PS: Hvis du vil vite hva jeg synes om boken, finner du min anmeldelse her.
Aiaiai, Paul Greengrass lager piratdrama!
40 minutes ago
Wednesday, 29 February 2012
Vinn signert eksemplar av Perla
I dag var jeg til stede på en signering Carolina De Robertis hadde i Sandvika, og siden jeg likte boken så godt kjøpte jeg med et ekstra signert eksemplar som skal gå til en heldig leser av denne bloggen. Det står ikke bare et navnetrekk der, men en hyggelig hilsen.
Det eneste du trenger å gjøre for å vinne er å skrive en kommentar i kommentatorfeltet her om at du vil delta i konkurransen, legg gjerne igjen epostadressen jeg kan nå deg på også. Jeg trekker en heldig vinner førstkommende mandag 5. mars. Konkurransen er åpen til klokken 12.00 den dagen. Lykke til :)
PS: Hvis du vil vite hva jeg synes om boken, finner du min anmeldelse her.
PS: Hvis du vil vite hva jeg synes om boken, finner du min anmeldelse her.
Tuesday, 28 February 2012
Bokanmeldelse: Perla av Carolina de Robertis
Sideantall: 277 (Innbundet)
Utgitt: Februar 2012
Kilde: Anmeldereksemplar
Passer for deg som liker: Forfattere som Isabel Allende og Gabriel Garcia Marquez
Verdt å vite: Robertis debuterte med romanen Det usynlige fjellet, en roman som høstet sterke anmeldelser og som forfatteren vant flere litterære priser for. Perla har norsk verdenspremiere i dag, 28. februar, og kommer først ut på engelsk i mars i år.
En ung argentinsk kvinne gjør en sjokkerende oppdagelse om sin familiebakgrunn ved hjelp av en ubedt gjest. Under Argentinas "skitne krig", som varte fra 1976 til 1983, "forsvant" 30 000 borgere, inkludert rundt 500 gravide kvinner hvis nyfødte barn ble gitt til militære familier. Perla Correa er vokst opp med en iskald mor og en stiv marineoffiser av en far som hun forguder, men hvis yrke bringer skam over familien i tiden etter diktaturet. Da hun får uventet besøk av en fremmed mann, får hun gradvis en forståelse av sin egen rolle i den skitne krigens tragedie
Tragisk kjærlighet
Hvordan kan man elske noen som har gjort grusomme ting og samtidig bevare sin egen selvrespekt i det hele? Det er noen av spørsmålene som Carolina de Robertis tar opp i sin nyeste roman, Perla.
Perla Correa vokser opp i Argentina, et land som tidligere har ligget under for et militærdiktatur. Under diktaturet gjorde general Jorge Videlas alt det han kunne for å kvitte seg med revolusjonære og mennesker som engasjerer seg politisk og faglig. Tusenvis av mennesker blir arrestert, torturert og drept på grusomt vis under det som senere har fått navnet Den skitne krigen. Perlas far er offiser i marinen, og var delaktig i grusomhetene, men Perla vet lite om hva faren bedrev tiden med når han var på jobb. Hun forguder og elsker ham.
På skolen får Perla av og til høre om «de forsvunnede», mennesker som forsvant under Den skitne krigen. Onklene til en av hennes venninner, Romina er bare noen av dem som forsvant, men det er først en dag Romina er på besøk hjemme hos Perla at Perla begynner å ane hva slags rolle hennes far har spilt i disse forsvinningene. Oppdagelsen ryster henne langt inn i sjelen. Hvordan kan en mann hun elsker, en hun aldri har sett på som ond, gjøre slike onde ting? Og hva sier dette om henne?
Kanskje ingen noen gang hadde elsket mennesker på begge sider av avgrunnen. Det virket umulig, intet hjerte kunne strekke seg så langt. Jeg forsøkte, og følte at jeg ble revet i stykker i forsøket – men i disse første dagene lengtet jeg likevel etter å strekke meg over gapet og svelge alt, bygge bro over alt. Jeg trodde fremdeles på brobygging med hele ungdommens lidenskap og blinde håp.
For å forsøke å forstå faren, og samtidig slippe å forholde seg til de tragiske fakta, flykter Perla inn i bøkene. Tidligere har hun hatt lyst til å studere medisin, men hun finner fort ut at det er psykologien hun brenner for. Hun møter også en mye eldre journalist, Gabriel, som skal ha betydning for hennes personlige utvikling, men det er et uventet besøk som blir katalysatoren som hjelper Perla videre. Et besøk fra en av de forsvunnede.
Jeg må fortelle deg mer om Gabriel, og om den jeg var da jeg møtte ham. Jeg kan ikke fullføre maleriet av min verden uten de strøkene med penselen – og jeg vil at du skal se hele bildet, som er malt med ord istedenfor farger, fordi dette er den beste måten jeg kan gi deg denne historien på
Jeg elsket Robertis sin første roman, Det usynlige fjellet, og hadde høye forventninger til Perla. Ikke bare innfrir Robertis alle mine forventninger, hun overgår dem. I Perla har hun tatt et skritt videre som forfatter, eksperimentert med teksten og hun imponerer med et nydelig, metaforisk og dypt språk. Det er en sårbar tekst hun har komponert og hun lykkes godt i å få fram de motstridende følelsene Perla kjenner for sin far og senere hennes tvil om hun skal fortelle Gabriel om hvem som er hennes foreldre.
Boken har driv og Robertis har en egen evne til å få leseren så oppslukt av sine karakterer og av teksten til at boken blir vanskelig å legge fra seg. Samtidig er ikke dette en bok du sluker der og da, til det er historien hun formidler for sterk. Det er gripende å lese om opplevelsene til den forsvunnede som oppsøker Perla. Gjennom ham setter Robertis liv til en mørk del av Argentinas historie, en historie hun med all tydelighet har studert grundig før hun skrev denne boken.
Lite skjønte de at disse ordene kunne bli noe han søkte tilflukt i. Det som ikke eksisterer, kan ikke føle smerte. Smerten smøg seg ennå innpå ham med vidåpen kjeft, men fant ingenting å bite i. Ingenting spilte noen rolle. Han gled vekk. Selv navnet hans var borte, visket ut fra fortiden.
Et annet av bokens temaer er gjenfødelse, og derfor passer det bra at vann går som en rød tråd gjennom handlingen. Ord som "strømmer", og "bølger" brukes ofte i teksten, og når Perla føler behov for å tenke blir hun trukket mot vannet. Den forsvunnede har også kommet til henne fra vannet. Vann brukes ofte som et bilde på følelser, det er tilstede når vi døpes og tilbyr renselse. Vann kan ha dype strømninger, skjulte dyp og dekker over det som gjemmer seg nede på bunnen.
Vann gynger og puster og i vannet er det ting som våkner. I det våte er det ting som skylles vekk.
Perla vil nok appellere til den delen av bokleserne som forventer seg mer av en roman enn bare en god fortelling, de som er opptatt av et språk med setninger du kan dvele ved, sitater du reflekterer over og som du leser igjen og igjen. Det er en flott bok å lese i lesesirkler, her er det mye man kan ta tak i og diskutere og tolke. Perla er en roman man ønsker å bruke tid på, og jeg skal helt sikkert lese den igjen ved en senere anledning. For å få fullt utbytte av denne historien kreves det at man som leser aksepterer noen av de mer spesielle premissene i fortellingen. Jeg hadde ikke noen vanskeligheter med det.
Robertis er blitt sammenlignet med Isabel Allende, og denne boken rokker ikke ved den oppfatningen. Den forteller om tragisk kjærlighet, formidlet på en sterk måte med et vakkert språk. Det er en roman om å bevare selvrespekten under tragiske omstendigheter, om hvordan man håndterer skam og klarer å bevege seg videre. Om hvordan man definerer seg selv og sin egen rolle i verden ut fra familie og miljø. Perla er ikke en roman du sluker og glemmer etter noen dager, til det er budskapet og historien for sterk.
Friday, 24 February 2012
Bokelskerinnen intervjuer: Torgrim Sørnes
I dag synes jeg det er veldig spennende å ønske Torgrim Sørnes velkommen til bloggen min.
Torgrim Sørnes er fra Moss, men bor i dag i Lørenskog. Han har studert medisin ved Universitetet i Bergen, og jobber i dag som overlege ved fødeavdelingen på Akershus Universitetssykehus.
Sørnes har alltid vært fascinert av historie og menneskenes mørkere sider. Dette har resultert i to bøker som tar for seg de henrettedes historie i Norge. Ondskap - De henrettede i Norge 18-15-1876 utkom i 2009, og i 2011 kom oppfølgeren Uten nåde - De henrettede i Norge 1783 1814.
I Uten nåde skriver Sørnes om bestialske og grusomme mord, om ofrene og misdederne som utførte ugjerningene. Vi får høre om barnedrap, rovmord og sjalusidrap. Vi får innblikk i rettssakene og samfunnet på den tiden som ugjerningene skjedde.
Under kan du blant annet lese om hva som ga Sørnes ideen til å skrive disse bøkene, og hva han tenker om å jobbe henholdsvis med livet og med døden.
Du har gitt ut to bøker om de henrettede i Norge, Ondskap og Uten nåde. Hva ga deg ideen til å skrive disse bøkene?
Det var egentlig to linjer som ble krysset: Den ene er at jeg drev med slektsgranskning, og der finner man av og til mystiske hull: en person er døpt, konfirmert – og så tilsynelatende forsvunnet fra kirkebøkene og folketellingene. Da må man bla i tingbøkene for å se om vedkommende har gitt livstegn fra seg der. Det var da jeg så hvilket vell av detaljer og til dels spennende historier som sorenskriverne nitid hadde notert ned.
Den andre linjen er at jeg i en periode i livet interesserte meg for bødlenes psyke og leste da en god del britiske og amerikanske bøker om henrettelser, bødler og dødsdømte forbrytere. Da jeg så tittet etter om vi i Norge hadde noen litteratur om dette ble jeg slått av hvor lite det var. Det er nesten som om vi som nasjon hadde valgt å vende blikket bort fra denne delen av vår historie, mens amerikanerne har mye litteratur om emnet og britene omtrent velter seg i det. Det å se et svart hull i historien ble en for stor fristelse, - jeg ville se om det lot seg gjøre å fylle det igjen.
Du arbeider til daglig som leder ved fødeavdelingen ved Akershus sykehus. Det kan nesten virke som en selvmotsigelse at du arbeider med døden i bokform ved siden av. Hvor kommer denne interessen for liv og død fra?
I 1803 skrev William Blake «Auguries of innocence»:
Når det er sagt, kan jeg vel også si at fra jeg var ytterst ung hadde jeg tre ambisjoner som konkurrerte i mitt liv – jeg ville ta imot barn, studere historie og bli forfatter. Nå har alle tre ambisjonene blitt oppfylt. Bedre kan ikke livet bli.
