Bokelskerinnen intervjuer: Peter James

I dag synes jeg det er veldig hyggelig å ønske Peter James velkommen til bloggen min:
Foto: schibstedforlag.no
Peter James er født i Brighton, Sussex i England og her bodde han de første ti årene av sitt liv. Han har blant annet utdannelse fra en filmskole, og begynte tidlig å arbeide med film. Fra 1971 til 1978 arbeidet han i produksjonsselskapet Quadrant Films, hvor han også var deleier. Selskapet skrev, produserte, finansierte og distribuerte filmer i USA og Canada. I 1979 solgte han aksjeposten sin i selskapet for å hengi seg til en karriere som forfatter, og i 1981 ble hans første roman Dead Letter Drop utgitt. Siden den gang har han skrevet nesten en bok i året. Han har vunnet mange priser, ikke bare for bøkene sine men også for filmer og TV - serier han har vært med på å utvikle.

Mange av bøkene til Peter James er oversatt til norsk, den siste kom denne våren og heter Død i morgen. Den har fått veldig god kritikk:
15-årige Caitlin Beckett fra Brighton vil dø innen kort tid om hun ikke får transplantert en ny lever. Klokka tikker for Caitlin, og fordi det virker som om helsevesenet er i ferd med å svikte henne, tyr den fortvilte moren hennes til andre midler. Hun søker på Internett og finner en som kan skaffe datteren en lever på det svarte markedet – men prisen er svært høy. Etterforskeren Roy Grace får saken med de ukjente døde. Hvor kommer de fra? Hva har skjedd med de maltrakterte kroppene deres? Han avdekker snart et spor – sporet av en bande som organiserer barne-trafikking fra Øst-Europa. Grace og teamet hans befinner seg snart i et kappløp med tiden. Han må redde livet til et gatebarn, samtidig som en desperat mor ikke lar seg stoppe av noe for å redde datteren sin …

Hva er den viktigste grunnen til at de norske leserne skal plukke opp Død i morgen?

Den største forskjellen mellom meg og mange andre forfattere er den grundige researchen jeg gjør kombinert med min måte å skrive på. Jeg liker å lese på sengen sent på natten, og på grunn av dette elsker jeg bøker med korte kapitler slik at jeg alltid kan lese minst ett før jeg sovner. Jeg skriver derfor på den samme måten som jeg liker å lese.

Research er for meg en like viktig del av arbeidet med en bok som det karakterer og plott er. Jeg ser på alle disse elementene som en treenighet som ikke må skilles. Alle mine bøker om Roy Grace har sitt utgangspunkt i en sann historie eller i fakta jeg har funnet under research - det gjelder for alle de tidligere romanene mine. Ta for eksempel Levende begravet, denne romanen ble til på bakgrunn av min fascinasjon for Poe da jeg var barn og den fryktelige tanken om å bli begravet levende - undersøkelsene jeg gjorde i forhold til tidlige begravelser viste meg at dette kan skje også i dag.

Romanen Looking Good Dead fikk jeg ideen til etter en telefonsamtale jeg mottok for ti år siden fra en politikirurg. Han spurte meg som filmskaper om jeg kunne analysere en film Sussex politiet hadde beslaglagt, som viste en ung pike som ble knivstukket til døde. De ville vite om jeg trodde piken bare spilte eller om dette var ekte - en såkalt snuff film. Not Dead Enough ble til da jeg fant ut at identitetstyverier har gått forbi langing av rusmidler som den raskest økende kriminaliteten i den vestlige verden. Utgangspunktet for Død manns fotspor, hvor en mann iscenesetter sin egen død 9/11 - 2011, var et besøk jeg gjorde hos savnet - telefonen hos politiet. Her fikk jeg vite at 230.000 personer blir meldt savnet hver dag i Storbritannia, og av disse vil 11.500 personer aldri bli sett igjen.

Ideen til Død i morgen kom etter en tilfeldig samtale i et middagsselskap i 1998.

Den sentrale historien i Død i morgen krester rundt alenemoren Lynn Beckett, hvis 15 år gamle datter, Caitlin, lider av leversvikt. Hvis hun ikke får en ny lever transplantert innen få uker, vil hun ikke overleve. Lynn vet at tre personer dør hver dag i Storbritannia mens de venter på en transplantasjon, og hun får panikk og tenker at dette systemet vil gjøre at datteren ikke klarer seg. Lynn logger seg på internett og oppdager en tysker som handler med menneskeorganer - han kan skaffe henne en lever men det til en forferdelig pris, både økonomisk og menneskelig.

