmedisiner. Var det inspirasjon fra eget yrke som gjorde at du satte deg ned for å skrive en kriminalroman og har du basert romanen på virkelige hendelser?

Nej, historien jag ville berätta kom jag på långt innan jag började arbeta som rättsläkare. Men däremot insåg jag snabbt att min arbetsplats och yrke gjorde ett utmärkt perspektiv att berätta den ur. Visst hämtar jag mycket från min arbetsvardag, men jag har inte tagit något specifikt fall med i berättelsen.

Mange kriminalforfattere har ikke en egen utdannelse innenfor de yrkene de skriver fra og som rettsmedisiner har du sikkert gjort deg noen tanker om hvordan ditt yrke blir beskrevet i kriminallitteraturen. Har du reagert på noe av det du har lest, og i så fall hvorfor?

Många gånger är författarna pålästa, men inte alla. Det är ju ett oerhört svårt och otillgängligt yrke att skriva om, så möjligheten för fel är närmast oändlig. De flesta av felen bygger på att de fynd som beskrivs inte ens kan ses vid en obduktion.

Du har uttalt at noe av ditt mål med Corpus Delicti er å få leseren til å se bortenfor det makabre, legge merke til detaljene og å se det du ser. Hvorfor synes du det er så viktig?

Jag får ofta frågan om hur jag kan arbeta med det jag gör: med de döda kropparna, blodet osv. Så för mig är det viktigt att läsaren förstår varför vi gör detta arbete och också att vi gör så oändligt mycket mer än bara obducerar.

Har du alltid båret på en drøm om å bli forfatter, og hvordan synes du det har vært endelig å kunne debutere?

Jag har alltid drömt om ett mera fritt och konstnärligt arbete och att nu kunna kombinera mitt vetenskapliga arbete som läkare med författarskapet känns naturligtvis underbart.

Hvordan er en vanlig skrivedag for deg, og hvordan får du tid til å virke som forfatter innimellom yrket som rettsmedisiner og modell? Har du tips til andre som drømmer om å få tid til å skrive i en travel hverdag?

Det är enkelt: man försummar sin familj, vänner och fritid. Nej, ärligt talat så tror jag det viktigaste är att bestämma sig för att fullfölja det man påbörjat. Innan man vet att någon faktiskt vill ge ut boken så är det ju extra svårt, något jag märker nu när jag skrivit en uppföljare. Det gick betydligt smidigare.

Det kommer ut et stort antall krimbøker i Skandinavia hvert år. Hva skiller din roman fra andre romaner i samme sjanger, og hvorfor skal leserne velge seg nettopp din bok?

Min bok skiljer sig från mängden framför allt på grund av mitt arbete. Jag har inte behövt förlita mig på andra ord eller research för att beskriva rättsläkarens arbete och detaljerna kring detta arbete. Läsaren ges i och med detta även ett unikt tillfälle att få korrekt information om en verklighet som mycket få personer har tillträde till. Vidare är historien inte heller fylld av de vanligt förekommande inslagen i form av ex seriemördare – främst för att dessa nästan bara förekommer i litteraturen.

Hvilke forfattere regner du som dine favoritter og hvem inspirerer deg mest?

Jag får erkänna att jag faktiskt inte hinner läsa särdeles mycket, men när jag läser så blir det gärna ex Paolo Coelho eller Carl-Johan Vallgren.

Hvis du kun skulle lese tre bøker denne våren, hvilke bøker ville du da velge deg?

Har jag tur och möjlighet kanske jag hinner läsa tre böcker denna våren, men det låter som en utopi. Vilka det i så fall blir…det har jag ingen aning om.

Kan leserne vente seg flere romaner med Ella Andersson i hovedrollen de neste årene?

Ja, Corpus delicti är den första i en serie av tre böcker som kretsar kring Ella Andersson. Jag var helt enkelt tvungen till att dela upp berättelsen i tre böcker för att det skulle bli hanterbart. Jag har just avslutat den andra boken, men historien är ju egentligen redan klar i mitt huvud…

Tusen takk for at du tok deg tid til dette intervjuet, Elias Palm.


Corpus Delicti fikk svært god mottakelse av anmelderne da boken ble utgitt i Sverige og det ble pekt på at historien var spennende og at karakterene var gode og troverdige. Vil du vite mer kan du besøke forfatterens hjemmeside her. Du kan også finne en liten smakebit fra boken her.


Og her er en boktrailer for romanen.

Repost: Love Letters of Great Men

I anledning Valentinsdagen, reposter jeg dette innlegget fra august i fjor. Det handler om en bok som inneholder en samling kjærlighetsbrev fra noen av historiens mest omtalte menn.