Bøkene dine bærer preg av veldig grundig research. Hvor lang tid bruker du på å skrive en bok?
Jeg skriver en bok i året. Imidlertid er det en rimelig hakkete prossess med start og stopp, ettersom materialet jeg skriver om viser seg fra sin bedre eller dårligere side. For eksempel kan det være en sak hvor store deler av materialet har forsvunnet. Så, etter noe leting og reising og plundring dukker det opp, - ofte i en pakke merket «diverse» eller «andre saker» på de forskjellige arkivene. Da går det hele fortere igjen, for så å stoppe opp på ny ved en annen sak.
Andre ganger har jeg egentlig fullt innsyn i materialet, men stopper opp ved selve hovedpersonen – jeg forstår dem ikke, jeg vet hva de har gjort og hvordan de døde, men begriper ikke hva som fikk dem til å tikke; for meg virker noen av dem helt meningsløse når det gjelder motivene deres. Da begynner en mer omstendelig prosess – jeg må skrive om igjen deres liv, og se etter små ledetråder; ble de foreldreløse som barn? hva slags traumer kan de ha sett? hvordan var deres oppvekst – og da dukker ofte motivene opp. De anklagedes egne forklaringer om sine motiver er som regel villedende, og ment å være villedende. Dette er personer som ofte løy selv der hvor sannheten ville ha frelst dem.
Andre ganger må jeg være såpass kreativ at det blir rene gjetninger. I så tilfelle markerer jeg det i teksten. Bygdebøkene og de lokalhistoriske tidsskriftene inneholder også informasjon av helt usikker type – ”gamle folk sa at….” – jeg pleier å ta med det også, men da markert at det er rene rykter som jeg nå sprer videre.
Materialet du arbeider med er både mørkt og dystert. Har det gjort skriveprosessen vanskelig?
Nei, ikke i det hele tatt. Tvert i mot – dette er gamle saker, og gjennom dette arbeidet ser jeg stadig hvor mye lengre menneskeheten nå har kommet på sin kronglete vei mot sivilisasjonen. Jeg blir stadig mer takknemlig over å være født i riktig århundrede, jo mer jeg ser hvor rått og brutalt samfunnet var tidligere. På 1700-tallet var det ikke mye lykke i dette landet – selv Kongen ble regelmessig banket opp og plaget. Husbonden slo tjenerne, tjenerne slo konene sine, mødrene slo barna og barna pinte dyr. Lærerne slo elevene og fulle bønder slo hverandre. Presten banket konfirmantene og prostituerte ble drept for en skilling. I mellomtiden frøs de, sultet og hadde lus. Det hele ble med ujevne mellomrom avbrutt av krigføring og faranger.
Kontrasten til det lykkeland jeg lever i nå kunne ikke vært større. På den måten har dette arbeidet gjort meg tilfreds og fornøyd med den situasjonen jeg nå har.
Du har brukt utallige timer på å gå gjennom tingbøker og dokumenter. Har du lært ting underveis som har overrasket deg?
Den første overraskelsen kom da jeg var ferdig med «Ondskap» - nemlig «var det virkelig ikke flere?» Norge henrettet svært få forbrytere, også i forhold til svenskene, men ganske særlig i forhold til England hvor folk på 1700-tallet ble hengt i en skala som nærmet seg utryddelse. Her i landet ble de fleste benådet, sågar for helt opprørende forbrytelser.
Den andre overraskelsen var hvor tilfeldig jusen er. Alle som ble henrettet – i alle fall i «Ondskap» og «Uten nåde» var skyldige og hadde gjort fryktelige ting, men mange av de som ble benådet hadde gjort adskillig verre gjerninger. I denne prosessen var det ikke noe system, i alle fall ikke noe jeg har klart å finne; - det ser ut som om juristene anbefalte benådning etter den frie innfalls metode, av og til kan man mistenke at de kastet mynt og krone.
Det var heller ingenting av det vi i våre dager kaller «justismord». På den tiden dødsstraffen faktisk ble praktisert, var både dommerne og Kongen ytterst tilbakeholdne med å henrette noen så lenge det fantes en skygge av tvil. Derfor slapp man heller en god del mordere fri, og noen av dem begikk så nye drap etter å ha blitt benådet for dødsstraffen. Disse nye misgjerningene kan i så tilfelle godt også kalles «justismord», men da med en annen betydning av ordet.
Å skulle lese gamle rettsdokumenter og protokoller kan være et tidkrevende arbeid, ikke minst på grunn av den gotiske skriften. Har du noen råd til mennesker som bedriver research i disse kildene som kan lette deres arbeid?
Den gotiske skriften får man lært seg via internett. Begynn å transkriber tekst, så blir det mer og mer flytende etter hvert. Men av og til er det skrivere som tydelig har hatt hastverk, slurvet, brukt grov penn; noen var tvangsnevrotikere som skulle spare på papiret og knudrer skriften ned til minste størrelse. I en tidsalder hvor pensjon ikke var noe man automatisk fikk fortsatte sorenskrivere og prester i jobben til de falt på post, og det bærer dokumentene til tider preg av. Andre ganger kan en stakkar gledes over en nydelig penn, store, flotte bokstaver, vakkert skrevet.
Det som har hjulpet meg når jeg har stått fullstendig fast er å skrive det jeg tror jeg ser. Når jeg så leser min egen tekst i sammenheng, dukker ofte det umulige ordets sanne betydning opp ut fra sammenhengen – så er det tilbake til grunnteksten og sjekke. Blir det enda vanskeligere får man gå gjennom teksten til du finner en annen bokstav som ligner, og håpe at den er i et ord som er kjent. I verste fall bruker du iphone og ta et bilde av teksten, legg det inn på pc og forstørr det opp. Det gjør av og til susen.
Du har tidsvis en ironisk og lett humoristisk skrivemåte i bøkene. Har dette vært nødvendig for å få formidlet dette dystre stoffet?
Ja, så absolutt. Jeg tror ikke jeg kunne ha gjort det på noen annen måte. Ironi og sarkasmer er en del av min natur som jeg ikke klarer å utradere. Dessuten - hvis man først får folk til å gråte, tar man på seg ansvaret for å få dem til å le etterpå.
Er det noen av skjebnene du skriver om i bøkene dine som har berørt deg personlig, altså noen du husker bedre enn andre?
Det er flere av de personene som ble benådet, eller deres ofre, for å si det slik. Vold mot vergeløse er grusomme ting. Snilsberg i «Ondskap», han som brukte hele juleferien på å myrde sin hustru ved å jule henne opp, – men som så ble benådet; Gjertrud Holter som helte svovelsyre ned i gapet på en fire år gammel gutt, Gjermund Strømmen som forsøkte å myrde sin gravide hustru to ganger og som ti år senere myrdet en medfange før han hengte seg selv. Mange av dem gjorde mye verre ting enn andre – Jakob Urdal myrdet sin gravide kjæreste, og da hennes sønn Asbjørn gråt over sin døde mor truet han ham med juling. Det er derimot andre som ikke fester seg i det hele tatt – brutale mennesker som ble drept av andre råskinn; for eksempel hustrumishandleren og barneskjenderen Støvre.
Foruten dine egne bøker, har du noen tips til videre lesestoff for mennesker som er interessert i dette temaet?
I Norge er det Nils Johan Stoas to bøker . «Kjødets Lyst» og «I hine haarde dage», og Per Hohles «De endte på skafottet». Ut over dette er det bygdebøkene og lokalhistoriske magasiner man må holde seg til. På engelsk derimot, er det en overveldende litteratur, de engelske bødlene skrev sine memoarer neste alle sammen, og de som ikke skrev har fått sine biografier.
Kan vi vente oss flere bøker om de henrettede i Norge?
Det skal ikke stå må meg: Det tredje bindet – fra 1771 til 1783 – er sendt inn til forlaget til vurdering; forhåpentligvis vil de publisere det. I mellomtiden skriver jeg på bind IV (1763-1771). Planen er å skrive alle tolv bind tilbake til 1735 slik at det blir en fullstendig oversikt over dødsstraffens historie i Norge. Men om bøkene blir trykket og solgt er jo i bunn og grunn et spørsmål om når markedet blir mettet med den slags. Tiden vil vise det.
Er det noe du har lyst til å legge til?
Ikke annet enn at jeg håper leserkretsen vil ta imot «Uten nåde» og de kommende bind på samme positive måte de har tatt imot «Ondskap». Ingen ting vil glede meg mer.
Tusen takk for at du ville stille opp på dette intervjuet Torgrim Sørnes.
Sørnes har laget en egen hjemmeside for bøkene, hvor det blant annet er informasjon om de henrettede, lovene som ble brukt til å dømme dem og hvilke metoder som ble brukt når de måtte bøte med livet. På hjemmesidene til Sørnes' forlag finner du dessuten linker til flere artikler om hans siste bok, blant annet en fra VG og en fra Glåmdalen.
 |
| Foto: Berit Roald |
Sørnes har alltid vært fascinert av historie og menneskenes mørkere sider. Dette har resultert i to bøker som tar for seg de henrettedes historie i Norge. Ondskap - De henrettede i Norge 18-15-1876 utkom i 2009, og i 2011 kom oppfølgeren Uten nåde - De henrettede i Norge 1783 1814.
I Uten nåde skriver Sørnes om bestialske og grusomme mord, om ofrene og misdederne som utførte ugjerningene. Vi får høre om barnedrap, rovmord og sjalusidrap. Vi får innblikk i rettssakene og samfunnet på den tiden som ugjerningene skjedde.
Under kan du blant annet lese om hva som ga Sørnes ideen til å skrive disse bøkene, og hva han tenker om å jobbe henholdsvis med livet og med døden.
Du har gitt ut to bøker om de henrettede i Norge, Ondskap og Uten nåde. Hva ga deg ideen til å skrive disse bøkene?
Det var egentlig to linjer som ble krysset: Den ene er at jeg drev med slektsgranskning, og der finner man av og til mystiske hull: en person er døpt, konfirmert – og så tilsynelatende forsvunnet fra kirkebøkene og folketellingene. Da må man bla i tingbøkene for å se om vedkommende har gitt livstegn fra seg der. Det var da jeg så hvilket vell av detaljer og til dels spennende historier som sorenskriverne nitid hadde notert ned.
Den andre linjen er at jeg i en periode i livet interesserte meg for bødlenes psyke og leste da en god del britiske og amerikanske bøker om henrettelser, bødler og dødsdømte forbrytere. Da jeg så tittet etter om vi i Norge hadde noen litteratur om dette ble jeg slått av hvor lite det var. Det er nesten som om vi som nasjon hadde valgt å vende blikket bort fra denne delen av vår historie, mens amerikanerne har mye litteratur om emnet og britene omtrent velter seg i det. Det å se et svart hull i historien ble en for stor fristelse, - jeg ville se om det lot seg gjøre å fylle det igjen.
