I dag er det veldig hyggelig å kunne ønske Jan-Erik Knudsen velkommen til bloggen min:
(Foto: Aschehoug.no)
Jan - Erik Knudsen har er utdannet innen pedagogikk og trening, og arbeider i dag innen Helse Sør - Øst. Han debuterte som forfatter i 2008 med "En fiende å frykte", en bok han fikk ideen til å skrive etter terroranslagene mot USA i 2001.
"Han kaster
seg ut på mange favners dyp ved å forsøke å gi en troverdig
fremstilling både av etterforskningsrutiner i politiet, kriminelle
nettverk i forskjellige land, og de politiske hendelser som ligger som
skygger bakenfor den ytre handlingen. Dette gjøres attpåtil med en
letthet, fryktløshet og freidighet som mange forfattere kan misunne
ham, skrev Drammens Tidende i sin anmeldelse av boken. Det er ikke så ofte jeg ler når jeg leser krim, men Knudsen har imidlertid flere vittige replikkvekslinger å by på, skrev anmelderen i Aftenposten.
Når er Knudsen ute med bok nummer to, "Memo fra en morder".
"Memo fra en morder" handler om en seriemorder. Flere utenlandske prostituerte blir funnet drept i Oslo, og etterforskerduoen Samson og Fiske må ta tak i saken. De forstår fort at det ligger mer bak denne saken, når morderen begynner å kommunisere med dem gjennom brev lagt igjen på åstedene.
Under kan du blant annet lese om hvordan Jan-Erik Knudsen har arbeidet frem sin andre bok, og hva han tenker om kollegialitet blant forfattere i Norge:
Du har nylig kommet ut med ”Memo fra en morder”. Kan du fortelle litt om den boken?
Boka er en politiroman, en spenningskrim der vi følger to spesialetterforskere ved KRIPOS. Deres ansvarsområde er drapssaker og saker knyttet opp mot organisert kriminalitet i Norge og utlandet. Boka begynner med at de to ovenfor nevnte etterforskerne, Eddie Samson og Bernhard Fiske, blir kalt til et drapsåsted i Pilestredet i Oslo. Nærmere bestemt en leiegård som huser utenlandske prostituerte kvinner. En av disse, en russisk prostituert som sorterer under et kjent russisk kriminelt nettverk, er funnet drept på hybelen sin. Selv om det ikke er mye blod på åstedet, er det allikevel snakk om et meget brutalt drap. Det vekker også oppsikt at kvinnen er plassert i en meget spesiell stilling. For øvrig den samme stillingen som en litauisk prostituert ble funnet i nøyaktig en uke tidligere. Også hun brutalt tatt av dage. Et gåtefullt brev stilet til Samson kommer også for dagen, på det siste åstedet, og det er de to nevnte observasjonene – kroppsstillingene hos de døde, samt det etterlatte brevet - politietterforskerne innledningsvis må gripe fatt i, i et forsøk på å få framdrift i sakene.
Etter ganske kort tid dukker nye spor opp, og etterforskerteamet innser at de med stor sannsynlighet har med en svært intelligent og på samme tid mentalt forstyrret person å gjøre. En psykopat som er beredt til å drepe igjen. En seriemorder med helt spesielle motiver.
Hovedpersonene dine er etterforskerne Eddie Samson og Bernhard Fiske. Kan du fortelle litt om dem, for lesere som ikke kjenner til dem enda og hva som har vært det viktigste for deg når du skulle utvikle dem som karakterer?
Eddie Samson og Bernhard Fiske er begge i midten av trettiårene i denne boka, og de har arbeidet sammen som etterforskere i en årrekke. Begge har variert erfaringsbakgrunn innenfor politiet, bl.a. som narkospanere, samt som taktiske etterforskere på KRIPOS. Gjennom det årelange samarbeidet har de utviklet slitesterke bånd seg i mellom, og de har også en fortid med visse tangeringspunkter: Tidlig i ungdomsårene opplevde begge traumatiske hendelser, hendelser som har preget dem sterkt etterpå. Samson for sin del mistet bestevennen Iver i en tragisk skyteulykke på hjemstedet da han var seksten, og Bernhard mistet en to år eldre søster da han var femten. Søsteren forsvant på vei hjem en vinterkveld på åttitallet, og har aldri blitt funnet.
Karakterene: Bernhard er en til tider noe uvøren og sleivkjeftet politimann. Han har f.eks. liten tålmodig med kriminelle av den misantropiske sorten, og kan også være ganske så direkte med kolleger som irriterer ham. Men selv om både humoren hans og framferden ellers kan være røff, så har han et stort hjerte. Han er også stor rent fysisk. Formidabel, rett og slett. Og de blå øynene, under en uryddig blond lugg, sender et tydelig signal til omgivelsene om at de her har å gjøre med en både mentalt oppegående og hardbarket politimann.
