Bokanmeldelse: Dark Matter; A Ghost Story, Michelle Paver

Forlag: Orion Publishing Group
Sideantall: 256 (Pocket)
Sjanger: Skrekk, spøkelseshistorie
Utgitt: Oktober 2010, denne utgaven august 2011
Kilde: Kjøpt
Verdt å vite: Michelle Paver er best kjent som forfatteren bak barne - og ungdomsserien Ulvebror. Dark Matter kommer ut på norsk i 2012 under tittelen Mørketid.

January 1937. Clouds of war are gathering over a fogbound London. Twenty-eight year old Jack is poor, lonely and desperate to change his life. So when he's offered the chance to join an Arctic expedition, he jumps at it. Spirits are high as the ship leaves Norway: five men and eight huskies, crossing the Barents Sea by the light of the midnight sun. At last they reach the remote, uninhabited bay where they will camp for the next year. Gruhuken.But the Arctic summer is brief. As night returns to claim the land, Jack feels a creeping unease. One by one, his companions are forced to leave. He faces a stark choice. Stay or go.Soon he will see the last of the sun, as the polar night engulfs the camp in months of darkness. Soon he will reach the point of no return - when the sea will freeze, making escape impossible. And Gruhuken is not uninhabited. Jack is not alone. Something walks there in the dark...

Skikkelig nifs

Jeg elsker skumle historier som kryper under huden min og får meg til å grøsse selv om ikke elementene som blir brukt av forfatteren er så eksplisitte og blodige. Fortellinger hvor det skumle bygger seg sakte, men sikkert opp.

Jack skal sammen med to andre britiske forskere, Gus og Algie, tilbringe vinteren i Gruhuken, et forlatt sted på Spitsbergen. Han ser frem til opplevelsen, men allerede på båtturen ut til Gruhuken får han og de to andre mennene høre at stedet ikke er en plass hvor man bør oppholde seg. Det skal visstnok spøke der, og mannskapet på båten er tvilende til å frakte dem til stedet. Jack og hans venner ler det hele bort, de er fulle av pågangsmot.

Gruhuken. Gru-huken. I think "huken" means hook, or headland. Not sure about "Gru". There's nothing there. Just a name on the map. I love that. And I love the fact that none of the three previous expeditions ever camped there. I want it to be ours.

"Some places ... they make bad luck."
"What?" I was taken aback. "What do you mean?"
"Gruhuken. It's ... bad luck. Things happen there."
"What things?"
"Bad things."
"But what? Tricky currents in the bay? Bad weather off the icecap? What?"
He chewed his moustache. "There are worse things."

Den første tiden i Gruhuken skjer det lite, men etter hvert som mørketiden legger seg over landskapet begynner merkelige saker å hende. Gus og Algie blir tvunget til å reise fra stedet, og Jack må passe på forskningen alene. Snart begynner han å angre på at han ikke ble med de andre tilbake til sivilisasjonen, for i takt med at mørket blir eneveldende på stedet rykker noe annet stadig nærmere hytta hvor han oppholder seg..

In one of my periodicals, there's a paper by someone who's worked out that what we know of the universe is only a tiny percentage of what actually exists. He says what's left can't be seen or detected, but it's there; he calls it "dark matter."

Jeg har høye krav når det kommer til skumle fortellinger, det skal svært mye til for å skremme meg. Michelle Paver klarte å skremme meg til gangs. Dark Matter krøp under huden min, ga meg mareritt og kuldegys nedover ryggen. Mange ganger hadde jeg lyst til å legge boken fra meg, fordi jeg syntes det ble så uutholdelig nifst, men samtidig klarte jeg ikke det. I likhet med Jack følte jeg meg tvunget til å bli på Gruhuken og lese om det som skjedde der. Dark Matter er en av de nifseste bøkene jeg har lest, en stor leseopplevelse.

Paver bygger opp historien svært godt. Det starter rolig, med små hint om hva som er i vente for de tre mennene. Når de først ankommer Gruhuken ( forøvrig et fantastisk navn som Paver har funnet på selv) bygger hun spenningen sakte men sikkert opp. Ingenting staves ut direkte, det står mye mellom linjene og det er innimellom opp til leseren å tolke om hendelsene er virkelige eller en del av personenes fantasi. Karakteren Jack utvikles veldig godt i boken, på en slik måte at han blir virkelig for leseren.

Paver er god til å skildre, og hun skriver med en dyp kjærlighet til den norske naturen. Vi forstår at Spitsbergen er et sted som hun selv er veldig glad i. Det er også interessant å lese hennes betraktninger rundt nordmenn og norsk levesett på den tiden denne historien utspiller seg. Hun er god på å skape atmosfære, og det er tydelig at hun har gjort mye research rundt norsk natur og norske forhold.

It was eerie, peering through the fog at the sea turned white. Huge, jagged floes like pieces of an enornous jigsaw, dotted with pools of meltwater, intensely blue. I hadn't expected it to be so beautiful.

Det er også bilder foran hvert eneste kapittel, noe som bidrar til å opprettholde stemningen i boken.

Dark Matter er perfekt lesing i den mørke årstiden. Ved siden av Bag of Bones av Stephen King er boken en av de skumleste jeg har lest.

Det øker spenningen at historien er bygget opp i form av dagsboknotater. Jeg følte at dagbokskriveren var virkelig, og kjente hans skrekk og redsel inni meg mens jeg leste. Hvis du liker skrekk og spøkelseshistorier av den gamle sorten, kan du lese Dark Matter. Boken bør forøvrig leses på kvelden og natten for størst effekt, om du tør!