Bokanmeldelse: Burial Rites, Hannah Kent

Forlag: Little Brown
Sideantall: 321
Utgitt: August 2013
Sjanger: Historisk roman
Kilde: Anmeldereksemplar
Verdt å vite: Hannah Kent ble født i Adelaide i 1985. Hun har vært med på å etablere og er redaktør for et litterært tidsskrift i Australia kalt Kill Your Darlings, og underviser i kreativ skriving og engelsk ved Flinders Universitetet. Her studerer hun også til sin egen doktorgrad, samtidig som hun deltar med tekster i ulike litterære tidsskrifter. Ideen til debutromanen Burial Rites fikk hun under en reise til Island som tenåring, og i 2011vant hun Writing Australia Unpublished Manuscript Award for manuset. Rettighetene til denne boken er også solgt til Norge.

Ravnsvart og vakkert

Hvordan skriver man om en roman som har gjort et utslettelig inntrykk? Hvordan formidler man best den store leseopplevelsen man hadde? Jeg har brukt en stund på å lete etter de riktige ordene for å kunne yte denne romanen full rettferdighet. Ord, eller rettere sagt bruken av disse, er nemlig noe den australske debutanten Hannah Kent behersker svært godt. 

La oss starte med selve historien: Vi befinner oss på Island i det Herrens år 1829. På sagaøya gjør folk sitt beste for å klare å skape et utkomme for seg og sine, enten det er ved å drive gårdsdrift eller arbeide for andre mennesker. Det er et hardt og til tider brutalt liv, hvor man ofte var prisgitt de mektige naturkreftene. Et av disse menneskene er 33 år gamle Agnes Magnusdottir. Agnes har blitt dømt til døden for å ha deltatt i drapene på to menn. Mens hun venter på at henrettelsen skal fullbyrdes, blir hun sendt til en gård hvor ingen av beboerne er spesielt glade for å få en dømt morderske i hus. Den eneste som synes å bry seg om Agnes er den unge presten, Toti, som hun har bedt spesielt om å få som skriftefar. Toti begynner etter hvert å interessere seg for Agnes sin historie.

Som jeg nevnte tidligere i denne posten, er historien om Agnes basert på en sann historie om to mord som skjedde på Illugastadir på Island i 1829. Forfatteren har forsket på denne hendelsen i flere år, og bruker blant annet avskrift fra ekte dokumenter og protokoller i fortellingen sin. Synsvinkelen skifter mellom Agnes, Toti og noen av de andre karakterene i boken. Slik sørger forfatteren for at vi blir presentert for historien fra flere sider, og også får kjennskap til hvilke tanker og kvaler flere av de viktige karakterene bærer på. Den sterkeste stemmen i boken er, ikke overraskende, den som tilhører Agnes Magnusdottir. Kent har klart å gi nytt liv til en person som faktisk har levd, og skriver om henne med ærbødighet og respekt. Hun fremstiller henne som et menneske vi tror på, med reaksjoner og handlinger som virker troverdige ut fra tiden og livsvilkårene hun lever under, men også med følelser som moderne mennesker av i dag kan relatere seg til.

Nå vil sikkert mange mene at dette, ut fra historien som fortelles i boken, virker som en helt gjennomsnittlig historisk roman. Det er romanen ikke. Den har kvaliteter som hever den opp blant de aller beste i sin sjanger, og en av de aller sterkeste kvalitetene er språket. Hannah Kent skriver prosa som er både intens og følsom, men også var. Språket hennes passer så godt til historien, og det hun forsøker å formidle. Det blir aldri for svulstig, slik som ofte kan være kjennetegnet ved denne typen historier. Avsnittene hvor Agnes selv innehar fortellerstemmen, er lyriske og vakre i alt sitt mørke. Kent bruker få, men svært presise ord og setninger når hun skal forsøke å skildre karakterenes tanker og følelser. På mange måter er språket hennes likt sagaøya i seg selv.

Kent behersker også kunsten å bygge opp en god historie. Avsløringen av det Agnes har opplevd kommer gradvis og i små drypp, slik at leseren blir nødt for å lese videre for å finne ut hva som har hendt. Det er stadig små cliffhangere i teksten. En annen styrke Kent har, er hennes skildring av en historisk tidsepoke. Det er akkurat nok detaljer i teksten til at historien får stemning og troverdighet, men ikke så mange at det gjør fremdriften seig og selve fortellingen stanser opp. 

Boken har en hel del symbolikk, og Kent bruker spesielt fugler som metaforer og bilder på handlingen. Ravner går ofte igjen i scener som får betydning for Agnes. Jeg opplever også at det gjøres bruk av et slags Jesus-bilde i romanen, hvor Agnes er et bilde på Jesus. Jeg skal ikke gå i detaljer her, for ikke å røpe for mye av boken, men det er en enkel sammenlikning å trekke. Spesielt nestekjærlighet står sterkt i romanen. 

Romanen har enkelte gotiske sjangertrekk, som kampen mellom det gode og det onde. Noe overtro preger teksten, og handlingen er mørk og gruoppvekkende. Det er verdt å merke seg forfatterens skildringer av været. Solen skinner ikke så ofte på disse boksidene. Personlig opplevde jeg endel kjennetegn med en av mine store bokfavoritter, nemlig Stormfulle høyder. Det er noe Bronte-aktig over Kents skildringer av karakterer og landskap.

Boken kan leses som en bevegende roman basert på en sann historie. Den tegner også et bilde av hva det vil si å være en sterk og oppegående kvinne på 1800-tallet, og hva dette kunne føre til. Den forteller om et samfunn hvor overtro og gudstro sto sterkt, og hvor hver og en måtte stå opp for seg selv og sine. Boken er også en hyllest til den islandske naturen, som det er tydelig at forfatteren er svært betatt av og glad i. Romanen er perfekt å lese i lesesirkler eller brukes i annen diskusjon blant litteraturinteresserte, da den har mange lag og symbolikk det er spennende å ta tak i. 

Jeg ble svært berørt av å lese romanen, og den sitter i meg enda. Historien til Agnes både engasjerte og opprørte meg. Det er fortsatt mye igjen av 2013, men så langt er dette årets største leseopplevelser for min del. Hannah Kent er et stort, nytt litterært talent vi kommer til å høre mye til i årene fremover.


Labels: , , , , , , , , ,