I dag synes jeg det er hyggelig å ønske Silvia Henriksdottir velkommen til bloggen min:
 |
| Foto: Mona Johansson |
Silvia Henriksdóttir er født i Tønsberg, men vokste opp på Færøyene. I dag bor hun i Halden. Hennes oppvekst ble preget av sterkt religiøse foreldre, og hun tilbrakte flere somre i Norge på leir hos menigheten de tilhørte. Etter hvert brøt Silvia ut av dette livet.
Silvia har tatt sin utdannelse innen naturvitenskap, og forsker i dag på datasikkerhet. Hun har lenge følt behov for å fortelle om alt det hun opplevde i oppveksten, og resultatet ble debutromanen Si at du lyver.
I Si at du lyver får vi et innblikk i hvordan Silvia opplevde oppveksten i en religiøs familie. Vi får høre om overgrep og fortielser, kjønnsdiskriminering og skjulte hemmeligheter. Romanen vakte mye debatt på Færøyene da den først utkom i 2011, og den ble også debattert i Danmark hvor den også utkom samme år.
I intervjuet under kan du blant annet lese om hvorfor Silvia følte behov for å skrive denne romanen, hvordan hun brukte Knausgårds tekster som en slags ordbok og hvorfor hun har valgt å navngi overgripere i teksten sin.
Hva er årsaken til at du bestemte seg for å skrive Si at du lyver?
Trangen til å fortelle min historie har dukket opp mange ganger, men det var først da jeg fikk avstand til de miljøene som opplevelsene skjedde i at jeg faktisk satte meg ned og skrev den. Det var nødvendig for meg å fortelle historien, ikke bare for å komme videre, men også for å kunne bruke det jeg hadde opplevd til noe konstruktivt, slik at det kunne gi mening.
Nå har jeg gitt fra meg min egen historie, og på den måten er jeg tvunget til å finne meg en annen å være. Figuren i romanen er jo gjort offentlig nå, så henne kan jeg ikke gå rundt og identifisere meg for mye med, for da er jeg ikke min egen lenger. At det ville kjennes slik, tenkte jeg ikke på da jeg begynte å skrive. Da var det bare en trang til å fortelle, som presset seg på, og jeg reflekterte ikke så mye over hvor den kom fra. Men følelsen av at jeg hadde en historie som kunne brukes som stoff til å skildre noe viktig, som kunne hjelpe andre, har jeg hatt lenge.
Si at du lyver handler om din egen barndom, har det vært vanskelig å skrive denne romanen?
Det var på mange måter befriende endelig å få sette ord på alt sammen, men det var også krevende. Den største befrielsen kom etter at boka var ferdig. Etter mange år med konstant tenkning rundt hvordan det hele nå egentlig hang sammen, og hvorfor, var det fint å ha formulert det og satt et punktum. Nå er opplevelsene blitt til blekk på papir og på den måten objektiviserte. Da er det lettere å ha avstand til dem. Hele skriveprosessen handlet egentlig om å skape avstand.
Hvor lang tid brukte du på å skrive Si at du lyver, og hvor hentet du inspirasjon når du skulle arbeide med språket i boken?
Det tok ett år fra jeg begynte å skrive til jeg sendte manus til forlagene. Det første halve året brukte jeg til å skrive første utkast, en tekst som er veldig forskjellig fra den som nå foreligger innbundet. Fortellingen hadde ikke romanform, og alt var sett fra perspektivet til en voksen. Jeg sendte utkastet til en konsulent for en uttalelse, og hun hadde tre ting å si: Skriv dette om til romanform, la fortellerstemmen gro med hovedpersonen, og plasser sinnet hos romanfiguren og ikke hos forfatteren. Etter dette satt jeg som limt til stolen, og skrev og skrev og skrev.
Å finne en fortellerstemme og holde fast ved den gjennom en hel roman, tror jeg både er den vanskeligste og den viktigste delen av skrivearbeidet. Det var ekstra krevende at jeg også skulle få stemmen til å utvikle seg i takt med hovedpersonens modning. Jeg tror det hjalp veldig at stoffet var selvopplevd, slik at det jeg skulle gjøre "bare" var å reise tilbake i tid og kjenne etter hvem jeg var på den tiden erindringen stammet fra, hvordan verden så ut for meg da, og hvilken stemme som harmoniserte med det.
