Kjøp deg plass i en ungdomsroman

Becca Fitzpatrick går nye veier for å gi navn til rollefigurene sine. Forfatteren bak suksessbøker som Hush Hush og Crescendo auksjonerer nå bort plass i sin nye roman. Have a Character Named After You in an Upcoming Young Adult Novel! er tittelen på auksjonen som er lagt ut på eBay.

Fitzpatrick gjennomfører ikke auksjonen for å bøte på en slunken lommebok. Utspillet er satt i stand for å støtte den idealistiske organisasjonen Kids Need To Read, som forsøker å bidra med bøker til skoler og biblioteker som mangler midler. De er opptatt av at alle barn (og voksne) skal ha tilgang til bøker av god kvalitet.

Fitzpatrick er ikke den eneste forfatteren som auksjonerer bort en plass i en kommende roman. Det gjør også Robin Brande, Shannon Hale, Brandon Mull, Janette Rallison og Kiersten White. Det presiseres forøvrig at personligheten til den som vinner auksjonen ikke vil ha innvirkning på karakteren i boken. Man bidrar kun med sitt eget navn. Det er også mulig at en redaktør kan komme med et veto på navnet som vinner auksjonen, i så tilfelle vil pengene betales tilbake.

Månedens svenske: Sista jouren

Forlag: Månpocket
Sideantall: 364 (Pocket)
Sjanger: Krim
Utgitt: Første gang i 2001, denne utgaven i 2010
Kilde: Kjøpt
Verdt å vite:  Karin Wahlberg debuterte i 2001 med denne boken. Hun har fått flere priser for sine bøker og er av Sveriges mestselgende krimforfattere. Denne høsten gir Juritzen forlag ut Innenfor, som er en bok litt senere ut i denne krimserien.

När Veronika Lundborg-Westman cyklar till arbetet en vanlig torsdagsmorgon kan hon knappast ana vad som väntar henne. Vårsolen tittar fram, det finns hopp om ljusare tider. Men när hon kliver in i sjukhusets omklädningsrum förändras allt i ett slag. I personalduschen hittar hon kirurgen Maria Kaahn nedhasad i en obekväm ställning mot den blöta kakelväggen. Med van klinisk blick konstaterar Veronika att hennes kollega är död. Den ansträngda situationen på sjukhuset - stress, ständig personalbrist och nedskärningar - förbättras knappast av den tragedi som inträffat. En obehaglig, tryckt stämmning breder ut sig och snart börjar spekulationerna ta fart. Var det en olycka eller rentav ett mord ? Och vem hade i så fall önskat livet ur Maria ?

Kriminalkommissarie Claes Claesson och hans kolleger börjar förhöra personer i Maria Kaahns omgivning och så småningom växer bilden av en komplicerad människa fram, en kvinna som inte var helt omtyckt på sin arbetsplats - åtminstone inte av alla. 


Sosialrealistisk krim

Det var lett for meg å velge Karin Wahlbergs bøker, når jeg fant ut at jeg skulle begynne å lese flere bøker på svensk. Hun regnes, som sagt, som en av Sveriges største krimforfattere og selger bøker i meget store opplag.

Wahlbergs ene hovedperson, Veronika, er lege og blir dratt inn i en mordetterforskning, når hun finner sin kollega Maria Kahn drept. Kahn var en omsvermet og vakker kvinne, likt av mennene og mislikt av kvinnene på arbeidsplassen. Claes Claesson hos politiet får i oppdrag å etterforske saken, og det viser seg, slik som det ofte gjør i krimromaner, at den drepte kvinnen hadde flere hemmeligheter.

Sista Jouren er en krim som nok vil appellere til enkelte fans av Camilla Läckberg. Her er det stort fokus på relasjoner mellom mennesker, og Wahlberg bruker mye tid på å skildre karakterenes tanker og liv. Når det gjelder relasjoner er det særlig fokus på forhold som har stagnert eller tatt slutt.

