BOKELSKERINNEN: Bokelskerinnen intervjuer: Jussi

Før Jussi Adler - Olsen satte seg i skriveisolat denne våren, fikk jeg anledning til å intervjue ham. Denne sommeren har hans første roman, Kvinnen i buret, blitt lansert på engelsk og har gjort det veldig godt. Flere opplag er trykket og gode anmeldelser har blitt delt ut. Mens vi venter på en ny roman av den dyktige forfatteren på norsk, kan du lese denne saken. Den har tidligere stått trykket i Tidsskriftet Biblioteket.

En Mozart i krimuniverset

Jussi Adler Olsen er Danmarks bestselgende krimforfatter, med et talent for spennende bøker med et kritisk blikk på samfunnet. Selv hevder han at han skriver bøker for å få folk til å le.

– Jeg vil bruke latteren til å bygge bro. Det er noe vi synes å ha glemt i Danmark de siste ti årene, under vår forrige og vår nåværende regjering. Det har vært en dårlig tid for landet, og det har skapt en dyp kløft mellom makthaverne og befolkningen. Jeg vil skape noe vi kan le av i fellesskap, forklarer Adler - Olsen på telefon fra Danmark.

Suksessrik

Jussi Adler - Olsen debuterte i 1997 med thrilleren Alfabethuset. Boken ble ingen suksess i Danmark, men gjorde det sterkt internasjonalt. Senere ble det flere thrillere, men det var først da han begynte å skrive om Carl, Assad og Avdeling Q i Kvinnen i buret at den berømmelige ballen virkelig begynte å rulle. – Jeg har kunnet leve av å være forfatter, og ganske utmerket også, siden jeg utga min første bok, forteller Adler - Olsen.

Med Carl Mørck og Avdeling Q ble Adler - Olsen lansert som krimforfatter; krimkonge er også en betegnelse som hyppig brukes om ham. Selv er han klar på at han ikke skriver krimbøker i tradisjonell forstand. – Jeg skriver ikke krim om man i den definisjonen mener krim hvor det begås en forbrytelse, som så oppklares. Jeg skriver thrillere, og det representerer en helt annen måte å skrive historier på. Her skal man forhindre en forbrytelse i å skje. Publikum skal ikke konsentrere seg for mye om selve saken, men skal lese hurtig frem i boken for å se hva som skjer. Årsaken til at jeg skriver thrillere er meget enkel: Thrillere inneholder alle de elementene som de klassiske spenningsromanene har, og man kobler dette sammen på en måte som gjør at man ikke har noen restriksjoner. Jeg liker ikke å måtte forholde meg til restriksjoner, sier han.

Når man snakker med Adler - Olsen får man inntrykk av at det meste han gjør er gjennomtenkt, men så har han da også sett sin skjerv av gode, og mindre gode, manus i sin tid som redaktør og forlegger. Han har leseren i fokus, og bruker mye tid på undersøkelser før han setter seg ned for å skrive. – Jeg starter som regel med å finne et emne jeg ønsker å skrive om, og det kan jeg ofte finne når jeg leser avisen. Kanskje leser jeg noen setninger om en sak og aner noe under overflaten, og så spinner jeg en historie ut fra det. Jeg bruker mye tid på research, og når jeg så går i gang med skriveprosessen vet jeg nøyaktig hva jeg skal skrive, forklarer han.

Setter seg mål

Når han arbeider med en bok, skriver han som regel hver eneste dag. – Jeg har lært av min far at det kun er én måte å arbeide på: man må sette seg ned, finne seg et mål og så først reise seg når det målet er nådd. Når jeg skriver fjerner jeg alt irrelevant rundt meg før jeg begynner, av og til arbeider jeg i to timer, av og til et helt døgn i strekk. Jeg skriver hver eneste dag, i snitt blir det tre sider om dagen. Jeg redigerer også min egen tekst mange ganger. Det tar ytterligere noen timer. Jeg mener at selv om man er dyktig til å skrive, kan man alltid redigere sin egen tekst en ekstra gang, det er mange forfattere som glemmer det. Og redaktøren er faktisk din beste venn, sier den bestselgende forfatteren. Mange av Adler - Olsens bøker blir til på Hald Hovedgård på Jylland, en gård som tilbyr forfattere et godt miljø å skrive i. – Når jeg er der, kan jeg skrive dag og natt, sier han.