Love Letters of Great Men inneholder en samling kjærlighetsbrev skrevet av noen av verdens mest berømte personer gjennom tidene. Du kan lese Mozarts ord til sine kone, smektende kjærlighetserklæringer fra kjente diktere som Lord Byron og Mark Twain, og du kan oppleve hvordan Henrik den åttende kurtiserte Anne Boleyn:

"My heart and I surrender themselves into your hands, and we supplicate to be commended to your good graces, and that by abscence your affections may not be diminished to us, for that would be to augment our pain, which would be a great pity, since abscence gives enough, and more that I ever thought could be felt. This brings to my mind a fact in astronomy, which is, that the further the poles are from the sun, notwithstanding, the more scorching is the heat..."

Det var faktisk den første filmen basert på tv - serien Sex og Singelliv som bidro til at denne boken så dagens lys. I filmen leser Carrie kjærlighetsbrev fra en slik bok, ordene var så fengslende at seerne også gjerne ville lese boken og begynte å lete etter den. Men den fantes ikke.   På grunn av de overveldende tilbakemeldingene ga et forlag ut en lignende bok i mai 2008 og i november samme år kom altså Love letters of Great Men. Redaktør for boken, Ursula Doyle, hevder at denne boken også er inspirert av filmen.

Det som i hvert fall er sikkert, er at det er en fryd å lese diktene i denne boken. Jeg plukker den frem fra tid til annen bare for å nyte de mange perlene enkelte av brevskriverene har festet på arket. Og boken er super på en dag som denne - om ikke annet kan den gi inspirasjon til utforming av dine egne kjærlighetsbrev.

15 bøker

Fant denne utfordringen på labben sin blogg:

" Don’t take too long to think about it. Fifteen books you’ve read that will always stick with you. First fifteen you can recall in no more than 15 minutes. Tag 15 friends, including me because I’m interested in seeing what books my friends came up with.”

Jeg elsker å sette opp lister, så her er min liste over de 15 bøkene jeg husker best:

1. Margit Sandemo: Sagaen om Isfolket

2. Jan Deberitz: I Morgentåkedalen

3. William Golding: Fluenes Herre

4. Emily Brontë: Wuthering Heights

5. J.K. Rowling: Harry Potter and the Prisoner of Azkaban

6. Stephen King: On Writing

7. Shirley Jackson: The Haunting of Hill House

8.Jussi Adler - Olsen: Kvinnen i buret

9. Jo Nesbø: Sorgenfri

10. Tom Egeland: Stien mot fortiden

11. Karin Fossum: Se deg ikke tilbake

12. Andre Bjerke: De dødes tjern

13. Astrid Lindgren: Mio min Mio

14. Anne Rice: The Witching Hour

15. Carolina de Robertis: Det usynlige fjellet

Oppfordrer flere til å lage en lignende liste på sin blogg :) God helg alle sammen.

Bokanmeldelse: I sverdets tid av Jan Ove Ekeberg

Forlag: Juritzen
Sideantall: 385
Format: Innbundet
Utgitt: Januar 2011

Ikke siden Vera Henriksen har noen skrevet så spennende og vakkert fra middelalderen. Sigurd er bare fem år gammel da han blir tatt fra moren på Færøyene og brakt til Norge og birkebeinerkongen, Sverre. Han tjener som trell for kongesønnen Håkon. De to guttene blir venner og Sigurd knytter seg også til hirdmannen, Digre, som lærer dem opp i våpenbruk. Sigurds reise gjennom borgerkrigens Norge rundt 1200, fører ham ut i blodige slag, men han finner også kjærligheten, Solveig, på en gård nord i Gudbrandsdalen. Han vil skape sin egen slekt med henne. Men han glemmer aldri moren: Hvem er egentlig Sigurd? Hvor kommer han fra? I sverdets tid er en medrivende fortelling om jakten på egen tilhørighet – om det er mulig å elske en annen uten å kjenne seg selv? Rundt Sigurds skjebne, utspiller et større drama seg: Gjennom borgerkrigen mellom bagler og birkebeinere, kirkemakt og kongsmakt, vokser nasjonen Norge fram.
  
Svikter i nedslaget

I sverdets tid har god historisk koloritt og gode historiske detaljer, men mangler mye på språk og gjennomføring. Historien om trellsønnen Sigurd og kongssønnen Håkon hadde fortjent en mye bedre behandling enn det som tydeligvis er blitt dette manuset til del.