Du arbeider til daglig som leder ved fødeavdelingen ved Akershus sykehus. Det kan nesten virke som en selvmotsigelse at du arbeider med døden i bokform ved siden av. Hvor kommer denne interessen for liv og død fra?
I 1803 skrev William Blake «Auguries of innocence»:
Every night and every mornJeg synes det summerer opp kontrastene ved arbeidet på en fødeavdeling på en treffende måte. Liv og død er tvillinger; det barnet du tar imot begynner dødsprossessen i det samme øyeblikk livmoren forlates. Jeg har aldri hatt noe imot kontraster, snarere tvert imot, de gjør at man ser detaljene bedre. Jo mørkere natten er, jo lettere er det å se stjernene.
Some to misery are born.
Every morn and every night
Some are born to sweet delight.
Some are born to sweet delight,
Some are born to endless night
Når det er sagt, kan jeg vel også si at fra jeg var ytterst ung hadde jeg tre ambisjoner som konkurrerte i mitt liv – jeg ville ta imot barn, studere historie og bli forfatter. Nå har alle tre ambisjonene blitt oppfylt. Bedre kan ikke livet bli.
Bøkene dine bærer preg av veldig grundig research. Hvor lang tid bruker du på å skrive en bok?
Jeg skriver en bok i året. Imidlertid er det en rimelig hakkete prossess med start og stopp, ettersom materialet jeg skriver om viser seg fra sin bedre eller dårligere side. For eksempel kan det være en sak hvor store deler av materialet har forsvunnet. Så, etter noe leting og reising og plundring dukker det opp, - ofte i en pakke merket «diverse» eller «andre saker» på de forskjellige arkivene. Da går det hele fortere igjen, for så å stoppe opp på ny ved en annen sak.
Andre ganger har jeg egentlig fullt innsyn i materialet, men stopper opp ved selve hovedpersonen – jeg forstår dem ikke, jeg vet hva de har gjort og hvordan de døde, men begriper ikke hva som fikk dem til å tikke; for meg virker noen av dem helt meningsløse når det gjelder motivene deres. Da begynner en mer omstendelig prosess – jeg må skrive om igjen deres liv, og se etter små ledetråder; ble de foreldreløse som barn? hva slags traumer kan de ha sett? hvordan var deres oppvekst – og da dukker ofte motivene opp. De anklagedes egne forklaringer om sine motiver er som regel villedende, og ment å være villedende. Dette er personer som ofte løy selv der hvor sannheten ville ha frelst dem.
Andre ganger må jeg være såpass kreativ at det blir rene gjetninger. I så tilfelle markerer jeg det i teksten. Bygdebøkene og de lokalhistoriske tidsskriftene inneholder også informasjon av helt usikker type – ”gamle folk sa at….” – jeg pleier å ta med det også, men da markert at det er rene rykter som jeg nå sprer videre.
Materialet du arbeider med er både mørkt og dystert. Har det gjort skriveprosessen vanskelig?
Nei, ikke i det hele tatt. Tvert i mot – dette er gamle saker, og gjennom dette arbeidet ser jeg stadig hvor mye lengre menneskeheten nå har kommet på sin kronglete vei mot sivilisasjonen. Jeg blir stadig mer takknemlig over å være født i riktig århundrede, jo mer jeg ser hvor rått og brutalt samfunnet var tidligere. På 1700-tallet var det ikke mye lykke i dette landet – selv Kongen ble regelmessig banket opp og plaget. Husbonden slo tjenerne, tjenerne slo konene sine, mødrene slo barna og barna pinte dyr. Lærerne slo elevene og fulle bønder slo hverandre. Presten banket konfirmantene og prostituerte ble drept for en skilling. I mellomtiden frøs de, sultet og hadde lus. Det hele ble med ujevne mellomrom avbrutt av krigføring og faranger.
Kontrasten til det lykkeland jeg lever i nå kunne ikke vært større. På den måten har dette arbeidet gjort meg tilfreds og fornøyd med den situasjonen jeg nå har.
Du har brukt utallige timer på å gå gjennom tingbøker og dokumenter. Har du lært ting underveis som har overrasket deg?
Den første overraskelsen kom da jeg var ferdig med «Ondskap» - nemlig «var det virkelig ikke flere?» Norge henrettet svært få forbrytere, også i forhold til svenskene, men ganske særlig i forhold til England hvor folk på 1700-tallet ble hengt i en skala som nærmet seg utryddelse. Her i landet ble de fleste benådet, sågar for helt opprørende forbrytelser.
Den andre overraskelsen var hvor tilfeldig jusen er. Alle som ble henrettet – i alle fall i «Ondskap» og «Uten nåde» var skyldige og hadde gjort fryktelige ting, men mange av de som ble benådet hadde gjort adskillig verre gjerninger. I denne prosessen var det ikke noe system, i alle fall ikke noe jeg har klart å finne; - det ser ut som om juristene anbefalte benådning etter den frie innfalls metode, av og til kan man mistenke at de kastet mynt og krone.
Det var heller ingenting av det vi i våre dager kaller «justismord». På den tiden dødsstraffen faktisk ble praktisert, var både dommerne og Kongen ytterst tilbakeholdne med å henrette noen så lenge det fantes en skygge av tvil. Derfor slapp man heller en god del mordere fri, og noen av dem begikk så nye drap etter å ha blitt benådet for dødsstraffen. Disse nye misgjerningene kan i så tilfelle godt også kalles «justismord», men da med en annen betydning av ordet.
Å skulle lese gamle rettsdokumenter og protokoller kan være et tidkrevende arbeid, ikke minst på grunn av den gotiske skriften. Har du noen råd til mennesker som bedriver research i disse kildene som kan lette deres arbeid?
Den gotiske skriften får man lært seg via internett. Begynn å transkriber tekst, så blir det mer og mer flytende etter hvert. Men av og til er det skrivere som tydelig har hatt hastverk, slurvet, brukt grov penn; noen var tvangsnevrotikere som skulle spare på papiret og knudrer skriften ned til minste størrelse. I en tidsalder hvor pensjon ikke var noe man automatisk fikk fortsatte sorenskrivere og prester i jobben til de falt på post, og det bærer dokumentene til tider preg av. Andre ganger kan en stakkar gledes over en nydelig penn, store, flotte bokstaver, vakkert skrevet.
Det som har hjulpet meg når jeg har stått fullstendig fast er å skrive det jeg tror jeg ser. Når jeg så leser min egen tekst i sammenheng, dukker ofte det umulige ordets sanne betydning opp ut fra sammenhengen – så er det tilbake til grunnteksten og sjekke. Blir det enda vanskeligere får man gå gjennom teksten til du finner en annen bokstav som ligner, og håpe at den er i et ord som er kjent. I verste fall bruker du iphone og ta et bilde av teksten, legg det inn på pc og forstørr det opp. Det gjør av og til susen.
Du har tidsvis en ironisk og lett humoristisk skrivemåte i bøkene. Har dette vært nødvendig for å få formidlet dette dystre stoffet?
Ja, så absolutt. Jeg tror ikke jeg kunne ha gjort det på noen annen måte. Ironi og sarkasmer er en del av min natur som jeg ikke klarer å utradere. Dessuten - hvis man først får folk til å gråte, tar man på seg ansvaret for å få dem til å le etterpå.
Er det noen av skjebnene du skriver om i bøkene dine som har berørt deg personlig, altså noen du husker bedre enn andre?
Det er flere av de personene som ble benådet, eller deres ofre, for å si det slik. Vold mot vergeløse er grusomme ting. Snilsberg i «Ondskap», han som brukte hele juleferien på å myrde sin hustru ved å jule henne opp, – men som så ble benådet; Gjertrud Holter som helte svovelsyre ned i gapet på en fire år gammel gutt, Gjermund Strømmen som forsøkte å myrde sin gravide hustru to ganger og som ti år senere myrdet en medfange før han hengte seg selv. Mange av dem gjorde mye verre ting enn andre – Jakob Urdal myrdet sin gravide kjæreste, og da hennes sønn Asbjørn gråt over sin døde mor truet han ham med juling. Det er derimot andre som ikke fester seg i det hele tatt – brutale mennesker som ble drept av andre råskinn; for eksempel hustrumishandleren og barneskjenderen Støvre.
Foruten dine egne bøker, har du noen tips til videre lesestoff for mennesker som er interessert i dette temaet?
I Norge er det Nils Johan Stoas to bøker . «Kjødets Lyst» og «I hine haarde dage», og Per Hohles «De endte på skafottet». Ut over dette er det bygdebøkene og lokalhistoriske magasiner man må holde seg til. På engelsk derimot, er det en overveldende litteratur, de engelske bødlene skrev sine memoarer neste alle sammen, og de som ikke skrev har fått sine biografier.
Kan vi vente oss flere bøker om de henrettede i Norge?
Det skal ikke stå må meg: Det tredje bindet – fra 1771 til 1783 – er sendt inn til forlaget til vurdering; forhåpentligvis vil de publisere det. I mellomtiden skriver jeg på bind IV (1763-1771). Planen er å skrive alle tolv bind tilbake til 1735 slik at det blir en fullstendig oversikt over dødsstraffens historie i Norge. Men om bøkene blir trykket og solgt er jo i bunn og grunn et spørsmål om når markedet blir mettet med den slags. Tiden vil vise det.
Er det noe du har lyst til å legge til?
Ikke annet enn at jeg håper leserkretsen vil ta imot «Uten nåde» og de kommende bind på samme positive måte de har tatt imot «Ondskap». Ingen ting vil glede meg mer.
Tusen takk for at du ville stille opp på dette intervjuet Torgrim Sørnes.
Sørnes har laget en egen hjemmeside for bøkene, hvor det blant annet er informasjon om de henrettede, lovene som ble brukt til å dømme dem og hvilke metoder som ble brukt når de måtte bøte med livet. På hjemmesidene til Sørnes' forlag finner du dessuten linker til flere artikler om hans siste bok, blant annet en fra VG og en fra Glåmdalen.
Bokanmeldelse: Uten nåde, Torgrim Sørnes
Sideantall: 340(Innbundet)
Utgitt: Oktober 2011
Kilde: Kjøpt
Passer for deg som liker: Mørke beretninger fra virkeligheten og historie
Verdt å vite: Sørnes har skrevet en bok som utkom før denne, Ondskap. Bøkene kan leses uavhengig av hverandre.
