Ti bøker alle andre enn meg har lest

Jeg liker lister og følger etter andre bloggere, som labben og line, som har laget tilsvarende liste. Tanken er altså å liste opp de ti bøkene man føler at alle andre har lest, bare ikke en selv.

1. Sara Gruen: Vann til elefantene 

 Jeg har bare hørt flotte ting om denne boken, noe som var grunnen til at jeg kjøpte den på salg for 29 kroner tidligere i år. Planen var å lese den med en gang, men dit har jeg ikke kommet enda. Jeg har til og med lagt den på nattbordet for å huske at jeg vil lese den, og da jeg var på bokhandelfrokost i Oslo forleden, fikk vi til og med filmversjonen i gave fra det norske forlaget. Mange hint om at jeg snart må ta meg selv i nakken.

2. Tatiana de Rosnay: Saras nøkkel

Nok en bok som jeg har kjøpt på salg, men enda ikke kommet meg til å lese. Av en eller annen grunn har jeg fått det for meg at jeg må sette av flere timer før jeg går i gang med den, da den beskrives som en slukebok. Jeg tør heller ikke lese den på toget, da jeg har hørt at den skal være veldig trist.

3. Jane Austen: Fornuft og følelse

Jeg har ikke tall på alle de gangene folk ser forskrekket på meg når jeg innrømmer at jeg ikke har lest denne boken, ja faktisk nesten ikke lest noe av Austen i det hele tatt. Dette er enda en bok som står i bokhyllen og venter på å bli lest, og som jeg skulle ønske jeg hadde startet på for lenge siden. Planen var å lese den som en av tolv klassikere jeg skulle ta for meg i år, men jeg ligger litt etter på det punktet.

4. Kathryn Stockett: Barnepiken

Jeg fikk denne boken i bursdagsgave samme året som den kom ut, og den har vært på lånetur ut til flere. Jeg har imidlertid ikke kommet til den enda. Dette er også en bok som jeg har innbildt meg er av en slik art at jeg må sette av flere timer slik at jeg kan lese den i et strekk, og da blir det vanskeligere å plukke den opp.

5. Stephen King: The Stand

Som stor Stephen King - fan er jeg flau over å si at jeg enda ikke har lest det, som av blodfansen regnes som hans store mesterverk. Men når det er så mange bøker man vil lese, er et sideantall på over tusen sider litt avskrekkende. Men snart, snart skal jeg gå i gang. Dette er nemlig også en bok som står på vent i bokhyllen min.

6. Paulo Coehlo: Alkymisten

Jeg har ikke lest en eneste bok av Coehlo, men det frister heller ikke. Årsaken tror jeg ligger i at jeg så en dokumentar om ham for flere år siden, hvor det ble forklart om hans påvirkningskraft på unge piker da han var yngre. Jeg fikk litt avsmak for forfatteren da, fikk litt sektfølelse, og har unngått bøkene hans siden.

7 Anne B. Ragde: Berlinerpoplene

Ragdes bøker fra Neshovd står også pene og uleste i bokhyllen her hjemme. Trofast ønsket jeg meg dem til flere bursdager, ønskene mine ble oppfylt, men å lese dem er det blitt dårlig med.

8. Haruki Murakami: Kafka på stranden

Dette er virkelig en bok jeg opplever at alle andre enn meg har lest, nesten så jeg føler at jeg ikke kan kalle meg litteraturinteressert og ikke ha lest Murakami. Men det har aldri fristet noe særlig. Og jeg er heller ikke veldig flink til å plukke opp asiatisk litteratur. Kanskje noe jeg bør utfordre meg på til neste år.

9. John Irving: En bønn for Owen Meany

Det er nesten litt ironisk det at jeg ikke har lest Irving. Min samboer leser svært lite bøker, men Irving har han lest det meste av, og dette er en av favorittene. Jeg på min side har aldri lest en eneste Irving - bok, noe han ikke kan begripe. Jeg føler meg snart tvunget til å gi meg i kast med denne ( ja  jeg har kjøpt inn denne også, men den har stått i bokhyllen ulest i flere år. )

10. Harper Lee: To Kill a Mockingbird


Enda en bok som står på min kjæres favorittliste, men som jeg ikke har lest. Ikke så vanskelig å forstå hvorfor det er så lite litteraturdiskusjoner her hjemme. Men den står i bokhyllen og roper på meg.

Jeg innser, etter å ha lest igjennom dette innlegget at det egentlig burde ha blitt kalt "Ti bøker som alle andre enn meg har lest, men som står i bokhyllen og venter på meg." Eventuelt "En bokshopoholikers dårlige samvittighet". " For å bøte på den samvittigheten vil jeg utfordre dere lesere: Jeg skal lese en av disse bøkene i løpet av oktober. Hvem av dem bør jeg ta frem? Den boken som får flest stemmer innen mandag, blir valgt. Murakami og Coelho står ikke i bokhyllen, så de inngår ikke.

Bokanmeldelse: Den hvite dronningen, Philippa Gregory

Forlag: Bazar
Sideantall: 410 (Innbundet)
Sjanger: Historisk roman
Utgitt: Første gang i 2009, i Norge 5. september 2011
Kilde: Anmeldereksempar
Verdt å vite: Gregory har tatt doktorgraden sin på litteratur fra 1800-tallet, og skrev sin første roman Wideacre rett etter at doktorgraden var avsluttet. Gregory har utgitt 27 romaner så langt, og har også skrevet for barn. Den hvite dronningen er første bok i en planlagt serie.

Den hvite dronningen er første bind i en trilogi om mektige kvinner under Rosekrigene (1455-1485). De ble utkjempet mellom to forskjeller grener av slekten Plantagenet, som regjerte i England før Tudorene. Elizabeth Woodville, den hvite dronningen, var den første kvinnen av folket som giftet seg inn i en kongelig familie. Hun var blendende vakker og svært ambisiøs. Som ung enke med to små sønner fanger Elizabeth den ferske kongens interesse og gifter seg med ham i all hemmelighet. Ryktene sier hun brukte magi for å tiltrekke seg ham. Hoffet forakter henne, men Elizabeth vokser med oppgavene og blir etter hvert en elsket dronning. Men hun vet også å plassere familien i viktige posisjoner, og hennes to sønner blir sentrale figurer i et mysterium som til dags dato ingen historikere har klart å finne svar på: Hva skjedde med guttene da de ble holdt fanget i The Tower of London? Den hvite dronningen er en historie om makt og intriger, om allianser og spill i kulissene, men også om kjærlighet og sterke familiebånd.

Kongelig underholdning (Mulige spoilere)

Philippa Gregory har blitt et kjent navn for boklesere over hele verden for sin evne til å gjøre historien levende. Hun er særlig kjent for sine bøker om det britiske kongehuset, et kongehus som har en lang og svært blodig historie. Den hvite dronningen er første bok i en serie hvor hun skriver om slekten Plantagenet.

Det er midten av 1400 – tallet og England er preget av krig. Huset Lancaster kriger mot huset York om hvem som skal ha retten til å sitte på tronen av England. Edvard IV, som tilhører huset York, er den foreløpige regenten. Edvard finner en spesiell alliert i den vakre enken Elizabeth Woodville.

Elizabeth påkaller kongens oppmerksomhet, da han er på visitt i hennes hjemtrakter. I utgangspunktet er Elizabeths mål å vinne tilbake de landområdene hun har mistet etter sin mann, men kongen faller pladask for henne. Snart er Elizabeth dronning, men det blir ikke en rolig tilværelse i et land hvor mange streber etter å komme til makten. Det kongen heller ikke vet er at Elizabeth stammer fra en familie med aner til elvegudinnen Melusina, og kvinnene her vet å benytte seg av magi for å få det slik som de ønsker.

Historien til de britiske monarkene er lang, og krigene som er blitt kjempet om Englands trone er mange. I denne boken dreier det seg om det som har fått navnet Rosekrigene. Vi følger denne perioden i Englands historie gjennom Elizabeth Woodvilles øyne. Dette er en tid hvor man ikke vet hvem man kan stole på, hvor selv ens beste venn kan komme til å dolke en i ryggen og hvor man uten lov og dom plutselig kan befinne seg under øksen til en bøddel. Renkespillet i denne boken får selv den mest intrigefylte såpeopera til å blekne. Her er alle involvert i allianser og komplotter, og alle har sin egen kake å mele.

Elizabeth Woodville skildres som en meget sterk og bestemt kvinne som ikke lar seg plukke på nesen, selv ikke av sin konge. Hun vet hva hun vil og kjemper for det som er hennes. Gregory har selv sagt at hun syntes Elizabeth var en bemerkelsesverdig kvinne, og det må hun virkelig ha vært. Slekten hennes må ha skilt seg ut ved det engelsket hoffet. Jeg fikk veldig lyst til å lese mer om henne etter at denne boken var lukket.

Det hersket også mange myter om trolldom og hekseri i Elizabeths familie, og hennes mor ble anklaget for trolldomskunst. Disse mytene er gitt en sentral plass i romanen, nesten så det av og til kan bli litt mye av det gode. Gregory fremstiller det som om det var trolldom som gjorde Elizabeth til dronning, og magi som ga henne sønnen Edvard og sørget for å vingestekke motstanderne av kongefamilien når det var påkrevet.

"Hva kommer jeg til å få?" spør jeg henne. "I enden av dette snøret ditt? Hva slags stor fisk kommer jeg til å fange?" Hun smiler til meg og legger en hånd på kinnet mitt. "Alt hjertet ditt begjærer", sier hun vennlig. "Jeg oppdro deg ikke til å bli en fattig enke."

Elizabeth Woodville og hennes samtidige blant den britiske overklassen må ha levd et meget spesielt liv. Det er vanskelig å sette seg inn i den hverdagen de har hatt, men jeg synes Gregory får fint frem noen av de tingene man måtte venne seg til når man tilhørte det britiske hoffet.

Jeg setter fra meg kronen for å spise, og setter den på meg igjen mellom hver rett. (...) For å beskytte meg mot nysgjerrige blikk, kneler grevinnen av Shrewsbury og grevinnen av Kent ved siden av meg og holder opp et slør når jeg spiser.

Språket i boken er varierende. Gregory er god når hun skildrer stemminger og hverdagslige situasjoner, men så snart hun skal beskrive kjærlighetsscener og møter mellom Elizabeth og hennes kongelige mann, glipper det over i klisjeer man helst finner i rendyrkede kjærlighetsromaner.