Inspirert av kongssønn

Den første boken i serien om Avdeling Q, Kvinnen i buret, var inspirert av en dansk kongssønn. Uffe den spake var sønn av den danske Kong Vermund og levde på 400 - tallet. – Uffe var en person som ikke sa så mye, og derfor trodde folk at han var veldig dum. Det inspirerte meg til å skrive om min Uffe, og han var den første karakteren jeg hadde på plass til Kvinnen i buret, forteller Adler - Olsen. Senere bygget han opp Carl Mørck, og skapte Assad for å ha en karakter som kunne katalysere Mørcks mange sider. – Det å skape en tradisjonell helt interesserte meg overhodet ikke. Mørck er en karakter som gjør ting han ikke bør gjøre, sier Adler - Olsen.

Bevisst med kvinnelig hovedperson

Det var også helt bevisst at Merete Lynggaard, en annen viktig karakter i Kvinnen i Buret, skulle være nettopp en kvinne. Adler - Olsen gjorde mange forundersøkelser rundt hvordan mennesker opplever traumatiske situasjoner, og gjennom disse undersøkelsene fant han frem til forskningsrapporter som sa at forskjellene mellom menn og kvinner var meget store. – En mann ville, i en slik situasjon som den Merete Lynggaard er i, enten bli vanvittig eller begå selvmord. Kvinner har en helt annen måte å opptre på i pressede situasjoner. Hos kvinner inntrer en annen mekanisme i slike situasjoner, nemlig følelsesapparatet. En kvinne vil for alt i verden bevare sin egen kropp, for det er den hun trenger for å føde barn. Kvinnen vil også skape en klokke utenfor sin egen kropp og meditere seg tilbake til sin fortid. Merete trøster seg når hun kan tenke tilbake på Uffe, forklarer Adler - Olsen.

En trykktank har også en sentral plassering i Kvinnen i buret, men undersøkelsene rundt hvordan et menneske vil oppleve å være innesperret i en slik, bød innledningsvis på problemer. – Jeg henvendte meg først til sykehusene og spurte om de kunne hjelpe meg, men de sa nei. Så tok jeg kontakt med en profesjonell dykker og han fortalte meg om hvilke problemer man kan få når lufttrykket endrer seg. Luften i organismen utvider seg og plombene sprenger seg ut av tennene. Dette skjer ganske langsomt, nesten som is som brytes, beskriver han.

Spenning
Men en bok som spenner over flere år, og hvor det menneskelige forfallet går ytterst langsomt, kan fort bli kjedelig. Og den passer ikke nødvendigvis så godt inn i thrillerformatet. Adler - Olsen måtte derfor bruke fortellertekniske grep for å få leseren til å føle hvor lang tid Merete Lynggard hadde vært innesperret, samtidig som det ikke fremsto som langtrukkent. Løsningen på dette ble at hennes fangevokter slukker eller tenner lyset hvert eneste år, noe som gir leseren en god tidsmarkør.

Liker ikke maktmisbruk

Thrillerelementet er imidlertid ikke det eneste som må være på plass når Adler - Olsen skriver; han er vel så opptatt av å være samfunnskritisk. – Samfunnsspørsmål opptar meg veldig mye, men jeg er ikke en type som holder pekefingeren høyt hevet, forteller han. Adler - Olsen gjør bruk av ulike temaer i hver bok han skriver, men én fellesnevner går igjen: Maktmisbruk. – Jeg hater misbruk av makt. Dette er noe man ser overalt; i familier, mellom foreldre og barn, på arbeidsplassen og innenfor politikken. Makt kan være godt å ha, bare man bruker den forsiktig.

Lyse bøker

Det er alvorlige ting som skildres i bøkene hans; grov vold, kidnapping og mord. Flere har ment at bøkene er mørke, men Adler - Olsen mener tvert i mot at de er lyse. – Det er riktig at jeg tar opp enkelte problematiske saker, men det virkelige liv er mye verre enn det man kan forestille seg. Virkeligheten er dessuten forskjellig fra sted til sted, sier han. Hans evne til å skildre selv det mørkeste menneskesinn tilskriver han sin oppvekst ved et sinnssykehus, hvor hans far arbeidet. – Der var jeg tvunget til å prøve å forstå pasientene. Jeg er også opptatt av at både forbryteren og helten har både gode og onde sider. Vi kan alle bli som forbryteren. Når jeg skriver, bruker jeg lang tid på å forberede meg på å skrive ut en karakter. Ofte sitter jeg en halvtime og lytter til musikk for at jeg skal kunne koble ut hverdagen og klare å komme meg inn i den personen jeg skal skrive om, sier han.