Under middagsselskapet hvor spiren til boken ble sådd, satt jeg ved siden av den prisvinnende dokumentarskaperen Kate Blewett, som er best kjent for The Dying Rooms. Hun spurte meg om jeg visste hvor mye kroppen min var verdt dersom den hadde vært en suppe av kjemikalier. Jeg fortalte henne at jeg ikke hadde noen anelse, hvorpå hun svarte: "Rundt 50p", Så spurte hun om jeg, som et normalt sunt menneske, visste hvor mye lemmene mine var verdt, og hun sjokkerte meg med å fortelle at prisen for en sunn tenåring eller et voksen menneske på svartebørsen er rundt 1 million dollar. Du kan få store summer bare for en lever, det samme for hjerte og lunger eller kanskje en nyre - selv huden din har en verdi, det samme har øyne, bein og andre deler av kroppen. Årsaken er at det er mangel på menneskeorganer, noe som er forårsaket av utviklingen innen transplantasjon og at mange mennesker vegrer seg for å donere, og det mest ironiske av alt: jo flere mennesker som har på seg sikkerhetsbelte i bil - hvilket betyr at de ikke dør så mye av hodeskader lenger og dermed ikke blir hjernedøde med organene sine inntakt, jo færre organer å donere bort. Som et resultat av alt dette dør altså tre personer hver dag i Storbritannia mens de venter på en transplantasjon. Rundt 20 prosent av menneskene som venter på en levertransplantasjon vil dø før de får en slik - i USA er tallet så høyt som 90 prosent.

Det siste tiåret har det vokst frem et internasjonalt marked for menneskelige organer. I noen land er dette ulovlig, i andre land foregår det helt åpent. Kina har i flere år konsekvent senket grensen for hva som gir dødsstraff, og de henretter fanger med et enkelt hodeskudd og selger kroppene deres til Taiwan. Manilla på Fillippinene er nå kjent som "En nyre øya", du kan reise dit på en pris av £50k all inkludert og få en nyretransplantasjon. I noen kaster i India selger kvinner rutinemessig en nyre før de gifter seg slik at de skal få medgift, og de er veldig glade for de 250 dollarene de mottar. I enkelte deler av Columbia tjener mafiaen mer penger på handel med menneskelige organer enn de tjener på narkotika.

For å gi et virkelig eksempel på denne ulovlige handelen: I 1990 ble den dyktige britiske nyretransplantasjons - kirurgen Dr. Raymond Crockett, som jeg intervjuet, strøket fra det medisinske registeret i en periode på ni år for å ha kjøpt nyrer ulovlig, til britiske pasienter, fra fire studenter i Tyrkia.

Jeg skrev en historie for HBO TV i USA for et par år siden. Den handlet om en åtte år gammel gatepike ved navn Juanita som tigget utenfor El Dorado flyplassen i Bogota i Columbia. Hun ble arrestert av politiet og overlevert til et omsorgsbyrå. Deretter ble hun plassert på et barnehjem, et vakkert hus på landet, sammen med barn på hennes egen alder. Da hun var fjorten var foreldrene til en tenåringsjente i USA desperat på leting etter en lever til sitt barn. De betalte den columbianske mafiaen 450 000 dollar. Juanita var en "match" med denne jenta, så hun ble drept og organene hennes fjernet. Du tenker sikkert at fordi jeg er en forfatter som finner på historier, så er også denne historien fiksjon. Det er den ikke, dessverre er den sann...

I fjor besøkte jeg Romania under en researchtur mens jeg arbeidet med boken Død i morgen. I Romania bor noen av de mest vanskeligstilte menneskene i verden,landet har et udugelig og utilstrekkelig velferdessystem, korrupte politikere og en korrupt politistyrke. Og, i fjor, ønsket vi dette landet velkommen inn i EØS. Takket være arven etter Nikolai Caucescau, den despotiske diktatoren som fikk makten i 1965 og senere ble skutt i 1989, er det anslått at 10 000 mennesker, mange av dem barn, lever et tøft liv på gatene i Romania, for det meste i Budapest - der de har den samme verdien som løshunder. Disse barna er kjent som "Children of the Decreee"

Da Caucescau fikk makten, hadde han en visjon om å gjøre Romania til den største industrielle nasjonen i den vestlige verden. For å få til dette var det nødvendig med en drastisk befolkningsøkning, og på grunn av dette bestemte han at alle jenter fra fjorten år og oppover pliktet å ta en graviditetstest hos sin doktor en gang i måneden. Hvis de var gravide fikk de ikke lov til å ta abort. Resultatet var tusenvis av uønskede barn som endte opp i omsorgshjem - forferdelige statlige institusjoner. Mange av barna flyktet herfra.