Det som trekker boken ned for meg er at mordgåten, selv om den fungerer som den røde tråden i historien, blir satt helt i skyggen. Etterforskningen stamper seg fram i sirup og selv langt over midtveis i boken har ikke politiet noen mistenkte som skiller seg nevneverdig ut. Spenningskurven er så og si helt fraværende. Det kan synes som om Wahlberg har blitt for opptatt av å skildre sine karakterer og hverdagen ved et sykehus, og dermed ikke klart å dra med seg mordgåten skikkelig i tillegg. Hun er god på å skrive sosialrealistisk og gjennom sine karakterer tar hun opp dårlige arbeidsforhold for leger og sykepleiere, og andre tema som tydeligvis engasjerer henne. Men jeg savner som sagt litt mer fokus på krimbiten i historien.

Boken er en helt grei tidtrøyte og jeg skal nok følge resten av denne serien, men den store spenningen uteble for min del. Jeg tok stadig pauser fra lesingen og savnet ikke boken i mellomtiden.


Forfatterens hjemmeside finner du her!

Smakebit på søndag #41: Crossed

Smakebit på søndag er en fast spalte som organiseres av Ladybug på Flukten fra Virkeligheten. Her deler vi noen setninger fra en bok vi for eksempel leser nå.

Min smakebit denne uken er hentet fra boken Crossed av Ally Condie

I'm standing in a river. It's blue. Dark blue. Reflecting the color of the evening sky. I don't move. The river does. It pushes against me and hisses through the grass at the water's edge.

Slik åpner Crossed, oppfølgeren til Matched. Boken kommer i salg på tirsdag til uken, og anmeldelsen min er ikke langt unna. (Jeg fikk med meg et leseeksemplar fra bokmessen i New York.) Nok en gang må jeg berømme omslaget. Jeg synes forlaget har klart å få til skikkelig kreative omslag i denne serien, som virkelig symboliserer handlingen i de aktuelle bøkene.

Bokanmeldelse: Spøkelsene på Frostøy; Bak Dødsfjellet

Forlag: Aschehoug
Sideantall: 304 (Innbundet)
Sjanger: Barn (6-12 år), grøsser
Utgitt: September 2011
Kilde: Kjøpt
Verdt å vite: Første bok i en ny serie. Forfatter Hilde Hagerup debuterte med Bølgebiter i 1998, siden da har hun skrevet flere kritikerroste romaner som er solgt til en rekke land og som hun har fått flere priser for. Hagerup har skrevet både for barn og voksne, samt forfattet en biografi. Spøkelsene på Frostøy skal antagelig bli film.

Hva gjør du når du finner ut at hele familien din er spøkelser? En dag oppdager Jens en forferdelig hemmelighet. Det var ikke bare faren hans som døde i den bilulykken for ti år siden. Den eksentriske moren hans er faktisk et spøkelse. Men hun er alt han har. Eller er hun det? Andre mer skremmende spøkelser kommer ut av skogen og kaller på ham. Hva vil de ham? Er det sant at Jens' bestemor er spøkelsesdronning på Frostøy? Er hun god eller ond? Og om Jens følger henne, vil han da få møte faren sin?

 

Fantasifullt grøss

Spøkelsene på Frostøy; Bak Dødsfjellet er den første boken jeg leser av Hilde Hagerup, og det blir ikke den siste.

Jens bor sammen med sin mor på Frostøy. På skolen er han den som ingen vil være sammen med, helt til han møter Wilma. I henne finner Jens en god venn, og sammen begynner de å utforske noen av øyas hemmeligheter. Det viser seg at det er mye om øya og menneskene der som Jens ikke har visst om, Wilma har dessuten også sin helt spesielle hemmelighet...