Inspirert av Loe

Adler - Olsen henter sin inspirasjon fra mange forfattere. John Steinbeck nevner han som den første og største. – Han har den konstellasjonen av sosialrealisme som kler mine bøker best, og jeg tenker tilbake på da jeg for første gang leste ham med største glede. Jeg er også inspirert av klassiske romaner, som dem av Dickens, og av absurde noveller hvor virkeligheten snus på hodet, forteller han, og lister opp forfattere som Victor Hugo, Peter Bischel, Jerzy Kosinski og Erlend Loe. Av thrillerforfattere er det særlig Frederick Forsyte og Ira Levin som har inspirert ham. – Jeg har vanskelig for å la meg inspirere av nye forfattere i dag; jeg leser ikke krimbøker eller thrillere lenger for jeg er redd for å bli inspirert, og at leseren skal merke det i teksten. Så jeg har dessverre ikke lest verken Håkan Nesser eller Jo Nesbø, selv om jeg meget gjerne skulle ha ønsket det.

Medaljens bakside

Den bestselgende krimforfatteren er naturligvis svært glad for den store suksessen som blir bøkene hans til del, men innrømmer også at det har sin bakside. – Suksessen stjeler all min tid. Jeg er meget stolt over at det går så bra, og jeg er veldig rørt over at interessen for bøkene mine er så stor. Jeg skriver jo for å få lesere. Å bli lest er en gave for enhver forfatter, og at så mange leser meg er en ære. Men det har også sine baksider og ulemper. Jeg har ikke hatt en eneste dag fri de siste tre årene, og jeg er redd for skriveprosessen og for bøkene mine. Jeg vil at dette skal være morsomt, ikke press, sier han.

Den store suksessen til tross, Adler - Olsen har fortsatt begge føttene godt plantet på den danske landjorden, og han blir stadig like overrasket over hvor mange som faktisk leser bøkene hans. – For en tid tilbake var jeg i Köln, og der hadde 1400 mennesker betalt dyrt for å høre meg fortelle om mine bøker. Det var spesielt. Jeg har gjort intervjuer på Grønland og bedrevet research i Afrika. For en stund siden var jeg i London og ble intervjuet av BBC. Det er en endeløs jubelfest, og jeg skulle ønske at jeg hadde mer tid til dette. Men fra 1. juni til 1. november er det stopp. Da gjør jeg ikke noen ting lenger, bortsett fra to messer. Jeg skal forsøke å skrive ferdig en bok som forhåpentligvis kommer ut i desember i år, sier han.

Når han ikke skriver, pleier den danske forfatteren sin interesse for musikk. Han spiller både gitar og klaver og har tidligere vært med i flere danske band. Han er også interessert i renovering av gamle hus, liker å stelle i hagen og hygger seg sammen med familien og gode venner. – Jeg forsøker også å få sett én film om dagen, og favorittene mine er mange, sier han og nevner både “Big Fish” og “Siderhusreglene”. Apropos film: Filmrettighetene til serien om Avdeling Q er for lengst solgt, og Zentropa skal starte innspillingen til neste år. Adler Olsen forsikrer om at han ikke har planer om å skrive sine egne manus. – Jeg har sagt at historien kan filmes så lenge ikke kjernen i den forsvinner, og jeg kommer til å følge med på at essensen overholdes. Jeg er jo en gammel filmmann og vet hva jeg skal holde øye med, men jeg skal ikke blande meg så mye, altså.

– Du har fått mange priser for bøkene dine, hvilken pris har betydd mest for deg?

– De fleste forfattere vil nok si at den første prisen har betydd mest, og for meg var det Berlingske Tidendes og Danmarks Biblioteksforenings litterære heder Læsernes Bogpris som jeg fikk 25 mars 2010. Dette er en leserpris plukket frem av bibliotekarer og lesere, og den gjorde meg meget stolt. Men om man tenker internasjonalt og ønsker å peke på en pris som sier noe om et verks gjenklang, så var Glassnøkkelen viktig. Den har også betydning rent kommersielt, sier han. Glassnøkkelen er en årlig pris som deles ut til det beste kriminallitterære verk i Norden, og Adler - Olsen fikk prisen for boken Flaskepost fra P.

