Gjesteblogg fra Siri Pettersen: Burde jeg?

Odinsbarn av Siri Pettersen var samlesingsboken forrige måned i forbindelse med Bokbloggerprisen. Til høsten kommer Siri med en ny roman i serien Ravneringene, og under har hun skrevet litt om tanker og følelser rundt arbeidet med andreboken:


Burde jeg?

Har du sagt "du burde" om andres arbeid? Kom, sett deg her i skammekroken med meg, så snakker vi om frykt, fallhøyde og om å følge sin egen vei.

Oppfølgeren til Odinsbarn kommer vi til etterhvert. Men først: En gang leste jeg ei bok som het Ignore everybody, and 39 other keys to creativity. Forfatteren levde av å drodle satirisk på visittkort. Bittesmått. I sort/hvitt. Alltid. Det er passe sært. Så sært at det tok av, naturligvis. Det er lett å forestille seg hvor mange rare råd han har blitt utsatt for i løpet av sin karriere. For eksempel at han burde bruke farger. Eller tegne større. Eller ha flere ruter. Velmenende råd som kunne herpa det han drev med, for det er den enkleste sak i verden å mene noe om andres arbeid.

Jeg gjør det hele tida. Ramler hodeløst for fristelsen å blande meg i andres uttrykksform. Nei, jeg snakker ikke om kritikk, selv om det er interessant. Jeg snakker om retning. Visjon. Veivalg. Om det trangsynet som av og til får oss til å tro at vi vet bedre hvilken vei folk bør velge, enn de gjør selv. Hva er det vi tenker på?!

Ingen av oss har innsikt i det livet andre har levd. Hva som driver dem. Eller hvordan framtida ser ut. Mannen som tegnet kort var ingen tulling. Klart han hadde sett fargestifter! Og i et svakt øyeblikk hadde han sikkert våget seg ut på en større flate. Et stykke dopapir, for eksempel. Men det var ikke det han ville. Han hadde valgt sin vei. Hva hadde du gjort om du så de puslete kortene hans? Ville du i fullt alvor sagt ting som: "Markedet vil ha farger," eller "Man blir ikke rik av små kort"? Ville du omsorgsfullt ha styrt ham i en retning du trodde ville være mer vellykket? You know nothing, Jon Snow. Ikke jeg heller.

Det er få ting jeg setter mer pris på enn å lytte til gode råd. Men det jeg liker enda bedre, er friheten til å ignorere dem. Det er en skummel frihet. Går det til Slokna, så er det bare min feil. Ingen å skylde på. Fallhøyden kan være stor, og sist jeg sjekket var jeg urimelig fri for vinger. Men hør: Er det ikke langt mer skremmende å bruke livet på å manøvrere mellom andres meninger? Er det ikke mer risikabelt å søke å tilfredsstille alle, til man sitter igjen med en fargeløs lort? En minste felles multilort?

Nå har jeg selv havnet i det uføret det er å produsere underholdning. Odinsbarn ble til på grunn av en indre trang til å ignorere alle. Noen mente at jeg burde skrive andre ting enn fantasy. (Ingen poeng for å gjette hvilken sjanger jeg heller burde fokusere på.) Noen mente at jeg ikke burde skrive så tykke bøker. At jeg burde skreddersy mer for ungdom. At jeg ikke måtte ha et så ekkelt omslag. (Ursäkta?!) Nordlending som jeg er, så fortsatte jeg i eget spor, og det må man være litt redusert for å angre på.

Mottakelsen av Odinsbarn var hinsides det man kan forvente. Til tider har jeg kjent meg som en gullmalt kalv på torget. Hedensk, fersk og forfjamset, men dypt takknemlig. Opplevelsen har styrket min overbevisning om at "du burde" burde strykes (ja, jeg ser den ...) fra ordboka. For folk kan lukte det som er født av lidenskap. Det som kommer av å gå sin egen vei.

Jeg har nettopp levert manus til Råta, bok nummer to i Ravneringene, og det har blitt sagt at den burde ligne den første. Den burde foregå i samme setting. Den burde ha mer av det folk likte i den første ... Burde den?

Råta er anderledes enn Odinsbarn. Så anderledes at det kjennes som å kaste seg fra prekestolen, fremdeles brutalt vingeløs. Men jeg kan ikke gjøre noe annet. Jeg visste hva som skulle skje i oppfølgeren lenge før den første boka var ute. Så uansett om jeg tisser på meg, så må jeg gå min egen vei. Følge historiens hjerte, slik den var ment å være. Leserne har omfavnet den, og de fortjener at jeg risikerer noe. At jeg legger sjela i å fortsette den veien som kjennes riktig. Ikke trygg. Ikke lettvint. Men riktig.

Eller som Hirka ville sagt:
Jeg er ikke redd.


Siri Pettersen

Labels: , , , , , , , , , ,