Hvis jeg skulle lage en liste over hvem det var bra å være venner med på laget vårt, ville den sett omtrent sånn ut: Kaja, Bård og gjengen deres. Alle de andre barna. Treneren. Faren til Kaja. Alle de andre foreldrene. Maurene i maurtua bak ishallen. Rottene i taket i guttegarderoben. Hundebæsjen under skøytebeskytterne til Bård. Jens.

Hagerup skriver med en fortellerglede som skinner igjennom teksten, og handlingen er svært fantasifull. Bare navnene på flere av stedene er artige. Til tross for at boken er myntet på mye yngre mennesker enn meg, lot jeg meg rive med. Her er det oppfinnsomhet rundt spøkelsenes levemåte, hvordan de overlever, hva som er farlig for dem m.m. Det bare bobler over fra side til side. Barna vil nok i tillegg synes at dette er grøssende spennende. Spøkelsene er nifse, og ikke harmløse lakenspøkelser.

 

Døden er farlig. Særlig for dem som blir igjen. 

Boken har også en mer seriøs undertone. Det handler om mobbing og om å forsøke å finne sin plass i verden. Mot er også et stort tema. Jens er mer unselig i starten av boken, men vokser etter hvert som handlingen skrider frem.

Historien er bygget opp nærmest i poetisk form med luft mellom hver linje, ofte er det kun brukt en setning per linje. Dette gjør boken lettlest og spennende for barna, men også velegnet til høytlesning. Hagerup skriver godt, så her er det noe å hente for den voksne som vil lese for de små også.

Trenger du en skikkelig grøssende barnebok til Halloween, er denne absolutt å anbefale. Jeg koste meg, og skal lese neste også. Jeg må forøvrig si meg enig med Elis anmeldelse, som jeg har linket til under. Det sto et sted at boken anbefales fra 6 år, det mener jeg blir altfor ungt. Her er det tross alt spøkelser med råtten hud som fanger barn og er skikkelig slemme. Grøssene står i kø. For de eldre barna, som tåler dette, kommer nok boken til å falle i smak.

Andre anmeldelser: 
Maris Mørke Hjørne
Elis Lesebabbel
Barnebokkritikk.no

Hilde Hagerups hjemmeside finner du her.

Krimkveld og bokkjøp

Torsdag denne uken inviterte Cappelen Damm til krimkveld i sine lokaler, og som den krimelskende leseren jeg er kunne jeg ikke la en slik mulighet gå fra meg.

Først ut på programmet var Hans Olav Lahlum, som er aktuell med Satelittmenneskene hvor handlingen foregår i 1968. Han ble intervjuet av Tom Egeland, og det var veldig interessant å høre på.

Jeg kunne gjerne gått på foredrag med Lahlum og hørt på ham i flere timer. Intervjuet dreide seg naturlig nok om hans nyeste roman, som beskrives som en klassisk krim i Agatha Christie - stil. Han fortalte litt om handlingen, og karakterene sine før han snakket generelt om krimbøkene sine og hvorfor han hadde valgt å legge handlingen tilbake i tid ( enklere å få etterforskningsmetodene realistiske).

Lahlum fortalte også om skriveprosessen. Han planlegger mye i forkant, og bruker 20 dager på å skrive ut råutkastet på boken.  Dessuten kom han med en liten avsløring: I månedsskiftet januar/februar neste år vil bok tre i krimserien hans utkomme. Den skal hete Katalysatormordet. Men for dem som er redd for at det vil bli det siste de hører fra hans kriminelle fantasi, røpet Lahlum at det er bestemt at det vil komme en fjerde roman, og den vil utkomme allerede i 2013.


Neste person som ble intervjuet var Karin Fossum. Kombinasjonen en av mine favorittforfattere (Egeland) intervjuer en annen av mine favorittforfattere gjorde at jeg koste meg.

