Forlag: CappelenDamm
Sideantall: 441
Format: Innbundet
Utgitt: Mars 2011
Ni av oss kom hit. Vi ser ut som dere. Vi snakker som dere. Vi lever
blant dere. Men vi er ikke dere. Vi kan gjøre ting dere drømmer om å
kunne. Vi har krefter dere drømmer om å ha. Vi er sterkere og raskere enn noe dere noensinne har sett. Vi er de superheltene dere beundrer i
filmer og tegneserier – men vi er virkelige.
Planen vår var å vokse, trene oss opp, bli sterke, bli ett og kjempe mot dem. Men de fant oss og begynte å jakte på oss først. Nå er vi alle på
flukt. Lever livet i skyggene, på steder hvor ingen ville finne på å se,
glir ubemerket inn blant befolkningen. Vi har levd blant dere uten at
dere har visst det. Men de vet det. De tok Nummer En i Malaysia. Nummer To i England.
Og Nummer Tre i Kenya.
De drepte alle sammen. Jeg er Nummer Fire. Jeg er den neste.
Lettlest om romvesener
Jeg er nummer fire er en lettlest og spennende bok, men den mangler dybde.
Ni romvesener blir sendt til jorden, da deres egen planet Lorien blir ubeboelig. For å trygge dem mot Mogadorianerne som er ute etter å drepe dem, blir det benyttet en form for magi som gjør at de kun kan drepes i rekkefølge. Hver gang en av de andre blir drept, oppstår det et arr på ankelen til de andre gjenlevende. John Smith, eller Daniel Jones som han også kaller seg, er nummer fire i rekken, og da arr nummer tre tegner seg på kroppen hans forstår han og hans vokter Henri at han er i livsfare.
Jeg har ikke lest mange skjønnlitterære bøker om romvesener tidligere, sånn sett var dette et frisk pust. Og jeg hadde veldig sans for mytologien rundt Lorien og hele ideen bak denne boken. Men jeg savnet mer dybde og substans. Jeg synes ikke vi kom godt nok under huden på alle karakterene, og innimellom raser forfatterne gjennom scenene uten å dvele så mye ved det som skjer. Det er særlig markant i prologen.
Jeg er nummer fire er i det hele tatt skrevet på en veldig filmatisk måte. Det er mange korte setninger og mye fokus på å skildre omgivelser snarere enn indre liv. Noen av actionscenene er skrevet på en slik måte at det virker som om forfatterne har hatt en filmatisering i tankene. Her er det mange detaljer som gjør at jeg ser det hele lett for meg. Språket er ikke helt i toppklasse, fokuset ligger på handling.
Men bevares, dette er en underholdende bok. Sidene flyr fordi, og jeg tror at mange i målgruppen vil like boken kjempegodt. For den er definitivt spennende til tider. Boken er dessuten lett tilgjengelig, og det at boken har en gutt som hovedperson kan også gi den flere mannlige lesere. Boken tar også opp flere temaer; det er kjærlighet og spenning, og det handler også om ens søken etter å høre til et sted.
Jeg skriver forøvrig forfatterne; Pittacus Lore er et pseudonym for forfatterne James Frey og Jobie Hughes. Forfatterduoen er allerede i gang med en oppfølger til Jeg er nummer fire. Den kommer ut på engelsk i august i år og skal hete The Power of Six. Det er tenkt at serien skal bli på tilsammen seks bøker.
Denne boken har jeg lest som en del av bokbloggturneen. I går var det Askeladden som skrev om boken, og i morgen er det Cathrine på Fantasider som skal anmelde boken.
Filmtraileren:
Labels: bokbloggturne, Cappelen Damm, Jeg er nummer fire, pittacus lore