Jeg leste mye mens jeg jobbet med romanen. Den forfatteren som jeg tror påvirket språket mest, er Per Olov Enquist. Ikke fordi språket i romanen min nødvendigvis er så likt det jeg leste av ham, men det var noe med stemningen i språket hans som preget det jeg skrev. Jeg leste også mye eldre satire, for eksempel av Hans Scherfig og Gustav Wied, og jeg tror at både humoren og karakterskildringene ble påvirket av dem. Det var viktig for meg å få det humoristiske fram i fortellingen. Historien er tragisk nok i seg selv, så hvis det ikke fantes humor i den kunne den fort bli uutholdelig å lese.
Etter at romanen hadde kommet ut i Danmark, skrev jeg den om til norsk. Å ha skrevet den på norsk selv betyr mye for meg, siden jeg da også formelt sett er norsk forfatter, og med det tar jeg tilbake noe av den norske identiteten min. Det var en utfordring for meg å skrive på norsk, siden det er mitt tredjespråk. For å få språket inn under huden, leste jeg Knausgårds Min kamp. Det fins nesten ikke den tingen Knausgård ikke skriver om, så der fant jeg utrolig mange ord og vendinger som jeg trengte. Så jeg brukte Knausgård som en slags ordbok.
I boken din tar du et oppgjør med en rekke personer. Opplevde du en form for personlig renselse når du skrev boken?
Oppgjøret jeg tar er like mye et oppgjør med normene og kulturen som har styrt disse personene. Hele romanen, både i form og innhold, er et stort nei til kravet om å tie. Og kravet om å tie kommer ikke bare fra enkeltpersoner - det henger i luften over alt. Man kan alltid si mye om hvem som har gjort hva feil, men uansett så ligger ikke problemet der. Menneskers oppførsel er et produkt av omgivelsene de lever i. Det virkelige problemet er miljøene som skaper grobunn for at grusomme ting skjer og lar dem fortsette med å skje. Jeg tror ikke at alle er klar over hvor stor påkjennelse fortielsen kan være for mennesker som har opplevd vanskelige ting. Fortielsen er med på å få skylden og skammen til å gro, selv om hensikten kanskje er å vise hensyn.
Karl Ove Knausgårds romaner har fått mye oppmerksomhet fordi han skriver om navngitte personer og hendelser som har funnet sted. Det gjør du også i din bok. Ser du at dette med å navngi enkeltpersoner og deres angivelige handlinger kan oppfattes som problematisk, eller synes du at det må være greit å gjøre det?
Den formen jeg har valgt til romanen skal ses i lyset av det tema den behandler. Hele boken handler om fortielse - fortielse av overgrep, fortielse av navn (!), fortielse av identitet. Den handler om hva som kan skje når alle er enige om at noe er for stygt til å bli sagt. Hvis ikke dette kravet om fortielse fantes, ville denne romanen aldri bli skrevet.
Formen jeg har valgt å formidle budskapet i, er en slags demonstrasjon mot kravet om fortielse. Når hovedbudskapet mitt er: Slutt å dekke over ting! da hadde det kjentes paradoksalt for meg, hvis jeg i formidlingen av det budskapet selv dekket over ting. Det betyr ikke at det er umulig å formidle dette budskapet på andre måter. Men dette var den rette måten for meg.
At det kan synes provoserende og problematisk, skjønner jeg godt. Men det er ikke nødvendigvis mindre problematisk hvis jeg formidlet på en annen måte. Jeg tror faktisk at det er lettere for dem som jeg skriver om at jeg gjør det så direkte. Da er det ingen tvil om hva det er jeg forteller, de kan ta stilling til det, de kan ta avstand fra det. Eller for å snakke romanbudskapets språk: Det blir lettere for dem å fortelle om det og vanskeligere for andre å kreve at de tier om det. For meg er dette en mer human måte å gjøre det på.
Hvis jeg pakket ting inn, ville det faktisk være meg selv jeg pakket inn og tok hensyn til.
Det jeg gjør er en måte å ta det fulle ansvaret på, samtidig som det er en måte å trå ut av offerrollen på. Jeg ber ikke om medlidenhet. Jeg forteller en historie som viser hva fortielse kan gjøre, og jeg gjør det på en måte som demonstrerer at man ikke trenger å si ja til kravet om å være med på å fortie ting.