(...)kroppen hans er perfekt. Jeg betrakter ham tilfreds, slik en hestehandler ville betraktet en vakker hingst. Han er høy og slank, musklene hans er harde, brystet hans er bredt, skuldrene hans er sterke. Han smiler til meg og hjertet mitt gjør et byks for ham. "Du ser ut som du kunne tenkt deg å spise meg", sier han. "Det kunne jeg", sier jeg. "Jeg aner ikke hvordan jeg skal stille mitt begjær etter deg. Jeg tror jeg må holde deg fanget og fortære deg i skiver, litt hver dag."

Det er godt mulig at Elizabeth Woodville var en meget ildfull kvinne, men med tanke på hva som var kvinneidealet på denne tiden synes jeg det virker rart at hun er så direkte når det kommer til å gi uttrykk for sine lyster overfor kongen. Dette var vel heller snarere ting som kvinnene ikke så ofte satte ord på når de var sammen med en mann.

Gregory har sagt at denne boken er en av hennes mest faktabaserte, og det synes. Jeg falt tidvis av når hun begynte å ramse opp utfallet av ulike slag. Faktaopplysningene kledde teksten best når de ble puttet inn i samtaler og tankestrømmer. På den måten er det ingen sak å lære om det britiske monarkiet.

Det blir også gitt en forklaring på hva som skjedde med de to prinsene i tårnet, en myte ingen historiker så langt har klart å løse. Gregorys løsning er den mest romantiske, og jeg forstår hvorfor hun har ønsket å velge den, selv om det i samtiden ble hevdet at dette i hvert fall ikke hadde skjedd. Men måten hun argumenterer for sin løsning på, gjør at den virker veldig troverdig.

Mine innvendinger til tross: jeg slukte boken. Den hektet meg i flere timer, og etter at den var ferdig kjente jeg sterkt behov for å lese mer om Elizabeth Woodville og tiden hun levde i. Og ikke minst lese videre i denne serien. Jeg liker også at Gregory har skrevet dialoger som er lette å lese for en bokleser i dag, samtidig som de har et gammeldags preg over seg.

Omslaget til boken er nydelig, og jeg liker at forlaget har lagt inn et "tråd-bokmerke" i den. Det skulle jeg gjerne opplevd i flere bøker.

Den hvite dronningen er en spennende og interessant roman for dem som er glade i historiske romaner med rojalistisk innhold og en god dose renkespill og kjærlighet. Jeg koste meg. En annen ting som blir spennende med denne serien, er at hun i hver eneste bok gir oss synsvinkelen til en annen person. I neste bok får vi lese om den samme perioden gjennom øynene til Lady Margaret Beaufort. I boken etter der er det moren til Elizabeth Woodville det dreier seg om. Bok fire og fem, som Gregory har annonsert kommer, tar for seg ytterligere to andre synsvinkler. Det er bare å glede seg.


Andre anmeldelser:
Anitas bokblogg
Medieval Bookworm
Tudor Book Reviews


Philippa Gregorys hjemmeside finner du her.

Smakebit på søndag #37: The Rose Garden

Smakebit på søndag er en fast spalte som organiseres av Ladybug på Flukten fra Virkeligheten. Her deler vi noen setninger fra en bok vi for eksempel leser nå.

Min smakebit denne uken er hentet fra boken The Rose Garden av Susanna Kearsley

I lost my only sister in the last days of November. It's a rotten time to lose someone, when all the world is dying too and darkness comes on earlier, and when the chill rains fall it seems the very sky is weeping.

Sitatet representerer starten på boken. The Rose Garden beskrives som både en spøkelseshistorie og en kjærlighetshistorie. Jeg var i veldig humør til en slik bok i går kveld, så da ble det denne. Kearsley har også fått veldig gode anmeldelser av andre bloggere jeg leser.

Vil du være med på Smakebit på søndag?

* Åpne boken du leser i nå og finn et par setninger som du kan dele med leserne av bloggen din(vær forsiktig, ikke del setninger som kan avsløre for mye da det kan ødelegge for de som ønsker å lese boken). Hvis du ikke har en egen blogg så kan du dele en smakebit fra boken du leser i kommentarfeltet under posten hos Mari.

* Skriv en liten bloggpost med en link tilbake til dette innlegget hos Mari, og deretter legger du igjen en link til din egen bloggpost i inLinkz oversikten hos henne. 

God søndag :)

Gode terrorthrillere

Tre debutanter har i høst skrevet tre bøker med terrorisme som hovedtema. Felles for alle bøkene er at de er gode, og bøker du kan lære noe av.

Da jeg tidligere i år så at forlagene skulle gi ut flere spenningsromaner i høst med terror som tema, var min første tanke at disse ville jeg lese. Vi er ikke bortskjemt med slike romaner på norsk, men flere vil nok huske Ulvenatten av Tom Egeland og Tom Kristensens Dødsriket. I vår debuterte dessuten Gunnar Høgstmyr med Gi meg et sverd.

Men så kom 22. juli, og alt det man tidligere har lest mellom en bokperm  eller i en avisreportasje fra et land langt borte ble virkelig. Skremmende nært og virkelig. Tanken om å lese om terror var fjern for meg, bare det å lese virket fjernt.

Nå er det litt over to måneder siden de ufattelige hendelsene i Oslo og på Utøya fant sted, og jeg har lest tre bøker om terror. Tre gode bøker om terror. Hvorfor? Jo, fordi jeg tror vi har godt av å bli minnet litt på hva som er virkeligheten i verden i dag. Vi har i lang tid vært skjermet for slike hendelser i Norge, det er vi ikke lenger. Og nettopp derfor er slike bøker viktige, mener jeg. Fordi de hjelper oss å forstå og tilegne oss kunnskap om et tema som for mange kan virke komplekst.

Det er også skremmende hvor presise forfatterne har vært i sine fortellinger. Olav Rokseth skriver i sin bok, Et spørsmål om beskyttelse, at en bilbombe utenfor regjeringskvartalet kan være noe terrorister vil benytte seg av. Dette skrev han altså før bomben i Oslo var et faktum.

Tom Bakkeli skrev at Osama Bin Laden ble drept, før drapet virkelig hadde funnet sted. Dette førte til at han måtte skrive om hendelsen i boken sin.

Rikard Spets har skrevet om en stor trussel mot den vestlige verden, som kan virke søkt, men som likevel kanskje ikke er det, om man tenker på hva terroristene er i stand til i dag.

Men for å ta hver bok for seg:

Olav Rokseth var den første som debuterte med sin roman Et spørsmål om beskyttelse. Her møter vi religionshistorikeren David, som blir kontaktet av PST etter at en imam er blitt skutt og drept av en snikskytter i Oslo. PST sender David til Libanon og her blir han nødt til å konfrontere gamle traumer.

Hun hadde ofte lurt på hva som ville bli det første målet. (...)Hun holdt et knapp på regjeringskvartalet. To biler. Varebiler. Først en som sprengte seg vei gjennom sperringen. Så bilen med den store ladningen. Det var derfor hun jobbet tolv timer i døgnet. I snitt. Så den varebilen aldri ble fylt med sprengstoff.

 Rokseth skriver med innsikt og stor kunnskap om temaet han behandler i boken. Jeg lærte mye nytt, ikke minst om islam. Boken er spennende, sidene vendes lett. David Anderson er et spennende bekjentskap. Det er befriende å lese en krimimalroman hvor hovedpersonen ikke er politibetjent. Riktignok har han, som flere andre karakterer i krimromaner, dype sår han bærer på. Men jeg synes Rokseth har løst dette godt likevel. Og slutten var ikke slik jeg ventet meg den. En av de bedre krimdebuter jeg har lest.

Rikard Spets var nestemann til å debutere i slutten av august med Allahs tårer. Spets sa opp jobben sin for flere år siden, for å vie seg helt til skrivingen av denne boken. Det er forståelig, når man ser hva han har prestert. Resultatet er nemlig blitt en drivende god thriller jeg hadde vanskeligheter med å legge fra meg. Her kobles eldgammel fortid sammen med et terroristplot fra nåtiden, og i sentrum av alt sammen står den norske marinejegeren Angus Storm.

Da Storm vendte seg mot kulpen, hadde han et vemodig uttrykk i ansiktet. Kanskje var det fordi han måtte forlate stedet før han fikk sett hvor elven endte, eller fordi han visste at det han nå skulle ut på, kom til å bli hans siste oppdrag.

Spets imponerer når det gjelder detaljkunnskapen i boken, det er ikke tvil om at han har gjort grundige forundersøkelser på det meste han skriver om. Av og til kan det bli litt for detaljrikt for meg, spesielt i bokens mest spennende scener. Samtidig tror jeg dette er noe som vil trekke de mer beleste thrillerleserne mot boken.

Allahs tårer er temmelig brutal og rå, her er det mange maltrakterte kropper og hendelser som skilles litt vel direkte. Men boken er likevel en debut Spets kan være veldig stolt av. Allahs tårer er gjennomarbeidet og god. Jeg tror mange thrillerlesere vil like å stifte bekjentskap med Angus Storm.

I starten av september ble Terrorjegerne av Tom Bakkeli lansert. Bakkeli har tidligere skrevet flere suksessrike dokumentarbøker, men dette er hans skjønnlitterære debut. I Terrorjegerne får vi vite at Osama Bin Laden er død, men Al-Qaida er likevel ingen sovende organisasjon. Under ledelsen av Sharouz planlegges et terroristangrep som skal endre verdensordenen, et angrep med biologiske våpen som vil komme til å ta et stort antall menneskeliv. De norske spesialagentene Bjørnar, Raheel og Mags må gjøre alt de kan for å forhindre at noe slikt skal skje i det som får navnet Operasjon Uranus.

Aksjonene på Vemork var Mags' favorittoperasjon, og han hadde lært mye av dem. Først og fremst ga det ham det ekstra påfyllet av energi han trengte for å utføre spektakulære oppdrag. Eksempelet til tungtvannsgjengen sto sterkt i de norske spesialstyrkene, og Mags mente det hadde mange likhetstrekk med Operasjon Uranus.