Fossum ble litt brydd da Egeland introduserte henne med den imponerende merittlisten hun har opparbeidet seg, og hun fortalte at når hun er i utlandet tør hun aldri se etter sine egne bøker i bokhandlene fordi hun er redd for hvordan hun vil tolke det om hun ikke finner dem der. Hun fremsto veldig ydmyk og jordnær.

Også i denne samtalen dreide praten seg, naturlig nok, om hennes nyeste roman Jeg kan se i mørket. 

Fossum beskrev hvordan hun jobber, og fortalte at hun aldri benytter seg av disposisjon når hun skriver. Hun vet hvordan boken skal åpne og slutte, alt mellom der er blankt. Hun jobber ekstremt intuitivt, som hun uttrykte det. Hun bruker 2 - 3 måneder på å skrive råutkastet til en roman. Resten av året blir brukt til flikking på språk, redigering osv.

Fossum kunne også røpe at hun pusler med noe nytt for tiden. Det handler om en gutt på åtte måneder som blir funnet flytende i en liten dam - Mølladammen. ( Jeg vet ikke om Fossum refererer til Mølladammen i Lommedalen i Bærum, men jeg krysser fingrene for det - krim fra nærområdet hvor jeg vokste opp er alltid spennende.)


Denise Rudberg var neste person ut, og hun ble intervjuet av Ingrid Schibsted Jacobsen. 

(Jeg elsker Rudbergs sko. )

Rudberg beskrev seg som en sann feminist, og forklarte hva som var bakgrunnen for at hun nå har valgt å skrive innenfor en helt ny sjanger, og med en helt ny hovedperson. Kriminalromanen Et lite sidesprang handler om Marianne som akkurat har blitt enke etter at mannen hennes døde av kreft.

Rudberg fortalte om hvordan hun jobbet frem karakteren Marianne, noe som tok to år. Hun satte seg blant annet inn i hele Mariannes oppvekst, og skrev egne oversikter over menneskene som har vært viktige i Mariannes liv. Sistnevnte resulterte i et persongalleri på 140 personer.

Rudberg har planlagt 9 bøker i krimserien, og fortalte at hun innretter livet sitt etter tall. Tallet 9 kan deles på tallet 3. Tallet 3 er dessuten mye brukt dramaturgisk. 3 trilogier blir 9 bøker til sammen. Hun er opptatt av å ha med sex i bøkene sine, fordi hun mener det er gestaltende for karakterenes personlighet. 

Et lite sidesprang handler om utroskap. Neste bok vil handle om mishandling innenfor ekteskapet. Filmrettighetene til de tre første bøkene i krimserien hennes er alt solgt. Jeg har ikke lest noe av Rudberg tidligere, men etter å ha hørt på henne måtte jeg bare kjøpe boken.


Jens Lapidus var siste intervjuobjekt, også han ble intervjuet av Jacobsen. 

Lapidus blir beskrevet som Sveriges Jo Nesbø, og forklarte at han er veldig inspirert av amerikanske forfattere når han skriver. James Elroy, som har skrevet det som betegnes som L.A. Noir (som var inspirasjonen for begrepet Stockholm Noir, som brukes på Lapidus' bøker) , er hans store inspirasjonskilde og forbilde.

Elroy leste forøvrig Cash nylig, og syntes at den var så bra at han ga boken denne omtalen: "  At last: an epic European thriller to rival the Stieg Larsson books. It's an entirely new criminal world, beautifully rendered—and a wildly thrilling novel". Det syntes Lapidus var veldig stort.

Lapidus nye bok Livet Deluxe har fått strålende mottakelse i Norge, og han forklarte at han henter mye av inspirasjonen til det han skriver fra virkelige hendelser, og presiserte at han ikke skriver klassisk svensk krim hvor formålet er at en person skal etterforske en forbrytelse som er begått. Han skriver fra de kriminelles perspektiv, og sa at han ikke har noe politisk budskap med det han skriver. Ei heller vil han være moralistisk. Han ønsker å underholde, og å ta leseren inn i hodet til et menneske som har begått en forbrytelse, slik at leseren kan se verden fra denne karakterens perspektiv og kanskje identifisere seg med vedkommende.