Eddie Samson er av utseende temmelig ulik Bernhard. Han rager riktignok 190 cm over bakkenivå, men kroppsbygningen er slank, og de brune øynene og det nesten kullsorte håret vekker assosiasjoner om gener med et sydligere opphav enn Skandinavia. Av natur er Samson mer av en grubler enn Bernhard, men han har en ro og autoritet som inngir tillit. Han har som Bernhard en sammensatt personlighet, og er ikke fremmed for følelser av mer destruktiv art. Disse har han dog lært seg å kontrollere, og bare når han opplever at han selv eller noen som står ham nær, er virkelig truet, kommer de helt opp til overflaten.
Både Bernhard og Samson er single menn, men Samson har et ekteskap bak seg, og han har en sønn. Han har hatt et forhold til en kvinnelig kollega på KRIPOS, etter samlivsbruddet, men forholdet tok slutt etter et par år. De to arbeider imidlertid fortsatt sammen, og i "Memo fra en morder" inngår de begge i etterforskningsteamet som stables på bena. Det skal vise seg å ikke bli helt uproblematisk.
En viktig ting for meg da jeg skulle utvikle Samson og Bernhard som karakterer, var at de skulle være forskjellige som typer - både fysisk og psykisk. På den måten kunne jeg få dem til å utfylle hverandre, og jeg kunne spille på karaktertrekkene deres på en måte som både kunne tilføre boka spenning, samt en viss humor. La meg legge til, selv om det sikkert er overflødig, at humoren en del mennesker utvikler innenfor visse krevende yrker, f.eks. i politiet, ofte er av det selvbeskyttende slaget. En ventil, med andre ord; en måte å lette på trykket på når ting drar seg til. Og dermed sier jeg vel også at det som finnes av forsøk på å skrive humor inn i bøkene om Bernhard og Samson, ikke er ment som kjekkaseri fra min side, men mer uttrykk for et ønske om a) å vise måter enkelte mennesker velger å takle visse former for stress på, og b) framheve karaktertrekk hos spesielt Bernhard, og forhåpentligvis få leserne til også å humre litt underveis i all uhyggen. For uhyggen finnes så absolutt. Den er, selvfølgelig, det som må stå sentralt i nesten enhver krimbok. Og kanskje spesielt i en krimbok som har som mål at spenningselementene skal være en drivende kraft helt fram til den forløsende slutten. Om jeg har lykkes med dette, får andre uttale seg om. Jeg har i hvert fall forsøkt!
Din forrige bok, ”En fiende å frykte”, var en såkalt cross-over krim med internasjonalt tilsnitt. I "Memo fra en morder" må Samson og Fiske ta opp jakten på en seriemorder som dreper prostituerte. Hvordan oppstod ideen til din andre roman?
Ideen til "Memo fra en morder" utviklet seg over flere stadier. Allerede mens jeg skrev slutten på den første boka om Bernhard og Samson – "En fiende å frykte" – hadde jeg begynt å tenke på en oppfølger. Noe av det første jeg kan huske at jeg fikk en klar formening om, var at jeg denne gangen ønsket at morderen på en eller annen måte også skulle være fiksert på Samson. At han eller hun, av en eller annen grunn, skulle ønske å trekke Samson inn i drapssakene på en måte som virket både uhyggelig og intrikat. Så, litt etter litt, utviklet historien seg videre.
Det viktigste innledningsvis var altså å få på plass morderens motivasjon; for meg selv som forfatter, og så ta det derfra. Jeg håpet at jeg, når denne motivasjonen var klar og tydelig for meg, snart ville se hele historien utfolde seg for mitt indre blikk. Og den sviktet meg ikke. Men jeg gikk noen runder med morderens motivasjon; den kom ikke til meg rekendes på ei fjøl. Blant annet konsulterte jeg en psykolog på jobben for å høre vedkommendes mening om dette og hint. Spesielt var jeg opptatt av om den motivasjonen jeg etter hvert mente kunne fungere, var troverdig. Da jeg fikk et klart ja på dette, var det bare å kjøre på.
Da du skrev din forrige bok, ”En fiende å frykte”, gjorde du en del research blant annet gjennom besøk hos Kripos. Har du gjort mye forundersøkelser til ”Memo fra en morder” også?