Terrorjegerne er også en spennende thriller som som bærer preg av at forfatteren har dyp innsikt og kunnskap i de temaene han skriver om. Det er ikke vanskelig å se at Bakkeli tidligere har skrevet dokumentarer, for boken minner tidvis om en dokumentar. Det er mange parallellhistorier, korte kapitler og et fint driv gjennom hele boken. Av og til kan det kanskje bli litt mange detaljer, men samtidig er også de mange detaljene noe som bidrar til å opprettholde spenningen for meg som leser. Det er nemlig ikke bare spørsmålet om de norske spesialagentene vil klare å forhindre terroristene i å nå sitt mål som engasjerer meg, jeg synes det er vel så spennende å tenke over hvilke faktaopplysninger i handlingen som er hentet fra virkeligheten. Jeg vet at Bakkeli er en dyktig journalist som sitter på mye informasjon om temaet han skriver om i denne boken, og da fryser jeg tidvis på ryggen over informasjonen han kommer med. Som for eksempel dette:

Han hadde fått vite fra kolleger i E-tjenesten og i Politiets sikkerhetstjeneste at det blant den lovlydige og velintegrerte delen av innvandrerbefolkningen fantes imamer som var sendt fra Iran og andre land for å forkynne hat mot norske og vestlige verdier. Han visste også at det var både sovende og aktive al-Qaida-celler i Norge. Noen av dem befant seg nettopp i Groruddalen.

Enkelte av personene i boken og det de kommer ut for minner også om virkelige personer. UDs Frithjof Aalvik kan på noen punkter minne litt om Treholt. Jeg savner litt dybe i enkelte av karaktertegningene, og mer spenning på det indre plan hos disse. Men Terrorjegerne er absolutt en godkjent debut som underholder leseren og som man kan lære noe av.

Ved siden av debutantene Rokseth, Spets og Bakkeli, kommer også forfatter Ørjan N. Karlsson med en ny spenningsroman i høst hvor terror er et av temaene. Den har fått navnet Fredsmekleren. Ti prosent av inntektene for hver solgte bok her vil gå til Norsk Folkehjelp sitt arbeid i Norge og internasjonalt.


Noen andre norske forfattere som har skrevet om terror som tema:
Stein Morten Lier: Bizniz 
Tore Oksholen: Smertegrensen

Bokanmeldelse: Fantomsmerte, Thomas Enger

Forlag: Gyldendal
Sideantall: 397 (Innbundet)
Utgitt: August 2011
Kilde: Kjøpt
Verdt å vite: Bok nummer to i serien om nettjournalisten Henning Juul. Serien skal bli på i alt seks bøker, og filmrettighetene er solgt.

Finner du ut hvem som har lurt meg, så skal jeg fortelle deg hva som skjedde den dagen sønnen din døde. Det er beskjeden krimjournalisten Henning Juul får fra den fengslede ekstorpedoen Tore Pulli. Han hevder han er uskyldig dømt for drap, og vil at Henning skal finne den egentlige morderen.Sannheten har aldri vært viktigere for Henning Juul. Og for å finne den, må han bevege seg langt inn i en myteomspunnet og ugjennomtrengelig verden. Samtidig som Henning avdekker flere spørsmål enn svar, er han usikker på om Pulli er til å stole på.Snart går det opp for ham at han må avsløre ikke bare én, men flere drapsmenn. Drapsmenn som aldri har vært farligere.

Fengende krim

Det er alltid en viss spenning involvert når en forfatter kommer ut med bok nummer to. I Engers tilfelle er det bare å konstatere at Fantomsmerte etter min mening er nok et steg opp fra den forrige, Skinndød. Jeg storkoste meg!

Tore Pulli, eks-torpedo, sitter fengslet - dømt for drapet på Jocke Brolenius. Ankesaken til Pulli skal snart opp for retten, og Pulli hevder sin uskyld. Han kontakter Henning Juul og sier at dersom Juul kan klare å finne bevis for hans uskyld, vil Pulli fortelle Juul hvem som tente på leiligheten hvor hans sønn omkom. Juul klarer ikke å si nei til en slik forespørsel, men jakten på hvem som virkelig drepte Brolenius skal bli svært farlig. Både Brolenius og Pulli tilhørte et belastet miljø, og her er man ikke glade for at journalistene begynner å snuse på saken igjen.

Det er to ting som er viktig for meg når jeg leser krim. Aller først at historien er spennende. Jeg elsker bøker som gjør at jeg bare må lese en side til, og så enda en helt til boken er ferdig lest og klokken er blitt 3 på natta. Bøker hvor jeg ikke klarer å gjennomskue plottet under lesing, og hvor løsningen ikke åpenbarer seg for meg før på de siste sidene. Jeg er også opptatt av hovedpersonen. Det må være en karakter som engasjerer meg, en karakter jeg ønsker å følge, som jeg heier på og sympatiserer med.

Fantomsmerte har alle disse egenskapene. Etter de innledende kapitlene, tok det ikke lang tid før jeg var skikkelig hektet og boken forsvant i stor fart.

Et sted langt borte ljomer en sirene. Det er alltid en sirene et eller annet sted, tenker han, alltid noens liv som til evig tid vil bli forandret av noe som skjer i akkurat dette øyeblikk. Det er ingen automatikk i at vi får lov til å lukke og åpne øynene en gang til. Tingenes orden kan opphøre når som helst.

Fantomsmerte består av flere parallellhistorier, og vekslingen mellom disse bidrar til å holde lesegleden oppe. Aller mest engasjerende er selvsagt Juuls egen historie. Han har vokst som karakter fra forrige bok, og selv om han fortsatt bærer på dype sår virker han å ha kommet seg litt siden Skinndød. Vi får gjensyn med den spesielle naboen hans, og blir bedre kjent med Juuls rival Iver Gundersen.

Det burde ikke gjøre så vondt, tankene om Nora og Iver. Ikke nå lenger. Men han klarer ikke å stanse flodbølgen som treffer ham i brystet, hver gang. Det er ikke bare å viske henne vekk som en skrivefeil.

Et annet spennende bekjentskap er den TV2 - ansatte Thorleif Brenden. Enger lykkes godt i å skildre hans kvaler og opplevelser, og jeg synes det er troverdig hvordan han vikles inn i hovedhistorien. Jeg så ikke den komme. Forøvrig en artig ide å kalle et knivsliperi for "Skjerpings".

Jeg var spent på å lese Fantomsmerte etter at Skinndød var ferdig lest. Jeg er utålmodig etter å få sette meg ned med Blodtåke. Det blir en lang ventetid frem mot 2012 og neste bokutgivelse.



Thomas Engers hjemmeside finner du her.

Bokelskerinnen intervjuer: Thomas Enger

I dag er jeg veldig glad for å kunne ønske Thomas Enger velkommen til bloggen min.

 (Foto: Rolf M. Aagard)

Thomas Enger er først i Oslo, men vokste opp på Jessheim. I dag har han flyttet tilbake til fødebyen, hvor han bor sammen med kone og to barn. Enger har grunnfag i idrett og mellomfag i historie, og er også utdannet journalist. Det er sistnevnte som skulle bli karriereveien hans, og han arbeidet som journalist i Nettavisen i ni år.

Enger har alltid båret på en drøm om å skrive bøker og komponere musikk. I 2008 tok han sluttpakke fra Nettavisen og begynte aktivt å arbeide for å realisere drømmene. I flere måneder arbeidet han med skissene til det som skulle bli krimserien om nettjournalisten Henning Juul, før han kontaktet Gyldendal forlag med ideen. Forlaget likte godt det Enger presenterte for dem, og etter en skriveprøve ble han antatt med beskjeden om at dette kanskje var det beste krimmanuset de hadde mottatt fra en debutant noensinne.

I 2009 lå Skinndød klar i butikkene, den første boken i en serie på seks bøker. Krimserien er så langt solgt til 17 land, og Skinndød har ligget flere uker på bestselgerlistene i Danmark. På verdensbasis har boken solgt 100.000 eksemplarer. Foruten å skrive krim arbeider Enger med en historisk musikal og en barnebok.

Denne høsten er bok to i serien om Henning Juul, Fantomsmerte, ute i butikkene i Norge.

I Fantomsmerte møter vi eks-torpedoen Tore Pulli, som sitter fengslet for et drap han hevder han ikke har begått. I sin kamp for å bli renvasket, kontakter Pulli Henning Juul. Han forteller at dersom Juul kan hjelpe til med å bevise hans uskyld, vil han fortelle hvem som var ansvarlig for brannen som drepte Juuls sønn.

I dette intervjuet kan du blant annet lese om hvordan Thomas Enger fikk ideen til denne romanen, og hvordan han opplever den store suksessen krimserien hans så langt har hatt.

Du har nylig kommet ut med en ny bok i serien om Henning Juul, Fantomsmerte. Kan du fortelle kort hva denne boken handler om?

Fantomsmerte fortsetter der Skinndød slapp. Henning Juul har gått en sommer uten å finne et eneste svar på spørsmålet om hvem som tente på leiligheten hans. Men en dag blir han kontaktet av eks-torpedoen Tore Pulli, som sitter fengslet for et drap han påstar at han ikke har begått. Pulli sier til Juul at hvis du kan finne ut hvem som skulle ha sittet her inne istedenfor meg, så skal jeg fortelle deg det jeg vet om brannen i leiligheten din.

For Juul blir det en bekreftelse på det han har visst hele tiden, at det var noen som tente på, at det er noen som vet noe. Så han kaster seg over Pullis sak, en sak som viser seg å være svært vanskelig å få hull på. Ikke bare har Pulli mange beviser mot seg, han er også en mann det er vrient å stole på. Og snart oppdager Henning at det ikke bare er en snakk om én ukjent drapsmann, men flere. Drapsmenn som aldri har vært farligere enn det de er nå.

Hva har vært det vanskeligste i arbeidet med denne boken, og hva er du mest stolt av i forbindelse med boken?

Det vanskeligste har vært å få hull på plottet. Jeg var litt for ambisiøs da jeg begynte på denne boken. Jeg hadde nok et behov for å imponere, siden det hadde gått så godt med den første, og jeg la ut en rekke plotelementer det viste seg å bli vanskelig å få til å gå opp. Så jeg måtte gå noen lange, tunge runder med plottet, barbere vekk de unødvendige og kompliserende tingene, og så dyrke det jeg satt igjen med.

Det jeg er mest stolt av, er å faktisk være her i bokhøsten 2011 med bok, med tanke på alt som skjedde med Skinndød og denne serien jeg skal skrive, med alt presset det førte med seg. Å sitte å skrive på materiale du vet skal bli gitt ut i for eksempel England og USA, kan fjerne nattesøvnen fra noen hver. Men jeg klarte det altså, og det er jeg veldig godt fornøyd med. I tillegg er jeg ett hundre prosent sikker på at jeg er blitt en bedre forfatter.