I denne boken gir Torgrim Sørnes deg urovekkende fortellinger om 25 drapssaker i perioden 1783 - 1814. Vi får et innblikk i motivene bak ugjerningene, grufulle detaljer om drapene, etterforskningen, rettssakene og vitnemålene. Ikke minst får vi følge de dømte til retterstedet og overvære halshuggingen. Her rapporteres det om delinkventenes siste ord og skarpretterens og publikums reaksjoner. Den første av historiene handler om Anna Henriksdatter Østmo, som i 1783, bare 29 år gammel, ble halshugget for å ha drept tre av sine barn etter fødselen. Hun dukket overraskende opp i avisene høsten 2010 da man fant skjelettet av en hodeløs kvinne under arbeidet med en sykkelsti ved Flisa. Skjelettet viste seg å tilhøre Anna Østmo. Kroppen hennes ble uten seremoni begravd like ved retterstedet, mens hodet ble satt på en stake.
En mørk virkelighet
Tidlig om morgenen den 8. juni 1783 opplever Island et vulkanutbrudd. Asken fra utbruddet kommer også til Norge og Europa, som blir innhyllet av en svart tåke denne sommeren. Det er denne hendelsen som innleder Torgrim Sørnes' nyeste sakprosa bok om de henrettede i Norge, skjønt vi skal først ledes tilbake til januar 1782 for å få høre om ugjerningen som skulle bli Anne Henriksdatter Østmo sin skjebne. Østmo var en tjenestepike som hadde drept sitt nyfødte barn, og en slik udåd kvalifiserte til dødsstraff på denne tiden.
Østmos skjebne er ikke den eneste vi får høre om. I boken er det skildret sjalusidrap og rovmord, drap for å skaffe penger og drap for å skjule graviditet. Den ene udåden verre enn den andre. Selv en garvet leser kan bli rystet over endel av de voldsomme drapsmetodene som gjerningsmennene benyttet seg av. Øksen synes å ha vært et flittig brukt drapsredskap, men det finnes også beretninger om nøye planlagte giftmord.
Sørnes skriver på en måte som gjør stoffet levende for leseren. Han viser stor kunnskap for samfunnet på den tiden disse ugjerningene skjedde, og boken er dermed ikke bare en innføring i de henrettedes historie i Norge på denne tiden, men gir også et bilde av et samfunn hvor enkelte følte trang til å ty til voldsomheter i et håp om å få det litt bedre. Et samfunn hvor fattigdom og nød, sykdom og elendighet regjerte, men samtidig et samfunn hvor menneskene, akkurat som i dag, har elsket og blitt elsket og har hatt drømmer og håp om en bedre virkelighet. Enkelte skjebner er rystende lesning.
Vi må nærmest gjøre vold på fantasien for å forestille oss hvordan de virkelig ubemidlede eiendomsløse levde, med den daglige sulten, lusene, skitten, stanken, og over det hele frykten for sykdom som ikke kunne forhindres eller leges, skader som ikke kunne repareres, død som ikke kunne utsettes. Selv ikke døden var noen befrielse - den kunne i utgangspunktet bare være porten til den evige fortapelse i helvete. Mange var kalt, få var utvalgt. Og dog klarte ikke disse samfunnets laveste og ulykkeligste å la hverandre i fred.
Det er med hell brukt mye ironi og litt humor i boken, noe som gjør stoffet enklere å fordøye. Den sorte humoren kler sidene godt, og Sørnes har også en rekke gode og treffende sitater underveis i boken.
Detaljene om selve samleiet er tapt for ettertiden. Muligens bør vi være takknemlige for det. Leseren får bruke sin fantasi.
En mann som var for motbydelig til å bli nattmann. Det faktum alene forteller adskillig om hans personlighet.
i motsetning til hva Herren gjorde på den syvende dag, så de ingen grunn til å hvile fra sine gjerninger i den uskyldige pastorale idyll.
Jeg likte veldig godt Sørnes sin første bok, og har ventet spent på Uten nåde. Jeg synes han lykkes svært godt med denne oppfølgeren. Det er skrekkelig og gruoppvekkende, men samtidig veldig godt skrevet. Språket har et driv som gjør boken til en skikkelig sidevender, og ikke minst er det spennende lesing. Så spennende at jeg glatt kunne lest ut boken på en dag, eneste grunnen for at jeg ikke gjorde det var fordi jeg ville at boken skulle vare lenger. Ventetiden på en mulig oppfølger blir altfor lang.
Det er også interessant å lese at veien mellom galgen eller livsvarig straffarbeid eller tukthus ikke alltid var like lang. Det kan synes som de reneste tilfeldigheter hvem som ble sendt i døden for en forbrytelse og hvem som ble benådet. Ofte kan det dessuten synes merkelig for en leser at en morder som sto overfor overveldende bevis fortsatt nektet for ugjerningen, og i så måte gjorde veien til bøddelens hender kort. Tilsto man var det en viss sjanse for benådning.
Det skal sies at enkelte av sakene fremstilles noe svart/hvitt. Mange av gjerningsmennene, særlig de mannlige, fremstilles som ondskapen på to ben. Det er ikke, i boken, noen tvil om at de er skyldige i de ugjerninger de er tiltalt og senere dømt for, og med få unntak gjøres det heller ikke noe forsøk på å fortelle hvorfor de ble som de ble. Samtidig kan man kanskje se til det samfunnet som eksisterte på denne tiden og som Sørnes tegner et bilde av, det er nesten utrolig hvordan enkelte i de lavere klasser klarte seg på denne tiden.
Jeg stusset forøvrig på en ting i boken. Et av ofrene het Helge Jonsdatter, og ut fra teksten er det klart at dette er en jente. Jeg var ikke klar over at Helge ble brukt som jentenavn tidligere, men i og med at dette er gjentatt mange ganger regner jeg med at det er riktig.
Hvis du er interessert i historie, og ønsker en medrivende og lærerik men samtidig sterk og dyster skildring av en mørk del av vårt lands historie, kan denne boken anbefales. Jeg venter i spenning på neste, for det må jo bare komme flere.
Andre anmeldelser:
Anitas blogg
Hvis du vil vite mer om boken, kan du stikke innom bloggen min i morgen, lørdag. Da kommer et lengre intervju med Torgrim Sørnes hvor han blant annet forteller om arbeidet med disse mange skjebnene, og hvilke skjebner som berørte ham sterkest.
Thursday, 23 February 2012
J.K. Rowling skriver på roman for voksne.
Little Brown har klart å sikre seg de engelskspråklige rettighetene til J.K. Rowlings første bok for voksne. J.K. Rowling er aller mest kjent som forfatteren bak den populære Harry Potter - serien, men hun sier at den neste romanen vil bli veldig ulik Harry Potter. - Friheten til å utforske nye områder er en gave jeg har fått som følge av Harrys suksess, og med et slikt nytt område virket det som en logisk progresjon å ha et nytt forlag, sier Rowling i en pressemelding.
Tittel og nærmere utgivelsesdato på romanen vil annonseres senere i 2012. Det har tidligere gått rykter om at Rowling skriver på en krimroman fra Edinburgh.
Bokelskerinnen intervjuer: Silvia Henriksdottir
I dag synes jeg det er hyggelig å ønske Silvia Henriksdottir velkommen til bloggen min:
Silvia Henriksdóttir er født i Tønsberg, men vokste opp på Færøyene. I dag bor hun i Halden. Hennes oppvekst ble preget av sterkt religiøse foreldre, og hun tilbrakte flere somre i Norge på leir hos menigheten de tilhørte. Etter hvert brøt Silvia ut av dette livet.
Silvia har tatt sin utdannelse innen naturvitenskap, og forsker i dag på datasikkerhet. Hun har lenge følt behov for å fortelle om alt det hun opplevde i oppveksten, og resultatet ble debutromanen Si at du lyver.
I Si at du lyver får vi et innblikk i hvordan Silvia opplevde oppveksten i en religiøs familie. Vi får høre om overgrep og fortielser, kjønnsdiskriminering og skjulte hemmeligheter. Romanen vakte mye debatt på Færøyene da den først utkom i 2011, og den ble også debattert i Danmark hvor den også utkom samme år.
I intervjuet under kan du blant annet lese om hvorfor Silvia følte behov for å skrive denne romanen, hvordan hun brukte Knausgårds tekster som en slags ordbok og hvorfor hun har valgt å navngi overgripere i teksten sin.
Hva er årsaken til at du bestemte seg for å skrive Si at du lyver?
Trangen til å fortelle min historie har dukket opp mange ganger, men det var først da jeg fikk avstand til de miljøene som opplevelsene skjedde i at jeg faktisk satte meg ned og skrev den. Det var nødvendig for meg å fortelle historien, ikke bare for å komme videre, men også for å kunne bruke det jeg hadde opplevd til noe konstruktivt, slik at det kunne gi mening.
Nå har jeg gitt fra meg min egen historie, og på den måten er jeg tvunget til å finne meg en annen å være. Figuren i romanen er jo gjort offentlig nå, så henne kan jeg ikke gå rundt og identifisere meg for mye med, for da er jeg ikke min egen lenger. At det ville kjennes slik, tenkte jeg ikke på da jeg begynte å skrive. Da var det bare en trang til å fortelle, som presset seg på, og jeg reflekterte ikke så mye over hvor den kom fra. Men følelsen av at jeg hadde en historie som kunne brukes som stoff til å skildre noe viktig, som kunne hjelpe andre, har jeg hatt lenge.
Si at du lyver handler om din egen barndom, har det vært vanskelig å skrive denne romanen?
Det var på mange måter befriende endelig å få sette ord på alt sammen, men det var også krevende. Den største befrielsen kom etter at boka var ferdig. Etter mange år med konstant tenkning rundt hvordan det hele nå egentlig hang sammen, og hvorfor, var det fint å ha formulert det og satt et punktum. Nå er opplevelsene blitt til blekk på papir og på den måten objektiviserte. Da er det lettere å ha avstand til dem. Hele skriveprosessen handlet egentlig om å skape avstand.
Hvor lang tid brukte du på å skrive Si at du lyver, og hvor hentet du inspirasjon når du skulle arbeide med språket i boken?
Det tok ett år fra jeg begynte å skrive til jeg sendte manus til forlagene. Det første halve året brukte jeg til å skrive første utkast, en tekst som er veldig forskjellig fra den som nå foreligger innbundet. Fortellingen hadde ikke romanform, og alt var sett fra perspektivet til en voksen. Jeg sendte utkastet til en konsulent for en uttalelse, og hun hadde tre ting å si: Skriv dette om til romanform, la fortellerstemmen gro med hovedpersonen, og plasser sinnet hos romanfiguren og ikke hos forfatteren. Etter dette satt jeg som limt til stolen, og skrev og skrev og skrev.