- Jeg ble også glad dypt inn i hjertet da jeg fikk De Gylnde laurbær. Dette er en pris som helt fra jeg var liten gutt har gått til de fineste forfatterne i Danmark. Og alle forfattere ønsker å få den prisen. Karen Blixen har fått den, og det at jeg er i samme selskap med så mange dyktige forfattere, gjør meg veldig ydmyk og stolt, sier han.

Adler - Olsen tror at hans bevisste valg av fortellerteknikk og respekt for leseren er en av mange årsaker til at leserne trykker bøkene hans til sine bryst. – Jeg vet at det er de ti minuttene før man skal sove som er de viktige. Det er da du må fange leseren, ellers faller han eller hun i søvn. Det er heller ikke jeg alene som skal gestalte mine personer; jeg gir plass slik at leseren kan skape sine egne bilder. Det er en grunn til at Mozart sine komposisjoner er lysere enn dem Beethoven skrev, for Mozart visste at man måtte utelate en stemme for at lytteren skulle kunne synge med. Det er det samme med malerier: Man må forsøke å få betrakteren til å smelte inn i maleriet. I mine bøker vil jeg at leseren skal smelte sammen med historien og leve seg inn i karakterens liv, sier han.

Konstruktiv
Adler - Olsen leser alle anmeldelser han finner av bøkene sine, også anmeldelser på blogger. – I mine øyne er det ingen stor forskjell på en anmeldelse i en stor avis i Danmark og en på bloggen til Bokelskerinnen. Jeg vil ha mange innfallsvinkler, og når jeg nå lanseres på engelsk har jeg også bedt forlaget huske på bloggerne. Munn til munn er aller best. Når noen skriver negativt gjør det selvsagt jævlig vondt, men jeg leser likevel anmeldelsen med stor omhu og synes det er interessant å lytte til kritikk i alle retninger. Jeg samler også alle anmeldelser av mine bøker i en egen scrapbook, forklarer han.

Proffe anmeldere har han et delt syn på. – Mange av mine kollegaer blir behandlet helt for jævlig, og noen får ikke engang en sjanse. Mange anmeldere skriver om bøker og sjangere de ikke liker. Min mening er at hvis en anmelder ikke bryr seg om en sjanger, bør vedkommende heller ikke anmelde den. Dessuten inneholder en sjanger mange ulike uttrykk og det synes jeg man skal akseptere, sier han med henblikk på anmeldere som har sin egen agenda når de anmelder bøker.

I Norge har anmelderne stort sett vært positive, og den norske bestselgerlisten viser også at de norske leserne setter stor pris på Jussi Adler - Olsens bøker. I skrivende stund er både Kvinnen i buret og Fasandreperne blant landets ti mestselgende pocketbøker. – Jeg er takknemlig over å bli utgitt i Norge. Da jeg ble lansert her var jeg i utgangspunktet bekymret; det er veldig hard konkurranse der og veldig mange gode forfattere. Det gleder meg derfor at bøkene er utgitt i Norge og at de gjør det så godt, sier han.

Letter på sløret

Snart vil et større publikum også få oppleve Mørck, Assad og Avdeling Q. Denne sommeren lanseres, som nevnt, Kvinnen i buret på engelsk, og boken var en av flere som ble pekt på som en viktig tittel på Book Expo America, en stor internasjonal bokmesse, i mai i år. Det er også klart at det vil bli mange flere bøker om Avdeling Q. – Historien til Mørck og Assad er allerede uttenkt og kjernen i denne historien er ikke sett før. Assads historie fyller elleve bind og Carls historie ni, så da blir det kanskje ti og en halv bok? Avslutter Adler - Olsen muntert.

Jussi Adler Olsen er født i København i 1950. Han har studert medisin, samfunnsfag og film, og har også en deleksamen i nyere politisk historie og exam. art i filmvitenskap. Han har vært ansatt i antikvariat, vært importør av tegneserier, filmer, plakater og faglitteratur og regnes som en av dem som bidro til å gjøre tegneserier til et samleobjekt i Danmark.

Han har komponert filmmusikk, og virket både som redaktør og forlegger. Fra 1995 har han vært forfatter og dramatiker på heltid. Bøkene hans er solgt til 21 land.

Bokelskerinnen intervjuer: Jussi - Adler Olsen