Det handler blant annet om torpedoer. Hvor har du hentet inspirasjon til temaene du skriver om i denne boken, og gjør du mye forundersøkelser før du setter deg ned for å skrive?

Nå er det en stund siden ideen til akkurat denne boken kom, jeg planla jo hele bokserien om Juul før jeg begynte å skrive på den, så akkurat hva som var inspirasjonen til akkurat disse karakterene, husker jeg faktisk ikke. Men jeg henter inspirasjon alle steder fra, og de begynner ofte med spørsmålet "hva om". Hva om noen som sitter i fengsel, vet noe om det som skjedde med Henning Juul? Hva om denne personen faktisk er uskyldig? Sånn kan jeg begynne å spinne en historie ut fra, men det er bestandig en blanding av research i forkant og research underveis.

I mange tilfeller må jeg skrive ut scenene for å forstå hva jeg trenger å vite mer om, hvordan det ser ut i en celle, på et møterom i fengselet, hvilke rutiner politiet har i gitte situasjoner - slike type ting. Så det er en ganske dynamisk prosess der jeg forandrer på mye underveis.

Krimjournalisten Henning Juul er, som sagt, hovedpersonen i krimbokserien din. Hva var viktig for deg når du skulle etablere og utvikle ham som karakter, og finnes det mye av deg i Juul?

Det viktigste var å gjøre Henning så virkelig og levende for meg som mulig. En av tabbene jeg hadde gjort i mine tidligere forsøk på å skrive bøker, var at jeg aldri skrev om noe jeg virkelig hadde peiling på. Så jeg gjorde Henning til en nettjournalist, noe jeg selv har vært i mange år. Han bor der jeg bor, deler noen av interessene jeg har, men han er nok (dessverre) en mye bedre journalist enn det jeg noen gang var. Og det er ganske morsomt, faktisk, å leve ut mine egne ambisjoner som journalist gjennom Henning.

Du ble lansert med brask og bram i fjor, og Gyldendal hevdet at Skinndød kanskje var det beste manuset de hadde mottatt fra en debutant. Boken har også fått fine anmeldelser og har solgt godt, ikke minst i utlandet. Hva tenker du om å komme med en ny bok i kjølvannet av dette?

Jeg var så vidt innom dette i et tidligere svar, og det er klart at en så stor suksess fører jo et visst leveringspress med seg. Men jeg kan jo ikke være lei meg for det, det er jo akkurat det jeg har drømt om i så mange år, og jeg vil ikke ha det på noen annen måte heller. Jeg liker det presset, å vite at jeg er nødt til å levere. Det fører til at jeg pusher meg selv, hele tiden, for å bli bedre. Og det er en av de tingene jeg virkelig har oppdaget i arbeidet med denne boken, hvor mye det faktisk er snakk om et håndverk, og at ingenting kommer gratis. Det er bare hardt arbeid som gjelder.

Coveret på Fantomsmerte vitner om blodig innhold, det samme gjør tittelen. Er denne boken mer brutal enn din forrige bok, eller er den kanskje ikke blodig i det hele tatt?

Folk dør jo gjerne i krimbøker, og Fantomsmerte er intet unntak i så måte. Men blodspruten står ikke i taket, for å si det sånn, det er mer trusselen om voldsbruk, den psykologiske terroren, som står mest i fokus.

Hvordan er en vanlig skrivedag for deg, og har du noen spesielle skriveritualer før eller mens du skriver?

En vanlig skrivedag begynner som regel ved 09-tiden, etter at jeg har fulgt minstemor til skolen, og da jobber jeg nokså intenst fram til 15.30-16-tiden. Det hender jeg også vipper opp dataskjermen på kveldstid, men jeg prøver, så langt det lar seg gjøre, å skille mellom jobbtid og familietid. Jeg skaffet meg et kontor i fjor høst, som var veldig viktig for meg for å holde effektiviteten og produktiviteten oppe. Det var så lett å bli distrahert hjemme.

Lesere som liker å følge Henning Juul har mye å glede seg til, ikke mindre enn fire nye bøker er planlagt de neste årene. Hvor grundig disponerer du hver bok før du setter deg ned for å skrive, og har du noen tips å dele med andre krimforfatterspirer?

Den første boken planla jeg ganske grundig, mens jeg begynte for tidlig å skrive på den andre. Jeg hadde ikke tenkt igjennom plottet godt nok, og jeg fikk meg noen overraskelser underveis, noe som førte til mye mer jobb enn jeg hadde godt av. Jeg har gjort et grundigere forarbeid med bok tre, men jeg er ikke en forfatter som må eller kan vite alt før jeg begynner å skrive. Jeg er avhengig av den usikkerheten underveis av ikke å nødvendigvis vite hva jeg skal med de ulike plotelementene. På den måten blir jeg selv nysgjerrig, og det gir meg en helt egen energi inn i skriveprosessen. Jeg vet ikke om jeg vil anbefale det som metode til andre, men for de fleste forfattere så handler det om å finne en metode som fungerer for dem. Og det, har jeg forstått etter å ha snakket med mange forfattere de siste årene, varierer enormt fra forfatter til forfatter.

Hvilke forfattere regner du som dine favoritter, og hvem inspirerer deg mest?

Jeg har hatt mange opp gjennom årene, med Henning Mankell som den som virkelig satte meg på sporet av kriminallitteraturen. De siste fem årene er det Harlan Coben som har inspirert meg mest.

Serien om Henning Juul var opprinnelig tenkt som et filmprosjekt, er det noen konkrete planer om å filmatisere denne historien på det nåværende tidspunkt?

Produksjonsselskapet til Karin Julsrud, 4 ½, har kjøpt rettighetene til å lage film av samtlige seks bøker jeg skal skrive. De er godt i gang med arbeidet med den første, vet jeg, men når det faktisk blir film, vet jeg ikke. Jeg prøver ikke å legge meg altfor mye borti det.

Krim er ikke det eneste du arbeider med, en barnebok er under utarbeidelse og du er også involvert i skrivingen av en historisk musikal. Er det satt noe tidspunkt for når barneboken og musikalen skal lanseres?



Det er ikke satt noen dato for noen av prosjektene. Ingen av dem er ferdige heller, og nå som jeg er så opptatt med bokserien om Henning Juul, tar det naturlig nok det meste av fokuset mitt. Men begge deler kommer.

Som journalist kan du stille deg selv et spørsmål om Fantomsmerte. Hva vil du spørre om, og hva vil du svare?

Spørsmål: "Hvorfor skal publikum lese denne boken?"
Svar: "Fordi det er en historie om vennskap, om svik, om hva smertene vi alle kan føle når vi har mistet noe, kan føre til - derav bokens tittel. Det er en pageturner med mange vendinger underveis, og så er det en overraskelse helt på slutten som forhåpentligvis vil gi dere frysninger på ryggen".

Hva er den viktigste grunnen til at leserne skal plukke opp Fantomsmerte i høst?

Det er en frittstående fortsettelse på historien om Henning Juul, som - i tillegg til å handle om hovedpersonens kamp for å komme nærmere sannheten om sitt eget store traume - også har et eget plot i seg som får sin forløsning og forklaring i løpet av boken - ikke uten mange små og store utslag på spenningskurven.

Er det noe du har lyst til å legge til, helt til slutt?

Jeg har bare så vidt begynt på min forfattergjerning, og målet mitt er å bli en bedre forfatter med hver bok. Nettopp derfor kan jeg nesten ikke vente med å slippe bok nummer tre...

Tusen takk for at du tok deg tid til dette intervjuet, Thomas Enger.

Hvis du er interessert i å vite mer om Thomas Enger og bøkene hans, finner du mer informasjon på hans egen hjemmeside her.  Bok nummer tre i serien om Henning Juul, Blodtåke, er planlagt utgitt i 2012.

Nettsalg hos Pax

Var du en av dem som ikke rakk bakgårdssalget til Pax, eller ikke hadde anledning til å ta deg inn til Oslo? Nå har Pax flyttet restene av bakgårdssalget inn på nett. Du finner det her.

Aschehoug har også bakgårdssalg på nett, og det er her.

Oslo bokfestival dag 2

Den andre dagen på bokfestivalen startet med to intervjuer. Først møtte jeg en forfatter, som jeg skal lage en sak på til Tidsskriftet Biblioteket. Etter dette intervjuet jeg Jan Guillou om Brobyggerne. Det var veldig interessant, og resultatet kan du snart lese her på bloggen.

Det første arrangementet jeg gikk på denne dagen, var noe som ble kalt Oljekrim. Kurt Hanssen snakket med forfatterne Sidsel Dalen, Erik Grønner og Hongne Hongset som alle har satt fokus på oljeindustrien i sine kriminalromaner. Dette var veldig interessant, særlig når de snakket om hvordan de benytter seg av virkeligheten i bøkene sine og blander fakta og fiksjon.

Sidsel Dalen skriver om hvordan Norge som oljenasjon opererer i utlandet, nærmere bestemt i Brasil hvor det er blitt gjort det største funnet av olje i nyere tid, og hvor man finner den raskeste etableringen av norske bedrifter i utlandet noensinne. Hovedpersonen i Dalens bok er journalisten Mia Mikkelsen. Dødelige dråper har fått gode tilbakemeldinger så langt og skal etter sigende være en skikkelig sidevender. Det blir nok en av bøkene jeg dukker ned i denne uken.

Grønner nevnte at han ofte hadde opplevd at virkeligheten har tatt ham igjen i den forstand at noe han har diktet i en bok plutselig finner sted. Groskro har tidligere anmeldt en av hans bøker her. Tror dette er en krim som må på leselisten.

Hongne Hongset baserer seg nesten bare på fakta i sine bøker, og ønsker å sette søkelys på at de store oljeselskapene har meget lange fingre inn i Olje - og Energidepartementet og den norske regjeringen, og hvordan oljeselskapene opererer ut fra tunge, økonomiske interesser. Den første boken i trilogien hans kom i handelen i fjor høst, jeg fikk veldig lyst til å lese den etter å ha hørt Hongset fortelle.

Det neste arrangementet jeg gikk på, var debutanttimen på Victoria Teater. Det var virkelig en oase midt i byen, og jeg håper bokfestivalen legger mange arrangementer til dette lokalet neste år. Her kunne man lene seg tilbake i deilige stoler/sofaer og lytte til debutanter som leste høyt fra bøkene sine. Størst inntrykk på meg gjorde Sandra Lillebøen, som har skrevet diktsamlingen Navnet på den ensomme er frigitt. Jeg leser svært lite lyrikk, men hun hadde en fantastisk opplesing som fanget meg.