Å finne en fortellerstemme og holde fast ved den gjennom en hel roman, tror jeg både er den vanskeligste og den viktigste delen av skrivearbeidet. Det var ekstra krevende at jeg også skulle få stemmen til å utvikle seg i takt med hovedpersonens modning. Jeg tror det hjalp veldig at stoffet var selvopplevd, slik at det jeg skulle gjøre "bare" var å reise tilbake i tid og kjenne etter hvem jeg var på den tiden erindringen stammet fra, hvordan verden så ut for meg da, og hvilken stemme som harmoniserte med det.
Jeg leste mye mens jeg jobbet med romanen. Den forfatteren som jeg tror påvirket språket mest, er Per Olov Enquist. Ikke fordi språket i romanen min nødvendigvis er så likt det jeg leste av ham, men det var noe med stemningen i språket hans som preget det jeg skrev. Jeg leste også mye eldre satire, for eksempel av Hans Scherfig og Gustav Wied, og jeg tror at både humoren og karakterskildringene ble påvirket av dem. Det var viktig for meg å få det humoristiske fram i fortellingen. Historien er tragisk nok i seg selv, så hvis det ikke fantes humor i den kunne den fort bli uutholdelig å lese.
Etter at romanen hadde kommet ut i Danmark, skrev jeg den om til norsk. Å ha skrevet den på norsk selv betyr mye for meg, siden jeg da også formelt sett er norsk forfatter, og med det tar jeg tilbake noe av den norske identiteten min. Det var en utfordring for meg å skrive på norsk, siden det er mitt tredjespråk. For å få språket inn under huden, leste jeg Knausgårds Min kamp. Det fins nesten ikke den tingen Knausgård ikke skriver om, så der fant jeg utrolig mange ord og vendinger som jeg trengte. Så jeg brukte Knausgård som en slags ordbok.
I boken din tar du et oppgjør med en rekke personer. Opplevde du en form for personlig renselse når du skrev boken?
Oppgjøret jeg tar er like mye et oppgjør med normene og kulturen som har styrt disse personene. Hele romanen, både i form og innhold, er et stort nei til kravet om å tie. Og kravet om å tie kommer ikke bare fra enkeltpersoner - det henger i luften over alt. Man kan alltid si mye om hvem som har gjort hva feil, men uansett så ligger ikke problemet der. Menneskers oppførsel er et produkt av omgivelsene de lever i. Det virkelige problemet er miljøene som skaper grobunn for at grusomme ting skjer og lar dem fortsette med å skje. Jeg tror ikke at alle er klar over hvor stor påkjennelse fortielsen kan være for mennesker som har opplevd vanskelige ting. Fortielsen er med på å få skylden og skammen til å gro, selv om hensikten kanskje er å vise hensyn.
Karl Ove Knausgårds romaner har fått mye oppmerksomhet fordi han skriver om navngitte personer og hendelser som har funnet sted. Det gjør du også i din bok. Ser du at dette med å navngi enkeltpersoner og deres angivelige handlinger kan oppfattes som problematisk, eller synes du at det må være greit å gjøre det?
Den formen jeg har valgt til romanen skal ses i lyset av det tema den behandler. Hele boken handler om fortielse - fortielse av overgrep, fortielse av navn (!), fortielse av identitet. Den handler om hva som kan skje når alle er enige om at noe er for stygt til å bli sagt. Hvis ikke dette kravet om fortielse fantes, ville denne romanen aldri bli skrevet.
Formen jeg har valgt å formidle budskapet i, er en slags demonstrasjon mot kravet om fortielse. Når hovedbudskapet mitt er: Slutt å dekke over ting! da hadde det kjentes paradoksalt for meg, hvis jeg i formidlingen av det budskapet selv dekket over ting. Det betyr ikke at det er umulig å formidle dette budskapet på andre måter. Men dette var den rette måten for meg. At det kan synes provoserende og problematisk, skjønner jeg godt. Men det er ikke nødvendigvis mindre problematisk hvis jeg formidlet på en annen måte. Jeg tror faktisk at det er lettere for dem som jeg skriver om at jeg gjør det så direkte. Da er det ingen tvil om hva det er jeg forteller, de kan ta stilling til det, de kan ta avstand fra det. Eller for å snakke romanbudskapets språk: Det blir lettere for dem å fortelle om det og vanskeligere for andre å kreve at de tier om det. For meg er dette en mer human måte å gjøre det på.
Hvis jeg pakket ting inn, ville det faktisk være meg selv jeg pakket inn og tok hensyn til. Det jeg gjør er en måte å ta det fulle ansvaret på, samtidig som det er en måte å trå ut av offerrollen på. Jeg ber ikke om medlidenhet. Jeg forteller en historie som viser hva fortielse kan gjøre, og jeg gjør det på en måte som demonstrerer at man ikke trenger å si ja til kravet om å være med på å fortie ting. Det problematiske ved å skrive så direkte som jeg gjør, er opplagt. Men jeg synes det er viktig at man har lov til å fortelle sin historie, også selv om den ikke er vakker. Fortelling er veien ut av ting, men kulturen vår blokkerer den veien for mange mennesker. Mennesker med vonde opplevelser har i praksis lavere grad av ytringsfrihet.
Vet du om noen av de du nevner i boken har lest den, og i så fall, har du fått noen reaksjoner på det du har skrevet?
De reaksjonene jeg har fått har alle vært positive, men det er mange jeg ikke har hørt fra, og som jeg ikke vet om har lest romanen.
Du valgte å fortelle om overgrepene du opplevde til menigheten, men de tok ikke, i følge boken, dette på alvor og la lokk over saken. I et intervju med TV2 sier lederen for Nardus-menigheten at de ville gjort det samme igjen i dag. Hva tenker du om det?
Jeg tenker at det var godt jeg skrev boken. Jeg tenker også at det var godt at jeg skrev den så direkte, for det er det som gir anledning til så konkret konfrontasjon. Slike holdninger som kommer fram på TV2-innslaget tror jeg dessverre ikke er så uvanlige i lukkede kristne miljøer. Det uvanlige er at de kommer fram, og det tror jeg er en følge av at det er få konkrete anledninger til det. Og da er vi tilbake til fortielsen igjen. Den er en veldig sterk stabiliserende faktor, som gjør at mange holdninger som samfunnet hadde hatt godt av at kom fram, forblir i det skjulte.
Boken din skapte voldsom debatt da den utkom i Danmark. Har noe av det som er blitt diskutert i kjølvannet av utgivelsen overrasket deg?
De store reaksjonene har vært på Færøyene, der de fleste hendelsene i romanen foregår. Jeg har ikke blitt overrasket over diskusjonene, men jeg hadde nå heller ikke så konkrete forventninger til dem. Men hva det er blitt fokusert på i diskusjonene har vært tankevekkende. For eksempel reagerer folk veldig på at jeg navngir en overgriper, men ingen har reagert på at jeg navngir et overgrepsoffer.
Debatten handlet nesten utelukkende om hvordan man kan beskytte mennesker mot å bli skrevet om. Det fikk meg til å tenkte på om jeg kanskje ikke burde ha skrevet så direkte, siden det kunne se ut til at det egentlige budskapet druknet i jussprat. Men på den andre siden så skriver jeg ikke til pressen, jeg skriver til leserne, og jeg tror at måten jeg gjør det på kan skape en virkelighetsnærhet som øker intensiteten. Jeg er heller ikke sikker på at jeg ville lykkes med å skrive om akkurat dette på noen annen måte. Og når jeg hører mennesker fortelle at de nå endelig kan prate om ting som før var umulig å prate om, da er det verdt det hele.
Si at du lyver tegner et bilde av en sterk kvinne, hvordan har du funnet styrken til å komme igjennom det du har opplevd og skrive om det i romanform?
Det er et vanskelig spørsmål. Men kanskje det er slik at hvis man ikke synker, da kommer man styrket ut av ting? Om det går den ene eller den andre veien, tror jeg har mye med omstendigheter å gjøre. Hvis du skal klare å bryte med et miljø, tror jeg det er avgjørende at noen står på den andre siden og tar imot deg. Om det fins noen som står klar der, er litt tilfeldighetenes spill.
Å skrive romanen har gitt meg en mulighet til å se meg selv fra avstand, og da ser jeg tydelig at det fins en god porsjon stahet i meg. Den er en grunnleggende egenskap, som jeg tror har hjulpet meg mye mer enn jeg selv kan skjønne. Det kjennes litt rart å innse at en så lite flatterende egenskap har vært nødvendig når det virkelig gjaldt.
Det må være vanskelig å bevare troen sin gjennom det du har skildret i boken din. Omtaler du deg selv som kristen i dag?
Jeg tror det som er viktigst for meg akkurat nå er å være fri og slippe å ha på meg noen tros-merkelapp.
Tusen takk for at du tok deg tid til å stille opp til dette intervjuet, Silvia Henriksdottir.
Hvis du er interessert i å lese mer om Silvias roman, finner du min anmeldelse av den her. Julie har også skrevet om den her. Silvias bok har også fått bred omtale på nettstedet Søkelys her.
 |
| Foto: Mona Johansson |
Silvia Henriksdóttir er født i Tønsberg, men vokste opp på Færøyene. I dag bor hun i Halden. Hennes oppvekst ble preget av sterkt religiøse foreldre, og hun tilbrakte flere somre i Norge på leir hos menigheten de tilhørte. Etter hvert brøt Silvia ut av dette livet.
Silvia har tatt sin utdannelse innen naturvitenskap, og forsker i dag på datasikkerhet. Hun har lenge følt behov for å fortelle om alt det hun opplevde i oppveksten, og resultatet ble debutromanen Si at du lyver.
I intervjuet under kan du blant annet lese om hvorfor Silvia følte behov for å skrive denne romanen, hvordan hun brukte Knausgårds tekster som en slags ordbok og hvorfor hun har valgt å navngi overgripere i teksten sin.
Hva er årsaken til at du bestemte seg for å skrive Si at du lyver?
Trangen til å fortelle min historie har dukket opp mange ganger, men det var først da jeg fikk avstand til de miljøene som opplevelsene skjedde i at jeg faktisk satte meg ned og skrev den. Det var nødvendig for meg å fortelle historien, ikke bare for å komme videre, men også for å kunne bruke det jeg hadde opplevd til noe konstruktivt, slik at det kunne gi mening.
Nå har jeg gitt fra meg min egen historie, og på den måten er jeg tvunget til å finne meg en annen å være. Figuren i romanen er jo gjort offentlig nå, så henne kan jeg ikke gå rundt og identifisere meg for mye med, for da er jeg ikke min egen lenger. At det ville kjennes slik, tenkte jeg ikke på da jeg begynte å skrive. Da var det bare en trang til å fortelle, som presset seg på, og jeg reflekterte ikke så mye over hvor den kom fra. Men følelsen av at jeg hadde en historie som kunne brukes som stoff til å skildre noe viktig, som kunne hjelpe andre, har jeg hatt lenge.