Lapidus arbeider til daglig som forsvarsadvokat og sa at i den rollen er det viktig at han klarer å se forbryteren som et menneske, uansett om vedkommende har begått umenneskelige handlinger. Det kalte han en grunnleggende form for humanisme. Han bruker også skrivingen som terapi hvor han skriver av seg opplevelser og ting han har opplevd på jobb.  Det å skrive gir ham kraft og energi, og derfor får han det til selv om han har en travel hverdag. 

Lapidus arbeider ikke med en ny roman for tiden, men forsøker seg på noveller. Han syntes det er spennende å eksperimentere sjangermessig.

Når man er på et bokarrangement er det lett å bli fristet til å kjøpe bøker. Jeg klarer i hvert fall sjelden å motstå en slik fristelse. Jeg har bøkene til Lahlum og Fossum fra før, men kjøpte med meg disse:

Ekstra morsomt når man kan få bøkene signert også. Dessuten var det hyggelig endelig å få signaturen til Lahlum, Egeland og Fossum i bøkene de har skrevet.

Bøkene på bildet over ble ikke det eneste bokkjøpet denne dagen. Noen timer tidligere var jeg innom et opphørssalg, og endte opp med disse:

Salige er de som tørster av Anne Holt har jeg lest for lenge siden, men jeg hadde ikke en egen kopi av den siden mitt eksemplar ble lånt på biblioteket. Anita Berglunds bok omhandler en profiler, og det har jeg ikke lest så mye om i norske krimromaner. De hvite englene er en historisk roman, og slike romaner får jeg heller aldri nok av.

Alt i alt en veldig inspirerende og fin kveld. Hele seansen ble streamet live på nettet, og i følge CappeleDamms twitterfeed vil opptaket legges ut på nett i sin helhet snart. Forøvrig, hvis dere tror at jeg har glemt å nevne Torkil Damhaug, så har jeg naturligvis ikke det. Men han måtte melde avbud på grunn av sykdom.  Jeg krysser fingrene for at jeg får anledning til å høre på ham ved en annen anledning.

Bokanmeldelser: Hotel Eldorado, Den usynlige broen m.m.

Her kommer en ny samling korte anmeldelser av bøker jeg har lest denne høsten:

Når man leser en roman, kan det ofte sammenlignes med å være passasjer i en bil. Forfatteren kan være en god eller en dårlig sjåfør, det kan hende han tar krappe svinger og spesielle unnamanøvere. Noen foretrekker å holde seg til de lange, slake og vanlige veiene, mens andre foretrekker å benytte de mindre kjente fartsårene.

Da jeg leste Hotel Eldorado, var det denne metaforen jeg ble sittende å tenke på. For i denne romanen fremstår forfatter Tor Even Svanes som en meget dyktig sjåfør. Fortellingen er god, språket er godt og persontegningene fine. Det er heller ikke noe minus at mye av handlingen i romanen finner sted på 1960 - tallet. Som leser er det deilig å lene seg tilbake og la seg føre med av en forfatter som er god på sitt håndverk.

Den usynlige broren var også en stor leseopplevelse. Berusende bra er tittelen jeg ville brukt om jeg skulle skrevet en lengre anmeldelse av den. Det er nemlig slik for meg at det å lese gode bøker ofte kan sammenlignes med det å drikke en god vin. Du tar en slurk, og kjenner hvordan innholdet langsomt sprer seg ut i kroppen og gjør deg varm. Kjenner at du slapper av og koser deg mens du hengir deg til nytelsen og sanseinntrykkene.