Det ble også litt tid til bokshopping. Jeg måtte selvsagt titte innom nye Tanum på Karl Johans gate, og det er virkelig enhver bokelskers våte drøm. Her er det bokstavelig talt bøker fra gulv til tak. En stor hylle med klassikere på engelsk, stort utvalg av bøker på flere språk, en svært god barne - og ungdomsavdeling med godt utvalg både på norsk og engelsk og flotte utstillinger. Hvis du ikke har vært der enda, bør du absolutt ta deg en tur innom neste gang du er i Oslo.

Det ble noen bokinnkjøp i løpet av messen, men jeg klarte å beherske meg. Har tross alt forhåndsbestilt endel titler på engelsk og svensk i det siste:


Jeg har alltid vært veldig fascinert av saken om Jack the Ripper, og har lest veldig mange bøker om emnet opp gjennom årene. Det jeg ikke visste var at det fantes en svensk ekspert på emnet, og at denne svenske eksperten også hadde utgitt en bok om saken. Jack Uppskäraren : kriminalfall och legend fikk derfor bli med meg hjem 

Jeg fant også to svenske pocket på tilbud:

Begge bøkene kostet bare 20 kroner per stykk, så da var det ikke vanskelig å plukke dem med seg.

Jeg gleder meg allerede til bokfestivalen til neste år, da skal jeg også forsøke å få med meg noen av arrangementene i Operaen, tenker jeg.

Smakebit på søndag #36: Brobyggerne, Jan Guillou

Smakebit på søndag er en fast spalte som organiseres av Ladybug på Flukten fra Virkeligheten. Her deler vi noen setninger fra en bok vi for eksempel leser nå.

Min smakebit denne uken er hentet fra boken Brobyggerne av Jan Guillou

Mennene ble borte på sjøen.Slik var det bare. Det hadde skjedd før og det ville skje igjen, for slik var kystfolkets lodd i livet, på Osterøya som på andre øyer og ved andre fjorder. Dermed var guttene Lauritz, Oscar og Sverre blitt farløse, småjentene Turid, Katherine og Solveig likeså.

Slik innleder Guillou sin nyeste roman, som er den første i en planlagt serie som skal spenne gjennom hele 1900 - tallet. Hovedpersonene i serien er de tre norske guttene, som det vises til i avsnittet over.

Vil du være med på Smakebit på søndag?

* Åpne boken du leser i nå og finn et par setninger som du kan dele med leserne av bloggen din(vær forsiktig, ikke del setninger som kan avsløre for mye da det kan ødelegge for de som ønsker å lese boken). Hvis du ikke har en egen blogg så kan du dele en smakebit fra boken du leser i kommentarfeltet under posten hos Mari.

* Skriv en liten bloggpost med en link tilbake til dette innlegget hos Mari, og deretter legger du igjen en link til din egen bloggpost i inLinkz oversikten hos henne. 

God søndag :)

Oslo Bokfestival dag 1

Endelig er Oslo bokfestival her, og jeg har akkurat kommet hjem etter noen litteraturfylte timer i hovedstaden.

Dagen startet allerede klokken 8.00 på Hotel Continental, hvor forlagene Front, Bazar og Juritzen holdt champagnefrokost for bokfolk. Her presenterte de oss for titlene de kommer ut med denne høsten. Flere av høstens forfattere var også tilstede. Jeg skal ikke skrive et lengre innlegg om hva de snakket om, det har labben gjort her tidligere. Men jeg har lyst til å nevne noen bøker som pirret min nysgjerrighet.

Jeg bet meg, i likhet med labben, merke i boken Kråkejenta av Eriksson og Sundquist.

Dette er første boken i en svensk krimtrilogi.

En annen bok jeg klør etter å lese er debutkrimmen til Sonja Holtermann, Presteskapet. Her møter vi krimjournalisten Ira Torgrimsson som må dekke en serie mord som kan synes å ha sammenheng med hekseprosessene på 1600 - tallet. Det er et tema jeg har lest mye om selv, dessuten kan jeg sjelden motstå en journalistkrim. Holtermann leste også et utdrag fra boken som ga mersmak.

Jeg ser også frem til krimmen Innenfor av Karin Wahlberg. Wahlberg er en av Sveriges aller største krimforfattere. Jeg har akkurat begynt på Wahlbergs første, Sista Jouren og den faller forløpig i smak. Boken som lanseres på norsk er den femte i serien, og heter Blocket på svensk. Jeg regner nok med at jeg leser den på svensk, rett og slett fordi jeg føler det gir mer stemning til historien.

En annen roman jeg bet meg merke i er Laura Gallegio Garcías ungdomsroman Til minne om Idhun.

Forfatteren sammenlignes med navn som J.K. Rowling og Tolkien, og det gjør i hvert fall meg interessert.

Etter at seansen på Hotel Continental var ferdig, slo jeg i hjel litt tid i sentrum før jeg vendte nesen mot Saras telt og lanseringen av Ungdomsbøker.no. Nettstedet er blant annet ment å skulle få ungdom til å lese, og til å få i gang boksnakk mellom dem. Åtte norske forlag er med på satsningen. En egen database over samtlige ungdomsbøker på norsk er blant annet under utvikling på nettsiden.

Ungdomsbokforfatterne Sigbjørn Mostue, Ingelin Røssland og Harald Rosenløw Eeg deltok i en paneldebatt, ledet av Bjørn Ingvaldsen, sammen med to ungdommer, hvor de snakket nettopp om ungdomsbøker.

Eeg sa at noe av det beste med å være forfatter var at det ga ham muligheten til å forestille seg hvordan det kunne være å være en annen person. - Min jobb er å våkne om morgenen, stå opp og være en annen person. Det er utrolig bra, sa Eeg.

Røssland fortalte at for henne var det å skrive som en dagdrøm hvor hun kunne få lov til å gjøre alt hun ikke kunne gjøre ellers. Hun sa at hun leste bøkene om Frøken Detektiv som ung, men at hun opplevde Nancy Drew som litt prektig. Blant annet fordi hun aldri tar på kjæresten sin gjennom hele serien, og fremstår som om hun føler seg mye bedre enn vennene Bess og George. Da Røssland  satte seg ned for å skrive bøkene om Engel Winge villle hun skape sitt svar på Frøken Detektiv, en jente som ikke sparte på noen ting og som kom unna med det.

Det ble snakket om hvordan man skriver en god ungdomsroman, og Mostue viste til at for ham var de største leseopplevelsene dem hvor han forsvant hundre prosent inn i litteraturen og ble så oppslukt at, dersom han måtte legge boken fra seg, verket han bare etter å komme tilbake. - Om man attpåtil har fått slått opp noen dører og åpnet noen nye horisonter, er det bra. Og det er dette jeg prøver å gjøre for mine lesere. Jeg ønsker å skape et univers og en handling som rett og slett fanger deg, forklarte Mostue.

To elever deltok på debatten, og de forklarte at de velger bøker basert på omslag og skussmål fra venner. De var også opptatt av at boken skulle fange dem helt fra starten, hvis den hadde for treig begynnelse var det ikke sikkert de fortsatte. Da de fikk spørsmål om det fantes temaer som kunne være ubehagelige å lese om, pekte de på Twilight - bøkene som den ene av dem opplevde at det sto en kvinnefiendtlig holdning bak. De pekte på at Edvard fremsto som mannen i forholdet, den som hadde mye makt og at det var på grunn av denne makten at kjærligheten mellom ham og Bella var så sterk. Slike ting syntes de var mye verre å lese om enn temaer som sex og røyk.

De to elevene pekte også på at det var viktig at forfatterne kunne relatere seg til målgruppen de skriver for. Hvis de ikke vet nok om målgruppen eller om temaet de skriver om, kan fort målgruppen føle seg misforstått.  Det kan også bli corny om forfattere forsøker seg på ungdomssjargong, men ikke mestrer denne.

Etter denne seansen tittet jeg litt på selve åpningen av bokfestivalen, før jeg satte kursen hjemover - full av inntrykk. Jeg blir alltid inspirert og får masse energi av en dag hvor jeg er omgitt av bøker. Jeg gleder meg til å ta turen innover i morgen også. Har ikke helt bestemt meg for hva jeg skal gå på enda, regner med at jeg tar mye på sparket. Det er nok av gode ting å velge i.

Hvis du har tenkt deg til bokfestivalen i helgen, har jeg noen tips:

* Når det står at et arrangement er i festivalteltet på Karl Johan, er dette teltene hvor forlagene og bokhandlene har utsalgene sine.

* Ta med klær så du ikke fryser, eventuelt også sitteunderlag. Hvis været blir det samme som i dag, er det deilig og varmt i solen. Men mange av scenene ligger i skyggen, og det blir fort kald om du sitter lenge stille.

* Møt opp i god tid før et arrangement om du ønsker sitteplass. Minst et kvarter før.

* Sørg for gode sko, du vil mest sannsynlig måtte stå og ikke minst gå en del, og underlaget i Spikersuppa er ikke godt for høye hæler ( den erfaringen gjorde jeg i dag).

* Skal du kose deg med øl eller vin, må du bli sittende på serveringen hvor du kjøper denne. Hvis du tar med alkohol til en av scenene, blir du vist bort av vaktene. Det så jeg skjedde flere ganger i dag.

Ps: Jeg skulle hatt bilder til denne saken, men batteriet på kameraet mitt gikk tomt. Kommer sterkere tilbake i morgen. Kos dere alle dere som skal på bokfestival i helgen.

Bokanmeldelse: Heaven, Christoph Marzi

Forlag: Mangschou
Sideantall: 360 (Innbundet)
Sjanger: Urban fantasy
Utgitt: September 2011
Kilde: Kjøpt
Verdt å vite: Marzi debuterte i 2004 med romanen Lycidas, første bok i en fantasyserie. Boken vant også en pris for beste tyske fantasyroman. Serien ble på fire bøker. Han har også utgitt Malfuria - trilogien, og flere andre romaner. Heaven utkom på tysk i 2009.

Det er natt i London. David tar snarveien over takene og snubler over ei jente. Hun heter Heaven. Hun er vidunderlig. Og hun hevder to menn har stjålet hjertet hennes. Skåret det ut av kroppen med kniv. Bli med på en nervepirrende reise gjennom London.