Det er riktig at jeg i første runde var så heldig å få tilbringe to dager på KRIPOS, der jeg kunne stille spørsmål og også gjøre meg fysisk kjent med stedet. En slik mulighet - det å være fysisk til stede - er til stor hjelp når man skal beskrive stedet senere, i en roman. I tillegg får man selvfølgelig innsyn i hvordan politiet arbeider på visse områder.
I forbindelse med skrivingen av "Memo fra en morder" besøkte jeg ikke KRIPOS fysisk denne gangen. Det holdt med å sende noen mailer fram og tilbake. Men det har vært en god del annen research. Ikke minst har nettet vært til stor hjelp, noe jeg vil tro det er for de aller fleste forfattere i dag. I og med at boka også går ganske grundig til verks i beskrivelsen og utforskningen av psykopati og seriedrap, har jeg i tillegg til bruk av PC-en konsultert både psykologer og psykiatere som jeg har vært så heldig å ha tilgang til.
Hva har vært det vanskeligste i arbeidet med denne boken?
Det vanskeligste var vel å gi slipp på en del elementer i bokas første kapitler, som jeg innledningsvis følte måtte være med, og så sette inn noe annet. Samt på samme måte å gi slipp på deler av slutten og så skrive den om. Det var altså dette å gi slipp på stoffet for så å finne på noe nytt som var utfordringen. Når jeg imidlertid først hadde godtatt dette, så kom det nye stoffet forholdsvis lett.
Men jeg må få fram at jeg har fått veldig god hjelp underveis av spesielt én konsulent. Vedkommende kom med noen viktige innspill, som virket forløsende, og jeg fikk nye ideer som fungerte bedre enn de opprinnelige. Hva begynnelsen og slutten gjaldt (når det gjelder slutten, kan konsulentens innspill greiest oppsummeres med at jeg ble fortalt at jeg med fordel kunne forsøke å skrive en ny slutt!). Jo da, konsulenter er helt klart gode å ha, selv om de jevnlig også driver deg til vanvidd! Men seriøst: det er ingen tvil om at de er et viktig korrektiv underveis. Allikevel - de har selvfølgelig ikke alltid rett. Å skrive bok er jo ikke en eksakt vitenskap. Det er viktig også å kjempe for det du som forfatter, etter flere runder med deg selv, mener må beholdes i en tekst. Men det er viktig i blant å forsøke å skrive om – for å se om det nye utkastet kanskje blir bedre enn det eksisterende.
Jeg vil i denne sammenhengen nevne dette med hvordan man som forfatter (vel, nå kan jeg vel egentlig bare snakke for meg selv) ofte ser seg blind på deler av egen tekst. Det kan være snakk om alt fra et enkeltord, som du vet du har lest igjen og igjen uten å oppfatte at er helt malplassert, til at deler av dramaturgien svikter. Du har rett og slett ikke oppdaget det underveis, av en eller annen uforklarlig grunn. Da føler du deg som en skikkelig idiot. Trøsten får være at man som forfatter av krimromaner, sjonglerer så mange enkeltelementer at man må lære å tilgi seg selv - når det av og til glipper litt.
Skal jeg nevne noe annet som har vært vanskelig under arbeidet med boka, så er jeg fristet til å trekke fram dette fysisk å sitte så mange timer foran PC-en. For meg personlig er det i hvert fall ofte et ork å sitte slik (jeg har stor respekt for personer som har et yrkesliv bak seg som sekretær). Nå er jeg ikke så veldig flink til å ta pauser, så jeg har vel egentlig bare meg selv å takke. La meg også legge til at det til tider er en utfordring å gå i full jobb ved siden av å forsøke å etablere et forfatterskap. Og så er det alt dette nitidige arbeidet med å finslipe språket når historien mer eller mindre er på plass. Det er ikke alltid like givende, men kan være det. For min del handler det mesteparten av tiden om å lese partier om igjen og om igjen. Særlig når jeg kjenner at jeg ikke er helt fornøyd med teksten, og så må prøve en rekke nye måter å uttrykke noe på. Både heldigvis, og dessverre, er det slik med språk at man bare ved å ta vekk eller legge til et ord eller tre, eller bytte ut et ord med et annet, kan forandre leseopplevelsen av en passasje veldig mye. På godt og vondt.
Det er en puslespillprosess som mange lesere kanskje ikke tenker så mye over. Det blir sagt om idrettsutøveres prestasjoner, at det bak det som ser lett ut for iakttakeren ligger enorme mengder trening og repetisjoner. Langt på vei mener jeg at dette også gjelder for utviklingen av en tekst som skal fungere. Uansett er det en spennende utfordring, og det gir en god følelse når man her og der føler at man et stykke på vei har lykkes med det man har satt seg fore.