Romanen har det meste på plass; en god historie og ikke minst et nydelig språk som oversetterne Kari og Kjell Risvik skal ha lovord for å ha oversatt til norsk. Dette er en stor fortelling, og det er utrolig at det er en debutant som har skrevet den. Noen vil kanskje innvende at den til tider kan være litt langtekkelig, men samtidig synes jeg det er et pluss at romanen bruker tid på å bygge opp karakterer og handling. Forfatteren er også flink til å gi liv til den historiske perioden, og har helt tydelig gjort gode undersøkelser rundt stedene og tiden hun skriver om. Her får du både kjærlighet og dramatikk.

Sanctus passer perfekt for fans av Dan Brown og Tom Egeland. Her handler det om en hemmelig orden som gjør alt de kan for å verge en meget spesiell hemmelighet. Det er gåter og mystikk, myter og masse action og spenning. Kapitlene er korte og boken er en skikkelig sidevender som det er vanskelig å legge fra seg.

Jeg leser ikke billedbøker så ofte, siden jeg ikke har barn selv enda. Men da jeg fikk denne boken tilsendt av forlaget, måtte jeg bare sette meg ned med den. Og jeg ble veldig sjarmert. Her handler det om spøkelset Børre som selv er lett å skremme, og som ønsker å finne noen han kan spøke for. Flotte tegninger og søt historie gjør dette til en bok jeg skal gjemme på og lese for mine barn en gang i tiden.

Hush Hush har jeg hørt mye om, og siden serien er i ferd med å utgis her i Norge måtte jeg nesten lese boken.  Og jeg koste meg. Sidene vendes fort forbi, og jeg hadde stor sans for den mannlige kjekkasen Patch. Det er også mange mysterier i boken som ikke røpes så fort. Jeg gleder meg til å ta fatt på neste bok i serien.

Omslag på onsdag #4

Det har blitt en vanlig foreteelse at forlag frisker opp og redesigner bokomslagene på pocketbøker. Ofte skjer dette når forfatteren har gitt ut en ny bok, eller fordi man ser at de gamle omslagene kanskje ikke hadde den forventede salgseffekten. Det kan også skje i forbindelse med en film - eller tvutgivelse basert på boken, eller fordi forfatteren har vunnet en pris.

Her i Norge kan man ofte se at omslagene på tidligere bøker av krimforfattere får nytt design. Unni Lindells bøker har gjennomgått mange forandringer opp gjennom årene:

Denne høsten får pocketbøkene hennes enda et nytt design:

De tidligere bøkene til Kurt Aust utgis også med nye omslag denne høsten:

Cappelen Damm pleier også å friske opp gamle omslag. Pocketbøkene til Karin Fossum har gjennomgått store forandringer opp gjennom årene. Dette året lanserte forlaget også flere nye pocketserier, hvor flere gamle utgivelser får nytt liv og nye design. Drama er tittelen på den ene serien.

Gyldendal gir ut flere av Jørn Lier Horsts kriminalromaner med nye omslag:

På verdensbasis får flere storselgere forlenget liv med nye omslag. Harry Potter - serien er et eksempel, Twilight - serien et annet.

Den internasjonale forfatteren som det kan virke som oftest får nye omslag på sine utgivelser, er Stephen King. Det er ikke så mange år siden hans britiske forlag Hodder utga de fleste av de tidligere verkene hans i denne serien:





Rundt samme tid ble også enkelte utvalgte titler av skrekkmesteren publisert i en ny pocketserie kalt King Classics:

Nå kommer Stephen Kings bøker atter ut i en ny pocketserie med nye omslag. Det vil si, noen er alt utkommet og flere bøker kommer denne høsten og til neste år: 

I følge forlaget skal de nye omslagene hjelpe leserne å finne den King - boken som passer best for dem. Det vil også bli gjennomført en større markedsføringskampanje i anledning nyutgivelsene.