Flott fantasy

Heaven har en av de bedre handlingene jeg har opplevd i en ungdomsroman. Her er ingenting forutsigbart, overraskelsene er mange og spenningen stor.

Deler av London er dekket av en nattehimmel uten stjerner, et tomrom. Slik har det vært lenge, og for David Pettyfer, som jobber i bokhandelen The Owl and the Pussycat, er dette vanlig. Davids hovedoppgave er å levere ut bøker til kunder, ofte sjeldne bøker, og han tar gjerne snarveien over Londons tak når han skal utføre et slikt ærend. David har en broket fortid, men han har fått en ny start gjennom denne jobben. Det er på en av sine nattlige turer for å levere bøker at han oppdager jenta Heaven på et hustak.

Et stjerneskudd strøk over himmelen og ramlet ned rett over Bloomsbury. Den skinnende halen, skjør som ordene en fjærpenn fester til et pergament, glødet over takene et kort sekund og forvandlet seg tilsynelatende til vingene på en fargerik fugl som fløy mot Regent's Park idet gnistene sluknet for godt.

Foreldreløse Heaven, eller Freema Mirrlees som hun også heter, forteller David at noen slemme menn har stjålet hjertet hennes. David vet ikke helt hva han skal tro, men snart fortstår han at noen er på jakt etter dem. Han må hjelpe Heaven å holde seg skjult, samtidig som de må forsøke å finne ut hvorfor mennene vil ha tak i henne.

Byen var som is, like glatt og skinnende på overflaten, men kald og lumsk under.

Jeg har lest mange ungdomsromaner de siste årene, og mange har en ganske standarisert handling. Det er forutsigbart hva som skal skje, hvem som får hvem og hva som kan ha hendt. Heaven er alt annet enn standarisert. Marzi har skapt en fantastisk og spennende handling, med et mysterium som avdekkes litt etter litt etter hvert som handlingen i boken skrider frem. Hvis du også lar være å google for mye om boken på forhånd, vil du kunne bli overrasket over flere ting. Her er det også flere overnaturlige elementer som gjenferd, katterotter og zombier.

Heaven er ikke en bok for de yngste. Her brukes banneord hyppig, hovedpersonene tenker på sex og har brukt rusmidler.

Marzi er svært glad i victoriatiden, og forfatterne herfra. Det bærer boken sterkt preg av. Heaven lyser av kjærlighet til London, og flere av karakterene i boken har fått navn etter figurer fra Dickens-romaner. Jeg fikk veldig lyst til å plukke opp en Dickensroman, da jeg var ferdig med å lese. Marzi er også en musikkelsker, og har flere referanser til sangtekster gjennom romanen. Ideen til boken skal ha blitt født av sangen Chim Chim Cher-ee, som Dick van Dyke og Julie Andrews synger i Mary Poppins.

Minnene var som en vissen blomst hun aldri ville slutte å lukte på.

Språket i boken er innimellom preget av litt klisjeer og gjentakelser,det er også litt skrivefeil her og der. Et sted står det at en person kunne vært hentet rett ut av en roman av James Dickens, men det må vel være Charles Dickens forfatteren viser til.

Marzi har en poetisk åre, og har flere nydelige observasjoner og kommentarer underveis.

Om det fantes dager da man streifet fremmede liv slik søvngjengerske bilder hjemsøker en i oppvåkningens korte øyeblikk, så var dette en av dem.

Heaven er en karakter vi ikke kommer så lett inn på i begynnelsen, og nettopp det gjorde henne interessant for meg. Jeg lurte veldig på hva som virkelig var hennes historie, hva som hadde forårsaket dødsfallene til foreldrene hennes og hvorfor mennene var på jakt etter hjertet hennes. Marzi klarte å holde svaret borte fra meg helt til de siste sidene av boken.

Det er det vi er redde for. Når ingen tenker på oss lenger, er vi virkelig døde. Det er vår siste død.

Bokens slutt kunne tyde på at dette var en enkeltstående roman, men jeg ser at Marzi kommer med en ny bok, Memory, denne måneden. Jeg skulle inderlig ønske jeg leste godt nok tysk til å forsøke meg på den, men forhåpentligvis blir den også oversatt til norsk etter hvert. I mellomtiden får jeg smøre meg med tålmodighet.

Forøvrig liker jeg veldig godt omslaget til boken, det er stemningsfullt og fint, og passer godt til handlingen i boken.



Hjemmesiden til Christoph Marzi finner du her.

Bokdrikke

Dette innlegget er inspirert av et innlegg hos Flukten fra virkeligheten.

Jeg pleier ofte å kose meg med noe å drikke mens jeg leser. En sjelden gang hender det at det blir et glass rødvin, men som oftest velger jeg en av mine to favoritter:

1. Te
Jeg begynte å drikke te jevnlig først for et år siden, og nå liker jeg veldig godt å slappe av med en kopp mens jeg leser. For øyeblikket er denne serien fra Lipton favoritten min:

Jeg er spesielt glad i smakene White Tea Raspberry og Green Tea Intense Mint. Sistnevnte lukter fantastisk, og det hender jeg tar meg turer til kjøkkenet bare for å lukte på teposene. Jeg har alltid vært veldig glad i mint.

En annen favoritt er teposene fra Pukka. Dette er økologisk te, som smaker veldig godt. Hjemme hos meg finner du ofte disse variantene:

I det siste har jeg også begynt å sikle på te fra Talbott Teas. 

Te med sjokolade og jordbær høres helt fantastisk godt ut.

Jeg liker også dette konseptet fra Bag ladies tea, de har nemlig noe de kaller for Novel Tea. Her kan du kjøpe te med litterære sitater på teposene:

2. Smoothie
Jeg elsker smoothie, og bruker det også som måltidserstatninger hvis jeg vil ha noe lettvint. I og med at jeg ikke liker youghurt, bruker jeg som regel rismelk eller havremelk som basis. En av smoothie - favorittene min er en bærsmoothie:

Jeg er forøvrig også glad i tente lys når jeg leser, og disse to falt jeg pladask for i en butikk nylig.

Her har jeg brukt følgende:

Rismelk
Bringebær
Rips fra fryseren
Blåbær
Jordbær
1 banan
For å gjøre drikken til et lite måltid, blandet jeg også i 2 ss Udo's Choice og 1 ss proteinpulver ( eventuelt kan 1 rått egg brukes).

Jeg pleier også å lage en peanøtt/sjokolade smoothie om jeg skal kose meg på kveldstid. Da bruker jeg følgende ingredienser:

1 stor neve usaltede peanøtter knuses til mel i en blender
1 banan
2 ss ren, økologisk kakao
1 ss linfrøolje
1 ss bjørkesøt
Saften fra 1 presset appelsin
Rismelk slik at det dekker ingrediensene.

Denne er veldig mektig, men kjempegod.

Jeg er forøvrig helt avhengig av denne boken:

Her har jeg funnet veldig mange gode oppskrifter på smoothie for alle anledninger.


Hva liker du å drikke mens du leser?

Bokanmeldelse: Pokerfjes, Ulrik Høisæther

Forlag: Tiden
Sideantall: 334
Utgitt: August 2011
Kilde: Anmeldereksemplar
Verdt å vite: Pokerfjes er Høisæthers debut. Han arbeider selv innenfor corporate finance. Boken er den første i en serie om Eveline Enger.


Unge, vakre Eveline Enger er fersk investment banker i Sparta Securities. Hun er ambisiøs, og vil gjøre alt for å få en karriere innen finans. Samtidig sliter hun med spillegjeld hun har pådratt seg ved pokerbordet, og med savnet etter den avdøde faren, politimannen Filip Enger, som omkom i tjeneste. Etter bare noen uker i jobben blir Eveline vitne til at en av Sparta-sjefene dør av hjertefeil på en strippebule. Ikke så uvanlig i de kretser, men den avdankede drapsetterforskeren Jack Larsen sår tvil om dødsårsaken, og kontakter Eveline for å be om hennes hjelp. Med ett befinner Eveline seg i et spill der hun ikke kjenner reglene, og der hun ikke selv kan velge innsatsen.


Økonomisk krim


Jeg er alltid spent når jeg begynner på en bok av en krimdebutant, og denne boken vitner om en debutant som vil mye og som har ambisjoner rundt forfatterskapet sitt.

Men for å ta handlingen først: Eveline Enger er vakker og smart, men sliter med spillegalskap. Dette fører fort til at hun opparbeider seg en stor spillegjeld ved pokerbordet, og behovet for penger er stort. Hun søker på og får en jobb innen investment banking. En bransje hvor arbeidspresset er høyt, og mannsjåvinismen råder grunnen. Kort tid etter ansettelsen, dør en av Evelines sjefer under et besøk på en nattklubb. Eveline kontaktes av politimannen Jack Larsen, som vil ha Evelines hjelp til å løse det han er sikker på er et drap.

Som jeg nevnte innledningsvis er dette en krim hvor det er tydelig at forfatteren vil mye. Han legger ut flere tråder og parallelle handlinger i begynnelsen. Eveline er hovedfokuset, men vi følger blant annet også Casimir Canovic som driver med import av narkotika og andre lyssky handlinger. Høisæther skriver med driv, og det er ikke vanskelig å vende om sidene.

Det som jeg opplever som en av Høisæthers styrker, er hans evne til å skildre og observere. Jeg har tidligere trukket frem denne smakebiten, som jeg fortsatt husker:

Hun benyttet tegneserieskalaen som graderte hefter fra null til ti, begynte fra toppen og trakk for skjønnhetsfeil; rustne stifter, bretter, stressrynker, avskalling, fuktskader, rifter, prislapper, navnetrekk, restaurering, manglende midtsider, løse omslag og teip. Det var mange tilsynelatende 9.8 i lokalet, men som i nærmere øyesyn ble avslørt av manglende innhold, godt skjulte rifter og revner, og som var ødelagte av fuktskader og enda bedre skjult restaurering.

Høisæther virker å ha funnet en hovedperson han trives med å skrive om, en tøff kvinne på utsiden, som bærer på mye. Av og til kan hun kanskje bli litt tøff. Jeg reagerte på at Eveline, etter først å ha vært vitne til at en av sjefene hennes dør og så får et trusselbrev om at hun er i fare, like etterpå sitter på jobb og irriterer seg over dataproblemer. Jeg hadde ønsket meg at det ble dvelt mer ved hennes følelser rundt det som har hendt. Også i møtet med Jack Larsen, når de snakker om dødsfallet, får vi lite innblikk i hva hun faktisk føler og tenker. Samtidig er det noe ved henne som gjør meg nysgjerrig etter å få vite mer om henne, og hennes bakgrunn. Portrettet av Casimir er godt, og viser en mann med flere sider.