Det handler altså om Sigurd, som blir røvet fra moren sin som femåring og brakt til Norge. Her tjener han som trell på kongsgården til kong Sverre. Sigurd utvikler også et nært vennskap med kongssønnen Håkon, et vennskap som skal få stor betydning for ham senere i livet. Etter en dramatisk hendelse må Sigurd flykte fra kongsgården. Han møter bondedatteren Solveig, som skal få stor betydning for ham, og han er med på  hendelser som skal komme til å forme Norge.

Det er veldig tydelig at Ekeberg har lagt ned et solid arbeid for å få de historiske detaljene i denne romanen på plass. Jeg skal innrømme at jeg ikke er noen ekspert på tidsperioden han skildrer, men ut fra det jeg leser oppleves dette som autentisk. Det er også en meget innholdsrik og god ordliste bak i boken. Historien om Håkon og Sigurd og forholdet dem i mellom er også som skapt for drama og høy spenning. Alt skulle altså ligge til rette for en dramatisk og episk fortelling. Forlaget har også valgt en svært tiltalende forside, som skiller seg ut i mengden.

Romanen starter da også riktig så bra med en prolog som er akkurat passe spennende og pirrende til at leseren får lyst til å lese videre. I motsetning til flere av de andre passasjene i boken er den også godt skrevet. Men resten av boken lever ikke opp til dette. Spenningen uteblir og det samme gjelder mitt engasjement for historien. Hovedårsaken til dette er etter min mening å finne i tekstens oppbygning. 

For det første kommer vi aldri godt nok inn under huden på personene det skrives om. Vi blir presentert for dem, og får i rene og klare ord høre hva de tenker og hva de føler, men vi makter ikke å kjenne på dette selv. Ekeberg renner slik over av fortellerglede at han gjerne introduserer oss for tankelivet til flere personer gjennom åpningskapitlene i denne boken. Vi rekker ikke å slå oss til ro med Sigurd og komme innunder huden på ham, før det er Håkon Galen vi leser om. Og før vi har kommet under huden på ham, er vi plutselig hos kong Sverre. I enkelte scener veksler også perpektivet mellom flere personer, noe jeg opplevde som veldig forvirrende.

Personene i boken forblir ivage og vanskelige å få grep om. Det meste av det de føler staves ut direkte. Det skrives svært lite mellom linjene, og vi får lite eller ikke noe innblikk i personenes følelsesliv og tanker. Forfatteren burde brukt de første kapitlene på å bygge opp Sigurd for leseren, latt oss få komme skikkelig under huden hans og latt oss føle på hvordan det er å være Sigurd. Latt oss få føle på ydmykelsen en trell opplever, på tvilen og kvalene han innimellom lider. Latt oss se hvordan han dras mellom stolthet og rang. Isteden kastes vi fra person til person, fra scene til scene i et halsbrekkende tempo og rekker aldri å føle på hva vi er med på, før det er over.

Fremdriften treneres ved en rekke tilbakeblikk i teksten. Vi er knapt kommet i gang med en scene, før vi rives ut av nåtiden og transporteres tilbake i tid til en helt ny scene som så utspiller seg over flere sider. Jeg som leser vil gjerne være med hovedpersonene og oppleve de dramatiske tingene når de skjer, jeg vil ikke lese om dem som tilbakeblikk i etterkant. Dramatikken i teksten oppstår når vi, sammen med hovedpersonen, opplever det som skjer med det samme det skjer.

Scenene mangler også en gradvis oppbygning. De er altfor korte og handlingen drar altfor fort avgårde, mange av dem bærer nesten preg av å være synopsis heller enn en ferdig skrevet scene. Det gjelder i all hovedsak den første delen av boken. Vi rekker aldri å få fordøyd det som skjer, for ikke før har scenen begynt før den er ferdig. Et godt eksempel på dette er en dramatisk hendelse som finner sted mellom Håkon og Sigurd i kapittel åtte. Her kunne forfatteren med fordel ha utbrodert mye mer, både i forhold til det som skjer og i forhold til spenningen mellom karakterene, og ikke avsluttet alt så raskt som det han gjør.

Eksempel fra side 22:

En port ble åpnet for de to guttene og Digre nærmet seg Kongsgården. De red inn på tunet foran det største bygget, et langhust i tykt tømmer. Et titalls andre hus omkranset tunet.

            De red mot stallene

            Sigurd stelte for Stormen. Ga hesten vann og høy mens han striglet den og hvisket den i øret.(Her er vi plutselig i en ny scene)

            - Vi løper fra Håkon. Vi løper fra alle, vi er raskest, Stormen.