Si at du lyver handler om din egen barndom, har det vært vanskelig å skrive denne romanen?
Det var på mange måter befriende endelig å få sette ord på alt sammen, men det var også krevende. Den største befrielsen kom etter at boka var ferdig. Etter mange år med konstant tenkning rundt hvordan det hele nå egentlig hang sammen, og hvorfor, var det fint å ha formulert det og satt et punktum. Nå er opplevelsene blitt til blekk på papir og på den måten objektiviserte. Da er det lettere å ha avstand til dem. Hele skriveprosessen handlet egentlig om å skape avstand.
Hvor lang tid brukte du på å skrive Si at du lyver, og hvor hentet du inspirasjon når du skulle arbeide med språket i boken?
Det tok ett år fra jeg begynte å skrive til jeg sendte manus til forlagene. Det første halve året brukte jeg til å skrive første utkast, en tekst som er veldig forskjellig fra den som nå foreligger innbundet. Fortellingen hadde ikke romanform, og alt var sett fra perspektivet til en voksen. Jeg sendte utkastet til en konsulent for en uttalelse, og hun hadde tre ting å si: Skriv dette om til romanform, la fortellerstemmen gro med hovedpersonen, og plasser sinnet hos romanfiguren og ikke hos forfatteren. Etter dette satt jeg som limt til stolen, og skrev og skrev og skrev.
Å finne en fortellerstemme og holde fast ved den gjennom en hel roman, tror jeg både er den vanskeligste og den viktigste delen av skrivearbeidet. Det var ekstra krevende at jeg også skulle få stemmen til å utvikle seg i takt med hovedpersonens modning. Jeg tror det hjalp veldig at stoffet var selvopplevd, slik at det jeg skulle gjøre "bare" var å reise tilbake i tid og kjenne etter hvem jeg var på den tiden erindringen stammet fra, hvordan verden så ut for meg da, og hvilken stemme som harmoniserte med det.
Jeg leste mye mens jeg jobbet med romanen. Den forfatteren som jeg tror påvirket språket mest, er Per Olov Enquist. Ikke fordi språket i romanen min nødvendigvis er så likt det jeg leste av ham, men det var noe med stemningen i språket hans som preget det jeg skrev. Jeg leste også mye eldre satire, for eksempel av Hans Scherfig og Gustav Wied, og jeg tror at både humoren og karakterskildringene ble påvirket av dem. Det var viktig for meg å få det humoristiske fram i fortellingen. Historien er tragisk nok i seg selv, så hvis det ikke fantes humor i den kunne den fort bli uutholdelig å lese.
Etter at romanen hadde kommet ut i Danmark, skrev jeg den om til norsk. Å ha skrevet den på norsk selv betyr mye for meg, siden jeg da også formelt sett er norsk forfatter, og med det tar jeg tilbake noe av den norske identiteten min. Det var en utfordring for meg å skrive på norsk, siden det er mitt tredjespråk. For å få språket inn under huden, leste jeg Knausgårds Min kamp. Det fins nesten ikke den tingen Knausgård ikke skriver om, så der fant jeg utrolig mange ord og vendinger som jeg trengte. Så jeg brukte Knausgård som en slags ordbok.
I boken din tar du et oppgjør med en rekke personer. Opplevde du en form for personlig renselse når du skrev boken?
Oppgjøret jeg tar er like mye et oppgjør med normene og kulturen som har styrt disse personene. Hele romanen, både i form og innhold, er et stort nei til kravet om å tie. Og kravet om å tie kommer ikke bare fra enkeltpersoner - det henger i luften over alt. Man kan alltid si mye om hvem som har gjort hva feil, men uansett så ligger ikke problemet der. Menneskers oppførsel er et produkt av omgivelsene de lever i. Det virkelige problemet er miljøene som skaper grobunn for at grusomme ting skjer og lar dem fortsette med å skje. Jeg tror ikke at alle er klar over hvor stor påkjennelse fortielsen kan være for mennesker som har opplevd vanskelige ting. Fortielsen er med på å få skylden og skammen til å gro, selv om hensikten kanskje er å vise hensyn.
Karl Ove Knausgårds romaner har fått mye oppmerksomhet fordi han skriver om navngitte personer og hendelser som har funnet sted. Det gjør du også i din bok. Ser du at dette med å navngi enkeltpersoner og deres angivelige handlinger kan oppfattes som problematisk, eller synes du at det må være greit å gjøre det?
Den formen jeg har valgt til romanen skal ses i lyset av det tema den behandler. Hele boken handler om fortielse - fortielse av overgrep, fortielse av navn (!), fortielse av identitet. Den handler om hva som kan skje når alle er enige om at noe er for stygt til å bli sagt. Hvis ikke dette kravet om fortielse fantes, ville denne romanen aldri bli skrevet.
Formen jeg har valgt å formidle budskapet i, er en slags demonstrasjon mot kravet om fortielse. Når hovedbudskapet mitt er: Slutt å dekke over ting! da hadde det kjentes paradoksalt for meg, hvis jeg i formidlingen av det budskapet selv dekket over ting. Det betyr ikke at det er umulig å formidle dette budskapet på andre måter. Men dette var den rette måten for meg. At det kan synes provoserende og problematisk, skjønner jeg godt. Men det er ikke nødvendigvis mindre problematisk hvis jeg formidlet på en annen måte. Jeg tror faktisk at det er lettere for dem som jeg skriver om at jeg gjør det så direkte. Da er det ingen tvil om hva det er jeg forteller, de kan ta stilling til det, de kan ta avstand fra det. Eller for å snakke romanbudskapets språk: Det blir lettere for dem å fortelle om det og vanskeligere for andre å kreve at de tier om det. For meg er dette en mer human måte å gjøre det på.
Hvis jeg pakket ting inn, ville det faktisk være meg selv jeg pakket inn og tok hensyn til. Det jeg gjør er en måte å ta det fulle ansvaret på, samtidig som det er en måte å trå ut av offerrollen på. Jeg ber ikke om medlidenhet. Jeg forteller en historie som viser hva fortielse kan gjøre, og jeg gjør det på en måte som demonstrerer at man ikke trenger å si ja til kravet om å være med på å fortie ting. Det problematiske ved å skrive så direkte som jeg gjør, er opplagt. Men jeg synes det er viktig at man har lov til å fortelle sin historie, også selv om den ikke er vakker. Fortelling er veien ut av ting, men kulturen vår blokkerer den veien for mange mennesker. Mennesker med vonde opplevelser har i praksis lavere grad av ytringsfrihet.
Vet du om noen av de du nevner i boken har lest den, og i så fall, har du fått noen reaksjoner på det du har skrevet?
De reaksjonene jeg har fått har alle vært positive, men det er mange jeg ikke har hørt fra, og som jeg ikke vet om har lest romanen.
Du valgte å fortelle om overgrepene du opplevde til menigheten, men de tok ikke, i følge boken, dette på alvor og la lokk over saken. I et intervju med TV2 sier lederen for Nardus-menigheten at de ville gjort det samme igjen i dag. Hva tenker du om det?
Jeg tenker at det var godt jeg skrev boken. Jeg tenker også at det var godt at jeg skrev den så direkte, for det er det som gir anledning til så konkret konfrontasjon. Slike holdninger som kommer fram på TV2-innslaget tror jeg dessverre ikke er så uvanlige i lukkede kristne miljøer. Det uvanlige er at de kommer fram, og det tror jeg er en følge av at det er få konkrete anledninger til det. Og da er vi tilbake til fortielsen igjen. Den er en veldig sterk stabiliserende faktor, som gjør at mange holdninger som samfunnet hadde hatt godt av at kom fram, forblir i det skjulte.
Boken din skapte voldsom debatt da den utkom i Danmark. Har noe av det som er blitt diskutert i kjølvannet av utgivelsen overrasket deg?
De store reaksjonene har vært på Færøyene, der de fleste hendelsene i romanen foregår. Jeg har ikke blitt overrasket over diskusjonene, men jeg hadde nå heller ikke så konkrete forventninger til dem. Men hva det er blitt fokusert på i diskusjonene har vært tankevekkende. For eksempel reagerer folk veldig på at jeg navngir en overgriper, men ingen har reagert på at jeg navngir et overgrepsoffer.
Debatten handlet nesten utelukkende om hvordan man kan beskytte mennesker mot å bli skrevet om. Det fikk meg til å tenkte på om jeg kanskje ikke burde ha skrevet så direkte, siden det kunne se ut til at det egentlige budskapet druknet i jussprat. Men på den andre siden så skriver jeg ikke til pressen, jeg skriver til leserne, og jeg tror at måten jeg gjør det på kan skape en virkelighetsnærhet som øker intensiteten. Jeg er heller ikke sikker på at jeg ville lykkes med å skrive om akkurat dette på noen annen måte. Og når jeg hører mennesker fortelle at de nå endelig kan prate om ting som før var umulig å prate om, da er det verdt det hele.
Si at du lyver tegner et bilde av en sterk kvinne, hvordan har du funnet styrken til å komme igjennom det du har opplevd og skrive om det i romanform?
Det er et vanskelig spørsmål. Men kanskje det er slik at hvis man ikke synker, da kommer man styrket ut av ting? Om det går den ene eller den andre veien, tror jeg har mye med omstendigheter å gjøre. Hvis du skal klare å bryte med et miljø, tror jeg det er avgjørende at noen står på den andre siden og tar imot deg. Om det fins noen som står klar der, er litt tilfeldighetenes spill.
Å skrive romanen har gitt meg en mulighet til å se meg selv fra avstand, og da ser jeg tydelig at det fins en god porsjon stahet i meg. Den er en grunnleggende egenskap, som jeg tror har hjulpet meg mye mer enn jeg selv kan skjønne. Det kjennes litt rart å innse at en så lite flatterende egenskap har vært nødvendig når det virkelig gjaldt.
Det må være vanskelig å bevare troen sin gjennom det du har skildret i boken din. Omtaler du deg selv som kristen i dag?
Jeg tror det som er viktigst for meg akkurat nå er å være fri og slippe å ha på meg noen tros-merkelapp.
Tusen takk for at du tok deg tid til å stille opp til dette intervjuet, Silvia Henriksdottir.
Hvis du er interessert i å lese mer om Silvias roman, finner du min anmeldelse av den her. Julie har også skrevet om den her. Silvias bok har også fått bred omtale på nettstedet Søkelys her.
Wednesday, 22 February 2012
Les utdrag fra Insurgent
Som mange av bloggleserne mine sikkert har fått med seg, er jeg stor tilhenger av Divergent, debutromanen til amerikanske Veronica Roth. I mai kommer endelig oppfølgeren, Insurgent, og jeg venter utålmodig på at den skal komme ut.
