Wednesday, 25 April 2012

Bokanmeldelse: Duevokterne

Forlag: Pax
Sideantall: 529 (Innbundet)
Utgitt: April 2012
Kilde: Anmeldereksemplar
Verdt å vite: Hoffman har skrevet en lang rekke romaner, både for barn og voksne siden debuten i 1977. Duevokterne har mottatt fantastiske kritikker, og flere regner denne romanen som hennes mesterverk. Boken har også vært inne på bestselgerlistene i USA.


Året er 70 e.Kr, Jerusalem har falt, og den jødiske jenta Yael må flykte fra byen. Etter en tid i ørkenen kommer hun til kong Herodes’ gamle klippefestning Masada ved Dødehavet, der 900 jøder skjuler seg for romerne. På Masada finner Yael tilbake til livet. Her møter hun den mystiske heksen av Moab og krigerdatteren Aziza. Hun blir kjent med bakerens kone, gamle Revka, som tar hånd om to stumme barnebarn. Og hun møter Mannen fra nord, en høyreist blond slave som blir lenket fast om natten. Sammen er de fem duevoktere på Masada. Samtidig som romerne rykker stadig nærmere, må duevokterne også kjempe mot sitt eget folk på klippen. For de fem bærer alle på hemmeligheter, om hvem de er, hvor de kommer fra – og hvem de egentlig elsker.


Historisk eleganse

Det er de bøkene jeg liker aller best som jeg synes det er vanskeligst å skrive om. Jeg føler at mine ord på mange måter ikke yter boken og historien rettferdighet. Slik har jeg det med Duevokterne. Jeg har tenkt på boken mye etter at jeg leste siste setning i den og forsøkt å finne ut hvordan jeg best skal formidle den store leseopplevelsen som denne boken var for meg. Alice Hoffman har skrevet en mektig og emosjonell historie som vil bli hos deg lenge etter at siste side er lest.

Duevokterne spenner over et tidsrom på fire år og er delt inn i fire deler. Vi befinner oss i Israel, ikke mange tiår etter Kristi fødsel. Første del av boken er viet Yael, som lever sammen med sin bror og sin far i Jerusalem. Broren, Amram, er snikmorder som sin far, og må etter hvert flykte fra byen. Da Yaels far er med på å drepe en romersk general, må også Yael og faren flykte ut i ørkenen sammen med en annen familie. Det blir en hard tid som kulminerer med at de ankommer klippefestningen Masada ved Dødehavet.

Mer enn ni hundre mennesker holdt visstnok til på Masada nå, og av disse var tre hundre krigere. For fem vintre siden hadde de tatt Herodes’ store festning fra en liten flokk romerske soldater som var stasjonert der. Det var en lett seier: De kom skjult av nattemørket, opp langs baksiden av fjellet, en bedrift romerne hadde trodd ingen kunne gjennomføre. Men ingenting var umulig, det hadde de oppdaget. De hadde greid å klatre opp i himmelen, nærmere Gud.

I del to blir vi kjent med Revka, bakerens hustru. Hun må flykte fra landsbyen sin i Sypressdalen da romerske legionærer angriper.

Vi var blitt jaget ut i kaos, og livene våre var som stein man bruker i et lykkespill, først blir de kastet opp i luften, og så faller de i bakken og triller til alle kanter

I del tre handler det hovedsakelig om Aziza, som av sin mor blir oppdratt som en gutt. Hun kan håndtere våpen og slåss mot fiender.

Hun kalte Aziza, det er et navn din fars folk bruker. Det kan bety en som er elsket, men det kan også bety en som er mektig og krigersk. Noen tror at navnet er et gammelt ord for bueskytter, en som aldri er våpenløs og aldri overlatt til noen annens nåde. Dette var vår mors ønske for meg.

I del fire er det Sirah det handler om. Hun vokser opp i Alexandria, og får tidlig opplæring i magi og mystikk.

Min mor lærte meg alt det en kvinne må vite i denne verden, og alt det ville bli nødvendig å ta med seg inn i Det Hinsidige. Da jeg var åtte, hadde jeg lært at et daddelpalmeblad kokt i vann kunne kurere skorpionbitt, at nektar fra den taggete blå isopblomsten dryppet på håndleddet var et vern mot ondskap, at brent og pulverisert slangeskinn kunne beskytte en mann mot skader. Jeg hadde en tann fra en svart hund bundet om halsen til beskyttelse mot ville dyr og var omhyggelig med å si fram en trolldomsregle når jeg skulle grave ned noe ved roten av en bulmeurt, den hellige planten, for jeg gravde ofte ned min mors amuletter, de var gaver til Ashtoreth, gudinnen som passet på oss i urolige tider.

Historiene til alle disse fire kvinnene glir sammen i klippefestningen Masada, nærmere bestemt i duehuset som blir deres arbeidsplass. De er duevokterne, dem boken har fått sin tittel etter. I Masada opplever de gleder og sorger, de tenker tilbake på det de hittil har opplevd i livet og kjemper mot sult og intriger, og mot at deres hemmeligheter skal bli kjent.

I ørkenen brenner luften. Puster du den inn, flammer den opp i deg, for den er sterk som jern og nådeløs som støvvirvlene når de reiser seg i stormen

Og mens de er på festningen, rykker faren som er romerne nærmere.

Det fantes bare én grunn til at Romerriket skulle komme for å prøve å nedkjempe oss enda vi var så fåtallige og deres keiserdømme var så stort. De var redde for at vi, opprørerne, kunne bli gnisten som fikk frihetsflammen til å blusse opp på ny. Ydmykelse kan bli liggende og gløde, og så begynner det å brenne når du minst venter det. Dette kunne ikke romerne tillate.