Jeg synes også det i enkelte scener er veldig tydelig at det er en mann som har skrevet om kvinner. Det fungerer når det kommer til Eveline, men når det gjelder Hjørdis Hove opplever jeg henne som brautende og maskulin i språket på en slik måte at det ikke er troverdig. Det er også veldig mye faguttrykk spredd innimellom teksten, ikke minst når det spilles poker. Kanskje kunne det vært en ide med en liste med forklaringer over hva de ulike betyr, for oss som ikke er så bevandret i pokerens verden.

Selve mordmysteriet er helt greit kokt sammen, og det kommer noen overraskelser på slutten. Men jeg må innrømme at det ikke var dette som interesserte meg mest med denne boken. Jeg ville, som sagt, vite mer om Eveline, og det som skjedde med faren hennes. Slutten fikk meg til å hoppe i stolen, den hadde jeg virkelig ikke ventet og lysten etter å starte på neste bok var stor.

Pokerfjes er bok som underholdt meg godt, jeg hadde vanskeligheter med å legge den fra meg og ikke minst hadde jeg stor sans for Eveline Enger. Vi har ikke så mange kvinnelige hovedpersoner av hennes kaliber i norsk krim i dag, hun er derfor veldig velkommen inn blant boksidene i mitt bibliotek.  Vi trenger dessuten flere forfattere som skriver krim  fra finansverdenen i Norge, særlig fra miljøer som vi "vanlige, dødelige" aldri ferdes i.

Jeg kommer helt sikkert til å plukke opp neste bok, og er spent på hvor denne historien vil bevege seg videre. Da regner jeg med at forfatteren også har ryddet opp i noen av ujevnhetene fra denne boken. Høisæther er en forfatter med flere gode kvaliteter, og foredlet på riktig måte tror jeg han vil bli spennende å følge med på i fremtiden.

Bokanmeldelse: Isprinsessen, Camilla Läckberg

Forlag: Gyldendal
Sideantall: 368
Utgitt: Første gang i 2004, på norsk i 2008
Kilde: Kjøpt
Verdt å vite: Den første boken i serien om Erica Falck. I Norge ble boken først utgitt etter at de fire andre bøkene i serien hadde blitt lansert. Det er også laget tv - serie av boken.

En eldre fisker finner Alexandra Wijkner med oppkuttede pulsårer i badekaret i barndomshjemmet. Han styrter ut og kaster seg over den første han møter. Det er forfatteren Erica Falck, som er i Fjällbacka for å gjøre opp boet etter sine avdøde foreldre. Alexandra er hennes bestevenninne fra barndommen.

Kvinnekrim

Denne boken kjøpte jeg for flere år siden, men siden det første kapittelet ikke fenget meg nevneverdig, har den blitt liggende. Gjennom årenes løp har jeg fått flere tilbakemeldinger om at jeg burde lese Camilla Läckberg, og nå har jeg altså kommet meg gjennom den første boken.

Rike og vakre Alexandra Wijkner blir funnet død i badekaret i sitt barndomshjem. Ved første øyekast kan det virke som om Alexandra har begått selvmord, men det viser seg snart at det står noen andre bak dødsfallet. Spørsmålet er bare hvem. Forfatteren Erica Falck, Alexandras barndomsvenninne, blir involvert i saken, og bestemmer seg for å skrive en bok om den. Hun begynner å intervjue mennesker i Alexandras omgangskrets, og får også kontakt med politimannen Patrick Hedström. Sammen må de grave i fortiden, for å finne ut hva som kan ha forårsaket drapet. Det er mange som har noe å skjule, og den lille bygda skjuler grusomme hemmeligheter.

Isprinsessen er bygget opp etter klassisk krimmal: en forbrytelse er begått, det finnes flere mistenkte og forfatteren legger ut mange tråder. Alle kan synes å ha et motiv for drapet. Det blir heller ikke bedre av at Bertil Mellberg, sjefen på politistasjonen, ønsker å få saken løst fortest mulig slik at han kan nyte prestisje og en mulig forflytning tilbake til Göteborg.

Dette er ikke en ulidelige spennende krim, og det tok litt tid før jeg ble skikkelig engasjert. Boken handler vel så mye om Ericas liv, som jakten på forbryteren som tok livet av Alexandra. Vi leser om Ericas bekymringer for søsteren, som lever i et voldelig ekteskap, og hennes gryende forelskelse i Patrick Hedström. Erica Falck er lett å kjenne seg igjen i, dersom man er kvinne. Hun har ikke overmenneskelige kvaliteter, og er heller ikke slående vakker. Hun bekymrer seg for de samme tingene som mange kvinner, som for eksempel vekten og hva hun skal ha på seg.

Läckberg har skapt et helt greit mysterie. Ikke så vanskelig at det ikke er mulig å gjette løsningen, men heller ikke så lett at det blir kjedelig. Det som plaget meg som leser, er at jeg opplever mange av karakterene som svært karikerte. Portrettet av Bertil Mellberg er et eksempel på det. Her opplever jeg det som temmelig klart at det er en kvinne som har skrevet, og ønsker å gjøre ham til representant for alle ufyselige mannfolk der ute.

Karakterene er dessuten veldig ensidige, enten er de gode eller så er de onde. Det mest vellykkede er etter min mening portrettet av Anders. Men selv om Läckberg ikke er den beste til å bygge karakterer, er hun god på å skildre relasjonene mellom mennesker i ulike forhold. Og det er også dette som er det mest interessante med boken. Jeg synes det er et godt grep måten hun har valgt å bruke en spesiell karakter til å starte, og å avslutte boken. Det gir en god rammefortelling, og samtidig er Eilerts følelser karakteristiske for resten av personene i denne romanen. Det handler ikke bare om å holde på fasaden, men også om jakten på den berømmelige lykken, hva nå enn man måtte legge i den.

Isprinsessen er en helt grei tidtrøyte, men ikke forvent deg så mye originalitet. Hvis du har lest mye svensk krim, har du helt sikkert lest dette før.

Andre anmeldelser:
Lines bibliotek
Secret Pages
ASVBIB's blog
AnnetteK
Maris mørke hjørne

Camilla Läckbergs hjemmeside finner du her.
Läckberg blogger også her.

Trailer for tv - serien, basert på boken, finner du her.

Smakebit på søndag #35: The Somnambulist

Smakebit på søndag er en fast spalte som organiseres av Ladybug på Flukten fra Virkeligheten. Her deler vi noen setninger fra en bok vi for eksempel leser nå.

Min smakebit denne uken er hentet fra boken The Somnambulist av Essie Fox:

Cissy had the voice of an angel. But then, she was closer to Heaven than any of us could know. It used to make me shiver inside, hearing those notes so clear and pure, like crystal, like rippling water, until - just like water - she slipped through our hands.

Denne boken ble jeg oppmerksom på fordi jeg så den skulle utkomme på svensk, og siden jeg elsker gotiske bøker fra 1800 - tallet bestemte jeg meg for å gi den en sjanse. Hvis du er nysgjerrig på boken, er det publisert et utdrag av den her.

Vil du være med på Smakebit på søndag?

* Åpne boken du leser i nå og finn et par setninger som du kan dele med leserne av bloggen din (vær forsiktig, ikke del setninger som kan avsløre for mye da det kan ødelegge for de som ønsker å lese boken). Hvis du ikke har en egen blogg så kan du dele en smakebit fra boken du leser i kommentarfeltet under posten hos Mari.

* Skriv en liten bloggpost med en link tilbake til dette innlegget hos Mari, og deretter legger du igjen en link til din egen bloggpost i inLinkz oversikten hos henne. 

Gir ut bok om bokblogging

I september kommer det ut en bok om bokblogging på svensk. Sverige har lenge hatt et stort bloggmiljø, og de største bloggerne tjener millioner på å skrive om hverdagen sin. Bokbloggerne er også en viktig del av bloggmiljøet, og er for lengst blitt en maktfaktor innen den svenske bokbransjen. Nylig fylte Sverige mest leste bokblogg, Bokhora, fem år.

Konsten att bokblogga er skrevet av Karin Berg og Petra Jankov Picha, som driver bokbloggene enbokcircelföralla og Breakfastbookclub. Ved siden av å bokblogge, har Berg og Picha erfaring fra PR og journalistikk. -Vi kände att det behövdes en bok om att bokblogga nu när bokbloggare börjar bli något att räkna med, sier Berg og Picha i en pressemelding.

I boken får du opplæring i hvordan du starter din egen bokblogg, hvordan du skal skaffe besøkende til bloggen din og hva du gjør for å synes på internett. Picha har tidligere publisert en egen serie innlegg om hvordan du bokblogger på sin egen blogg, så jeg antar at boken bygger på flere av disse innleggene.

Konsten att bokblogga lanseres 22. september.

Bokanmeldelse: Mørke rom, Gillian Flynn

Forlag: Font forlag
Sideantall: 379
Utgitt: Juli 2011
Kilde: Anmeldereksemplar
Verdt å vite: Gillian Flynn debuterte med Sharp Objects, Mørke rom er hennes andre roman. Flynn er utdannet journalist, og skrev i flere år om film for Entertainment Weekly. Hun har vunnet flere priser for bøjene sine. Filmrettighetene til Mørke rom er solgt, og regissør blir Gilles Paquet-Brenner(Saras nøkkel).

Libby Day var en syv år gammel jentunge da moren og de to søstrene hennes ble myrdet – tilsynelatende i en satanistisk drapsorgie. Broren Ben dømt for ugjerningen og soner en 25–års fengselsstraff. Nå blir Libby oppsøkt av The Kill Club, en forening av mennesker som er sykelig opptatt av beryktede drapssaker og har satt seg fore å bevise at Ben ble uskyldig dømt. Libby ser en mulighet til å tjene penger på historien sin og påtar seg å kontakte aktører fra den blodige natten. Libbys jakt fører henne fra snuskete strippeklubber til forlatte søppelfyllinger, samtidig som forfatteren fletter inn skildringer av drapsnatten slik de døde familiemedlemmene og den dømte broren opplevde den. Gradvis avdekkes en utenkelig sannhet, og snart er Libby nok en gang på flukt fra en morder.

Beksort krim

Mørke rom ligner ikke på noen krimromaner jeg tidligere har lest, den er mørk tvers igjennom med få om noen lyspunkter. Her råder håpløsheten.

