Bokanmeldelse: Safirblå av Kerstin Gier

Forlag: Gyldendal
Format:
Innbundet
Sideantall:
383
Utgitt:
Mai 2011
Kilde:
Kjøpt
Verdt å vite:
Giers trilogi er nylig utkommet på engelsk, og en filmversjon er på trappene. Gyldendal har forøvrig sitert flere norske bokbloggeres anmeldelse av Rubinrød på omslaget til Safirblå.

16-årige Gwendolyn begynner så smått å venne seg til å reise i tiden. Alt er derimot ikke like rosenrødt som hun hadde håpet, og morens råd om å "ikke stole på noen, ikke engang dine egne følelser" viser seg skuffende nok å stemme. Den første forelskelsen er det heller ikke enkelt å hanskes med, spesielt når den utkårede drømmeprinsen er den uberegnelige, overlegne og kjempekjekke Gideon. Og som om ikke det var nok: Den uhyggelige greven av Saint Germain har fattet sterk interesse for henne og bedt henne på ball i 1782. Dermed må hun lære seg å danse menuett av verdens mest utrivelige danselærer, viftebruk og dannet konversasjon av den innbilske kusinen Charlotte, og i tillegg huske hvem som var keiseren av Burundi. Men Gwen er ikke den som gir seg uten kamp.

Som en stor pose smågodt

Safirblå fortsetter der den første boken i serien, Rubinrød, sluttet. Her er det enda mer humor, forviklinger, mysterier, dramatikk og ikke minst kjærlighet. Nye karakterer ser også dagens lys.

Gwendolyn (Gwen) har enda ikke vennet seg til at hun er innehaver av tidsreisegenet, for hvordan venner man seg til å gjøre lekser mens man besøker 1956, eller at man kan gå på kafé med sin egen bestefar mens han enda er ung. Gwen blir heller ikke helt klok på Gideon. Etter hvert som følelsene hennes for tidsreisemakkeren blir dypere, blir paranoiaen større. Vil Gideon egentlig ha Charlotte, forsøker han bare å lure henne? Hva mente han egentlig med kysset de delte, og kan hun virkelig stole på ham?

Jeg likte Rubinrød veldig godt, og jeg liker Safirblå enda bedre. Gier fortsetter på det hun startet i sin forrige bok; her er humoren enda mer til stede og tidsreisene enda mer i fokus. Vi får vite litt mer om hvorfor Lucy og Paul flyktet inn i fortiden med den ene kronografen, og får følge Gideon og Gwen på flere turer til 1700 - tallet og 1950 - tallet.

Det er forholdet mellom Gwen og Gideon som bærer mye av boken. Gier har virkelig fått dette godt til. Samspillet mellom disse to er kjempebra skapt, og i likhet med Gwen vet vi aldri helt hvor vi har Gideon. Det ene øyeblikket er han førsteelsker og helt, i det andre begynner vi å lure på om vi har tatt helt feil av ham. Jeg liker veldig godt at forfatteren holder spenningen oppe på denne måten.

En annen, ny karakter er også sentral i denne boken. Xemerius er et flere hundre år gammelt gjenferd etter en vannspyerdemon, og er helt herlig, Han kunne fint passet inn i et av J.K. Rowlings univers. Xemerius gjør at vi får vite mer om Vokterne og hemmeligheten de beskytter, siden han kan spionere på dem. Det er tross alt bare Gwen som kan se Xemerius.

Slutten bærer bud om at den siste boken i trilogien, som skal komme i 2012, vil bli både dramatisk og enda mer spennende. Her har forfatteren også lagt inn en kode som kan gi oss et hint om noe Gwen skal komme til å finne i den neste boken. Klarer du å løse den?

I slutten av boken befinner det seg en oversikt over de viktigste karakterene i serien. I utgangspunktet skulle jeg ønske forlaget hadde plassert denne helt først, jeg fant nemlig ikke ut at den oversikten var der før jeg hadde lest den siste siden.

Safirblå var en lettlest og underholdende bok som lever opp til forventningene skapt av den første, Rubinrød. Å lese Safirblå er litt som å spise en stor pose smågodt. Det er mange søte opplevelser, noen du ikke helt vet hva du skal mene noe om, et par sure ting, mange søte og du vil hele tiden ha mer.Jeg storkoste meg! Ventetiden frem mot neste bok i 2012 blir lang. 


Labels: , , , , , , , , , , , ,