Nå har forlaget gitt fans av bokserien en liten godbit. De har sluppet et lite utdrag fra romanen på 10 sider. Utdraget kan leses her.
Nå har forlaget gitt fans av bokserien en liten godbit. De har sluppet et lite utdrag fra romanen på 10 sider. Utdraget kan leses her.
Tuesday, 21 February 2012
Carolina De Robertis til Norge
Tirsdag 28. februar er det verdenslansering på den nye boken til Carolina De Robertis, forfatteren av Det usynlige fjellet, og i den anledning kommer Carolina til Norge for å møte norske lesere og snakke om den nye romanen sin.
Carolina skal delta på to arrangementer på Litteraturhuset 28. februar. Klokken 17.00 holder hun kurs i kreativ skriving, og 19.00 skal hun bokbades av Signe Prøis. Kurset koster 90 kroner, og bokbadet er gratis. Jeg gleder meg veldig, og skal få med meg begge deler. Robertis underviser i kreativ skriving ved universitetet i San Francisco, så jeg tror kurset hennes kan være veldig inspirerende og lærerikt. Dessuten gleder jeg meg til å høre henne snakke om bøkene sine. Ifølge hjemmesiden hennes er hun allerede i gang med arbeidet på bok nummer tre.
Schibsted forlag, som gir ut Carolinas bøker på norsk, har lagt ut et utdrag av Perla her
En ung argentinsk kvinne gjør en sjokkerende oppdagelse om sin familiebakgrunn ved hjelp av en ubedt gjest.Under Argentinas «skitne krig», som varte fra 1976 til 1983, «forsvant» 30 000 borgere, inkludert rundt 500 gravide kvinner hvis nyfødte barn ble gitt til militære familier.
Perla Correa er vokst opp med en iskald mor og en stiv marineoffiser av en far som hun forguder, men hvis yrke bringer skam over familien i tiden etter diktaturet. Da hun får uventet besøk av en fremmed mann, får hun gradvis en forståelse av sin egen rolle i den skitne krigens tragedie.
Carolina skal delta på to arrangementer på Litteraturhuset 28. februar. Klokken 17.00 holder hun kurs i kreativ skriving, og 19.00 skal hun bokbades av Signe Prøis. Kurset koster 90 kroner, og bokbadet er gratis. Jeg gleder meg veldig, og skal få med meg begge deler. Robertis underviser i kreativ skriving ved universitetet i San Francisco, så jeg tror kurset hennes kan være veldig inspirerende og lærerikt. Dessuten gleder jeg meg til å høre henne snakke om bøkene sine. Ifølge hjemmesiden hennes er hun allerede i gang med arbeidet på bok nummer tre.
Schibsted forlag, som gir ut Carolinas bøker på norsk, har lagt ut et utdrag av Perla her
Monday, 20 February 2012
Bokanmeldelse: Si at du lyver, Silvia Henriksdottir
Sideantall: 313 (Innbundet)
Utgitt: Februar 2012
Kilde: Anmeldereksemplar
Passer for deg som liker: Krystallslottet
Verdt å vite: Dette er Silvia Henriksdottirs debutroman. Den skapte voldsom debatt da den utkom i Danmark, blant annet fordi hun navngir overgripere i boken. Henriksdottir er bosatt i Norge.
Silvia vokser opp med foreldre og en storebror på Færøyene. På de grønne øyene ligger husradene som perlekjeder langs fjorden, og avstandene mellom stedene er store. Alene og sammen er de fire på reise, men står samtidig fast – i seg selv og med hverandre. Som medlemmer av en Nardus-menighet er deres liv preget av en streng og bokstavtro religiøsitet. Jentene må gå i skjørt og ha langt hår, for ikke å vekke lyst hos mennene. For Silvia betyr det en oppvekst full av paradokser. For farens lyst blir etter hvert påtrengende, og moren lever ikke bare ut sin religiøsitet. På Nardus’ sommerleir i Norge kommer i tillegg en mørk statistikk for dagen. Gradvis, og til tross for en mor som motarbeider henne, avdekker Silvia en annen historie under menighetslivet og familieforholdene, blant annet om sin egentlige far.
Sterk virkelighetsberetning
Silvia Henriksdottir vokste opp på Færøyene, i en familie med en svært sterk Gudstro. Faren var familiens overhode og guttebarn ble favorisert. Familien bekjente seg til en menighet ved navn Nardus og dyrket sin tro uavhengig av kirken. Kirken var nemlig Satans verk, og hadde ansvaret for å føre sjeler på villspor. Pikene måtte kle seg tradisjonelt, bukser var ikke lov, man måtte gå med skjørt for ikke å vekke lyst og begjær hos mennene. I starten stiller ikke Silvia så mange spørsmål om livet hun lever, men etter hvert som hun blir eldre er det mye som endrer seg. Hun finner ut at han hun trodde var hennes far, ikke er det likevel, og hun blir utsatt for overgrep.
Jeg åpnet øynene. Var det noen fisk? Nei det var bare svart. Ingen rødfisk og heller ingen tang. Bare mørke.
Slik starter Silvia beretningen om livet sitt. Hun har falt fra en kai og er i ferd med å drukne, men blir fisket opp av vannet av familiemedlemmer. Så blir vi med inn i livet hennes, får høre om den største broren hennes som ofte er til sjøs, storesøsteren som bor i Norge og forskjellsbehandling av jenter og gutter i familien.
Faren min la to skiver på brødskiven sin og tegnet en stor S av remulade. Størstebroren min gjorde det samme. Uhmm, det så lekkert ut. "Jeg vil ha pølse og remulade på", sa jeg. "Nei", sa faren min. "Det er bare til oss. Kanskje jeg var for liten. Kanskje måtte man være skikkelig stor for å få pølse. For den største broren min var skikkelig stor og hadde et kjemperom i den andre enden avhuset, og det var fylt med karameller.
Vi får høre om hvordan moren knuser fjernsysapparatet med øks, fordi barna ikke skal sitte og se på en slik avgud. Om stefarens mange forsøk på å skaffe seg inntektskilder, etter at han får sparken som vaktmester, enten som skomaker eller ved å holde hønsv og vi får skildret sommerferier i Norge på stevner med Nardus - menigheten. Og om kjærtegn som langsomt tas videre til overgrep. Silvia forsøker å fortelle moren om det stefaren gjør med henne, men dette faller ikke i god jord.
Så sa jeg det. "Hvis alt han har gjort, kom fram, ville han komme i fengsel." "Hva er du sier, Silvia? Det må du ikke si! Si at du lyver"", ropte hun.
Da boken innledes, er den skrevet i en barnlig røst, men alvoret siger likevel frem under dette perpektivet. Etter hvert som Silvia blir eldre, utvikler også fortellerstemmen seg. Vi leser ikke lenger alt mellom linjene, den eldre Silvia begynner å se og forstå mer enn hun har gjort tidligere. Vi følger også Silvia da hun forsøker å få stefaren straffet for det han gjorde mot henne i barndommen.
Akkurat på samme måte som Knausgård har gjort det i sin romanserie, gjenforteller forfatteren av denne boken sin fortid og tar et oppgjør med den, slik som hun husker den. Navngitte mennesker presenteres slik som hun erindrer at de oppførte seg, og hun skildrer en dysfunksjonell familie. I likhet med Knaugårds berømte verk kommer også farens grep over familien godt frem under måltidene, de illustrerer dessuten hvordan familien forskjellsbehandler barna sine ut fra kjønn. Det er også ved kjøkkenbordet vi får høre de første ymtene om at Silvia har en annen far.
Boken er en sidevender. Silvias unge fortellerstemme drar oss med fra side til side, innimellom hopper handlingen noen år frem i tid. Jeg fløy gjennom sidene og leste den ut nesten med en gang jeg hadde begynt på den. Den er også sterk å lese og jeg fikk assosiasjoner til Krystallslottet, som jeg leste i fjor høst. Men i denne boken er det tydeligere at forfatteren holder noe mot sine egne foreldre, blant annet moren som ikke gjorde noe for å stanse overgrepene. Da Silvia blir eldre er hun veldig bevisst på at hun ikke ønsker at noen skal sammenligne henne med foreldrene.
Si at du lyver gir et sterkt innblikk i hvordan det kan være å være en del av en streng sekt, en verden som kan virke fremmed for mange av oss. Det er ikke et glansbilde som presenteres heller, snarere kan man se de første setningene av boken (som jeg siterte over) som et slags bilde på hvordan Silvia vil komme til å få det.
Boken reiser flere problemstillinger, ikke minst i forbindelse med at Silvia navngir overgripere. Det er hun som forteller historien, dette er hennes versjon og fremstilling av det som hendte. Det skaper i hvert fall tankeprosesser hos meg. Hva slags grep er det greit å ta når man skriver en roman basert på det virkelige liv, hvor langt man kan gå i å navngi enkeltpersoner? Det er en debatt som ble startet med Knausgårds verk og som igjen aktualiseres her i Norge med denne boken. Hvis du liker å lese sterke beretninger om en hverdag som kanskje skiller seg litt fra din egen, er dette boken for deg. Det er også en bok som handler om søken etter sine egne røtter og etter seg selv og ens plass i verden. En bok om å reise seg etter motgang og forsøke å ta et oppgjør med det som skjedde og dem som var ansvarlige for det.
Andre anmeldelser:
Julies Bokbabbel
Du kan også se og høre om Silvias bok og noe av det hun opplevde i denne reportasjen.
Friday, 17 February 2012
Topp 10 ungdomsromaner du bør lese
Lisa Parkin, bokbloggeren bak Read.Breathe.Relax har laget en liste over ti fantasyromaner for ungdom du bør lese. Listen er publisert hos Huffington Post og ser slik ut:
1. Poison Study av Maria V. Snyer.
Denne serien har flere lesere blant bokbloggerne i Norge, les hva Maria skriver om den på sin blogg her.
2. Under the Never Sky av Veronica Rossi
3. Incarceron av Catherine Fisher
Schibsted har skaffet seg de norske rettighetene til denne serien, og den vil komme i salg i februar. Bloggeren JustMelissa skrev nylig en omtale av den engelske versjonen her.
4. The Hunger Games av Suzanne Collins
5. Divergent av Veronica Roth
6. The Girl in the Steel Corset av Kady Cross
7. Wither av Lauren DeStefano
8. Incarnate av Jodi Meadows
9. The Hero and the Crown av Robin McKinley
10. The Girl of Fire and Thorns av Rae Carson
Alt i alt en veldig fin liste, selv om jeg biter meg merke i at med unntak av to bøker, er alle på denne listen utgitt i 2012 eller 2011. Handler det om at det er de nyeste leseropplevelsene vi husker best? Er forlagene blitt flinkere på denne sjangeren? Jeg vet ikke svaret på det, men kan uansett stille meg bak at mange av bøkene på denne listen er veldig gode.