Libby Day har vært utsatt for et stort traume. Da hun var syv år gammel opplevde hun at moren og de to andre søstrene hennes ble myrdet. Libbys bror, Ben, ble fengslet og dømt for drapene. Men var han virkelig skyldig? Da Libby blir kontaktet av en forening som geskjeftiger seg med store og beryktede drapssaker, går hun med på å forsøke å nøste i drapene på nytt. Det skal vise seg å ikke bli ufarlig.

Libby Day er en av de mest plagede hovedpersonene jeg har støtt på i en roman. Hun er sterkt traumatisert etter hendelsen hvor flere av familiemedlemmene hennes ble drept, og hun har overlevd gjennom midler hun har skaffet seg som følge av drapene. Hun har kleptomani - tendenser, og er mistenksom og paranoid overfor de fleste. Du vet ikke helt om du skal like eller mislike henne. Men etter hvert som handlingen i boken skrider frem, øker sympatien.

Jeg var ikke noe elskelig barn, og jeg hadde vokst opp til å bli en dypt, uelskelig voksen. Tegner du et bilde av sjelen min, ville det bli noe rabbel med hoggtenner.

Handlingen i boken veksler mellom Libby i nåtiden, og hendelsene i 1985 hvor drapene skjedde. Vi følger flere i Libbys familie den siste dagen før drapene skjedde og får et innblikk i deres tanker og følelser, noe som skal øke forståelse for det som fant sted. .Og etter hvert som vi nærmer oss det fatale tidspunktet, blir Libbys hverdag også mer enn spennende nok.

Flynn er svært god på å skape sine karakterer. De bærer alle på litt bagasje, og hun tegner ekte og troverdige bilder av dem. Bildet av hovedpersonen Libby er naturligvis det mest minneverdige.

Jeg har satt en merkelapp på minnene, som om de var et spesielt farlig område: Mørkerom. Blir jeg hengende for lenge ved et bilde av mor som prøver å jukse til en reparasjon av den forbaskede kaffetrakteren igjen (...), da rykkes jeg inn i Mørkerom.

Boken er godt skrevet, og i tillegg svært gjennomført. Det er ikke bare handlingen i denne boken som er mørk, Flynn har sørget for at den minste lille skildring er holdt i en depressiv og lite lystig tone. Dette er ikke lesing for sarte sjeler, mange av skildringene er temmelig eksplisitte og rett frem.

Det var en begredelig, beinmargsvåt marsmåned, og jeg lå i senga og tenkte på å ta livet av meg, en hobby jeg har.

Ikke bare er skildringene, teksten og karakterene godt komponert. Drapsmysteriet er også meget godt komponert. Slutten kom som en stor overraskelse på meg, og jeg tviler på at det er mange som vil kunne se den komme. Mørke rom er ikke en bok du glemmer med det første. Jeg venter i spenning på neste bok fra Flynn.

Forlaget har også gjort en svært god jobb med omslaget, det passer stemningen i boken perfekt.



Andre anmeldelser:
Rita leser
Her sitter jeg

Gillian Flynns hjemmeside finner du her.

Bokelskerinnen intervjuer: Tom Bakkeli

I dag er jeg veldig glad for å kunne ønske Tom Bakkeli velkommen til bloggen min.

(Foto: Kagge)

Tom Bakkeli er oppvokst i Oslo, og bor i dag på Toten. Journalistikken har vært en viktig del av hans liv, og han startet som journalist i Akers avis allerede i 1980, etter endt videregående skole. I 1982 avtjente han verneplikten som journalist i forsvaret. Neste stopp ble VG, hvor han arbeidet som krimreporter i mange år. Etter dette begynte han i avisens utenriksavdeling, og i dag arbeider han i avisens reportasjeavdeling.

Bakkeli har dekket flere konflikter opp gjennom årene, noe som blant annet har resultert i at han har fått svært god kunnskap om norsk etterretning og spesialstyrker. Det er dette som er bakgrunnen for at han i 2007 debuterte som forfatter med sakprosaboken Norges hemmelige krigere. Boken ble en stor suksess, lå flere uker på toppen av bestselgerlistene. og er trykket i flere opplag. Bakkeli fulgte opp suksessen i 2008 med Ett skudd. Én død.

I høst utkommer Bakkeli med sin første skjønnlitterære bok, Terrorjegere.

I Terrorjegerne  handler det også om norske spesialstyrker og etterretning. Osama Bin Laden er død, men hans etterfølger i al - Qaida lever i beste velgående og planlegger et storstilt, biologisk terrorangrep. Tre norske agenter må gjøre det de kan for å hindre terroristene i å nå målet sitt. Handlingen i boken finner sted i Afghanistan, Jemen, USA, Russland, Oslo og Pakistan.

Her kan du blant annet lese om hvordan Bakkeli fikk ideen til denne romanen, og hvorfor han mener det er mulig for norske agenter å spille en sentral rolle i jakten på terrorister.


Du har akkurat utkommet med Terrorjegerne, kan du fortelle kort hva den romanen handler om?
Hovedhistorien i Terrorjegerne handler i grove trekk om jakten på lederskapet i det nye al-Qaida – etter bin Ladens død – og arbeidet med å forhindre et biologisk Tsjernobyl. Norske etterretningsagenter samarbeider tett med amerikanske CIA for å sabotere en handel med biologiske våpen.

Hvordan fikk du ideen til Terrorjegerne, og hvor lenge har du arbeidet med boken?

Idéen til Terrorjegerne kom gradvis til syne under den journalistiske prosessen med Afghanistan og andre konflikter, som begynte for flere år siden. Det er vanskelig å svare eksakt på hvor lenge jeg har jobbet med den, jeg kan egentlig bare si noen år…

Du har tidligere skrevet faktarelaterte bøker, er Terrorjegerne også basert på fakta, og har du gjort mye research før du satte deg ned for å skrive?

Som journalist og dokumentarforfatter er jeg vant til å kildebelegge det jeg skriver, og det er riktig at jeg også for denne boken har drevet omfattende research

Hva har vært det vanskeligste i arbeidet med denne boken, og hva er du mest fornøyd med?

Overgangen fra dokumentar til fiction var langt større enn jeg hadde forestilt meg. En roman stiller helt andre krav til utformingen av alt fra dialoger til personbeskrivelser. Jeg er fornøyd med at plottet har holdt seg, og langt på vei styrket seg, gjennom hele prosessen.

Du har bakgrunn som journalist, og har jobbet som krigsreporter i noen av verdens tøffeste områder. Er det at du nå skriver skjønnlitteratur en måte du kan skrive av deg opplevelser på, hendelser som kanskje ikke passer inn i en ren faktabasert utgivelse?
I likhet med de fleste andre forfattere bruker også jeg egne erfaringer som bakgrunnsteppe for mye av det jeg skriver. Både i utformingen av karakterene og situasjoner har jeg hentet elementer fra opplevelser og observasjoner, og noe av det passer definitivt bedre i en roman enn i en dokumentarbok

Mange forfattere har ulike ting som må være på plass, når de setter seg ned for å skrive. Noen må høre på musikk, andre vil ha det helt stille. Hva må være på plass for at du skal ha en fin skriveøkt?

Jeg liker å høre på musikk mens jeg skriver, og det er noen spesielle verk som har fulgt meg gjennom de ulike prosjektene.

Du har skrevet flere bøker samtidig som du arbeider som journalist. Har du noen råd til forfattere som føler på tidsklemma, og aldri føler de får tid til å sette seg ned med manus?

Alle mennesker er veldig opptatt med sine daglige gjøremål. For å få tid til å skrive en bok må du først og fremst være motivert, og ha en idé som bærer. En god porsjon vilje og stahet hører også med, i tillegg til noen som tror på deg.

Hvilke forfattere er dine favoritter, og hvilken bok har hatt størst innvirkning på ditt forfatterskap?

Jeg finner det veldig vanskelig å plukke ut enkeltbøker som har hatt størst innvirkning, men jeg har så ulike forfattertyper som Hamsun og Hemingway, Jacobsen og Steinbeck som favoritter.

Dine forrige bøker har solgt svært godt i Norge, og interessen for bøker fra 2. verdenskrig og andre kriger og konflikter er stor. Hva tror du er grunnen til at vi nordmenn er så opptatt av denne typen litteratur?

Vi lever i en fredelig del av verden, og det er kanskje en av grunnene til at nordmenn liker krimbøker og spenningen de finner i litteratur om kriger og konflikter. Jeg har dessuten penset meg inn på etterretning, som jeg selv finner fasinerende.

Hvis du skal intervjue deg selv om denne boken, hva ville du da spørre deg selv om og hva ville du svart?

Hvordan kan agenter fra lille Norge spille en sentral rolle i jakten på verdens verste terrorister?

- Norge er svært gode på nisjer innen etterretning og spesialstyrker. Dette har amerikanerne oppdaget for lenge siden. Dessuten er det lukkete, hemmelige miljøet så lite at aktørene blir godt kjent med hverandre. Terrorjegerne beskriver en virkelighet som kan være mer virkelig enn de fleste aner. Dessuten er det en spennende historie.

Hva tenker du om å utkomme med en bok hvor terror nettopp er et av temaene, etter det som hendte i Norge 22. juli?

Jeg var i VG-bygget i Akersgata da bomben detonerte, og trodde at vi skulle få taket i hodet. Jeg føler at boka er svært aktuell, også uavhengig av 22.juli. Terrorjegerne beskriver ulike sider av vår tids svar på atomtrusselen: Frykten for et nytt terrorangrep som tar fra oss våre kjæreste, friheten og angriper fundamentet i livene våre. Boka gir også et innblikk i det jeg tror vi vil trenge av kapasiteter for å beskytte det åpne demokratiet vi alle ønsker å videreføre.

Hva er den viktigste grunnen til at leserne skal plukke opp Terrorjegerne i høst?

Jeg håper Terrorjegerne gir leserne en aha-opplevelse på flere plan. Mange vil sikkert undres hva som er virkelighet og hva som er diktning. Dette er spørsmål jeg vil besvare med at virkeligheten ofte overgår fantasien, og at det foregår svært mye som den vanlige kvinne og mann er forskånet for.

Tusen takk for at du tok deg tid til dette intervjuet, Tom Bakkeli.

Terrorjegerne er altså Bakkelis skjønnlitterære debut. Hvis du er interessert i å vite mer om boken, skal Bakkeli blant annet snakke om den på Bok i bakgår'n under Oslo bokfestival.