Det problematiske ved å skrive så direkte som jeg gjør, er opplagt. Men jeg synes det er viktig at man har lov til å fortelle sin historie, også selv om den ikke er vakker. Fortelling er veien ut av ting, men kulturen vår blokkerer den veien for mange mennesker. Mennesker med vonde opplevelser har i praksis lavere grad av ytringsfrihet.
Vet du om noen av de du nevner i boken har lest den, og i så fall, har du fått noen reaksjoner på det du har skrevet?
De reaksjonene jeg har fått har alle vært positive, men det er mange jeg ikke har hørt fra, og som jeg ikke vet om har lest romanen.
Du valgte å fortelle om overgrepene du opplevde til menigheten, men de tok ikke, i følge boken, dette på alvor og la lokk over saken. I et intervju med TV2 sier lederen for Nardus-menigheten at de ville gjort det samme igjen i dag. Hva tenker du om det?
Jeg tenker at det var godt jeg skrev boken. Jeg tenker også at det var godt at jeg skrev den så direkte, for det er det som gir anledning til så konkret konfrontasjon. Slike holdninger som kommer fram på TV2-innslaget tror jeg dessverre ikke er så uvanlige i lukkede kristne miljøer. Det uvanlige er at de kommer fram, og det tror jeg er en følge av at det er få konkrete anledninger til det. Og da er vi tilbake til fortielsen igjen. Den er en veldig sterk stabiliserende faktor, som gjør at mange holdninger som samfunnet hadde hatt godt av at kom fram, forblir i det skjulte.
Boken din skapte voldsom debatt da den utkom i Danmark. Har noe av det som er blitt diskutert i kjølvannet av utgivelsen overrasket deg?
De store reaksjonene har vært på Færøyene, der de fleste hendelsene i romanen foregår. Jeg har ikke blitt overrasket over diskusjonene, men jeg hadde nå heller ikke så konkrete forventninger til dem. Men hva det er blitt fokusert på i diskusjonene har vært tankevekkende. For eksempel reagerer folk veldig på at jeg navngir en overgriper, men ingen har reagert på at jeg navngir et overgrepsoffer.
Debatten handlet nesten utelukkende om hvordan man kan beskytte mennesker mot å bli skrevet om. Det fikk meg til å tenkte på om jeg kanskje ikke burde ha skrevet så direkte, siden det kunne se ut til at det egentlige budskapet druknet i jussprat. Men på den andre siden så skriver jeg ikke til pressen, jeg skriver til leserne, og jeg tror at måten jeg gjør det på kan skape en virkelighetsnærhet som øker intensiteten. Jeg er heller ikke sikker på at jeg ville lykkes med å skrive om akkurat dette på noen annen måte. Og når jeg hører mennesker fortelle at de nå endelig kan prate om ting som før var umulig å prate om, da er det verdt det hele.
Si at du lyver tegner et bilde av en sterk kvinne, hvordan har du funnet styrken til å komme igjennom det du har opplevd og skrive om det i romanform?
Det er et vanskelig spørsmål. Men kanskje det er slik at hvis man ikke synker, da kommer man styrket ut av ting? Om det går den ene eller den andre veien, tror jeg har mye med omstendigheter å gjøre. Hvis du skal klare å bryte med et miljø, tror jeg det er avgjørende at noen står på den andre siden og tar imot deg. Om det fins noen som står klar der, er litt tilfeldighetenes spill.
Å skrive romanen har gitt meg en mulighet til å se meg selv fra avstand, og da ser jeg tydelig at det fins en god porsjon stahet i meg. Den er en grunnleggende egenskap, som jeg tror har hjulpet meg mye mer enn jeg selv kan skjønne. Det kjennes litt rart å innse at en så lite flatterende egenskap har vært nødvendig når det virkelig gjaldt.
Det må være vanskelig å bevare troen sin gjennom det du har skildret i boken din. Omtaler du deg selv som kristen i dag?
Jeg tror det som er viktigst for meg akkurat nå er å være fri og slippe å ha på meg noen tros-merkelapp.
Tusen takk for at du tok deg tid til å stille opp til dette intervjuet, Silvia Henriksdottir.
Hvis du er interessert i å lese mer om Silvias roman, finner du min anmeldelse av den her. Julie har også skrevet om den her. Silvias bok har også fått bred omtale på nettstedet Søkelys her. Labels: bokelskerinnen intervjuer, karl ove knausgård, religion, Si at du lyver, Silvia Henriksdottir, vigmostad bjørke