Jeg var så heldig å møte en virkelig god mann i Romania - en tidligere britisk politiofiser ved navn Ian Tilling, som nylig hadde blitt tildelt en pris for sitt arbeid med Romanias hjemløse. Sytten år tidligere, mens han arbeidet i Kent, døde sønnen hans i en motorsykkelulykke og Ians liv falt i grus. Han bestemte seg for en skikkelig forandring og dro til Romania for å se om det var noe han kunne gjøre for gatebarna der. Kort tid etter hans ankomst fikk han tilbud om å besøke en statlig institusjon for hjemløse og funksjonshemmede barn. En hver form for funksjonshemming og deformitet var avskydd i Romania. Han fortalte meg hvordan han hadde bestemt seg for å kjøpe sekker med leker for å ta med til barna. Da han ankom, ble han vist inn i en sovesal hvor det befant seg førti barn i alderen åtte til elleve, hver av dem satt i et bur som, ble han fortalt, skulle hindre dem i å stjele maten til hverandre. En enslig matrone, dobbeltgjengeren til Rose Klebb, hadde oppsyn med rommet. Hun satt ved et bord og leste blader hele dagen.

Ian delte ut lekene og så at barna stirret forundret på dem. De visste ikke hva de skulle gjøre med dem. Ingen hadde noensinne visst dem hvordan man leker.

En annen arv etter Ceaucescau er en statlig rørpipe med damp, et nettverk som brer seg gjennom hele Bucharest. I hovedstaden befinner røret seg under bakken, men i forstadene løper det i kilometer langs bakken. Et hvert kontor, hus og leilighet i Bucharest pleide å få varmen sin fra forgreininger fra dette røret, noen gjør dette fortsatt. Varmen blir slått om på høsten, og slått av igjen om våren. For mange av gatebarna er dette røret en livsnødvendighet. De bor ved siden av det, enten i skur bygget langs rørledningen, eller i hull under veiene der hvor røret befinner seg under jorden, slik at de kan få varme fra det. De tigger, de selger avlagte aviser, de stjeler og de sniffer en metallmaling kalt Aurelac, ikke fordi de blir høye av det, men fordi det fjerner de konstante sultsmertene.

Jeg og min redaktør gikk en natt til sentraljernbanestasjonen i Bucharest, Gara du Nord, hvor mange av gatebarna hang.Vi kjøpte store mengder sjokolade og kjeks og nærmet oss en gruppe. Redaktøren min spurte dem om de ville snakke med meg, og fortalte dem at jeg var en engelsk forfatter. De var herlige. Et tenåringspar holdt en baby, og de kunne alle fortelle meg at de hadde blitt behandlet brutalt av politiet, sovet på dårlige steder og var desperate etter å finne en utvei. Mange av jentene sa at de hadde hørt at det var mennesker som kunne hjelpe dem med å finne gode jobber i England, de kunne arbeide i barer, i nattklubber, på restauranter og hoteller. Men det er ikke på disse stedene de virkelig ville ende opp. De "heldige" vil snart befinne seg i gjeld, hvilket betyr at de når de ankommer Storbritannia allerede ville ha opparbeidet seg £10k i gjeld til sin snille trafficker. De vil bli satt til å arbeide på et bordell helt til de har betalt gjelden sin, men de vil selvsagt aldri klare å gjøre opp for seg fordi deres formynder vil gjøre dem avhengig av narkotika, og de vil snart befinne seg i en ond sirkel. Jeg sier "heldige" fordi en verre skjebne venter de uheldige - de vil snart finne ut at de har blitt ufrivillige organdonorer. Noen vil bare miste en nyre, andre vil miste livet.

Ian Tilling driver et herberge som tilbyr et midlertidig hjem for femti mennesker. Jeg snakket med en av beboerne her, Andreea, som hadde blitt dumpet på et barnehjem av sin mor da hun var åtte år gammel. de nesten femten årene levde hun på gata. Hun hadde blitt voldtatt, hadde født et barn og opplevd at dette barnet ble tatt fra henne. Da jeg møtte henne fortalte hun meg at hun akkurat hadde snakket med en venn som skulle introdusere henne for noen som kunne få henne ut av Bucharest og til London hvor hun skulle få en godt betalt jobb som servitrise og en veldig fin leilighet. Det var litt av en drøm. Hun ankommer snart, nedsyltet i gjeld, til en trafficker nær deg ...