I ”Memo fra en morder” handler det om en seriemorder. Seriemordere er blitt stadig mer vanlig også i norsk krim. Hva er det som har gjort at du har valgt å fokusere nettopp på en slik gjerningsperson i din krim?
Jeg gikk faktisk noen runder med meg selv om akkurat dette. Jeg var veldig klar over trenden med bruk av seriemordere i krimromaner. I svært mange krimbøker, også bok etter bok skrevet av verdens ledende krimforfattere, tar morderen livet av tre eller flere personer (tre drap er det magiske tallet for eksempel FBI forholder seg til før de tar i bruk betegnelsen seriemorder). Nå hadde det seg imidlertid slik at jeg på det tidspunktet jeg var klar for å gå i gang med bok to, var veldig nysgjerrig på å utforske psykopatibegrepet. Som de fleste krimentusiaster vil vite, regnes de fleste seriemordere for å være psykopater. Nå er jo ikke dette stedet å skrive om et så stort område innenfor kriminologien, men i "Memo fra en morder" går jeg forholdsvis grundig inn i tematikken.
Jeg kan også kort nevne at jeg i mitt eget arbeid har hatt å gjøre med mennesker med en psykopatdiagnose, uten at disse på noen som helst måte har vært modeller for noen i boka, eller har inspirert skrivingen direkte. Men erfaringen har kanskje vært med på å øke interessen min for denne gruppen mennesker. Eller rettere sagt – øke interessen min for den lille promillen psykopater som vi kjenner fra for eksempel seriedrapssaker i USA.
En liten kuriositet: Under en av de første høytlesingene mine på et bibliotek, sammen med noen krimforfattere som er en god del mer kjent enn meg, opplevde jeg at en av dem - på det jeg oppfattet som en nesten furten måte – kommenterte hvor lite virkelighetsnært det var å skrive om seriedrap i Norge – i norske krimromaner (jeg hadde da ikke selv begynt å skrive på "Memo fra en morder"). Jeg kan ikke si annet enn at jeg reagerte på måten denne kommentaren ble avlevert på. Alle i salen visste jo hvem i Norge som hadde skrevet flere - etter min mening glimrende - krimromaner der en seriemorder sto sentralt. Og i tillegg fått mange fans og tjent gode penger på bøkene. Jeg kan jo ikke påstå at det dreide seg om ren misunnelse fra vedkommendes side, men jeg syntes ikke noe særlig om det jeg hørte. Jeg oppfattet det som en form for syting, og manglende raushet. Innenfor fiksjonen synes jeg man skal få skrive om akkurat det man vil. Det viktigste er å glede leserne. På Litteraturhuset gjentok for øvrig denne forfatteren de samme meningene noe senere – under et krimtreff der med flere kjente navn på scenen.
Grunnen til at jeg nevner denne episoden her, er blant annet fordi Henrik Langeland for kort tid tilbake, i media, etterspurte mer kollegialitet blant forfattere, og mindre misunnelse. Jeg vet ikke om Langeland har rett i det han hevdet, men det er en interessant diskusjon han startet. Selv kan jeg bare si at også jeg, som de fleste andre krimforfattere, skulle jeg tro, selvfølgelig ønsker så mange lesere som mulig, og gjerne tar i mot noen kroner på konto for all jobbingen utenom den egentlige fulltidsjobben min. Men den ekle misunnelsen kjenner jeg med hånda på hjertet ikke på. Jeg er tvert om veldig klar over at jeg selv, og sikkert flere krimforfattere med meg, langt på vei nettopp får sjansen med førsteboka fordi en to-tre andre krimkanoner på forlaget gjør det så bra. Forleggeri er, som alle burde vite, i høyeste grad både børs og katedral.
Hvordan er en vanlig skrivedag for deg, og har du noen spesielle ritualer når du skriver?
For meg finnes det nok ingen vanlig skrivedag. Jeg skulle for eksempel ønske at jeg kunne være like strukturert som enkelte forfattere er (og våken!), og stå opp klokka fem om morgenen, sette meg foran tastaturet, og før klokka halv syv ha tatt livet av noen på en høyst utspekulert måte. Noen ganger kommanderer jeg meg selv til å sette meg ned med manus - selv om jeg har mest lyst til å gjøre noe annet - andre ganger er jeg inspirert og vil gjerne skrive. Men det å kommandere seg selv er ikke så ille. Som regel kommer lysten når jeg går inn i teksten, og så får jeg ofte ideer til noe nytt. Eller jeg skriver om et avsnitt og synes jeg har vært veldig flink (inntil tilbakemeldingen kommer fra konsulenten, selvfølgelig).