Bøkene som utkommer innenfor sjangeren historiske romaner har veldig varierende kvalitet. Historiene som fortelles er som regel medrivende, men mye skildres med klisjeaktige vendinger og et enkelt språk. Dette er ikke tilfellet med Duevokterne. Med sitt poetiske og av og til syngende språk puster Hoffman liv i en periode som jeg ikke kjente så godt til fra før. Det synes at hun har gjort grundig research, hun forteller om gamle skikker og levesett, og bringer leseren rett tilbake til tiden etter at Kristi ble født.

Jeg tok meg til stadighet i å merke av gode sitater og passasjer i boken:

Dagene hopet seg opp som kvister, kronglete og ubrukelige.

Jeg hadde så mange kutt at jeg ikke kunne telle dem, de gikk på kryss og tvers, som nattsvermere på hudens overflate.

Alt vi eide, bar vi på ryggen. Alt vi var, ble avdekket i Den Allmektiges klare lys. Vi levde fordi Han tillot oss å leve. Hvert pust tilhørte Vår Herre, som hadde gitt oss nok en dag på jorden.

Skildringene hennes kan for noen kanskje virke litt omstendelige, for meg gjorde de tiden levende. Karakterene i boken hennes, da i særdeleshet de fire kvinnene som har gitt stemme til hver sin del, fremstår som levende og virkelige. De har alle ulike egenskaper, men det til felles at de er sterke kvinner som hver og en kunne båret vekten av denne mektige historien på egen hånd. De har alle elsket, men kjærligheten har ikke bare brakt dem glede. De har opplevd å miste mennesker som var kjære for dem, og det preger dem.

Historien er oppslukende. Jeg tok meg hele tiden i å vende sider for å finne ut hva som ville skje videre. Jeg gråt med kvinnene når de opplevde tragiske og sjelsettende hendelser. De krøp under huden min. Historien ble også veldig sterk når jeg leste forfatterens etterord, her går det frem at måten historien ender på er basert på nedtegnelser fra historikeren Josephus.

I ØRKENEN brenner luften. Puster du den inn, flammer den opp i deg, for den er sterk som jern og nådeløs som støvvirvlene når de reiser seg i stormen

Duevokterne skiller seg ut fra de fleste historiske romaner jeg har lest. Skal jeg kun bruke en setning for å beskrive den, ville jeg sagt «historisk eleganse», for det er eleganse over måten Hoffman vever denne historien sammen på. Perioden og hendelsene i boken er voldsomme og det skjer blodige ting, men likevel fremstår historien som vakker. Hun viser frem lysglimt i tragediene, forteller om mennesker med pågangsmot og usvikelig tro på Gud. Hvordan vi mennesker er så små i det hele, men likevel hvor viktige hver og en av oss er. Duevokterne er stor fortellerkunst, og en roman du ikke bør gå glipp av.

Andre anmeldelser:
Historical Novels Info
The Diary of a Bookworm
The Book Worm's Library

NRK Litteratur

9 comments:

Ingalill. said...

Så fint du likte den.
Kjøpte den da den kom ut (på engelsk), men fikk det for meg at den var dyster og tung - og utsetter stadig å lese den. Skal skyve den framover i bunken nå -)

karinleser said...

"Det er de bøkene jeg liker aller best som jeg synes det er vanskeligst å skrive om." - Jeg skjønner hva du mener, men jeg synes du klarte det veldig bra her.

Bokelskerinnen said...

@Ingalill: Boken er ingen lettvekter, spesielt ikke hvis man sammenligner den med andre, historiske romaner. Det er også ganske sterke temaer som tas opp. Jeg vil absolutt anbefale den. Den fengslet meg.

@karin: Tusen takk :) Jeg føler innimellom at det er vanskelig å klare å skrive en anmeldelse som yter boken rettferdighet, når jeg har hatt en stor leseopplevelse. Spesielt når man leser bøker som sitter i kroppen.

astridterese said...

Så utrolig fin omtale! Den ga meg virkelig lyst til å lese boken. Jeg bet meg merke i den samme setningen som karinleser, men synes også at du klarte formidle noe som høres ut som en sterk og vakker bok!
Takk for tips!

Karete said...

Veldig fin og informativ anmeldelse. Fikk veldig lyst til å lese denne. Utrolig kult at du er sitert på smussomslaget :)
Ha en fortsatt fin uke!

Berit said...

Alice Hoffmann er jo en stor favoritt, og jeg gleder meg enda mer til denne nye etter å ha lest denne omtalen!
Aaahhh; Er det ikke deilig å ha noe å glede seg til?!

Clementine said...

Veldig sterk omtale av en bok som jeg fikk lyst å lese! Liker spesielt det du skriver om syngende, poetisk språk -- :-) Gleder meg!

Artemisia said...

Denne boka sto jeg og kikket på og i , i bokhandelen i dag. Fikk lyst til å lese den, og enda mere nå etter å ha lest din anmeldelse. Magic.:)

Rose-Marie said...

Veldig fin omtale, som gjør at jeg kommer til å lese denne boka! Den inneholder dessuten temaer som interesserer meg veldig! Takk for at du gjorde meg oppmerksom på en bok jeg kanskje ellers hadde latt passere.

Rose-Marie

Post a Comment

Related Posts with Thumbnails
 
Blog designed by Dreamy Blog Designs using Kimla's Storytime kit.