Men det er selvsagt ikke bare livene til skurkene mine og ofrene som jeg gjør undersøkelser rundt  når jeg skal skrive en bok, vel så viktig er det å holde seg oppdatert hos politiet slik at korrekte prosedyrer blir helt riktige. Det er helt avgjørende. Tidlig i boken Død i morgen trekker en båt opp kroppen til en nylig død tenåring fra sjøbunnen, rett utenfor kysten av Brighton. Jeg var nødt til å sette meg inn i hvordan en slik båt, som den jeg bruker i boken, fungerer, og hva den gjør, så jeg tilbrakte en hel dag i en slik båt på sjøen, like utenfor Shoreham. Så måtte jeg sette meg inn i hva politiet ville gjøre i et sånt tilfelle, og ble fortalt at politiets dykkerteam,the Specialist Search Unit (SSU), ville rykke ut og gjennomsøke sjøbunnen etter spor. SSU tok velvillig med meg til sjøen på et treningsoppdrag, og der lærte jeg altfor mye ...!!! Jeg har alltid hatt en romantisk forestilling om at det å være politidykker må være skikkelig stas - du får svømme rundt i dykkerutstyr og blir betalt for å gjøre noe du elsker. Feil!

Jeg ble fortalt at politiet nesten alltid dykker på steder hvor det er null sikt - i mudrede kanaler fulle av piggtråd og rustede handlekurver fra supermarkedet og taggete metall, eller i kloakken, eller i nesten gjengrodde sjøer, eller på bunnen av den engelske kanal hvor det alltid virvler opp ting. Fremgangsmåten deres består i at de slipper en line med vektlodd ned til sjøbunnen, og så knytter de seg til overflaten med en stemmeline og en luftline før de selv starter på nedstigningen.Over skuldrene har de kabel på 200 meter med et vektlodd på hver ende av den. Den heter "jackstay". De legger denne ut i en rett linje på sjø - eller elvebunnen og svømmer tilbake mens de holder i linen med den ene hånden og sveiper gjennom mørket med den andre. Hvis de ikke finner noe, flytter de loddene en fot til høyre eller venstre, ¨mens de forsøker å dekke over så mye som mulig av sjøbunnen. Når de finner et lik, må de, i tråd med de strenge prosedyrene, klemme liket inntil seg slik at ikke strøm skal trekke det av gårde. Så må de signalisere opp til overflaten med radioen slik at en kollega kan komme ned med en likpose slik at de får løftet liket til overflaten. De har ingen forutsetning for å vite om liket har ligget i vannet i dager, uker eller måneder, og det er sannsynlig at det vil kravle av krabber på det. Det er helt utrolig at alle de politifolkene jeg snakket med, og som hadde hentet opp kropper fra sjøen, fortsatt klarer å spise sjømat som krabber. Respekt!

Hvilke(n) krimromaner vil du anbefale å lese til påske?

Brighton Rock av Graham Greene.

Dette er, helt enkelt, boken som forandret livet mitt.Jeg leste den for første gang da jeg var fjorten år og bodde i Brighton, og jeg visste i det øyeblikket jeg var ferdig med den at jeg også ville bli forfatter. Jeg lovet meg selv at en dag skulle jeg også forsøke å skrive en roman som fant sted i Brighton, og jeg håpet at den ville være selv ti prosent så god som Brighton Rock. For å hedre denne boken har jeg skapt en skurk ved navn Spicer i Roy Grace - boken Dead like You.

Jeg har vært hektet på krimromaner siden en veldig tidlig alder, og da i særdeleshet Conan Doyle og Agatha Christie, men inntil jeg leste Brighton Rock hadde jeg et inntrykk av at de britiske krimromanene alle handlet om en genial oppklaring av en kompleks gåte og lite mer enn dette. Et lik ble tidlig oppdaget, som regel i det første kapittelet, og resten av fortellingen handlet om hvordan detektivhelten løste saken og helt til slutt konfronterte og arresterte den skyldige. Graham Greene kastet regelboken rett ut av vinduet. Dette var den første krimthrilleren jeg leste som tok for seg tankegangen til skurkene og gjorde dem til sentrale karakterer. Den pløyde virkelig ny mark, og den har øvet en stor innflytelse på hvordan jeg skriver mine Roy Grace - krimromaner i dag. Jeg ble hektet fra første linje - en av de absolutt mest fangende åpningssetningene noensinne:

Hale knew, before he had been in Brighton three hours, that they meant to kill him.