Redesign av omslag kan være både bra og mindre bra. For min egen del opplever jeg det innimellom som frustrerende. Jeg er opptatt av omslag, og at bøkene skal passe sammen i bokhyllen. Av Stephen King har jeg samlet på pocketbøkene i denne serien:


Jeg har kjøpt bøker nå og da, men innså for en uke siden at jeg ble nødt til å kjøpe de jeg manglet om jeg skulle få like bøker i bokhyllen. Etter å ha trålet flere nettbutikker, har jeg klart å få tak i de jeg ikke hadde fra før. Men det frustrerer at jeg , for å være sikker på å få de samme omslagene i en spesifikk serie, skal måtte være nødt til å kjøpe bøkene når de kommer ut for å være sikker på at jeg skal få tak i dem. De nye omslagene er stilige, jeg sikler på dem også selv om jeg ikke kommer til å kjøpe dem. (Tror jeg da, man skal aldri si aldri).

Hva tenker du om redesign av omslag? Bra? Eller mindre bra?

Forsket på do-lesing

Du kan få mindre forstoppelse, men mer hemorider om du leser på do. Det er noen av antakelsene i en israelsk studie som ble publisert i 2009. Avisen The Guardian har brakt undersøkelsen fram i lyset igjen. Avisen skriver blant annet om kjente forfattere som var store tilhengere av do-lesing.

I den israelske undersøkelsen deltok 499 menn og kvinner i alderen 18 til 65 år.  64 prosent av mennene og 41 prosent av kvinnene fortalte at de leste på do regelmessig, og aviser var det som var det mest foretrukne mediet under toalettbesøket.

Undersøkelsen var satt i gang for å finne ut om lesing kunne føre til at man slappet av mer når man satt på do, og dermed gjorde det lettere å kvitte seg med sitt fornødne. Konklusjonen var at lesing på toalettet var best for kjedsomheten og mest for moro skyld.

Noen mener at lesing på toalettet er ekkelt, et nettsted har satt opp en liste over syv grunner til at man ikke bør lese på do.  Et annet nettsted har laget en liste over de ti mest underholdende tingene du kan lese mens du sitter på do. Forfatteren av saken er synlig opptatt av at man skal øke sine kunnskaper mens man gjør sitt fornødne.

Hvis du er en av dem som leser på do, finnes det egen litteratur beregnet for formålet. Det Norske Samlaget har for eksempel utgitt Den store norske doboka.

Dinamo forlaget har utgitt Opptatt av Atle Nielsen, også en bok beregnet for toalettbesøkene.

Hva med deg? Leser du på do?

Smakebit på søndag #40: Domino Indigo

Smakebit på søndag er en fast spalte som organiseres av Ladybug på Flukten fra Virkeligheten. Her deler vi noen setninger fra en bok vi for eksempel leser nå.

Min smakebit denne uken er hentet fra boken Domino Indigo av Audun Flaaten

 Det fins et bilde av meg som seksåring der jeg opptrer for hele konfirmasjonsselskapet med et shownummer. Jeg står med løsnese og synger på ett ben oppe på flygelet. (...) Hvor ofte har jeg ikke sett på dette bildet og henfalt til drømmerier om hvordan livet mitt kunne ha vært.

Det er alltid spennende å prøve seg på nye forfattere, og Flaaten har jeg ikke lest noe av tidligere. Domino Indigo er første bok ut på det nyoppstartede forlaget Pasadena, og beskrives som en psykologisk thriller. Utdraget stammer fra åpningen av boken.

Vil du være med på Smakebit på søndag?

* Åpne boken du leser i nå og finn et par setninger som du kan dele med leserne av bloggen din (vær forsiktig, ikke del setninger som kan avsløre for mye da det kan ødelegge for de som ønsker å lese boken). Hvis du ikke har en egen blogg så kan du dele en smakebit fra boken du leser i kommentarfeltet under posten hos Mari.

* Skriv en liten bloggpost med en link tilbake til dette innlegget hos Mari, og deretter legger du igjen en link til din egen bloggpost i inLinkz oversikten hos henne

God søndag :)