Linnea Myhre: Evig søndag

Forlag: Tiden norsk forlag
Sideantall: 192 (Innbundet
Utgitt:
August 2012
Sjanger: Roman
Kilde: Anmeldereksemplar
Verdt å vite: Linnéa Myhre er kjent for mange som bloggeren som står bak Alt du vet er feil, som var en av Norges mest leste blogger. Denne boken er hennes debut, og førsteopplaget ble utsolgt allerede første dag boken utkom. Den har ligget på bestselgerlisten siden da. 

Nådeløst ærlig

Jeg er en av dem som fulgte Linnéas blogg, og likte den veldig godt. Jeg hadde i utgangspunktet ventet meg en bok litt i tråd med tekstene hun la ut på sin egen blogg, men slik ble det ikke. Boken er skrevet slik at man kjenner igjen Linnéa fra bloggen, men den er mye mer enn det. Evig søndag skildrer et år i Linnéa Myhres liv. Vi blir med på opp - og nedturer, leser om tvangstanker, spiseforstyrrelser og depresjoner. Her er mørk humor og kynisme, akkurat slik som vi kjenner det fra Linnéas blogg, men Linnéa viser også en litt annen side av seg selv.

Det er altfor kort vei mellom stillhet og gråt. Alle disse tårene jeg hadde spinktet og spart på  hele denne lange tiden, trillet nedover ansiktet mitt og knuste alt jeg hadde bygget opp. Jeg måtte antakelig starte helt fra begynnelsen av. Jeg visste ikke en gang hvilken begynnelse jeg siktet til. 

Bunnløst ærlig deler hun av sine erfaringer fra nåtiden og fra barndommen. Hun forteller om joggeturer til og fra postkassen i bare sokkelesten, utført tidlig om morgenen slik at moren ikke skulle få det med seg. Hun forteller om innleggelse på sykehus for å bli tvangsforet - et resultat av spiseforstyrrelsene hun har slitt/sliter med. Hun skriver om dager i leiligheten sin i Oslo, hvor hun ikke ønsker å gå ut og møte noen, og tilbringer tiden i sengen i sovepillerus.

Det er ikke store spenningshøydepunkt i denne teksten, det som skildres er Linnéas hverdag, turer til psykologen og blikk tilbake på tidligere hendelser i livet hennes. Det kunne forsåvidt ha gjort teksten kjedelig, men jeg opplever at det er en nerve her som driver meg som leser fremover likevel til tross for at språket er noe lavmælt og til tider enkelt. Noen vil kanskje hevde at språket er for enkelt - for meg bidro enkeltheten i prosaen til å høyne leseropplevelsen. Linnéa gjemmer seg ikke bak fine formuleringer eller svulmende setninger. Hun luller ikke leseren inn i lyrisk prosa. Hun skriver rett fra leveren, dønn ærlig uten noe å gjemme seg bak. Språket er strippet helt ned og viser Linnéa på hennes mest sårbare. Det er veldig sterkt for meg som leser, og det er fryktelig modig gjort.

Min største innsigelse mot denne boken er at den blir klassifisert som en roman, og i bokhandelen finner du den da også side om side med andre skjønnlitterære utgivelser. Men jeg ser ikke på dette som en roman. Linnéa skriver om et år i sitt liv - i så måte ville jeg heller ha klassifisert den som en biografi. Kanskje har Linnéa valgt å kalle det en roman, for å skape en distanse til jeg - personen i teksten og ikke ta fullt innover seg det denne personen føler og opplever. Kanskje blir det lettere å stå frem på denne måten. Jeg vet ikke. Som roman føler jeg at boken mangler dybde og det lille ekstra, men en sterk leseropplevelse var det.

Linnea klarer å formidle en sårhet som treffer leseren og gjør at man bare har lyst til å trekke personen ut av teksten og kjøpe fiskegratengen hun har så inderlig lyst på, men som hun ikke vil unne seg fordi den er for usunn. Hun setter ord på det som er vondt og vanskelig på en slik måte at det blir umulig for leseren ikke å forholde seg til det.

Andre anmeldelser:
Julies bokbabbel
Beathes bokhylle
Sukkerør 
Forfatterfruen Karen








Labels: , , , , , , ,