Jeg vil tro at ingen som leser den setningen vil klare å legge fra seg boken. Boken fikk meg også til å forstå hvor viktig den første setningen i en bok er. Jeg tenker på den linjen hver eneste gang jeg starter på en ny bok, og forsøker å komme på en setning som er like fengslende som den. Og det handler ikke bare om den første setningen, Brighton Rock har også en veldig sterk sistesetning i boken. Forferdelig genial og ekstremt mørk. Den setningen gjør at du legger fra deg boken, mens det gyser i kroppen og fantasien din nærmest løper løpsk.

Greene skildrer så levende den mørke delen av Brighton og Hove, og på mange måter er boken like aktuell i dag som da den først ble skrevet. Da jeg som tenåring vokste opp her var jeg fullstendig klar over de kriminelle elementene som preget hver gate og hver passasje. Enkelte kriminelle familienavn fikk gysningene til å løpe langs ryggraden  min. Historisk sett hadde de terrorisert stedet lenge med vold, utpressing, våpen og sjelden blitt straffet for sine gjerninger. På 1930 - tallet virket det som politiet var maktesløse når det kom til Greenes smarte menn.

Boken er også mer enn en utrolig intens thriller. Greene bruker også romanen til å utforske store emner som religiøs tro, kjærlighet og ære. Boken er også unik i forhold til at den er en av få bøker hvor filmatiseringen, hvor Richard Attenborough spiller Pinkie, er så god at den utfyller boken snarere enn å være dårligere enn den.

Karakterene er vidunderlige, menneskelige, har mange feil og tragiske. Historien blir nesten utelukkende fortalt gjennom øynene på skurkene og to kvinner, Ida og Rose:

She was about to mutter her quick "Our Father" and "Hail Marys" while she dressed, when she remembered ... What was the good of praying now? ...she had chosen her side: if they damned him they'd got to damn her, too who beieve they can redeem them.

Pinkie er en mesterlig kreasjon som i mine øyne hører til blant de største skurkene innenfor litteraturen. En gangster i tenårene som ser sin sjanse til å ta kontrollen over en gjeng av mye eldre og mer erfarne menn. Han er kanskje en beregnende, ekkel og nådeløs morder, men en ting hjemsøker ham, frykten for evig fortapelse som stammer fra den katolske troen som han ikke klarer å kvitte seg med. Du avskyr ham, men på samme tid fascineres du av ham og føler sympati for ham.

En ting jeg alltid har elsket når det kommer til Graham Greene, og som er til stede i alle hans bøker, er måten han skildrer sine karakterer på. På bare noen få setninger føler du at du kjenner dem fra innsiden og ut, og at du antakelig har møtt dem tidligere. Og måten han skildrer omgivelsene på gjør dem nesten håndgripelige.

Den som gjør en roman vanskelig å legge fra seg er, i mine øyne, karakterene som forfatteren har skapt. Hvis det er mennesker du bryr deg nok om vil du gjerne bli hos dem selv mens de leser tre hundre sider av telefonkatalogen høyt. Graham Greene er en av de store mesterne når det kommer til dette. Med et par pennestrøk får han deg til å føle at du vil møte karakteren igjen ute på gata, bare hør på denne beskrivelsen hvor Ida figurerer:

Life was sunlight on brass bedposts, Ruby port, the leap of the heart when the outsider you have backed passed the post ... Death shocked her, life was so important.

Den største bonusen for meg er måten Greene, som ikke er fra Brighton, skildrer stedet på. Jeg streber etter å få dette til på lignende vis i mine bøker om Roy Grace. Byene Brighton og Hove er en like viktig karakter i bøkene mine som det Roy Grace og hans team er. Jeg har en teori om at fellesnevneren for de fleste, pulserende byene i verden er et dragsug av kriminell aktivitet.  I Storbritannia har vi massevis av hyggelige kystbyer - men bare en har en global ikonisk status. Brighton har de siste 70 årene vært velsignet, eller forbannet med tittelen "Krimhovedstaden i Storbritannia".  Graham Greene satte stedet på det kriminelle kartet. Jeg antar at jeg gjør mitt beste for å holde det der.


Takk for at du tok deg tid til dette intervjuet, Peter James.


Hvis du vil vite mer om Peter James og hans bøker, kan du besøke hans hjemmeside her.

Labels: , , , , , , , , , ,