Hva gjør du for å få inspirasjon under skriveprosessen, og har du noen spesielle teknikker for å holde styr på alle trådene mens du skriver?
Det beste jeg kan gjøre for å søke inspirasjon til å skrive, er å passe på å være noenlunde uthvilt i hverdagen (ikke like lett bestandig). Å sette seg til å jobbe med et manus når man er trøtt og sliten er virkelig ikke noe særlig. Så mitt råd til de som vil skrive er – sov!
Ellers er det selvfølgelig viktig med oppmuntringer fra forlaget. Du sitter der alene med greiene dine, og aner ikke om det er gull eller gråstein du produserer (gull er det vel sjelden, men du håper i hvert fall på at det ikke er gråstein …). Når du så til slutt kanskje blir publisert, er det utrolig hvor mye du setter pris på at en leser kommer og forteller deg at han eller hun virkelig likte boka di. Slike tilbakemeldinger er svært effektive som motvekt til de ikke fullt så positive tilbakemeldingene. Menneskets iboende evne til selvbedrag og fortrengning er selvfølgelig også en stor hjelp når de sistnevnte kommer. Og det gjør de. Det hjelper også å forestille seg disse menneskene som spesielt stygge eller dumme. Gjerne også med få venner, dårlig ånde, samt et manus i skuffen som aldri vil bli antatt.
For å holde styr på alle trådene når jeg skriver, ber jeg en stille bønn til enhver Gud som måtte finnes og som kunne tenke seg å tre støttende til. Grensen for motytelser går ved å slutte å spille golf.
Hvilket spørsmål skulle du ønske at journalistene stiller deg når de intervjuer deg i forbindelse med denne boken, og hva ville du svare?
Journalisten: ”Hvordan føles det å ha skrevet en slik bestselgerkrim, Knudsen? Tusen på tusen av krimentusiaster løper jo dørene ned hos bokhandlene i disse dager.
”
Meg: ”Det kjennes greit, men egentlig er jeg jo mest opptatt av klimaforandringene.”
Nei, seriøst – jeg aner faktisk ikke hva slags spørsmål jeg kunne ønske meg fra journalistene. De er noen skumle individer. Noen burde lage en egen avis som kun tok for seg privatlivet til disse menneskene. Det ville antakelig være oppdragende. For øvrig er jeg ganske opptatt av klimaforandringene.
Hvilke forfattere regner du som dine favoritter og hvem har du selv lært mest av?
Innenfor krimgenren liker jeg godt James Lee Bruke, Michael Connelly, Don Winslow, Dennis Lehane, Robert Wilson, Harlan Coben, Robert Crais og en del andre. Noen krimforfattere har også enkeltbøker som jeg setter høyt.
I Norge og Sverige har vi også mange som er gode. Ellers vil jeg gjerne trekke fram Ian McEwan og Jonathan Franzen. Og jeg tror jeg stopper der – listen kan fort bli for lang. Jeg tror også det vil bli ren gjetning hvis jeg skal velge den eller de jeg kan ha lært mest av. Det drypper litt her, og det drypper litt der. Sånn er det vel. Nei, vent litt! På barneskolen hadde vi en bok som het ’Øving gjør mester’. Den tror jeg bestemt må ha betydd en del.
Hvis du kun skal lese tre bøker i høst, hvilke tre bøker vil du da velge deg?
Jonathan Franzen: ’Frihet’, Ian McEwan: ’Solar’ og Thure Erik Lund: ’Straahlbox’. De to første er allerede i boks.
Tusen takk for at du tok deg tid til dette intervjuet, Jan - Erik Knudsen.
"Memo fra en morder" er ute i butikkene nå, og har allerede rukket å gjøre seg bemerket blant anmelderne: "Jan Erik Knudsen er velkommen med mer spenningsstoff av samme
kvalitet. Med slike takter kan han raskt plassere seg i toppsjiktet av
norske krimforfattere. Det er nesten umulig å overse.", skrev Aftenpostens Terje Stemland i sin anmeldelse av boken.
Hvis du liker god, norsk krim om seriemord er med andre ord "Memo fra en morder" en bok du burde lese i høst. Romanen har blant annet et veldig godt åpningskapittel som suger deg rett inn i historien. Jeg kommer tilbake med min anmeldelse av boken senere.
Vil du vite mer om Jan-Erik Knudsen, finner du hans fyldige hjemmeside her.
Labels: en fiende å frykte, Jan Erik Knudsen. Aschehoug, krim, kriminologi, Memo fra en morder, prostituerte, psykopati, seriemorder, terror, USA