            - Du ter deg som en unge, Sigurd

            Sigurd hadde ikke hørt at Håkon var kommet opp bak ham.

            - Snakker du til hesten din? Du får være glad det bare er meg som hørte det. Og du kaller meg for skrythals.

            Håkon bermet.

            - Vi løper fra Håkon vi Stormen… Vi er raskest vi, Stormen…

            Sigurd snudde seg vekk.

            Hesten var en gave til kongen fra frendene i Svea... osv( Her er vi plutselig i gang med et tilbakeblikk)

I sverdets tid er etter min mening en bok forlaget burde ha gjort mye mer med før de i det hele tatt slapp den ut på markedet. Historien fremstår i den første halvdelen av boken som noe uferdig, og jeg forstår virkelig ikke at forlaget vil forfatteren så vondt at de lar dette gå i trykken før de har gått enda flere runder med manuset.

Å utgi en roman kan være en hudløs prosess og man har ofret tid, krefter og ikke minst følelser på boken sin. Dette vet de fleste forlag, og de har et ansvar for å sørge for at de ikke slipper forfatterne sine til ulvene før de har sikret at boken som utgis er et godt produkt. Den jobben synes jeg som sagt ikke Juritzen forlag har gjort godt nok med dette manuset. Og det er synd, for Ekeberg introduserer oss for en spennende og viktig del av vår historie. Jeg ville veldig gjerne føle med Sigurd og la meg rive meg i handlingen i boken. I det hele tatt hadde jeg utrolig lyst til å like denne boken og gi den mine beste skussmål. Men jeg må være ærlig.

Jan Ove Ekeberg er en sympatisk mann som har lagt ned et solid arbeid for å bringe de historiske faktaene frem i denne fortellingen, derfor burde også forlaget tatt jobben med å sikre at det språklige sto i stil til dette arbeidet og ikke gitt ut boken før den var best mulig. Og de burde i hvert fall ikke gjort fallet for forfatteren enda større ved å sammenligne ham med storheter som Ken Follett, Vera Henriksen og Sigrid Undset. Det i seg selv vitner om at enkelte konsulenter ikke har gjort jobben sin så godt som man burde forvente.

Jeg kommer likevel til å lese bok nummer to i denne serien, rett og slett fordi jeg tror forfatteren kan bedre. Den gode prologen og de historiske kunnskapene som finnes i denne romanen vitner om at det finnes noe her,noe som kan vokse og utvikle seg hvis bare redigeringstømmene er gode og stramme nok.

Boknyheter: Dylan-sang blir bok, omslaget til Bloodline er ute med mer

Her er et assortert utvalg boknyheter fra den siste tiden:

Nye verker av Dashiell Hammet er funnet
Femten tidligere uutgitte noveller skrevet av Hammet er funnet i Texas. Hammet er mest kjent for å ha skrevet Malteserfalken. Nå vil de uutgitte novellene finne veien til leserne. Flere av dem skal gis ut i krimmagasinet The Strand, og det foreligger også planer om å gi ut alle i bokform.

Selger stort takket være bokbloggere
E-bøker og bokbloggere gir uante muligheter for flere forfattere. Ungdomsforfatter Amanda Hocking er en av dem som opplever stort salg av sine bøker, som hun har utgitt selv. I januar solgte hun til sammen 450.000 eksemplarer av sine ni titler, og det er så godt at hun er inne på bestselgerlisten til The New York Times. Hocking har også fått markedsføringshjelp av godt leste blogger, som har anbefalt bøkene hennes til sine følgere og hun mener selv at det er en av hovedgrunnene bak suksessen.

Menn bør lære av romantikkbøker
Det mener forfatter Susan Elizabeth Phillips. Det er særlig de gode kommunikative evnene til heltene i disse fortellingene, som virkelige menn skal kunne dra nytten av. - De må klare å uttrykke nøyaktig hva de føler, sier Phillips og mener at god kommunikasjon er den beste valentinsgaven en mann kan gi til sin kjæreste.

Raser mot stenging av britiske bibliotek
Biblioteker over hele England må snart stenge dørene, og det får forfattere til å reagere.  Barnebokforfatter Julia Donaldson mener stengingen vil føre til at landet får flere analfabeter. - Det er utrolig kortsiktig å stenge bibliotek, fordi det ofte er her barna oppdager kjærligheten for bøker og for lesing og får utvidet sitt repertoar. (...) Barn er fremtidens voksne, sier Donaldson. En annen artikkel viser at utlån av barnebøker øker ved bibliotekene i England.