Bokanmeldelser: Solstorm, Kjærlighetsgata og Da terroren rammet Norge
Her er noen av bøkene jeg har lest de første månedene i år, men ikke skrevet om enda:
May Grete Lerum: Himmelslør, Solstorm 1
Jeg er så glad for at flere norske forfattere forsøker seg på dystopi - sjangeren og skriver historier beregnet på norske forhold. Denne boken er blitt en skikkelig sidevender og spennende utover handlingen som finnes innimellom permene. Lerum skriver om forhold som kan bli en realitet i fremtiden, og det fikk det til å gyse nedover ryggen min. Av og til blir noen av karakterene litt for stereotype, men jeg synes likevel dette er en god førstebok som gir meg lyst til å lese videre. Ungdom kommer sikkert til å like den svært godt.
Anne Ch Østby: Kjærlighetsgata
Østby skriver om Nat'ene, en kaste i India. Det er kjærlighetsarbeiderne som står i fokus, kvinnene som må ta seg "passasjerer" for å skaffe inntekter til sin familie. Vi blir kjent med Tammanna som har rømt fra et slikt liv, og som nå kjemper for å hjelpe datteren som fortsatt er fanget i spiralen av overgrep. Østby har til tider et nydelig språk og skildrer et tema og et samfunn som hun har satt seg godt inn i. Jeg hadde ikke god kjennskap til denne delen av India, og ble rystet av flere ting jeg leste. Det som trakk litt ned for meg, er at det er veldig mange karakterer som skal fortelle sin historie innimellom hverandre. Men absolutt en god roman som jeg anbefaler til deg som liker historier fra andre kulturer og samfunn. Flott at en norsk forfatter går utenfor våre egne grenser på denne måten og bringer oss et bit av India.
Kjetil Stormark: Da terroren rammet Norge
Denne boken kjøpte jeg da den utkom i fjor høst, men jeg ble ikke ferdig med den før i år. Den var rett og slett for sterk. I kronologisk rekkefølge redegjør Stormark for hendelsene som fant sted den 22. juli 2011. Han har snakket med vitner, ofre og hjelpearbeidere. Med pårørende og folk i regjeringsapparatet. Vi får historier som ikke tidligere har vært kjent gjennom mediene. Særlig sterkt er skildringen av ungdommene som mistet livet ved pumpehuset på Utøya. Boken har endel skrivefeil og manglende ord, det trekker ned, men den vil nok ruve som en viktig beretning om hva som skjedde denne forferdelige julidagen, og vil kunne gi fremtidige generasjoner et detaljert og godt innblikk i begivenhetene.
May Grete Lerum: Himmelslør, Solstorm 1
Jeg er så glad for at flere norske forfattere forsøker seg på dystopi - sjangeren og skriver historier beregnet på norske forhold. Denne boken er blitt en skikkelig sidevender og spennende utover handlingen som finnes innimellom permene. Lerum skriver om forhold som kan bli en realitet i fremtiden, og det fikk det til å gyse nedover ryggen min. Av og til blir noen av karakterene litt for stereotype, men jeg synes likevel dette er en god førstebok som gir meg lyst til å lese videre. Ungdom kommer sikkert til å like den svært godt.
Anne Ch Østby: Kjærlighetsgata
Østby skriver om Nat'ene, en kaste i India. Det er kjærlighetsarbeiderne som står i fokus, kvinnene som må ta seg "passasjerer" for å skaffe inntekter til sin familie. Vi blir kjent med Tammanna som har rømt fra et slikt liv, og som nå kjemper for å hjelpe datteren som fortsatt er fanget i spiralen av overgrep. Østby har til tider et nydelig språk og skildrer et tema og et samfunn som hun har satt seg godt inn i. Jeg hadde ikke god kjennskap til denne delen av India, og ble rystet av flere ting jeg leste. Det som trakk litt ned for meg, er at det er veldig mange karakterer som skal fortelle sin historie innimellom hverandre. Men absolutt en god roman som jeg anbefaler til deg som liker historier fra andre kulturer og samfunn. Flott at en norsk forfatter går utenfor våre egne grenser på denne måten og bringer oss et bit av India.
Kjetil Stormark: Da terroren rammet Norge
Denne boken kjøpte jeg da den utkom i fjor høst, men jeg ble ikke ferdig med den før i år. Den var rett og slett for sterk. I kronologisk rekkefølge redegjør Stormark for hendelsene som fant sted den 22. juli 2011. Han har snakket med vitner, ofre og hjelpearbeidere. Med pårørende og folk i regjeringsapparatet. Vi får historier som ikke tidligere har vært kjent gjennom mediene. Særlig sterkt er skildringen av ungdommene som mistet livet ved pumpehuset på Utøya. Boken har endel skrivefeil og manglende ord, det trekker ned, men den vil nok ruve som en viktig beretning om hva som skjedde denne forferdelige julidagen, og vil kunne gi fremtidige generasjoner et detaljert og godt innblikk i begivenhetene.
Tuesday, 14 February 2012
Trailer tirsdag: A Breath of Eyre
Trailer tirsdag organiseres av Maria på Marias Bokblogg, og her deler vi trailere for kommende eller eksisterende bøker.
Jeg har akkurat kommet over trailen til A Breath of Eyre. Den er skrevet av debutant Eva Marie Mont og er løselig basert på Jane Eyre. Traileren er veldig informativ, jeg gleder meg til å lese denne (kommer i salg i april).
Jeg har akkurat kommet over trailen til A Breath of Eyre. Den er skrevet av debutant Eva Marie Mont og er løselig basert på Jane Eyre. Traileren er veldig informativ, jeg gleder meg til å lese denne (kommer i salg i april).
Monday, 13 February 2012
Hovedrollene i Beautiful Creatures - filmatiseringen er offentliggjort
Det har lenge vært kjent at Beautiful Creatures, den første boken i en serie skrevet av Kami Garcia og Margaret Stohl skal bli film. Nå er det også offentliggjort hvem om skal spille hovedrollene:
Ethan Wate: Jack O'Connell
Jack er kjent fra tv - serier som the Runaway og Skins, og har også spilt i flere filmer.
Lena Duchannes: Alice Englert
Alice er et ganske nytt fjes i filmverdenen og rollen som Lena må nok sies å være hennes største.
Fans av bokserien har hatt filmskuespiller Liam Hemsworth (the Last Song) som en het kandidat for rollen som Ethan. Selv synes jeg O'Connell virker som et godt valg ut fra hvordan jeg har sett for meg Ethans utseende. Alice må jeg bruke litt tid på å venne meg til. Emma Thompson og Viola Davis skal også ha roller i filmen.
Det er Alcon Entertainment som skal finansiere og produsere filmen, og denne vil gis ut via Warner Bros. Tanken er å gjøre Beautiful Creatures til en god merkevare for filmselskapet.
Richard LaGravenese, som blant annet har skrevet manus til filmene The Bridges of Madison County, the Fisher King og Vann til elefantene, skal skrive manus og regissere. Filminnspillingen starter i april i år.
Ethan Wate: Jack O'Connell
 | |
| Lånt fra BeautifulCreaturesAuthors.com |
Lena Duchannes: Alice Englert
 |
| Lånt fra BeautifulCreatursAuthors.com |
Alice er et ganske nytt fjes i filmverdenen og rollen som Lena må nok sies å være hennes største.
Fans av bokserien har hatt filmskuespiller Liam Hemsworth (the Last Song) som en het kandidat for rollen som Ethan. Selv synes jeg O'Connell virker som et godt valg ut fra hvordan jeg har sett for meg Ethans utseende. Alice må jeg bruke litt tid på å venne meg til. Emma Thompson og Viola Davis skal også ha roller i filmen.
Det er Alcon Entertainment som skal finansiere og produsere filmen, og denne vil gis ut via Warner Bros. Tanken er å gjøre Beautiful Creatures til en god merkevare for filmselskapet.
Richard LaGravenese, som blant annet har skrevet manus til filmene The Bridges of Madison County, the Fisher King og Vann til elefantene, skal skrive manus og regissere. Filminnspillingen starter i april i år.
Friday, 10 February 2012
Tips til mammutsalget
På mandag ble årets mammutkatalog offentliggjort og her er det mange spennende godbiter for liten og for stor. Her er mine tips til bøker det kan være verdt å skaffe seg. Selve katalogen finner du på nettsidene til ulike bokhandlere.
Krim:
Merete Junker: Tvillingen
Anne og Even Holt: Flimmer
Jo Nesbø: Hodejegerne
Espen Holm: Syk pike
Hans Olav Lahlum: Menneskefluene
Tom Kristensen: Dypet
Jørn Lier Horst: Bunnfall
Øystein Wiik: Dødelig applaus
Terje Bjøranger: Den tredje søsteren
Alexandra Beverfjord: Kretsen
Romaner:
Susan Abulhawa: Morgen i Jenin
Simon Mawer: Glassrommet
Carolina de Robertis: Det usynlige fjellet
Lawrence Hill: Noen kjenner mitt navn
Johann Wolfgang Goethe: Unge Werthers lidelser
Tom Egeland: Fedrenes løgner
Belinda Starling: Bokbindersken
Stig Sæterbakken: Ikke forlat meg
Hertha Müller: Pustegynge
Barn og ungdom:
Kerstin Gier: Rubinrød
Neil Gaiman: Kirkegårdsboken
Michael Grant: Gone
Håvard Tjora: Mattemagi
Inger Hagerup: Så rart
Selv planlegger jeg å kjøpe de to første bøkene i serien om Percy Jacson og Jay Ashers 13 gode grunner (blir visst litt mammuthandling i år likevel). Hva har du planer om å kjøpe på årets salg?
Krim:
Merete Junker: Tvillingen
Jo Nesbø: Hodejegerne
Espen Holm: Syk pike
Hans Olav Lahlum: Menneskefluene
Tom Kristensen: Dypet
Jørn Lier Horst: Bunnfall
Øystein Wiik: Dødelig applaus
Terje Bjøranger: Den tredje søsteren
Alexandra Beverfjord: Kretsen
Romaner:
Susan Abulhawa: Morgen i Jenin
Simon Mawer: Glassrommet
Carolina de Robertis: Det usynlige fjellet
Lawrence Hill: Noen kjenner mitt navn
Johann Wolfgang Goethe: Unge Werthers lidelser
Tom Egeland: Fedrenes løgner
Stig Sæterbakken: Ikke forlat meg
Barn og ungdom:
Kerstin Gier: Rubinrød
Michael Grant: Gone
Selv planlegger jeg å kjøpe de to første bøkene i serien om Percy Jacson og Jay Ashers 13 gode grunner (blir visst litt mammuthandling i år likevel). Hva har du planer om å kjøpe på årets salg?
Subscribe to:
Posts (Atom)