Flere bøker om sex i bibelen
John Gelius skapte store overskrifter da han ga ut sin bok Sex i bibelen i fjor høst. Nå kommer en  ny bok som også tar opp de erotiske sidene ved en av verdens mest leste bøker.Unprotected Texts: The Bible’s Surprising Contradictions About Sex and Desire er skrevet av Jennifer Wright Knust.

13 gode grunner blir film
Jay Ashers bok, som utkom på norsk i fjor høst, blir film. Universal har kjøpt rettighetene og Selena Gomez er tenkt å inneha en av hovedrollene.

Omslaget til Bloodline er sluppet
Bloodline er tittelen på Richelle Meads nye bok, som kommer ut i august. Nå er omslaget klart, og du kan se det her

A Song of Fire and Ice blir tegneserie.
Det er Bantam Books som har kjøpt rettighetene til å utgi George R.R. Martins store suksess i tegnet form. Tegneserieheftene skal utkomme månedlig og skal illustreres av Tommy Paterson. Første utgivelse blir senere denne våren, samtidig med at TV serien basert på bøkene lanseres.

Les en bok i ti minutter - redd forlagsbransjen!
Det er navnet på en ny kampanje startet av forfatter Sean Cummings. Cummings har beregnet at bransjen kan reddes om alle gjorde det til en vane å lese ti minutter før sengetid. Så langt er det opprettet en egen facebookside for kampanjen. En egen nettside er også på vei. 

Ny YA - serie fra Disney
Disney - Hyperion skal utgi fire bøker i en ny sci-fi serie skrevet ac Rachel Cohn. Beta er navnet på den første boken, som utgis høsten 2012. Handlingen i bøkene finner sted på øya Annex, det mest eksklusive stedet på jordkloden.  Disney - Hyperion står blant annet bak utgivelsen av serien Blue Bloods av Melissa de la Cruz.

Kvinner underrepresentert hos forlagene
Det er flere menn enn kvinner som pryder forsidene på bøkene som er å finne i bokhandelen, og årsaken er at menn ikke er interessert i det kvinner har å si. Det viser en undersøkelse nettsiden Vida har gjort. Bloggeren labben har startet sitt eget prosjekt for å lese flere bøker av kvinnelige forfattere. Det kan du lese mer om her.

Pris til Tiller
Carl Frode Tiller vant P2 lytternes romanpris for 2010 for sin bok Innsirkling 2. Juryen beskriver boken som viktig, peker på at den tar opp eksistensielle temaer og mener at Tiller skriver med feber.

Google - sjef skriver bok
Eric Scmidt, tidligere Google - sjef, jobber med en bok kalt Empire of the Mind: The Dawn of the Techno-Political Age.Boken er enda ikke solgt til noe forlag, men flere har meldt sin interesse og det er ventet at det vil bli auksjon om rettighetene.

Twin Peaks - skaper gir ungdomsserie
Mark Frost, som var med å skape kultserien Twin Peaks har solgt rettighetene til en ny ungdomsserie. Det er Random House som skal utgi trilogien, som får tittelen Will West: The Epic.  Første bok i serien. The Paladin Protocol, skal utgis i Amerika høsten 2012. Serien får en rekke overnaturlige innslag.

Dylan-sang blir barnebok
Sangen Blowin' in the Wind av Bok Dylan blir nå barnebok. Boken skal illustreres av Jon J. Muth og en CD med originalinnspillingen av sangen vil også følge med utgivelsen.

Satser på barnebøker
Dagbladet har bestemt seg for å gi økt fokus på barnebøker. En gang i måneden vil avisen ha egne sider med anmeldelser av barnebøker og bestselgerlister for disse. Jeg blir veldig glad hvis satsingen vår kan være med på å gi barnebøkene høyere status. Barn fortjener like god litteratur som voksne. Forfattere som tror at det er enklere å skrive for barn enn for voksne, tar altfor lett på jobben sier Marie Kleve, barnebokanmelder og bokansvarlig på Dagbladet.no til avisen.

Vil erstatte dagens bokavtale.
Kulturkomiteens leder, Gunn Karin Gjul (AP) vil ha en egen lov som hindrer prisdumping på bøker. Bokavtalen er en av bærebjelkene i norsk kulturpolitikk, men en boklov vil sikre mer stabilitet og forutsigbarhet for bransjen, sier Gjul til Dagbladet. Fredrik Wandrup har også skrevet kommentar om saken.
Hva mener du om saken? Er tiden moden for en egen lov som hindre prisdumping på bøker?